Størst av alt er dine minste ting

Det hender jeg tenker på mennesker som ganske små ting. Verre enn insekter, til og med, eller "verre"... ikke at det er noe galt med det, men det er noen ganger som om vi ikke har noen hensikt. Maur bygger tue og passer på hverandre, de er hierarkiske krabater som jobber for det felles beste. Jeg tror ikke mennesker gjør det. Eller så er det i så fall svært få som gjør det. Edderkopper gjør nytte i en større sammenheng, ved å drepe og spise insekter, for å holde insektbestanden i sjakk.

Jeg hørte en gang at uten edderkopper, ville jorda vært dekket av insekter helt opp til toppen av Empire State Building. Den som hevdet dette må ha undervurdert bl.a. den svart-hvite fluesnapperen.

Jeg lurer på om mennesket tjener en større sammenheng. Da mener jeg sånn at vi skaper en balanse på noe vis. Og så er det jo greit å spørre seg hvor balansert man skal være. Er ikke godt bedre enn ondt? Bør vi ikke tippe vektskålene? Vi ønsker jo gjerne mer enn bare å gå i null.

Jeg tenker mange ganger på hva jeg gjør her. Det er, så vidt jeg har forstått, en ganske vanlig tanke. Den er langt fra unik. Hva gjør jeg egentlig her? Hva vil jeg, hva skal jeg? Jeg jobber med å utdanne ungdom, men spørsmålet er om de virkelig lar seg utdanne. Om de lærer noe. Om jeg gjør en forskjell i det hele tatt. Vil de ta med seg noe av det jeg sier, om ikke faglig, så kanskje noe annet, noe fint jeg har sagt eller gjort? Vil de huske meg når de blir voksne? Vil jeg ha inspirert dem til noe?

Jeg vet ikke helt hva slags mål det egentlig er å ha. Det snør ute, og i går hadde jeg en klump i halsen som hindret meg fra å snakke. Hovne mandler, sikkert. Jeg drømte at jeg ble kvalt hele natten. Jeg er redd for fremtiden.