I morgo, i morgo, men inkje i dag

Her om dagen ble jeg påminnet hvor flink jeg er til å utsette ting. For to år siden hadde jeg øyekatarr, og tok noen øyedråper mot dette. Kuren ble aldri fullført, fordi jeg var på laiv de to siste dagene, og derfor skitten på fingrene konstant (man måtte være ren på hendene før man begynte å fikle med øyedråpene). Likevel gikk katarren over, men jeg har etter dette opplevd rennende øyne, særlig i skarpt sollys, sterk kulde, eller tørr vind.

Så begynte øynene å renne mer. Det begynte i sommer, og ble verre utover høsten. Men tror du jeg bestilte meg legetime? Hå nei du. I tillegg har jeg begynt å få sterke hodepiner med jevne mellomrom, i panna like over det øyet som renner verst. Jeg har ikke hovnet opp, men man vet aldri hva som ligger og lurer inni hodet der. Et reir med kreft-edderkopper, f.eks.

Og så var det den evige plagen: Visdomstennene. Den ene er trukket, men jeg har igjen tre. Den ene kan igjen trekkes normalt, skulle jeg tro, mens de to siste sitter begravet dypt inne i kjeve og kjøtt. På tvers. Og gir meg tidvise voldsomme smerter.


Alt dette er for så vidt ting som kunne vært løst veldig enkelt om jeg bare hadde bestilt de riktige legetimene og tannlegetimene da jeg burde gjort det. Visdomstennene ble jeg advart om for over to år siden. Men jeg er sein av meg. Alt kan utsettes. Denne mangelen på effektivitet kan bli min død.

Det er jo også slik at jeg sitter på et årsvikariat, og hvis jeg blir borte pga lege- og tannlegebesøk i eininga, tror jeg at jeg kanskje mister muligheten til å få det fornyet til høsten. Jeg vil heller miste noen tenner enn å miste jobben.


Jeg har også hull i en tann, tror jeg. Eller to tenner. Hvem vet? Det er to år siden jeg var hos tannlegen sist. Det kostet meg noen tusen kroner. La gå at jeg har penger nå, men jeg skal jo også spise. Dvs. hvem trenger mat når man ikke har tenner?

Her kommer tøffe tøffe tøffe tøff

Tog til og fra Oslo... jeg kan tenke meg bedre måter å tilbringe 14 timer til sammen på. Særlig når den ene reisen innebærer å sitte med ryggen mot kjøreretningen, i et sete hvor stollommen foran meg er halvveis revet av og dermed ubrukelig, sammen med en dame som spiser matpakke som lukter sterkt av sitron(!) og klager over at hun må sitte baklengs.

Ja, du må sitte baklengs. Toget er fullt. Jeg driter i om det plager deg, jeg vil høre på musikk og lese spillbøker i fred. Ti still.

Det har vært en hyggelig tur ellers, da. Koselige folk i koselige omstendigheter på Holmestrand, samt en tur innom Grünerløkka og jyplingkollektivet der på torsdag, som endte i øl og en fantastisk deilig sovesofa som jeg hadde fått låne (nesten utelukkende) fordi jeg tok med en bøtte med frossen Innherredssodd i gave til beboerne (sodden var selvsagt tint som faen da jeg endelig var kommet frem etter sju timer i et tog der det trakk minusgradertrekk langs gulvet, men vinduskarmene kokte armen min). Og ostesmørbrød til frokost på fredag.

Toget til Holmestrand på fredag var selvsagt forsinket med minst en time, og min plan om å heltemodig hjelpe til med å rigge til og lage mat og sånt, døde litt. I stedet spiste jeg litt grandiosa for første gang på årevis, tror jeg, drakk ugudelige mengder kaffe, og prøvde å psyche meg til det jeg skulle gjøre senere på kvelden. Helgen skled deretter ut i stadig dårligere vitser, så jeg føler at jeg var i riktig miljø. Jeg merker dog at jeg er sosialt sliten nå, at jeg har gitt mye av meg selv i helgen, og at jeg derfor i ettertid knuger grådig på det lille som er igjen. Jeg har selvsagt også savnet vennene mine her i byen, og kjæresten min, og internett. Men nå skal jeg på trening for å få mindre vondt i armene.