Det manglende mellomledd

En av mine mer verdifulle egenskaper er mine diplomatiske evner. Svært få har sagt dette, så nå er det mulig jeg har begynt med selvskryt, men jeg innbiller meg at jeg er god til å oppfatte sosiale situasjoner og løse dem. Muligens ikke mine egne, men andres. Jeg er bittelitt ekspert i å se flere sider av en sak og finne argumenter både for og imot. Dette tjener meg godt, bortsett fra når jeg blir nødt til å løse opp i alle krangler som oppstår. Det vil si, jeg vil jo gjerne få folk til å slutte å krangle, og å kunne være uenige uten å lage masse ståhei for det... men jeg ser jo helst at de lærer å gjøre dette selv.

Flere ganger har jeg vært nødt til å gripe inn i konflikter jeg ikke aner hvordan oppsto. Noen ganger tror jeg ikke at folk snakker sammen i det hele tatt. Men hvordan klarer de da å lage krangler? Hvem vet.

Det til side: Jeg er i Lofoten. Her er det sol hele føkkings døgnet. Det er fjell og hav og måker og sol. Og kunstnere! Det er tre teaterbygg og fjorten lokalkunstnere i området. Hvis du snubler i fortauskanten (der det er fortau, da) kan du være sikker på at den som hjelper deg opp er kunstner av noe slag. Nærmeste nabo er et omreisende kunstner-ektepar. Det er tre gallerier i nærheten, en kulturskole, og to brukthandlere/antikvitetsbutikker. Et stykke unna ligger et vikingmuseum, et glassblåseri, et kristent minisamfunn, og et katolsk kloster med polske munker. Dette er noe annet enn Trondheim og omegn.

Jeg, min kjæreste og min far kjørte i kveld fra Stamsund, hvor fattern bor, til Leknes for å handle dagligvarer. På vei tilbake viste han oss et strekk av veien hvor høststormene for noen år siden hadde tatt tak i kampesteinene i sjøen, slengt dem opp på asfalten, og ødelagt veien et stykke. Der mente han det var "spennende å gå seg tur når det er storm". Nevnte jeg at faren min sannsynligvis er litt gal? Sa jeg "litt"? Jeg mente veldig.