Fres

Så mange ting som reelt plager meg for tiden; så mange faktiske "sjelelige sår", og jeg finner fortsatt tiden til å irritere meg over småting.

Eller, små og små... først har man de fire ultrablonde ripsene som okkuperte hele busskuret ved Rotvoll her om dagen. De hadde vært på IKEA, var sannsynligvis høye på sukker etter å ha stappet i seg smågodt som de fortsatt drev og drøvtygde på (og kastet rundt seg i skuret!), og holdt et støynivå som kunne rivalisert en primalskrikekonkurranse i en hønsegård. Det ble så ille at jeg, med port-a-pro-headsettet mitt og Muse på full guffe, fortsatt ble så plaget at jeg måtte gå og stille meg utenfor skuret. Hadde jeg hatt en golfkølle hadde det kunnet bli stygt. Deretter har man den utrolig slitsomme quizzen på BrukBar, der man broadcaster alt quizmasterne sier og spiller av i hele lokalet, på full vreng, sånn at gjester som vil holde en samtale må gå ut og sette seg i uteserveringen, og gjerne prate via sms, sånn at man ikke skal (gud forby!) være nødt til å høre noe. Og så er det selvsagt inkompetente kassearbeidere på apoteket, som slår inn medisinen min feil to ganger før de innser at det er feil medisin altogether.

Så mange ting som går meg på nervene, så lite tid.

PC or not PC

I jakten på en mediespiller til den nye media-PC'en i husholdningen, har min kjære kjæreste brukt husholdningens laptop til å innstallere et operativsystem på en usb-nøkkel (ja, det går an). Problemet oppsto i ettertid, da laptopen ukritisk bootet fra en drive som ikke lenger sto plugget i PC'en (nemlig usb'en), som den dermed ikke fant (fordi vi hadde tatt den ut), og dermed ble den stående og knipe igjen som en sitronsuttende amish-kjerring på Reeperbahn.

Da vi skulle løse problemet hadde vi selvsagt tidspress - jeg skal til Oslo om to dager, og må da ha med meg en (fungerende, mind you) laptop. Ikke bare det, men kjæresten hadde også klart å kveste skulderen sin igjen (dette er noe som skjer hyppigere enn jeg liker å tenke på), og dermed ble jeg "tastaturansvarlig" for de mange, mange forsøkene på å boote fra Vista-dvd'en og taste inn kommandoer i DOS. I og for seg spennende, jeg lærte noe nytt, men samtidig ubehagelig å sitte og lære på tvang, under tidspress, mens hele meg glødet av et hvitt, pulserende raseri.

Dette med raseriet skjer, som dere sikkert har skjønt, relativt ofte.

Denne gangen skal mitt hat, min grusomme, utilgivende avsky rettes mot Linus Torvalds. Jepp, oppfinneren av Linux. Misforstå meg rett; idéen er god, den. Jeg liker open source. Gratis greier? Ja, takk. Problemet er bare at det som er gratis ofte også har en kvalitet og en pålitelighet som er deretter. Mulig det er mange IT-nerder som vrir seg på stolen over meg nå, og føler seg krenket på vegne av Torvalds eller hvem faen som driver og lager alle de der fancy-navnede distribusjonene, men jeg har - foreløpig - hatt minimalt med problemer med Microsoft-produkter sammenlignet med de mange, mange timene med misnøye og frustrasjon som har oppstått i mitt hjem over en eller annen Linux-distribusjon. Dessverre, for jeg skulle så gjerne ha likt Linux. Viljen er der, men empirien... den viser en annen virkelighet. Derfor vil jeg gjerne, en dag, en vakker dag, stå på trammen til Linus Torvalds, ringe på dørklokken, og når han åpner, spørre ham om han har tenkt å gi meg tilbake disse timene med tårer og sinne som hans oppfinnelse har røvet ut av livet mitt og som jeg aldri noen sinne får tilbake. Jeg vet at det er et urimelig ønske (for det første kunne jeg jo bare latt være å bruke oppfinnelsen hans til å begynne med, men alas, det er ikke meg, det er kjæresten som insisterer), men likevel... lysten, ønsket om å demonstrere mitt lille hjertebarn, hatet, er i aller høyeste grad til stede. Jeg skulle gjerne skutt inn noe om effektiv bruk av balltre mot kneskåler her også, men let's face it: Så personlig er det tross alt ikke.

Det var dagens lille utblåsning. Når alt kommer til alt, gikk det jo bra til slutt. Vi fikk ordnet opp, og ingen filer er tapt. Hurra! Men jeg kommer til å være mye mer kritisk til Linux i fremtiden (som om jeg ikke var kritisk nok fra før). There's no such thing as a free lunch.

Vinterferie = ferie fra vinteren

Så begynner det å snø, vettu. Igjen. Den siste uken har det vært relativt kaldt i Trondheim, med minusgrader helt ned i sjiktet der kvikksølvet teaser 10-tallet som en annen luremus. Så da det begynte å snø for to dager siden tenkte jeg i min ungdommelige naivitet "Hurra, snø, det betyr at det i hvert fall har blitt litt varmere!"

Men neida. Like forbannet kaldt. Åtte-ti minus og snø? Jeg tror menneskeheten har overvurdert hvor stilige effektene av den globale oppvarmingen kom til å bli. Særlig tror jeg oppvarmings-biten er litt å ta i. Luften er så tørr at jeg kunne slengt et glass vann ut vinduet og det ville bli absorbert opp og forsvinne fullstendig. Snøen knirker ikke under føttene når man går, den bare føles som tørr sand. Å gå utendørs i Trondheim for tiden er som å gå på stranda, med alle de negative tingene det medfølger og ingen av de positive - det er tungt å gå, man sklir, har ikke fotfeste, og det er langt fra varmt, alle rundt en ser ut som varierende grader av michelin-mannen, og man ser ikke helt hvor man går fordi det er snøvær, og man hører ikke bølgeskvulp, men rushtrafikk.

Vinterferie i februar hadde derfor vært helt på sin plass, dersom det hadde betydd faktisk, bokstavelig ferie fra vinteren. Jeg er rett og slett pisse lei. Når man fryser så lett som jeg gjerne gjør, hadde det ikke vært av veien å få lagt varmekabler under hele Trondheim, og bare sette dem på litt uti februar måned, når julen er over for lengst og noveltyen med snø og vinter begynner å gå over i pur irritasjon. Lite miljøvennlig, sier du? Joda, sant det. Men likevel.

Jeg har blitt en stuegris denne vinteren, like mye fordi jeg ikke kan plages til å gidde å vasse rundt i snø som går over støvleskaftene mine, bokstavelig talt - men også fordi jeg fryser, og fordi jeg utvikler en usunn aggresjon av å gå på glatt is. Brodder, sier folk. Brodder hjelper ikke mot snø, og det hjelper heller ikke mot is som er så glatt at selv sanden man strør oppå ruller rundt som miniatyrklinkekuler og gjør det om mulig enda vanskeligere å holde seg på bena - brodder kan også skli, visste du det? Når denne snøen så kommer og gjemmer de glatte issvullene, så man ikke en gang kan se hvor man skal trå forsiktig, da gir jeg meg over og setter meg i sofaen med kaffekopp og laptop. Jeg hadde ikke falt på isen på over fem år før i år; i år har jeg falt tre ganger. Er det noen som har den villeste aning om hvor vondt det er å falle med muskelsmerter?

Trondheim kommune har ifølge sikre kilder solgt isskrapene man bruker til å ta vekk noe av den ujevne glattisen fra fortauene. Solgt, hvorfor det? Jo, visstnok fordi de "ikke kommer til å trenge dem lenger, med den globale oppvarmingen". Makan til kjøtthuer. Håper de faller og brekker noe, hele bunten, så de skjønner hva de gjør med oss vanlige mennesker. Drittfolk.

Hvis det ikke er varmere i Oslo i helgen, så griner jeg, og så absorberes tårene mine opp i luften, så det er ingen som ser det og jeg kan late som om jeg er kjempetøff. Sukk.

I'm going straight to the top

Jada, jeg er ferdig med å grine (ikke ett ord fra deg, hører du!). Utrolig hva litt stress og litt Xbox og litt Family Guy kan fikse. Og et lite mantra for fred (takk, Matthijs, du aner ikke hvor mye det faktisk hjalp). Som noen sikkert aner, er mye av tristessen forårsaket av uendelige forum-debatter mot (og med) folk med dårlig holdning. Nuff said.

I forgårs ble jeg oppringt en halvtime før midnatt med spørsmål om jeg kunne ta to timer undervisning på den andre siden av byen morgenen etter. Undervisningsstart: Null åtte null null. Gruæh. Så jeg sa først nei, grunnet mitt elendige humør og midlertidige inkapabilitet til å ta noe som helst opp i noe annet enn absolutt verste mening. Deretter fikk jeg skyldfølelse, ringte tilbake, og sa ja likevel. Deretter fikk jeg ikke sove i noen timer, og så sto jeg opp halv sju for å rekke to busser til arbeidsstedet. Turen kom til å koste meg 30 spenn hver vei, siden T-fitte-kortet mitt ikke klarer å fylle seg opp selv om det hadde vært fysisk mulig å stappe kronestykker inn i selve plastbiten. Jeg hadde fått beskjed om at den vanlige læreren heller ikke hadde lagt igjen noe undervisningsopplegg, så alt måtte improviseres. Gruæh igjen.

Så jeg sitter på bussen, og midtveis får jeg ny beskjed fra skolen om at timene utgår, men at jeg får betalt for dem. Score! Så jeg hopper av bussen, løper over på andre siden av veien, og tar neste buss rett hjem igjen. På samme bussbillett! 30 spenn spart. Det er karma som belønner meg for min smerte, jeg er sikker på det. Eller, smerte og smerte... "Pain is temporary, glory is eternal," hører jeg de sier. Eller noe sånt. Hvem nå "de" er.

Så, in short, jeg er ikke sur lenger. Jeg har fått avreagert, og det går ganske bra. Jeg drikker brus og spiller Lost Odyssey om igjen på Xboxen for å få gamerpoints på gamerprofilen min (jeg får nesten litt vondt av hvor nerdete det er), og ellers har jeg begynt å skrive bok. Det går langsomt fremover. Som en Iberiasnegl. snart er det Firefly-laiv også. Makan til velstand.

Til de som eventuelt leser denne bloggen (og anser dere som venner av meg): Jeg elsker dere (men ikke på den måten, med mindre du er kjæresten min), jeg setter pris på dere, dere er mitt livs lommelykt i en ellers skrekkelig og Chtulhuesque virkelighet, vannet i enden av ørkenen, løkken i enden av tauet(!), og alle andre gromme ting jeg kan komme på men ikke gidder å nevne.

She is back.

Det skytes for få folk i Norge

Du hørte meg.

Jeg har begynt mitt nye, strukturerte liv. Det begynte ved at jeg sto opp åtte i morges, leste litt på forum og kikket på nyheter på nettet, og tok en dusj. Så leste jeg en kommentar på denne bloggen om denne artikkelen. Det hender jeg sier "don't get me started". Men nå er jeg altså nettopp "started".

Begrepet "folk" er ofte brukt i betydningen "den grå massen, det anonyme fellesskapet". For meg har betydningen av begrepet snarere glidd over i det mindre nøytrale "idioter jeg ikke kjenner". Idioter har jeg erfaring med. De finnes overalt. Jeg kjenner en del idioter, og det positive jeg har å si om dem er at jeg i det minste vet hvem de er og hvor de står. Det er idiotene jeg ikke kjenner som gir meg rykninger i øyemuskulaturen - truslene jeg ikke har oversikt over. At jeg ikke vet med sikkerhet at den som spyr verbalt søppel utover offentligheten egentlig er en mammadalt med hudproblemer som bare kanaliserer sin egen frustrasjon. Jeg er aller mest redd for det jeg innerst inne vet - at de som skriker høyest er de stylede pampene, fremtidens pengemakt, de som velger pappas forretningskontakter fremfor å følge med i timene med samfunnskunnskap på skolen. Ytringsfriheten blir brukt som unnskyldning for hva som helst, ytret av hvem som helst, og nåde deg om du ønsker at noen av dem skal holde kjeft og bli voksne.

(Og ærlig talt, vil vi strengt tatt at de skal bli voksne? Står ikke den eldre garde bak mye av gnålingen? Then again, hva vil vi gjøre den dagen vi blir pensjonister og ikke har noe bedre å gjøre med livene våre, eller det som er igjen av dem? Jeg ville i alle fall prøvd å lage litt baluba. Nåvel.)

Det er vel bare ytringsfriheten som styrker min rett til å si at jeg av og til har lyst til å skaffe meg en AG og krype opp i et klokketårn for å meie ned forbipasserende fullstendig udiskriminert. Dette raseriet mot menneskeheten forårsakes ikke av flertallet, men av den lille, begrensede gruppen med merkelappen "idioter jeg ikke kjenner". Men kjære deg, sier du kanskje. Du kan da ikke dømme hele menneskeheten på grunnlag av et lite mindretall? Neivel, kan jeg ikke det? Alle føkkings andre gjør jo det, virker det som. Det er bare å hive seg med. Vil du værra med, så heng på. Hvorfor ikke bare gi opp og bli til en av dem? Det er så mye greiere å bare breke med flokken, bare gi seg over til massenes kollektive vilje... men hvilken vilje er det?

Min teori er at massene ikke har noen vilje. De er redde. De er sauene som har hørt om ulven, og som breker i flokk mot en annen sau fordi den har litt ulvefarget ull. Det er ikke noe de er ute etter å oppnå, det er bare en masse ting de er ute etter å unngå. Med andre ord er det ingen produktivitet, det kommer ingenting utav det, annet enn mer frykt, mer motvilje, mer sinne. Massene er bortskjemte barn som, når de ikke får viljen sin, skriker og skriker til de blir blå i ansiktet og mødrene må ta dem med av trikken på en mye tidligere stasjon for å ikke forarge både passasjerer og sjåfør mer enn nødvendig. Massene er grauten som forbanner sukkeret og kanelen som gjør den spiselig.

"Det stinker nordmenn," var kommentaren som ABCs journalist valgte å åpne artikkelen sin med. Sagt av innvandrerjenter. Men fy, sier du. Sånt sier man ikke. Uten tanke for at nordmenn har sagt det samme om innvandrere i årtier allerede. Årsak og virkning, kjære landsmenn. Kjære rasefeller. Åå, et ladet ord! Jeg legger ikke skjul på at jeg er hvit som skolekritt, men jeg nekter å motta noen som helst skyld for noe som andre skolekritthvite mennesker har gjort mot f.eks. noen som er sjokoladebrune. På samme måte som innvandreren som driver pizzakiosk på Sykkylven sikkert ikke synes det er noe tøft å bli sammenlignet med Osama Bin Laden.

Og til alle pappskaller som skylder på palestinere og/eller jøder for opptøyene i Oslo: De opptøyene klarte nordmenn fint å starte på egen hånd. Gaza-konflikten var bare en unnskyldning. Når sinte, unge mennesker blir sinte nok kan vold utløses av hva som helst. For høye priser på bussbilletter? Opptøyer. Drittvær? Hærverk. Prison Break har byttet sendetid? Mordbrann. De egentlige grunnene må man vel grave litt i samfunnet for å finne frem til, men jeg kan love deg at Gaza nok har ganske lite med det hele å gjøre til syvende og sist. Det var noen som i en kommentar til den tidligere nevnte artikkelen mente at det var innvandrernes feil at Siv Jensen ikke kunne delta i demonstrasjonstog av frykt for å bli angrepet. Av innvandrere? Tro du meg, jeg kunne hatt god lyst til å hive egg på hatten hennes selv, jeg. Skolekritthvite kan også bli rasende på bablende idioter som prøver å drive sandkassepolitikk ("bæsjen til faren min er hardere enn bæsjen til faren din"); faktisk vil jeg påstå at det er nær sagt en folkeplikt for Norges folk i fellesskap å kaste egg på Siv Jensen til hun får allergisk sjokk og må hjem og hvile seg på sofaen. Der gjør hun i det minste ingen skade. Med mindre hekseauraen hennes får alle planter innenfor en ti meters radius til å visne, da.

Det skytes for få folk i Norge. Men hvem er det man skal skyte? "Alle" er jo en naturlig impuls. Men det er slett ikke alle som fortjener det. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at de aller færreste fortjener det. Og de som faktisk blir skutt i Norge er sjelden blant disse. Jeg skulle ønske politikere av og til ville ta et blad fra forfatteren Tor Åge Bringsværd, som mener at alle politiske vedtak burde avgjøres av det endelige spørsmålet: "Men er det koselig?" Nå virker det kanskje ironisk at jeg snakker om å fremme det koselige, rett etter å ha ytret et ønske om å plaffe ned folk med AG. Sannheten er dog, dessverre, at verden ikke er så koselig som en ofte skulle ønske. Men jeg satser på at det hjelper at jeg tross alt ikke kommer til å skyte noen. Hvor skulle jeg fått geværet fra?

Peace out.

I den mørke time

Demonstranter, semitter, palestinere, landsmenn - lån meg deres ører. Eller øyne, i dette tilfellet. Vi er inne i en mørk tid, ikke bare fordi det er mørketid, men også fordi det bryter ut en krig om solidaritet mellom to sider i et land som er så langt unna vårt eget, og det gir større konsekvenser her hjemme enn jeg hadde ant. Det er sinnssykt. Jeg maner ikke til at man skal ignorere det som skjer utenfor landegrensene våre, men jeg advarer mot et engasjement som leder i en destruktiv retning snarere enn mot fred. Engasjement som leder til vold når det man burde protestere mot er vold i utgangspunktet.

Vi kan si hva vi vil om de to sidene i Gaza. Men på begge sider står det mennesker. Mødre og fedre, sønner og døtre, onkler, kusiner, bestefedre, naboer, skolekamerater, arbeidskolleger, homo sapiens. Det er kanskje mulig å forstå raseriet fra begge sidene der nede. Men hvorfor skal det gå ut over gamle mennesker og uskyldige barn i Norge? Hvorfor skal det gå ut over politiet, over andre, fredelige demonstranter? Det er som om vi har gjort oss selv til voodoo-dukker for de stridende der nede, oss og alle andre som befinner seg i nærheten. Menneskenes sinn er voldsomme og enkle, og de lar seg lett forlede.

Det er krig, og det får vi merke. Her mindre enn der, men vi merker det. Da jeg hørte om at en kvinne i Israel hadde uttalt om palestinerne at man burde "jevne det hele med jorden", ble jeg ikke rasende. Jeg orket ikke. Jeg vurderte om jeg ikke burde bli trist i stedet, men jeg orket ikke det heller. Det er blitt en vanesak, og det er det som bekymrer meg aller mest av alt. Den dagen jeg ikke lenger føler meg ille til mote av den typen nyheter som vi har hatt de siste dagene, den dagen kan jeg like gjerne rulle meg selv sammen og dø. Da er jeg nemlig lite verd.

"Det er ikke sant at vi er som dyr," sier Odd Børretzen. Jeg vet ærlig talt ikke. Det ville kanskje vært en fornærmelse mot dyrene å si at vi er det.

Karve og diesel

Kjøpt adventskalender enda? For all del, ikke kjøp "Jessy" julekalender for 2008 (det er bilde av en hest på forsiden). Broren til kjæresten min kjøpte en til ham på tøys, og sjokoladen smaker smør og salt, med en distinkt ettersmak av karve og diesel. Jeg kødder ikke. Jeg kødder faen ikke.

Men det er ikke dette jeg skal rante om i dag. Det er t-kortet. T-kortet er et kort som man kan bruke som betaling på buss og annen offentlig transport i Trondheim og omegn. Ideelt sett. Bortsett fra at det ikke fungerer. Måten det skal fungere på, er at man etablerer seg som bruker av t-kortet, ved å registrere navn osv hos Team Trafikk eller på billettkontoret nede på Trondheim S. Deretter skal man overføre midler til kortet via nettbank eller giro. Vips, så er det bare å bippe kortet når man går på bussen. Enkelt, ikke sant? Joda, hvis det bare hadde fungert.

Jeg har brukt t-kort siden september, og jeg kan med hånden på hjertet si at det eneste kortet faktisk kan brukes til er å spikke en skarp kant på det og bruke det til å hakke høl i halsen på gjøken som oppfant makkverket. Først tok det en måned fra kortet var etablert med reisekonto og til reisekontoen faktisk var brukbar til noe annet enn å fylle ut en nettside med meningsløse tegn. Deretter tok det to uker fra jeg satte penger over fra min bankkonto og til de kom inn på reisekontoen. Deretter tok det enda en uke før kortet var brukbart. For ikke å snakke om at man ikke får noen som helst forvarsel om at kortet holder på å gå tomt, slik at man plutselig en vakker dag står på bussen uten betalingsmidler i det hele tatt, som er kjempegøy hvis man skal rekke noe akkurat den dagen. Kudos til bussjåfører som lar en ta bussen likevel, gratis. Antikudos til de som kjefter en opp og river kortet ut av hendene på en mens en prøver å stamme frem en forklaring.

Det siste t-kortet har gjort for å forsure min hverdag er følgende: Jeg hadde overtrukket reisekontoen med 32,50. Jeg satte deretter inn 500 gærninger på reisekontoen, noe som skulle gi meg en saldo på 467,50. Den gang ei! Den gang føkkings ei! På reisekontoen står nå kroner fire hundre og tjueto femti! Hvor i innerste gamperæva ble det av mine manglende femogførti kroner? Hæ? Svar meg på det, t-fitte-kort!

Nå har den gamle hasj-sjokoladen Jan Bojer Vindheim også sett seg lei på dette. I denne artikkelen i Byavisa for Trondheim listes det opp flere årsaker til å ville skammyrde den jubalongen som fant opp det forbanna kuk-kortet. Det verste er at de paddeslikkende åndsingene i Team Trafikk ikke vil innse at alle t-kort i Norges langstrakte burde klippes opp i veldig små biter og skytes inn i selve solen for å deretter smelte bort i glemselen og aldri tas i bruk igjen. Det samme burde skje med den hønsehjernen som fant på at man skulle bruke dette rotteræv-systemet i stedet for systemer som er utprøvd med hell og lykke i allverdens store byer i allverdens hjørner av planeten (OK, planeter har ikke hjørner, men man skjønner hvor jeg vil).

Faen ta deg, t-kort! Faen ta deg. Hører du? Og som om jeg ikke har det kjipt nok med min arbeidsløyse og hålkeføre og fåglarna vet: i tillegg har jeg i dagesvis vært nødt til å høre på kjerringhyl, smatring fra maskingevær, brøling, og intenst masete actionmusikk - og tidvis banning - takket være Xboxen og min konstant spillende kjæreste. Greit nok at King Kong var en langdryg remake med alt for mange skolopendere og alt for mye hyling, men måtte det lages et Xbox-spill av det også? Er det ikke nok lidelse i verden?

Åpenbart ikke.

Raseri(s)

Jeg er ingen Bambi. Langt derifra. Hadde en flirende liten drittsekk av en kanin lurt meg ut på holka hadde det vanket en yndig liten dådyrklov rett i den overdimensjonerte tanngarden på det vesle kreket. Trampe, beware!

Noen har road rage, jeg har ice rage. En kompis av meg er snill som et lam helt til han setter seg inn i en bil. Jeg er snill som et... nja, i hvert fall som en ulvunge med rester av et lam rundt kjeften... helt til jeg havner på glatta. Da kommer monsteret frem. Det koker i hodet så det er et rent under at isen ikke smelter under beina på meg.

Hvorfor? Jeg blir anspent ved tanken på at jeg kan falle. Hele kroppen går i lås, det er slitsomt, og jeg blir sint og lei. Dette kommer av at jeg har senebetennelse i begge armene, håndleddene, og hele hopprennet. Faller jeg, må jeg ta meg for. Det å ta seg for gjør ofte mye mer vondt enn å bare falle, men reflekser er det vanskelig å gjøre noe med. Hendene mine bare vil så gjerne redde resten av meg, på bekostning av seg selv. Jævla reserve-Jesus-hender. Jeg ba ikke om å bli reddet! Jeg er også vanligvis i stand til å ta en spøk, men alle vittige kommentarer vil bli møtt med giftspytting så lenge jeg befinner meg på glatt føre. Så er man advart.

Ikke for det, jeg har ikke falt på fem år. Hærens marsjstøvler er faktisk utrolig gode til å feste seg, selv på is. Noen ganger lengter jeg etter mer feminine sko, kanskje med hæl, men så kommer vinteren, og jeg kysser drømmen om femininitet adjøss og priser min tomboy-het til fulle. Hvorfor tryne feminint når man kan holde seg på beina med en litt karslig, hjulbeint gange og riktig type fottøy? Jeg vet da søren.

Dar kjem dampen, gamle dampen

Så jeg har oppdaget at Nav igjen har snytt meg for penger. Nesten fire tusen kroner, faktisk. Regnestykket er ganske enkelt, eller burde være det, siden jeg får en fast sum i husleie i måneden, pluss en fastsatt sum livsopphold (gitt at jeg ikke har tjent noe i mellomtiden - i så fall trekkes det). Men jeg har ikke tjent nesten fire tusen kroner mellom vedtaket i august og vedtaket nå i september. Og summen er ikke gjenkjennbar som en av de fastsatte summene (husleiesum, livsoppholdssum, eller kombo), så jeg aner ikke hvor dette fullstendig tilfeldige trekket kommer fra. Ingen aning.

Så jeg gjør hjemmeleksene mine. Jeg setter opp et regnestykke over hva jeg burde ha mottatt til nå, hva jeg skal motta neste måned, og totalsummen for alle månedene med vedtak. Det mangler fortsatt nesten fire tusen kroner. Jeg tar utskrifter av kontotransaksjonene mine de siste tre månedene, ekstra utskrifter av innskuddene jeg har fått (som er nesten utelukkende fra Nav), og legger ved et regnestykke. Så drar jeg på Nav, og sitter i kø med en svett lapp i hånden i tre kvarter før jeg får komme inn til en saksbehandler som forteller meg at hun "ikke har tid til å sitte og høre på meg" og foreslår at jeg sender en klage til økonomiavdelingen, som er de som faktisk sender ut pengene. Fair enough. For all del. Men det må da gå an å vise litt serviceinstilling?

Neida.

Å jobbe som sosialarbeider på Nav er visst ikke et serviceyrke. Til tross for at de er en yrkesgruppe som burde yte det ytterste av service fordi dem det skal ytes service til er de som virkelig trenger det. Jeg gjentar meg selv her, jeg vet, jeg har skrevet utallige innlegg om dette tidligere også - men det blir jo heller aldri bedre! Nå innbiller jeg meg ikke at mine blogginnlegg skal endre noe som helst, men det faktum at jeg hver jævla gang jeg er på Nav blir møtt med den samme slappe holdningen, og at jeg nesten hver jævla gang sier min mening om måten de behandler folk på, og det fortsatt ikke bedrer seg... vel.

Men ikke misforstå. Noen ganger møter jeg høflige saksbehandlere som beklager at ting går treigt/dårlig/idiotisk for seg, og det er vel og bra, det - men det hjelper ikke klientene. Unnskyld, brukerne. (Bruker meg i ræva. Det blir ikke noe bedre å være i feil ende av Nav-skranken bare fordi de har funnet på at de skal kalle deg noe annet.) Disse saksbehandlerne skal ha kudos for å faktisk se ut som de gidder å bry seg i det hele tatt når jeg kommer luffende med siste måneds søknad i en hånd og en fuktig kølapp i den andre. Det er hyggelig at noen der nede klarer å brekke øgletrynene sine rundt i noe som ligner et smil, sånn at du skal føle seg bedre selv om du ikke bidrar til samfunnet. Men det er faktisk ganske viktig. Folk som kommer dit dag ut og dag inn, og møter nedlatenhet, sarkasme, apati osv. vil jo ikke akkurat få den selvtilliten de trenger for å komme seg ut i arbeidsmarkedet. Så jepp, jeg liker de stivt smilende øglene bedre enn jeg liker kloakkdyrene som ikke en gang gir en halv faen.

Snakker om kloakkdyr... det er sikkert noen som minnes den fryktelige buruglen jeg skildret i dette blogginnlegget for en tid tilbake. Jeg skulle aldri åpnet kjeften og fristet skjebnen. Det blir min undergang. Hva jeg rabler om? Jo, nå skal du høre: Hver gang - hver gang - jeg er der nede nå, og trekker en kølapp (og kølapper er jo ideelt sett tilfeldige saker), så havner jeg hos

- wait for it -

BURUGLEN! Denne krysningen mellom sjøku og tyrannosaurus, denne bæreren av verdens styggeste neglelakk og den fyldigste barten noen kvinne kan skryte på seg, denne lavpannede valnøtthjernen av en unnskyldning for et menneske, som avfeier de bekymringer du enn måtte ha for din fortsatte overlevelse med et vift av en vortedekt hånd mens hun tar av og på seg brillene med den andre hånden og skuler på deg som om du skulle vært avskum fra dypet av sjelen til en meitemark. Buruglen. Også denne gangen skulle hun, min nemesis, bli den jeg fikk komme inn til med regnestykket mitt og utskriftene mine.

"Jeg har ikke tid til å sitte her og høre på deg, kan du skjønne." Jaha, skal jeg skjønne det? Skal jeg bli nødt til å ta deg i en halv nelson og stifte øreflippene dine fast i bordplaten for at du skal skjønne at det er jobben din å ha ork nok til å faktisk lytte på det jeg har å si om hvor jævla ubrukelige dere er? Du har ikke tid til å høre på meg fordi du må hjem og vokse overleppen? Nei, vet du hva. Du har å høre. Men selvsagt sa jeg ikke det. Og hun fortsatte: "Du må sende en skriftlig klage til økonomiavdelingen. Her er skjemaet."

Greit nok. "Jeg skal også levere en søknad for neste periode," sa jeg da. Hun sukket. Sukket. Jeg kødder ikke. "Jasså, skal du det også," sa hun. Fittetrynet. Jeg har ikke ord. Ja, jeg skal levere en søknad, og har du et problem med det så kan du jo bare hoppe foran bussen og gjøre verden til et jævla mye vakrere sted i samme slengen - klarer du ikke tanken på at folk skal levere søknader om sosialstønad på det jævla sosialkontoret der du jobber, så finn deg en annen jobb eller spis litt asfalt. Whatever floats your boat.

Så, for å avslutte på en mye hyggeligere måte: Jeg så den nye hunden til moren min i dag. Det var en aldeles nydelig New Zealandsk border collie, en skrapa, mager tispe med litt brune tegninger i ansiktet og utrolig spiss snute. Veldig søt, veldig snill, og veldig redd for byen (hun ble født og oppvokst i meget landlige omgivelser - knapt en bil i mils omkrets). Ingenting er som å klappe en glad hund for å glemme verdens sorger og bekymringer.

Hulk knuse små mennesker!

Det er litt over midnatt, og jeg begynner å bli grønn og bulete. Ikke fordi jeg er sjøsyk, men fordi jeg tror jeg blir til Hulken. Ghasfgjhgfsghah! Ikke bare har jeg ikke fått penger i dag, men jeg ligger etter to måneder med husleien. To måneder! Kjære det norske sosialvesen: Det hjelper ikke å si at dere "har sykdom her på Nav, det tar bare litt lenger tid" når banken står på døra til klienten med utkastelsespapirene i hånden. Det er én ting å si til en neglebitende og sulten sosialklient at man bare må "ta det med ro, så kommer nok pengene", for klienten kan faktisk ikke ringe banken og si at de må "ta det med ro". Da sier banken: "Føkk off, og pell deg ut av bopelen vår." Banken er nemlig ikke snill. Den gir ikke ved dørene. Den er ikke tapt bak en vogn. Det er mer enn man kan si om sosialvesenet i Norge. Når søkte jeg om penger? 13. juli. Har jeg fått dem enda? Nei. Ikke et rødt øre. Og gudene vet hva jeg skal betale med når banken kommer - mine førstefødte?

Og så er det OL, da. Jævla føkkings kuk-OL. Det første de gjør er å hive ut en syngende jente med hestetenner for en liten barbiedukke/could-have-been-mangastjerne som ikke kan å synge for å berge sitt eget liv. Men gjett hva: I Kina berger du flott så lenge du ikke protesterer på å bli behandlet som menneskelig ekskrement. Vil du ikke la huset ditt rives for å gi plass til OL-anlegg? Synd, for you better turn that frown upside down, ellers har de deg hengende opp ned av helt andre grunner på null tid. Og det er ikke halvparten så behagelig som å bare bli husløs, eventuelt relokalisert til ett eller annet sted milevis unna familie og arbeidsplass. Dessuten er OL irriterende i seg selv. Hvilket annet arrangement blokker ut alt annet severdig fra TV-kanalene (noe som hadde vært sykt mye mer irriterende dersom jeg hadde hatt TV-signaler i leiligheten) og bæsjer på den hellige Barne-TV-tiden, fyller avisene med ræl, og sørger for utrivelig mye fokus på sport i grunnskolen? Jo, jeg kan komme på én ting til. Fotball-VM (eller -EM). Forbannet være disse sportsarrangementer. Hadde man bare gitt andre kulturarrangementer like stor oppmerksomhet - Roskilde-festivalen, f.eks. - men nei. Du ser ikke bilder av burgerbodene på Roskilde fylle forsiden av Dagbladet med overskriften "1.000.000 solgte veggisburgere!" eller sjokkbilder av Foo Fighters med overskriften "Dave Grohl for stygg for Roskilde!" Man diskuterer ikke tettheten av teltene i teltbyen, eller hvor mange svensker som har vunnet dansekonkurransen i technoteltet. Jo, selvsagt er det saker fra Roskilde i avisene, men ikke hver dag, på forsiden, med megasvære bilder og full dekning av alle konsertene holdt av obskure, danske punk-rock-band med navn som "Skullerup Skalle-orkæster", "Min Bolle Er Bruun" eller "Gid, Morfar, Gi Dig!" på bortgjemte scener i skogen, bak de nedbrente campingvognene. OL, derimot, ser ut til å kunne diskuteres til man er så lei av sport at man helst skulle forgiftet vannet til svømmerne, lagt tegnestift i hekkeløpsbanen, og sagd halvveis igjennom stavene i stavspranget. Eventuelt også byttet ut alle diskosene med tørkede kukaker.

Ikke bare blir man lei av sport, men man blir lei av alt det jævla maset. Ting skal bygges i landet der OL skal avholdes, anlegg som blir stående som edderkoppspinnfabrikker etter at verdens mange øyenpar atter er snudd tilbake til sine respektive navler. Og småjenter skal settes på utstilling og dubbes og stemmekorrigeres og gudvethva. Gjerne i et eller annet latterlig kostyme som "symboliserer kulturarven". Jeg vet ikke jeg, men i mitt hode, den dagen jeg får se en åpningsseremoni fra OL i Frankrike, så ser jeg bare for meg en million småunger i stripete gensre, med alpeluer, løsbarter (unnskyld, -mustasjer), sigaretter i munnvikene, med en pariserloff under armen, kjørende rundt på segways i et mønster som, sett ovenfra, vil forme Eiffeltårnet. Hvis dette mot formodning noen gang faktisk skjer, vet jeg ikke om jeg kommer til å bryte ut i spontan, hysterisk krampelatter/-gråt eller om jeg bare kommer til å rolig gripe etter nærmeste revolver og bare skyte meg selv med det samme, siden verden kanskje ikke kan bli noe verre nå. Kanskje.

Men så husker jeg at Siv Jensen er på ordentlig, ikke bare noe som foreldre har funnet på for å skremme barn som ikke vil spise brokkolien sin eller slå av lyset når de er ferdige på do. Jeg føler at så lenge det finnes folk som Siv Jensen, så bør jeg også finnes, som en slags motvekt til den totalt hjernedøde "politikken" hun velger å forfekte ved å smøre seg inn i populisme og billige løfter om enda billigere fyll og enda billigere tenåringstørrpuling på landsmøtene. Jeg bør yte motstand til dette, føler jeg - som den uhørbare stemmen i mørket. Stemmen som - hver gang en FrP-"politiker" påstår at læreryrket burde belønnes med en månedslønn på 7,50 og en halv Snickers, at bananlikør bør bli billigere og at alle spanjoler i Spania bør lære seg norsk før de snakker til nordmennene som har trengt seg inn på boligmarkedet der nede - stemmen som sier "Er du født bak en dass?!" og gir vedkommende en real dabb over bakhodet. Gjerne med øks. Dyppet i hellig vann, så man er sikker på at vedkommende aldri vil reise seg (eller snakke!) igjen. (Tenke gjør de ikke uansett.) Jeg ser for meg å raide stortinget bevæpnet med seksløpere velsignet av Rosemarie Köhn, med sølvkuler som det er risset små kors inn i, og hive hellig vann på Siv Jensen mens man roper "The power of the Lord compels you!" og bare se hodet hennes spinne rundt i superfart mens det bazookaspyr grønn guffe og hun klatrer baklengs opp i gardinene. Til slutt vil hun synke sammen på gulvet mens den onde ånden forlater kroppen hennes (og fyker inn i Trond Giske, som kaster seg i døden på stortingstrappene), og hun blir liggende gispende igjen før hun innser det fryktelige, og roper "NEI! Hva har jeg gjort!? Flyktninger er jo også mennesker! Penger er ikke en ekte verdi! De stakkars spanjolene, belemret med våre gamlinger! Sykehusene har ikke nok midler! Barnehager! Å Gud, vi må bygge barnehager og studentboliger!" Og hun må støttes, gråtende, ut til en ventende el-bil, som tar henne til en økologisk drevet gård på Vestlandet som også er asylmottak og aldershjem, der hun for alltid blir kjent som Snille Siv.

Det må være lov å drømme.

Sannsynligvis ville hun bare blitt skutt på kloss hold med sølvkuler, og man ville sett kroppen hennes, uskadd av skuddet, smelte sakte i kontakt med vanlig vann, sølt ut av muggen på talerstolen. Dere tror det er vann hun drikker på TV-debattene? Ånei. Det er en trylledrikk som skal holde henne ung og pen. Synd at hun er så råtten på innsiden.

Det skytes alt for lite folk i Norge.

Idioti

På vei hjem fra fest i dag (natt) kom vi over en kar som lå oppå(!) de stablede stolene til Dromedars utendørsservering på Bakklandet og sov. Klokken var jo tross alt halv fire-fire, så så snodig var det dog ikke; Trondheim er jo en studentby tross alt, og fulle studenter kan sove hvor det skal være. Kjæresten tok like godt et bilde av ham med mobilen, men det ble ikke noe bra, og vi dreit i det og gikk videre. Samtidig hadde jeg nylig opplevd at noen jeg brydde meg om hadde blitt så full at han/hun sannsynligvis ville blitt kvalt i eget spy, hadde vedkommende funnet det for godt å kaste opp. Derfor hintet jeg kraftig til kjæresten om at vi kanskje skulle gå tilbake og vekke fyren og høre om det sto til liv. Han lå tross alt på ryggen med nakken bakover, og hadde han faktisk kastet opp hadde han sannsynligvis, nesten uten tvil, blitt kvalt. Som sagt så gjort. Da vi gikk tilbake så vi to andre som hadde gått bort til fyren, to jenter i hotpants og skinnjakker, og jeg sa håpefullt til kjæresten: "Hei, kanskje de der sjekker hvordan det står til med ham?" Den gang ei. De tok også bilde av ham, og begynte å bevege seg nærmere og ta flere bilder. Vi kom bortover, og jeg sa til dem: "Kanskje vi skal sjekke at han er våken, eller ved sine fulle fem, det er jo ikke bra at han blir liggende sånn?" Hvorpå de svarte: "Neisjda." Til dette ble jeg noe provosert, og svarte med saksopplysningen: "Vel, han kan jo kveles om han spyr!" De svarte til dette: "Han spyr da ikke."

"Han spyr da ikke"?!?

La meg bare spørre om følgende: Hvordan faen vet dere det?!

Hvordan faen vet dere blonde bær om han kommer til å kaste opp i fylla eller ikke, hæ? Har dere full oversikt over helsetilstanden til denne fremmede fyren, dere som tilfeldigvis er på vei ut fra 7-11 med kreppet hår og mongosmå håndvesker med plass til ikkeno unntatt en kondom og pappas visakort? Folk som ikke har filla snøring på menneskelig fysiologi, ikke nok til å vite sånt en gang - herre min hjulhatt! Jeg skjønner ikke hvordan folk tør å sovne i fylla i Trondheim by uten å ha organdonorkort på seg, for du kan takke faen på at ingen gidder å bry seg om du dauer eller ikke. Det eneste de er interessert i er å ta bilder med totusenkronersmobilene sine og vise til venner og si "sjekk han her som sov i sentrum, da, lol!" uten tanke på at det kan være nettopp denne karen det står om i Adresseavisen helgen etter, som gikk i vei fordi ambulansepersonalet ble varslet for sent. Never mind at det faktisk er idioti å sovne på gata i sentrum - drikker du såpass mye kan det være greit å alliere seg med noen som kan få deg hjem, ellers er du ganske teit i utgangspunktet - men at folk som er edru nok til å tenke seg om to ganger ikke en gang tar ansvar nok til å sjekke om døddrukne folk er i livsfare eller ikke... unnskyld meg. Da er det noe galt et sted.

Det minner meg faktisk om noe som skjedde for noen år tilbake. Jeg og to kompiser var på vei fra sentrum og vestover etter en kveld på byen. På veien gikk vi gjennom et smug, og der satt det en kar og sov på en benk. Mind you, dette var klokken to om natten, i februar, og det var rundt tyve minusgrader på stokken. Vel vitende om at hvis denne karen satt der mye lenger ville han fryse jamt ihjel, satte vi oss fore å vekke ham og kanskje få ham innomhus. Da han ble vekt påsto han at han var på Trondheimsbesøk hos broren, som bodde i huset han satt foran, og forsikret oss om at broren var på byen, men kom til å komme hjem snart. Selv hadde han ikke nøkler til stedet, og var blitt kastet ut fra Tiger Tiger, og etter utkastelsen (som han forsikret oss var helt uberettiget - ja, sikkert!) hadde gått rett hit for å vente på broren. Da vi spurte om han visste hvor broren var, kunne han ikke svare, og han kunne heller ikke få tak i broren, for vedkommende svarte ikke på mobilen. Det vi da gjorde var at en av oss oppholdt ham mens de andre ringte politiet - bedre at fyren fikk sove i fyllearresten enn at han skulle omkomme på gaten, tenkte vi. Onkel Blå ankom etter et kvarters tid, og stilte mye de samme spørsmålene som oss, og fikk mye de samme svarene. Tilfeldigvis ankom broren til fyren akkurat da politiet var der, hvorpå politibetjentene henvendte seg til oss tre barmhjertige samaritaner - og ga oss refs! Refs! For å ha villet hjelpe til?! "Han hadde da folk til å passe på seg!" Ja, tilfeldigvis, ja! Akkurat idet dere kom hadde han tilfeldigvis det. Enn om broren hadde blitt ute på byen i et par timer til? Enn om han hadde dratt på nachspiel med et tilfeldig bær uten å huske på broren sin? Hadde dere tenkt på det, snutjævler? Nei! Det hadde dere faen ikke! Takke faen. Jo, takk, vi er jævlig glade for å være samvittighetsfulle borgere, takk skal du faen meg ha for oppmuntringen.

Verden er for stor. Det er plass til for mange idioter.

(Det gikk forresten bra med fyren. Vi fikk vekket ham og sendt ham hjem. Lurer på om han husker oss i morgen. Sikkert ikke.)

The angriest girl in Oslo

Arcon, dag 3: Jeg sover lenge. Mest fordi jeg har prata med Vero på msn hele natta, for jeg kom igrunn hjem tidlig natt til lørdag etter en intervjurunde og dropping av brettspill. Jeg sover faktisk så lenge at jeg hopper over Kindred of the East-modulen som jeg mest hadde meldt meg på av pur nysgjerrighet. Drit og dra, asiatvampyrer. Klokka ti står jeg da opp og stikker på butikken. Der kjøper jeg shampoo, balsam, en hårkurgreie så håret mitt ikke er ut som håret til Doris i Ernie, et par sokker, en boxershorts, og så stikker jeg og dusjer. Mmm, duuusj.

Ren og nyvasket og polert, med sokker som siger fordi de ikke har strikk (det skal være så mye sunnere for blodomløpet i beina - blodomløp my ass, det hjelper ikke når jeg har sokkene rullet sammen i ball foran tærne), setter jeg meg på trikken og kommer til Blindern rundt tolv. Der kjøper jeg meg først kaffe, og møter så på en tilfeldig kar som påpeker på en positiv måte at jeg har på meg Kaizers Orchestra-T-skjorte (noe jeg forsåvidt visste fra før av), og dette viser seg å være en fyr fra Trondheim som jeg på et vis kjenner fra Hyperions rollespillforum. Denne karen viser seg også å være skikkelig trivelig, og like sær som meg. Hurra! Likesinnede. Sammen kan vi en vakker dag hate folk. Det gjør vi for så vidt nå også. Vi planlegger deretter å starte en Itras By-kampanje sammen i Trondheim når vi kommer tilbake.

Deretter begynner jeg jakten på andre spennende folk å snakke med. Det blir etter hvert en liten rusletur for å titte på Itras By-minilaiven som foregår et lite stykke unna selve Arcon, der folk spiller krokket i "Apeparken" mens arrangører viser frem digre plakater med instruksjoner på innimellom. Folk er stæsjet opp i kostymer også utenom minilaiven, og det er en salig blanding av liksom-tyvetalls-mote og svett nerd coture å se overalt.

Jeg ble raskt shanghaiet av den gamle rollespill-støveren Thomas Mørkrid for å spille gjennom en rollespillpoesi han hadde laget, men ikke testet, sammen med fem andre. Vet du ikke hva en rollespillpoesi er? Ikke jeg heller. JFGI (just fucking google it). Vi satt nå i en ring på gresset med skoene våre i midten av ringen, og tok hverandre på beina mens vi snakket om været. Jeg aner ikke.

Første modul for dagen ble Itras By: Morgenposten, som handlet om å være journalister i nettopp Morgenposten. Modulen ble litt vel raskt unnagjort, men jeg fikk mer tid til intervjuer i etterkant. Så lette jeg en stund etter den andre personen jeg skulle intervjue, og endte opp med å bare få 20 minutter etter masse pæs, og kom for seint til den modulen jeg faktisk hadde lovet å spillede.

Så kommer vi til sakens kjerne. Grunnen til at jeg i tittelen på innlegget antyder at jeg er sur. Jeg er ikke sur. Jeg er RASENDE! Eller, ikke lenger nå, for jeg gidder ikke være langsint, men likevel. Makan! Dette er saken slik den er:

Klokken er fem over ti om kvelden, og jeg har, dum som jeg er, idiot, mongo, lovet å spillede Call of Cthulhu, et skrekk-scenario skrevet av en kvinne som dessverre ikke er blant oss mer, og scenarioet blir oppført i hennes minne. Stakkars pike. Nå mer enn før. På min gruppe får jeg en kompis, som melder seg hos meg fordi han kjenner meg og liker meg (håper jeg). Så får jeg to voksne karer som virker greie. Så får jeg -

wait for it -

to tolvåringer.

To. Tolvåringer. TO. JÆVLA. TOLVÅRINGER. Som skal spille Call, midt på natta. De har aldri spilt det før. De er overtrøtte. De er tøysete. De er TOLV JÆVLA ÅR GAMLE, og spør meg hvor gammel jeg er, om jeg er åttito år eller noe sånt, og de HERMER ETTER DIALEKTEN MIN. De er i "kjekkas-alderen", men det er pokker Satan pule meg ikke mye kjekt å spore i disse gutta her. Det er seint, de kjenner hverandre fra før og må dermed småkjekle om alt, de er tøffe i trynet (LIKSOM!) og på toppen av det hele er alle rollene viktige, så jeg kan ikke avspise dem med uviktige biroller og lene plottet på de tre andre. Den ene av de to snørrungene presterte å begynne spillet med å gnåle om at han hadde mista fem i sanity (fordi en annen voksen hadde sagt det til ham på spøk), til ørene mine begynte å blø. Som kompisen min sa i en pause vi hadde: "Vi blir nødt til å sy kanoer av skinnet deres for å ro vekk på elven av tårer vi blir nødt til å gråte før modulen er omme." Sannere ord er ikke blitt sagt på Blindern!

Dem jeg synes mest synd på er de tre voksne mennene som ble nødt til å spille mot disse drittungene. Jeg hadde i hvert fall satt meg selv opp for rævpuling, det hadde ikke de tre, som troskyldige hadde meldt seg opp på en modul de hadde fåt høre mye bra om. Modulen var jo i og for seg veldig bra, om enn litt rotete, men det var ikke det som var problemet, for å si det mildt. En rolle var selvsagt en kvinnerolle og kjæresten til en mannsrolle, og hun hadde et hemmelig forhold til en annen mannsrolle. Dette var det egentlig lagt opp til at det skulle spilles mye på. Den gang ei, sa Tordenskiold. Denne kvinnerollen ble spilt særdeles elendig, gnålete, og idiotisk av en tolvåring med for mange tenner i overmunnen og misogynistiske tendenser. Hva mora hans har gjort for å fortjene noe sånt til sønn aner jeg ikke, men det kan ikke ha vært pent. Så var det den kjempedramatiske rollen som den karen som var med på et ondt rituale som barn, og som husket det igjen da han kom inn på onkelens gods. Denne karen ble på magisk vis forvandlet til en døddrukken idiot som kranglet om sengeplassene, slengte rundt seg med ukvemsord, la seg til å sove midt i scenarioet på en seng av mugg (jeg kødder faen ikke) og gjentok de samme setningene på engelsk om og om igjen - personifisert av en fregnete menneskelig(?) Chucky-dukke som drakk fem - 5 - cola i løpet av de første ti minuttene, og brukte mye av resten av tiden på å løpe fire etasjer ned i kjelleren for å gå på toalettet, og resten av tiden på å ligge halvveis i stolen sin og vri seg og lage sytelyder og snakke om at han skulle "gjøre en John McClane", hva nå i innerste granskauen DET er. Jeg kunne se smerten i øynene på den voksne karen som satt rett overfor meg, og jeg følte sånn medynk at jeg skulle ha hatt en hakapik hendig for å fri ham fra hans pinsler der og da. Ingen av disse jævla unnskyldningene for smågutter oppførte seg noen gang som om de ble redde av det som skulle være skummelt - de var frekke mot monstre, nektet å godta at de var blitt gale, og drev meg stort sett til galskapens rand selv. Strekk tommelen og pekefingeren på høyre hånd mest mulig ut fra hverandre og mål avstanden mellom dem. SÅ langt var jeg fra å bli til Hulken og hive begge de små rottene ut fra tredje etasje og never mind the bollocks. Jeg kunne sittet i retten og forklart dette her, og vært rimelig sikker på å komme unna med en godlynt advarsel. Jeg kommer nok aldri til å tilgi den arrangøren som satte meg i samme rom som disse ungene. Dessverre. Han virket som en trivelig kar, men ser jeg ham igjen må jeg dessverre etse ut øynene hans med syre og forbanne avkommet hans i fem generasjoner, på prinsipp.

Nå er jeg kommet hjem til verten min, og skal snart sove. Søvn er vakkert. I søvnens rike er ingen tolvåringer. Jeg gleder meg.