Her kommer tøffe tøffe tøffe tøff

Tog til og fra Oslo... jeg kan tenke meg bedre måter å tilbringe 14 timer til sammen på. Særlig når den ene reisen innebærer å sitte med ryggen mot kjøreretningen, i et sete hvor stollommen foran meg er halvveis revet av og dermed ubrukelig, sammen med en dame som spiser matpakke som lukter sterkt av sitron(!) og klager over at hun må sitte baklengs.

Ja, du må sitte baklengs. Toget er fullt. Jeg driter i om det plager deg, jeg vil høre på musikk og lese spillbøker i fred. Ti still.

Det har vært en hyggelig tur ellers, da. Koselige folk i koselige omstendigheter på Holmestrand, samt en tur innom Grünerløkka og jyplingkollektivet der på torsdag, som endte i øl og en fantastisk deilig sovesofa som jeg hadde fått låne (nesten utelukkende) fordi jeg tok med en bøtte med frossen Innherredssodd i gave til beboerne (sodden var selvsagt tint som faen da jeg endelig var kommet frem etter sju timer i et tog der det trakk minusgradertrekk langs gulvet, men vinduskarmene kokte armen min). Og ostesmørbrød til frokost på fredag.

Toget til Holmestrand på fredag var selvsagt forsinket med minst en time, og min plan om å heltemodig hjelpe til med å rigge til og lage mat og sånt, døde litt. I stedet spiste jeg litt grandiosa for første gang på årevis, tror jeg, drakk ugudelige mengder kaffe, og prøvde å psyche meg til det jeg skulle gjøre senere på kvelden. Helgen skled deretter ut i stadig dårligere vitser, så jeg føler at jeg var i riktig miljø. Jeg merker dog at jeg er sosialt sliten nå, at jeg har gitt mye av meg selv i helgen, og at jeg derfor i ettertid knuger grådig på det lille som er igjen. Jeg har selvsagt også savnet vennene mine her i byen, og kjæresten min, og internett. Men nå skal jeg på trening for å få mindre vondt i armene.

Heim til Kristiania, glem no personalia og andre trivialia

Da var jeg atter i Oslo. I motsetning til mine forventninger om vær- og føreforhold på Østlandet snør det faktisk her nede. Det gjør det ikke i Trondheim, så vidt jeg vet, noe som føles som en liten seier. Oslo stikker alltid av med finværet, men ikke i dag. Hå nei. Bare synd at det selvsagt er slik akkurat når jeg befinner meg i Oslo. C'est la vie.

Vi ankom med nattoget klokken kvart på sju i morges. Jeg kan, om jeg tenker meg godt nok om, komme på bedre tidspunkter å stå opp på. Etter tolv, f.eks. Jeg er bortskjemt med soving nå som jeg er arbeidsledig, og det eneste jeg gruer meg til ved å få meg jobb er å stå opp tidlig om morgenen igjen. Det verste ved å ankomme en fremmed by så tidlig om morgenen er fraværet av åpne kaféer og andre fasiliteter som kan bidra til å holde en våken og underholdt frem til man kan sjekke inn på overnattingsstedet. Som de fleste av de som kjenner meg vet, er jeg uhelbredelig grinete hvis jeg er trøtt eller sulten. En kombo av disse kan gjøre meg til en eiterspyende harpy på null komma svisj. Kiwi på Oslo S ble redningen for oss. Ellers hadde det gått ille, mistenker jeg. Da jeg fikk i meg litt kaffe etterpå, ble det jo rene kosetimen før kjæresten måtte stikke på kurs.

Nattog, forøvrig, er en genial oppfinnelse. Da tenker jeg selvsagt på den utgaven hvor man kan sove i en seng like smal som en ispinne, i et rom designet for anorektikere med klatre- og stablebehov. Kupéens og sengens (mangel på) størrelse til tross, det å kunne overnatte i horisontal stilling og sove mens man reiser er brilliant. Er det noe jeg hater mer enn å sitte på skjeven i et trangt togsete uten mulighet til å legge ned seteryggen, mens folk rundt meg plaprer i mobilen og flirer hønseaktig ut i de små timer? Ja. Men ikke mye. Da foretrekker jeg anorektikerkupéen, selv om jeg kunne spart meg for vekkingen fra konduktøren den knappe halvtimen jeg hadde igjen med søvn før vi kom frem. Maken til pratesyk konduktør har jeg knapt vært borti før. Jeg trenger ikke å vite togtidene til Skien klokken halv sju om morgenen, takk. Rett i øret via en høyttaler det er umulig å skru av eller dekke til. Det hadde også vært en fordel om det hadde gått an å dempe lyset i gangen utenfor - så man slipper å bli blindet av lyset og bli tvunget til å famle seg frem hele veien til toalettet, om man skulle få slike behov i løpet av nattetimene. Er det noe jeg gjerne vil slippe, så er det å føle meg frem inne på et offentlig toalett.

Så hva skal man ellers gjøre enn å sette seg på Deichmanske bibliotek og vente til butikkene åpner og man kan hente nøkkelen til overnattingsstedet? Det eneste jeg har å utsette på den planen er at det trådløse nettet er tilgjengelig i det samme området som kaffeautomaten (noe jeg vanligvis ville satt stor pris på), men det koster en femmer å late vannet. Det stemmer nok at midlene staten setter av til bibliotekene er magre når de må be besøkende om småpenger til dasspapir. Grunnen til at denne kaffeautomaten er plagsom er forøvrig at den lager en sildrende lyd hver gang noe drikke tømmes opp i den dertil egnede pappkoppen, noe som minner en tissetrengt sjel om... ja, nettopp. Hvert femte minutt! Om jeg ikke bare kan hive i en femmer for å lette på trykket? Det er i slike øyeblikk man angrer på at man ikke har lommene fulle av småpenger.

Og som om jeg ikke har nok å syte og bære meg over, så holder den ene knappen på å falle av jakkeermet mitt. Den knappen har ikke noen funksjon annet enn å se tilnærmet tøff og kul ut, men hvis den faller av blir det heller tilnærmet dumt og teit. Sysaker er heller ikke noe jeg har tenkt på å ta med meg til Oslo. Hvorfor skulle jeg det, liksom? Skitt pommfritt.

Jeg returnerer med oppdateringer neste gang det skjer noe og jeg er i nærheten av trådløst nett. Stay tuned!

Daytripper

...eller "four-day tripper", hvis det er noe som heter det.

Onsdag 23. juli klokken halv ni gikk toget fra Trondheim. Dette var første steg på en reise som skulle ta meg til Paris, kjærlighetens by, en by jeg hittil aldri hadde vært i, i et land jeg hittil aldri hadde vært i. Spennende. Det er mer enn man kan si om togturen, dog. Rent bortsett fra at det var over tredve helsvette grader i toget og at vognen vår ikke hadde mulighet til å åpne vinduene, slik at jeg på et tidspunkt trodde jeg kanskje skulle forgå og legge på røret av mangel på oksygen, var det en forferdelig uspennende tur. Det eneste jeg kan si var at jeg la merke til en eldre kar som ikke akkurat brukte innestemmen der han satt og pratet med seg selv og tidvis i telefonen. De han ringte til var muligens ikke så hyppe på å snakke med ham, for det tok særdeles kort tid fra han slo et nytt nummer og til han ble nødt til å si "ja, hadet, ja!" Ellers kan jeg nevne at jeg passerte en annen vogn på leting etter et fungerende toalett, da jeg passerte en haug med fransktalende mennesker som drev og åt salat ut av en enorm kasserolle! På toget! De var kanskje femogtyve stykker, alle med papptallerkener og plastbestikk. Noen vet å ordne seg med niste... selv hadde vi et helt oppskåret brød med oss, og en tube rekeost som - i varmen - gjorde at jeg fryktet litt for helsen hver gang jeg tok en skive.

Flyturen var enda mindre spennende enn togturen, men da vi først landet på Orly, begynte stresset. Ukjent med byen og dens metronett skulle vi komme oss til et område jeg ikke en gang tør å prøve å stave uten skriftlig referanse. Overraskende mange snakket engelsk og var veldig hjelpsomme, men ikke mange nok. Vi kjøpte togbilletter i stedet for bussbilletter inn til byen fordi et stort skilt som annonserte "Kjøp bussbilletter her!" pekte mot en automat hvor man ikke fikk kjøpt annet enn togbilletter, merkelig nok. På toget fant vi fort ut at vi måtte bytte til metroen, hvor vi sporenstreks mistet retningssansen og måtte ha hjelp igjen. Hotellet lå et stykke utenfor sentrum, og da vi endelig fant det, tre timer etter at vi hadde gått av flyet, fikk vi høre at de ikke hadde mat på hotellet slik vi trodde, men at vi måtte ut og kjøpe noe. Greit nok. Alle butikker var også stengt, siden det var så sent på kvelden. Greit nok. Vi tråklet oss vei gjennom nabolaget, og fant en pizzarestaurant der den lokale utgaven av Tony Soprano satt med hele familien og breiet seg. Pizzaen jeg bestilte blindt fordi jeg ikke kunne språket var toppet med en enorm klædd creme fraiche og noen små pølsebiter som smakte selvdød geit. Dette var riktignok den eneste virkelig ekle matopplevelsen jeg hadde i byen der mat liksom står i høysetet (kun overkjørt av l'amour).

Da vi ramlet i seng i totiden etter å ha funnet en kiosk som solgte brus og kjeks, var det blitt konklusjonen på min første dag i Paris. Førsteinntrykket var svett, luktet søppel og smakte geit, men things got better. Nå som jeg er hjemme igjen og har nett kommer jeg til å oppdatere "reisedagboken" min i løpet av de neste dagene.

Bon nuit. Bon nuit to you all.