Da har jeg snart rundet en "spillfri" uke. Da mener jeg ikke fri for Xbox-spilling, eller fri for prating om spill, men at jeg ikke har spilt rollespill denne uken. Det har gått overraskende bra, men mest fordi jeg har hatt andre ting å bekymre meg over i stedet, som å kanskje bli uvenner med noen over en misforståelse, eller være sur på generelt grunnlag.
Rollespill er mitt brød og smør. Siden jeg oppdaget hobbyen for snart åtte år siden (eller, faktisk endelig fikk prøvd det for åtte år siden), har jeg spilt, eller ønsket å spille, minst en gang i uken. Jeg oppdaget rollespill lenge før, faktisk i 1994, da jeg ikke fikk være med og spille sammen med storebrødrene til venninnene mine, fordi jeg var jente. Nok om det.
I natt hadde jeg en drøm. Og så pussig som jeg er skrudd sammen fikk jeg lyst til å lage et rollespill ut av det. Kunne vært noe for årets R.I.S.K. hvis jeg ikke hadde vært så sent ute. Damn you, brain!
Viser innlegg med etiketten Xbox. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Xbox. Vis alle innlegg
lørdag 24. januar 2009
onsdag 21. januar 2009
I'm going straight to the top
Jada, jeg er ferdig med å grine (ikke ett ord fra deg, hører du!). Utrolig hva litt stress og litt Xbox og litt Family Guy kan fikse. Og et lite mantra for fred (takk, Matthijs, du aner ikke hvor mye det faktisk hjalp). Som noen sikkert aner, er mye av tristessen forårsaket av uendelige forum-debatter mot (og med) folk med dårlig holdning. Nuff said.
I forgårs ble jeg oppringt en halvtime før midnatt med spørsmål om jeg kunne ta to timer undervisning på den andre siden av byen morgenen etter. Undervisningsstart: Null åtte null null. Gruæh. Så jeg sa først nei, grunnet mitt elendige humør og midlertidige inkapabilitet til å ta noe som helst opp i noe annet enn absolutt verste mening. Deretter fikk jeg skyldfølelse, ringte tilbake, og sa ja likevel. Deretter fikk jeg ikke sove i noen timer, og så sto jeg opp halv sju for å rekke to busser til arbeidsstedet. Turen kom til å koste meg 30 spenn hver vei, siden T-fitte-kortet mitt ikke klarer å fylle seg opp selv om det hadde vært fysisk mulig å stappe kronestykker inn i selve plastbiten. Jeg hadde fått beskjed om at den vanlige læreren heller ikke hadde lagt igjen noe undervisningsopplegg, så alt måtte improviseres. Gruæh igjen.
Så jeg sitter på bussen, og midtveis får jeg ny beskjed fra skolen om at timene utgår, men at jeg får betalt for dem. Score! Så jeg hopper av bussen, løper over på andre siden av veien, og tar neste buss rett hjem igjen. På samme bussbillett! 30 spenn spart. Det er karma som belønner meg for min smerte, jeg er sikker på det. Eller, smerte og smerte... "Pain is temporary, glory is eternal," hører jeg de sier. Eller noe sånt. Hvem nå "de" er.
Så, in short, jeg er ikke sur lenger. Jeg har fått avreagert, og det går ganske bra. Jeg drikker brus og spiller Lost Odyssey om igjen på Xboxen for å få gamerpoints på gamerprofilen min (jeg får nesten litt vondt av hvor nerdete det er), og ellers har jeg begynt å skrive bok. Det går langsomt fremover. Som en Iberiasnegl. snart er det Firefly-laiv også. Makan til velstand.
Til de som eventuelt leser denne bloggen (og anser dere som venner av meg): Jeg elsker dere (men ikke på den måten, med mindre du er kjæresten min), jeg setter pris på dere, dere er mitt livs lommelykt i en ellers skrekkelig og Chtulhuesque virkelighet, vannet i enden av ørkenen, løkken i enden av tauet(!), og alle andre gromme ting jeg kan komme på men ikke gidder å nevne.
She is back.
I forgårs ble jeg oppringt en halvtime før midnatt med spørsmål om jeg kunne ta to timer undervisning på den andre siden av byen morgenen etter. Undervisningsstart: Null åtte null null. Gruæh. Så jeg sa først nei, grunnet mitt elendige humør og midlertidige inkapabilitet til å ta noe som helst opp i noe annet enn absolutt verste mening. Deretter fikk jeg skyldfølelse, ringte tilbake, og sa ja likevel. Deretter fikk jeg ikke sove i noen timer, og så sto jeg opp halv sju for å rekke to busser til arbeidsstedet. Turen kom til å koste meg 30 spenn hver vei, siden T-fitte-kortet mitt ikke klarer å fylle seg opp selv om det hadde vært fysisk mulig å stappe kronestykker inn i selve plastbiten. Jeg hadde fått beskjed om at den vanlige læreren heller ikke hadde lagt igjen noe undervisningsopplegg, så alt måtte improviseres. Gruæh igjen.
Så jeg sitter på bussen, og midtveis får jeg ny beskjed fra skolen om at timene utgår, men at jeg får betalt for dem. Score! Så jeg hopper av bussen, løper over på andre siden av veien, og tar neste buss rett hjem igjen. På samme bussbillett! 30 spenn spart. Det er karma som belønner meg for min smerte, jeg er sikker på det. Eller, smerte og smerte... "Pain is temporary, glory is eternal," hører jeg de sier. Eller noe sånt. Hvem nå "de" er.
Så, in short, jeg er ikke sur lenger. Jeg har fått avreagert, og det går ganske bra. Jeg drikker brus og spiller Lost Odyssey om igjen på Xboxen for å få gamerpoints på gamerprofilen min (jeg får nesten litt vondt av hvor nerdete det er), og ellers har jeg begynt å skrive bok. Det går langsomt fremover. Som en Iberiasnegl. snart er det Firefly-laiv også. Makan til velstand.
Til de som eventuelt leser denne bloggen (og anser dere som venner av meg): Jeg elsker dere (men ikke på den måten, med mindre du er kjæresten min), jeg setter pris på dere, dere er mitt livs lommelykt i en ellers skrekkelig og Chtulhuesque virkelighet, vannet i enden av ørkenen, løkken i enden av tauet(!), og alle andre gromme ting jeg kan komme på men ikke gidder å nevne.
She is back.
fredag 2. januar 2009
Det fables
Fjorårets aller beste byttelån var da jeg lånte vekk Xbox-spillene GTAIV (som jeg uansett ikke spiller) og Lost Odyssey (som ikke en gang tilhører meg) til en kompis mot at jeg fikk låne hans eksemplar av Fable 2. Som storfan av "Zelda-typen" TV-spill er Fable 2 midt i blinken for meg; akkurat passe langt (dvs. dritlangt) og detaljert, med masse frivillige oppdrag i tillegg til "hovedplottet", og faktiske konsekvenser for å gjøre slemme eller snille valg i løpet av spillet.
Som i alle slike spill er det en viss jernbanefeeling over plottet, komplett med en lysende, blinkende, glitrende sti man kan følge hvis man ikke selv vet hvilken retning man skal gå i. Stien viser vei avhengig av hvilket oppdrag man har satt som høyeste prioritet for øyeblikket. Hovedhistorien er måtelig spennende, og veldig typisk fantasy. Du er en stor helt, skjebnen din er viktig, og bla bla bla. Selvsagt har du en mentor som kan gjøre massevis av mektige ting, unntatt de tingene som du må gjøre, uten annen grunn enn at du er helten. Alle viktige biroller kommer med fantastisk erkebritisk voice-casting fra bl.a. Stephen Fry, og kongedømmet Albion (som spillet foregår i) er jo mer eller mindre et lite fantasy-Storbritannia fra den tiden man ikke vasket seg så ofte under armene (eller i skrittet... ugh).
Apropos skrittet, så kan man jo også pule i spillet, og avhengig av hvem man prøver å sjarmere underskjørtene av, så må man først gifte seg. Det finnes en rekke såkalte "expressions" i spillet, som man kan bruke på folk flest (mer eller mindre uviktige biroller) for å interagere med dem og påvirke humøret deres og følelsene deres. Man kan f.eks. prompe for å få folk til å le, spille lutt for at de skal bli glade, komme med sjekkereplikker for at de skal forelske seg, eller vræle som en astmatisk bavian for å skremme dem. Hvis man greier å få noen til å forelske seg, er det bare å kjøpe en ring av rett kvalitet, og overrekke denne. Deretter må man kjøpe et hus og ta med ektefellen til senga, klikke på den og velge om man vil ha beskyttet etter ubeskyttet sex. Makan til bevisstgjøring! Dette tar forsåvidt en del tid og krefter vekk fra å renne rundt på landsbygda og sparke banditter i ansiktet, så jeg har foreløpig ikke holdt så mye på med denne sexinga. De gangene jeg prøvde meg på de "romantiske" delene av spillet ble jeg fort litt sliten av all orginga, og fant ut at det ikke var verd det. Det er lenge siden jeg var ute på kjøttmarkedet i det virkelige liv også, men jeg undres over om det er like vanskelig å få seg et ligg i virkeligheten som det er i det spillet. Ikke bare er det mye orging, men når man får dreisen på sjekkinga har man det med å affektere alle folk rundt en når man holder på, så plutselig kan man ikke vise seg på gatene uten å ha en skokk med siklende husmødre rennende i hælene på seg etter to skritt. Jeg sier husmødre, men beilerne kan være av hvilket kjønn som helst. Albion er tilsynelatende fullt av biseksuelle gærninger. Men gifte seg skal de!
Ellers er det en del morsomme bielementer i spillet, som at man kan endre utseende og bli tjukk eller tynn avhengig av hva man spiser, og i tillegg til å endre moral ut fra valgene man tar, kan man velge å spise moralsk eller umoralsk mat. Selleri er f.eks. slankende, tofu er moralsk, ost er skittent, øl er fetende, pai er enda mer fetende, epler er foredlende, og grillkylling er ondskapsfullt. For å bli medlem av det slemme tempelet må man f.eks. spise fem grillkyllinger. Jeg er litt usikker, men jeg tror man kan oppnå samme mengde ondhets-poeng av å skyte en bonde etter å ha brutt seg inn i huset hans. Dessuten blir man korrumpert i sjelen av å sette opp husleia, selv om man først skulle sette den ned til et fullstendig urimelig hippie-nivå og deretter skulle ønske å sette den opp igjen til gjenomsnittlige summer. Horn og hale hører med når man er en så urimelig husvert. Hadde forholdene vært slik i dagens Norge ville Trondheim by vært full av slipskledde minotaurer. Then again, hadde Trondheim vært som Albion, hadde det holdt å prompe nasjonalsangen for å bli overøst av gaver fra tilfeldige forbipasserende.
Det eneste som irriterer meg nevneverdig med spillet er Xboxens generelle tendens til å la B-knappen fylle cancel-funksjonen. Det funker ikke alltid slik i Fable 2. Man canceler fortsatt menyer med B, men ikke andre ting. Derimot bruker man B-knappen til å kaste trylleformularer med. Dermed har jeg flere ganger i vanvare fyrt av en eller annen trolldom som har skremt vannet av lokalbefolkningen, mant frem spøkelser i nærheten av små barn... you catch the drift. Ellers irriterer jeg meg tidvis grønn over at birollene ikke ser ut til å kunne holde kjeft i fem jævla minutter. Hver eneste en av dem lirer av seg smalltalk uavbrutt, og hvis du først har klart å smiske til deg en viss fanklubb, kan du banne på at de maser om forlovelsesringer mens de står og henger rundt deg som et annet fotballag. "Build your own entourage," reklamerer spillet med, men faen tute, entourager er slitsomme saker for en enkel landsens pike som bare brenner for å stikke monstre i nyrene og få bikkja si til å snuse opp godis som man så kan grave opp av bakken. Må det absolutt være så jævlig komplisert?
Spillet anbefales likevel for den typen spillere som liker å utforske spillverdener i all evighet, samle XP og gull, bytte klær, kjøpe eiendommer, og generelt bare loke rundt. Man kan jo også rett og slett bare følge hovedplottet - man trenger jo slett ikke å gjøre alt det andre om man strengt tatt ikke vil. Spillet har også gjenspillspotensiale, fordi man ikke kan gjøre alt første gangen - spillets karakter vil jo endre seg etter hva slags moralitet man ønsker å spille med, og hvilke oppdrag man ønsker å utføre. Jeg synes kanskje spillskaperne har gjort det litt for enkelt å bli ond og feit, dog. Når man løper så mye rundt på eng og sti og skyter skurker som levebrød, bør man strengt tatt ikke bli til Knut Borge bare av å spise en blåbærpai som bikkja gravde opp bak låven. Men pytt sann.
Det er jo nesten sånn i det virkelige liv også. Før man vet ordet av det er man feit og middelaldrende, og har en ektemann som sitter i en husvogn og kjeder seg mens kona er avgårde og puler pirater. C'est la vie.
Som i alle slike spill er det en viss jernbanefeeling over plottet, komplett med en lysende, blinkende, glitrende sti man kan følge hvis man ikke selv vet hvilken retning man skal gå i. Stien viser vei avhengig av hvilket oppdrag man har satt som høyeste prioritet for øyeblikket. Hovedhistorien er måtelig spennende, og veldig typisk fantasy. Du er en stor helt, skjebnen din er viktig, og bla bla bla. Selvsagt har du en mentor som kan gjøre massevis av mektige ting, unntatt de tingene som du må gjøre, uten annen grunn enn at du er helten. Alle viktige biroller kommer med fantastisk erkebritisk voice-casting fra bl.a. Stephen Fry, og kongedømmet Albion (som spillet foregår i) er jo mer eller mindre et lite fantasy-Storbritannia fra den tiden man ikke vasket seg så ofte under armene (eller i skrittet... ugh).
Apropos skrittet, så kan man jo også pule i spillet, og avhengig av hvem man prøver å sjarmere underskjørtene av, så må man først gifte seg. Det finnes en rekke såkalte "expressions" i spillet, som man kan bruke på folk flest (mer eller mindre uviktige biroller) for å interagere med dem og påvirke humøret deres og følelsene deres. Man kan f.eks. prompe for å få folk til å le, spille lutt for at de skal bli glade, komme med sjekkereplikker for at de skal forelske seg, eller vræle som en astmatisk bavian for å skremme dem. Hvis man greier å få noen til å forelske seg, er det bare å kjøpe en ring av rett kvalitet, og overrekke denne. Deretter må man kjøpe et hus og ta med ektefellen til senga, klikke på den og velge om man vil ha beskyttet etter ubeskyttet sex. Makan til bevisstgjøring! Dette tar forsåvidt en del tid og krefter vekk fra å renne rundt på landsbygda og sparke banditter i ansiktet, så jeg har foreløpig ikke holdt så mye på med denne sexinga. De gangene jeg prøvde meg på de "romantiske" delene av spillet ble jeg fort litt sliten av all orginga, og fant ut at det ikke var verd det. Det er lenge siden jeg var ute på kjøttmarkedet i det virkelige liv også, men jeg undres over om det er like vanskelig å få seg et ligg i virkeligheten som det er i det spillet. Ikke bare er det mye orging, men når man får dreisen på sjekkinga har man det med å affektere alle folk rundt en når man holder på, så plutselig kan man ikke vise seg på gatene uten å ha en skokk med siklende husmødre rennende i hælene på seg etter to skritt. Jeg sier husmødre, men beilerne kan være av hvilket kjønn som helst. Albion er tilsynelatende fullt av biseksuelle gærninger. Men gifte seg skal de!
Ellers er det en del morsomme bielementer i spillet, som at man kan endre utseende og bli tjukk eller tynn avhengig av hva man spiser, og i tillegg til å endre moral ut fra valgene man tar, kan man velge å spise moralsk eller umoralsk mat. Selleri er f.eks. slankende, tofu er moralsk, ost er skittent, øl er fetende, pai er enda mer fetende, epler er foredlende, og grillkylling er ondskapsfullt. For å bli medlem av det slemme tempelet må man f.eks. spise fem grillkyllinger. Jeg er litt usikker, men jeg tror man kan oppnå samme mengde ondhets-poeng av å skyte en bonde etter å ha brutt seg inn i huset hans. Dessuten blir man korrumpert i sjelen av å sette opp husleia, selv om man først skulle sette den ned til et fullstendig urimelig hippie-nivå og deretter skulle ønske å sette den opp igjen til gjenomsnittlige summer. Horn og hale hører med når man er en så urimelig husvert. Hadde forholdene vært slik i dagens Norge ville Trondheim by vært full av slipskledde minotaurer. Then again, hadde Trondheim vært som Albion, hadde det holdt å prompe nasjonalsangen for å bli overøst av gaver fra tilfeldige forbipasserende.
Det eneste som irriterer meg nevneverdig med spillet er Xboxens generelle tendens til å la B-knappen fylle cancel-funksjonen. Det funker ikke alltid slik i Fable 2. Man canceler fortsatt menyer med B, men ikke andre ting. Derimot bruker man B-knappen til å kaste trylleformularer med. Dermed har jeg flere ganger i vanvare fyrt av en eller annen trolldom som har skremt vannet av lokalbefolkningen, mant frem spøkelser i nærheten av små barn... you catch the drift. Ellers irriterer jeg meg tidvis grønn over at birollene ikke ser ut til å kunne holde kjeft i fem jævla minutter. Hver eneste en av dem lirer av seg smalltalk uavbrutt, og hvis du først har klart å smiske til deg en viss fanklubb, kan du banne på at de maser om forlovelsesringer mens de står og henger rundt deg som et annet fotballag. "Build your own entourage," reklamerer spillet med, men faen tute, entourager er slitsomme saker for en enkel landsens pike som bare brenner for å stikke monstre i nyrene og få bikkja si til å snuse opp godis som man så kan grave opp av bakken. Må det absolutt være så jævlig komplisert?
Spillet anbefales likevel for den typen spillere som liker å utforske spillverdener i all evighet, samle XP og gull, bytte klær, kjøpe eiendommer, og generelt bare loke rundt. Man kan jo også rett og slett bare følge hovedplottet - man trenger jo slett ikke å gjøre alt det andre om man strengt tatt ikke vil. Spillet har også gjenspillspotensiale, fordi man ikke kan gjøre alt første gangen - spillets karakter vil jo endre seg etter hva slags moralitet man ønsker å spille med, og hvilke oppdrag man ønsker å utføre. Jeg synes kanskje spillskaperne har gjort det litt for enkelt å bli ond og feit, dog. Når man løper så mye rundt på eng og sti og skyter skurker som levebrød, bør man strengt tatt ikke bli til Knut Borge bare av å spise en blåbærpai som bikkja gravde opp bak låven. Men pytt sann.
Det er jo nesten sånn i det virkelige liv også. Før man vet ordet av det er man feit og middelaldrende, og har en ektemann som sitter i en husvogn og kjeder seg mens kona er avgårde og puler pirater. C'est la vie.
mandag 1. desember 2008
Karve og diesel
Kjøpt adventskalender enda? For all del, ikke kjøp "Jessy" julekalender for 2008 (det er bilde av en hest på forsiden). Broren til kjæresten min kjøpte en til ham på tøys, og sjokoladen smaker smør og salt, med en distinkt ettersmak av karve og diesel. Jeg kødder ikke. Jeg kødder faen ikke.
Men det er ikke dette jeg skal rante om i dag. Det er t-kortet. T-kortet er et kort som man kan bruke som betaling på buss og annen offentlig transport i Trondheim og omegn. Ideelt sett. Bortsett fra at det ikke fungerer. Måten det skal fungere på, er at man etablerer seg som bruker av t-kortet, ved å registrere navn osv hos Team Trafikk eller på billettkontoret nede på Trondheim S. Deretter skal man overføre midler til kortet via nettbank eller giro. Vips, så er det bare å bippe kortet når man går på bussen. Enkelt, ikke sant? Joda, hvis det bare hadde fungert.
Jeg har brukt t-kort siden september, og jeg kan med hånden på hjertet si at det eneste kortet faktisk kan brukes til er å spikke en skarp kant på det og bruke det til å hakke høl i halsen på gjøken som oppfant makkverket. Først tok det en måned fra kortet var etablert med reisekonto og til reisekontoen faktisk var brukbar til noe annet enn å fylle ut en nettside med meningsløse tegn. Deretter tok det to uker fra jeg satte penger over fra min bankkonto og til de kom inn på reisekontoen. Deretter tok det enda en uke før kortet var brukbart. For ikke å snakke om at man ikke får noen som helst forvarsel om at kortet holder på å gå tomt, slik at man plutselig en vakker dag står på bussen uten betalingsmidler i det hele tatt, som er kjempegøy hvis man skal rekke noe akkurat den dagen. Kudos til bussjåfører som lar en ta bussen likevel, gratis. Antikudos til de som kjefter en opp og river kortet ut av hendene på en mens en prøver å stamme frem en forklaring.
Det siste t-kortet har gjort for å forsure min hverdag er følgende: Jeg hadde overtrukket reisekontoen med 32,50. Jeg satte deretter inn 500 gærninger på reisekontoen, noe som skulle gi meg en saldo på 467,50. Den gang ei! Den gang føkkings ei! På reisekontoen står nå kroner fire hundre og tjueto femti! Hvor i innerste gamperæva ble det av mine manglende femogførti kroner? Hæ? Svar meg på det, t-fitte-kort!
Nå har den gamle hasj-sjokoladen Jan Bojer Vindheim også sett seg lei på dette. I denne artikkelen i Byavisa for Trondheim listes det opp flere årsaker til å ville skammyrde den jubalongen som fant opp det forbanna kuk-kortet. Det verste er at de paddeslikkende åndsingene i Team Trafikk ikke vil innse at alle t-kort i Norges langstrakte burde klippes opp i veldig små biter og skytes inn i selve solen for å deretter smelte bort i glemselen og aldri tas i bruk igjen. Det samme burde skje med den hønsehjernen som fant på at man skulle bruke dette rotteræv-systemet i stedet for systemer som er utprøvd med hell og lykke i allverdens store byer i allverdens hjørner av planeten (OK, planeter har ikke hjørner, men man skjønner hvor jeg vil).
Faen ta deg, t-kort! Faen ta deg. Hører du? Og som om jeg ikke har det kjipt nok med min arbeidsløyse og hålkeføre og fåglarna vet: i tillegg har jeg i dagesvis vært nødt til å høre på kjerringhyl, smatring fra maskingevær, brøling, og intenst masete actionmusikk - og tidvis banning - takket være Xboxen og min konstant spillende kjæreste. Greit nok at King Kong var en langdryg remake med alt for mange skolopendere og alt for mye hyling, men måtte det lages et Xbox-spill av det også? Er det ikke nok lidelse i verden?
Åpenbart ikke.
Men det er ikke dette jeg skal rante om i dag. Det er t-kortet. T-kortet er et kort som man kan bruke som betaling på buss og annen offentlig transport i Trondheim og omegn. Ideelt sett. Bortsett fra at det ikke fungerer. Måten det skal fungere på, er at man etablerer seg som bruker av t-kortet, ved å registrere navn osv hos Team Trafikk eller på billettkontoret nede på Trondheim S. Deretter skal man overføre midler til kortet via nettbank eller giro. Vips, så er det bare å bippe kortet når man går på bussen. Enkelt, ikke sant? Joda, hvis det bare hadde fungert.
Jeg har brukt t-kort siden september, og jeg kan med hånden på hjertet si at det eneste kortet faktisk kan brukes til er å spikke en skarp kant på det og bruke det til å hakke høl i halsen på gjøken som oppfant makkverket. Først tok det en måned fra kortet var etablert med reisekonto og til reisekontoen faktisk var brukbar til noe annet enn å fylle ut en nettside med meningsløse tegn. Deretter tok det to uker fra jeg satte penger over fra min bankkonto og til de kom inn på reisekontoen. Deretter tok det enda en uke før kortet var brukbart. For ikke å snakke om at man ikke får noen som helst forvarsel om at kortet holder på å gå tomt, slik at man plutselig en vakker dag står på bussen uten betalingsmidler i det hele tatt, som er kjempegøy hvis man skal rekke noe akkurat den dagen. Kudos til bussjåfører som lar en ta bussen likevel, gratis. Antikudos til de som kjefter en opp og river kortet ut av hendene på en mens en prøver å stamme frem en forklaring.
Det siste t-kortet har gjort for å forsure min hverdag er følgende: Jeg hadde overtrukket reisekontoen med 32,50. Jeg satte deretter inn 500 gærninger på reisekontoen, noe som skulle gi meg en saldo på 467,50. Den gang ei! Den gang føkkings ei! På reisekontoen står nå kroner fire hundre og tjueto femti! Hvor i innerste gamperæva ble det av mine manglende femogførti kroner? Hæ? Svar meg på det, t-fitte-kort!
Nå har den gamle hasj-sjokoladen Jan Bojer Vindheim også sett seg lei på dette. I denne artikkelen i Byavisa for Trondheim listes det opp flere årsaker til å ville skammyrde den jubalongen som fant opp det forbanna kuk-kortet. Det verste er at de paddeslikkende åndsingene i Team Trafikk ikke vil innse at alle t-kort i Norges langstrakte burde klippes opp i veldig små biter og skytes inn i selve solen for å deretter smelte bort i glemselen og aldri tas i bruk igjen. Det samme burde skje med den hønsehjernen som fant på at man skulle bruke dette rotteræv-systemet i stedet for systemer som er utprøvd med hell og lykke i allverdens store byer i allverdens hjørner av planeten (OK, planeter har ikke hjørner, men man skjønner hvor jeg vil).
Faen ta deg, t-kort! Faen ta deg. Hører du? Og som om jeg ikke har det kjipt nok med min arbeidsløyse og hålkeføre og fåglarna vet: i tillegg har jeg i dagesvis vært nødt til å høre på kjerringhyl, smatring fra maskingevær, brøling, og intenst masete actionmusikk - og tidvis banning - takket være Xboxen og min konstant spillende kjæreste. Greit nok at King Kong var en langdryg remake med alt for mange skolopendere og alt for mye hyling, men måtte det lages et Xbox-spill av det også? Er det ikke nok lidelse i verden?
Åpenbart ikke.
torsdag 9. oktober 2008
Influensadietten
Som lyn fra klar himmel kom den; influensaen. Den burde strengt tatt ikke kommet så brått på, siden høsten jo er sykdomssesong nummer én, men siden jeg sist var syk på denne tiden i forrige måned, tenkte jeg at immunforsvaret var laget av stål fortsatt. Den gang ei. Den ene dagen var jeg frisk som en spretten fole, den neste hadde jeg over 38 i feber og hoven hals.
Både søvn- og spisemønsteret mitt har vært rimelig corny i det siste, men influensaen hjelper altså ikke til. Jeg sitter oppe til seint, spiller Lost Odyssey på Xboxen uten å komme noen vei, og glemmer å spise fordi jeg er så sjuk at magen min ikke kommer igjennom til hjernen med sultsignalene i tide. Så reiser jeg meg opp, blir svimmel, og innser at jeg ikke har spist på seks timer. Så sover jeg til det er umulig å sove mer, tungen min smaker kamelbajs, og leddene er stive og ømme. Så står jeg opp, og repeterer fra dagen før. Spennende, med andre ord. Og egentlig helt likt en vanlig uke som arbeidsledig. Minus feberen og svimmelheten.
Nå gidder jeg ikke å skrive mer. Hvorfor selges ikke Lemsip i Norge?
Både søvn- og spisemønsteret mitt har vært rimelig corny i det siste, men influensaen hjelper altså ikke til. Jeg sitter oppe til seint, spiller Lost Odyssey på Xboxen uten å komme noen vei, og glemmer å spise fordi jeg er så sjuk at magen min ikke kommer igjennom til hjernen med sultsignalene i tide. Så reiser jeg meg opp, blir svimmel, og innser at jeg ikke har spist på seks timer. Så sover jeg til det er umulig å sove mer, tungen min smaker kamelbajs, og leddene er stive og ømme. Så står jeg opp, og repeterer fra dagen før. Spennende, med andre ord. Og egentlig helt likt en vanlig uke som arbeidsledig. Minus feberen og svimmelheten.
Nå gidder jeg ikke å skrive mer. Hvorfor selges ikke Lemsip i Norge?
torsdag 25. september 2008
Opp og ned
Så, ikke mer enn en knapp dag har gått siden jeg leverte klagen min på Nav, og hva skjer? Jo, jeg sitter i bil på vei til Tiller, og telefonen ringer. Et ukjent Trondheims-nummer. Hallo, sier jeg. Jo, hører jeg i røret, det er fra Nav. De har mottatt klagen, men det kommer jo til å ta så lang tid å behandle den, så i stedet foreslår den hyggelige damen i andre enden at Nav heller bare skal overføre de manglende pengene til min konto på dagen, så blåser vi i hele klagen. Høres ikke det bra ut?
Jeg gikk med på det.
Jeg vet at jeg sannsynligvis solgte sjelen min til Nav der og da, hvilket potensielt sett er verre enn å selge den til en viss kar med høygaffel og geiteskinnslangunderbukser, men jeg trenger pengene. Og jævla Nav vet det. Trass i dette så lar jeg det gå. Min sjel er billig, og jeg har nå råd til ting enda en liten stund. Betale tilbake lånte gryn, f.eks. Shit in, shit out.
Av det mer negative slaget: Jeg nevnte tidligere at jeg har blitt hektet på Xbox-spillet Lost Odyssey. Et langt og godt spill som kan beskrives som asiatisk sword & sorcery krysset med steampunk, med turbasert kamp og mange forskjellige personer man kan sette sammen laget sitt av. God grafikk, god bakhistorie, dype og nydelige cutscenes, og "drømmer" som hovedpersonen har i form av små, godt skrevne noveller. Skåret i gleden kom da jeg puttet CD nummer fire i spilleren og boksen ikke greide å lese den. "Disk read malfunction, clean disk with a soft cloth and restart the console." Da jeg gjorde dette for ørtende gang uten å komme noe videre, innså jeg at spillet var, bokstavelig talt, tapt. Pardon the pun.
Dette kan, muligens kanskje, ha noe å gjøre med at CD fire ligger i en føkkings løs papirserviett og skrangler inne i coveret mens de andre CD'ene ligger pent og pyntelig stablet der de skal og bør være. Spillprodusenter kan lage de vakreste og kuleste spill noensinne, men lagre dem riktig? Aldri i Bergen. "Ok, vi har nå designet et spill med fire CD'er. La oss lage et cover som holder tre av dem trygt på plass, og så spytter vi litt på den siste CD'en før vi gnir den inn litt med knust glass og pakker den inn i en papirserviett fra McDonalds. Så legger vi den inni coveret, og passer på å ikke feste den til noe. Åja, og putter ekstra lim på papirservietten sånn at vi er sikre på at kunden klisser til CD'en litt ekstra når han/hun skal ta den i bruk." Ræv og ræv. Jeg skjønner ikke helt poenget, liksom. Det blir som å pakke Mona Lisa i en brukt dassrull før man frakter maleriet mellom muséene ved å kaste det inn i en glassbutikk og deretter lime det fast til skosålene til den som skal frakte det. OK, mulig jeg overdriver littegrann, men ærlig talt.
Det er godt at jeg har kjøleskapet fullt av sjokoladekake i det minste. Og har nye episoder av House, Bones, og Criminal Minds å titte på mens jeg venter på at kjæresten min skal klage til den som solgte oss et malfungerende Lost Odyssey. Apropos nye episoder av ting: Heroes, sesong tre. De to første episodene fikk meg til å sitte igjen med gapende munn, lett siklende, mens jeg lurte på om jeg var blitt fullstendig lurt til å tro at manusforfatterne ikke går samme veien som manusforfatterne til LOST, eller om de rett og slett har lurt meg til å tro det, mens de egentlig driver på med noe genialt. Jeg aner ærlig talt ikke. Det var kult å se igjen de kule karakterene, litt kjipt å se igjen de treige, og jeg begynner å bli lei av Sylar. Jeg synes rett og slett han er litt klam. Episode to bragte også med seg den brutale ødeleggelsen av den ene stakkars tingen jeg elsket Heroes for. Skuffet!! Se episoden, så skjønner du kanskje hva jeg mener.
Jeg gikk med på det.
Jeg vet at jeg sannsynligvis solgte sjelen min til Nav der og da, hvilket potensielt sett er verre enn å selge den til en viss kar med høygaffel og geiteskinnslangunderbukser, men jeg trenger pengene. Og jævla Nav vet det. Trass i dette så lar jeg det gå. Min sjel er billig, og jeg har nå råd til ting enda en liten stund. Betale tilbake lånte gryn, f.eks. Shit in, shit out.
Av det mer negative slaget: Jeg nevnte tidligere at jeg har blitt hektet på Xbox-spillet Lost Odyssey. Et langt og godt spill som kan beskrives som asiatisk sword & sorcery krysset med steampunk, med turbasert kamp og mange forskjellige personer man kan sette sammen laget sitt av. God grafikk, god bakhistorie, dype og nydelige cutscenes, og "drømmer" som hovedpersonen har i form av små, godt skrevne noveller. Skåret i gleden kom da jeg puttet CD nummer fire i spilleren og boksen ikke greide å lese den. "Disk read malfunction, clean disk with a soft cloth and restart the console." Da jeg gjorde dette for ørtende gang uten å komme noe videre, innså jeg at spillet var, bokstavelig talt, tapt. Pardon the pun.
Dette kan, muligens kanskje, ha noe å gjøre med at CD fire ligger i en føkkings løs papirserviett og skrangler inne i coveret mens de andre CD'ene ligger pent og pyntelig stablet der de skal og bør være. Spillprodusenter kan lage de vakreste og kuleste spill noensinne, men lagre dem riktig? Aldri i Bergen. "Ok, vi har nå designet et spill med fire CD'er. La oss lage et cover som holder tre av dem trygt på plass, og så spytter vi litt på den siste CD'en før vi gnir den inn litt med knust glass og pakker den inn i en papirserviett fra McDonalds. Så legger vi den inni coveret, og passer på å ikke feste den til noe. Åja, og putter ekstra lim på papirservietten sånn at vi er sikre på at kunden klisser til CD'en litt ekstra når han/hun skal ta den i bruk." Ræv og ræv. Jeg skjønner ikke helt poenget, liksom. Det blir som å pakke Mona Lisa i en brukt dassrull før man frakter maleriet mellom muséene ved å kaste det inn i en glassbutikk og deretter lime det fast til skosålene til den som skal frakte det. OK, mulig jeg overdriver littegrann, men ærlig talt.
Det er godt at jeg har kjøleskapet fullt av sjokoladekake i det minste. Og har nye episoder av House, Bones, og Criminal Minds å titte på mens jeg venter på at kjæresten min skal klage til den som solgte oss et malfungerende Lost Odyssey. Apropos nye episoder av ting: Heroes, sesong tre. De to første episodene fikk meg til å sitte igjen med gapende munn, lett siklende, mens jeg lurte på om jeg var blitt fullstendig lurt til å tro at manusforfatterne ikke går samme veien som manusforfatterne til LOST, eller om de rett og slett har lurt meg til å tro det, mens de egentlig driver på med noe genialt. Jeg aner ærlig talt ikke. Det var kult å se igjen de kule karakterene, litt kjipt å se igjen de treige, og jeg begynner å bli lei av Sylar. Jeg synes rett og slett han er litt klam. Episode to bragte også med seg den brutale ødeleggelsen av den ene stakkars tingen jeg elsket Heroes for. Skuffet!! Se episoden, så skjønner du kanskje hva jeg mener.
søndag 21. september 2008
Glass
En trend jeg har lagt merke til i løpet av mine siste fem år i Trondheim, er glassknusertrenden. Hva den går ut på? Å knuse så mye glass som mulig på gatene i Trondheim, spesielt i Møllenberg-området. Knuste flasker over alt. Jeg er glad jeg ikke har kjæledyr, for jeg ville konstant ha vært nødt til å plukke glasskår ut av potene deres og koste på meg dyre dyrlegeregninger samt sjelekvaler over at dyrene min skulle ha det vondt. Jeg mener, er det virkelig nødvendig å knuse alt glass man kommer over? Hva skjedde med å sette fra seg den tomme ølflasken sånn at de gamle jubbene som leter etter panteflasker kan komme og ta den med seg? Jeg husker faktisk en tid hvor man kunne gå barføtt på asfalten i denne byen. Men ikke nå lenger, nei. Ganske meningsløse greier, spør du meg.
Av andre meningsløse tidtrøyter er det å spille Xbox. Det vil si, meningsløst, men ganske gøy. Spillet Lost Odyssey er et eventyrspill der man spiller den udødelige Kaim Argonar - kriger fra en annen verden. Kampene er turbaserte, slik som i Final Fantasy, og gjør strategi i kamp så mye lettere å forholde seg til for oss som er litt treige på labben. Det merkes at spillet er japansk, for i tillegg til en rekke andre udødelige karakterer (og en litt snotty trollmann) som legges til Kaims brave gjeng er to unger(!) på en åtte-ti år som kan å trylle og slåss. I alle cutscenes er de skvetne og barnslige, men i kamp er de urokkelige pillarer av bravur. Snodig, det der. Rent bortsett fra regelrett railroading av handlingen, samt et par virkelig irriterende sniking-i-labyrint-løsninger hvor man er nødt til å gjøre alt fra begynnelsen hver gang man blir oppdaget, er det faktisk et rimelig bra spill. Stemningen blir virkelig til å ta og føle på igjennom en rekke noveller forkledd som drømmesekvenser som dukker opp igjennom spillet. Ja ja, jeg vet - den gjengse gamer vil vel gjerne bruke argumentet "jeg vil spille, ikke lese" - men prøv det gjerne. Om det blir for kjedelig eller tar for lang tid, kan man bare skippe over sekvensene ved å trykke B i stedet for A hver gang de dukker opp. Det er faktisk også mulig å skippe over de lange, noen ganger litt goofy cutscenene, men i så fall går man glipp av mye av bakhistorien i spillet.
Ironisk nok er det jeg som bruker Xboxen mest her i huset nå for tiden, etter å ha sittet i lengre tid og murret fordi kjæresten fikk til å spille Mass Effect, noe som virket totalt dødfødt på meg. Bra story, dårlig spillkontroll. Takke meg til turbasert kamp!
Å spille Xbox har nå i det hele tatt vært en liten velsignelse for meg i det siste. Jeg har vært murrete og utilpass en stund, uvisst hvorfor, annet enn at det kan ha noe å gjøre med min stadige arbeidsløshet. Det var spennende å være på laiv igjen forrige helg, og etter en spennende laiv blir det alltid litt kjedelig å returnere til "gompeland", for å bruke et Harry Potter-uttrykk. Og ikke nok med det, men det virker som det blir lite rollespill utover, siden folk er så forbannet opptatte hele tiden. Ræv og ræv.
Jahopp. Så har jeg greid å skrive en totalt innholdsløs blogg denne gangen også. I must be losing my grip.
Av andre meningsløse tidtrøyter er det å spille Xbox. Det vil si, meningsløst, men ganske gøy. Spillet Lost Odyssey er et eventyrspill der man spiller den udødelige Kaim Argonar - kriger fra en annen verden. Kampene er turbaserte, slik som i Final Fantasy, og gjør strategi i kamp så mye lettere å forholde seg til for oss som er litt treige på labben. Det merkes at spillet er japansk, for i tillegg til en rekke andre udødelige karakterer (og en litt snotty trollmann) som legges til Kaims brave gjeng er to unger(!) på en åtte-ti år som kan å trylle og slåss. I alle cutscenes er de skvetne og barnslige, men i kamp er de urokkelige pillarer av bravur. Snodig, det der. Rent bortsett fra regelrett railroading av handlingen, samt et par virkelig irriterende sniking-i-labyrint-løsninger hvor man er nødt til å gjøre alt fra begynnelsen hver gang man blir oppdaget, er det faktisk et rimelig bra spill. Stemningen blir virkelig til å ta og føle på igjennom en rekke noveller forkledd som drømmesekvenser som dukker opp igjennom spillet. Ja ja, jeg vet - den gjengse gamer vil vel gjerne bruke argumentet "jeg vil spille, ikke lese" - men prøv det gjerne. Om det blir for kjedelig eller tar for lang tid, kan man bare skippe over sekvensene ved å trykke B i stedet for A hver gang de dukker opp. Det er faktisk også mulig å skippe over de lange, noen ganger litt goofy cutscenene, men i så fall går man glipp av mye av bakhistorien i spillet.
Ironisk nok er det jeg som bruker Xboxen mest her i huset nå for tiden, etter å ha sittet i lengre tid og murret fordi kjæresten fikk til å spille Mass Effect, noe som virket totalt dødfødt på meg. Bra story, dårlig spillkontroll. Takke meg til turbasert kamp!
Å spille Xbox har nå i det hele tatt vært en liten velsignelse for meg i det siste. Jeg har vært murrete og utilpass en stund, uvisst hvorfor, annet enn at det kan ha noe å gjøre med min stadige arbeidsløshet. Det var spennende å være på laiv igjen forrige helg, og etter en spennende laiv blir det alltid litt kjedelig å returnere til "gompeland", for å bruke et Harry Potter-uttrykk. Og ikke nok med det, men det virker som det blir lite rollespill utover, siden folk er så forbannet opptatte hele tiden. Ræv og ræv.
Jahopp. Så har jeg greid å skrive en totalt innholdsløs blogg denne gangen også. I must be losing my grip.
torsdag 15. mai 2008
Når det suger litt å spille gode spill
Så jeg fikk endelig lånt det sagnomsuste Xbox-spillet Mass Effect, laget meg et grymt utseende soldattryne, og satte spillet i gang. I løpet av kort tid spredte det seg en glede dypt inne i gamer-kjertelen min over hvor smuud konversasjonen var, hvor kult designet var, og hvor spennende verdenen var og plottet virket. O glæde!
Så kom nedturen.
Nedturen kom i form av en kalddusj av et kontrollsystem. Å sikte tar fem minutter med att-og-fram-manøvrering av to forskjellige spaker, gjerne samtidig, mens en runding og noen røde trekanter virrer rundt og prøver å fortelle deg hvor du peker våpenet hen, og på det tidspunktet du har funnet rett koordinasjon, så er du dævv. Jeg fikk selvsagt også drept lagkameratene mine i hytt og gevær, mens jeg sto bak ei kasse og tenkte "Spillfiguren min er soldat, hvordan i helvete kan jeg ikke treffe de gutta her?" Jeg tok meg selv i å gli inn i våte drømmer om Zelda-spillenes enkle siktesytem: Holdt man inn sikteknappen så siktet man, gjorde man det ikke, så siktet man ikke. Og dett var dett.
Grunnen til at dette skuffet mer enn vanlig er at man rett og slett ikke snubler over spill med et så fett design og en så spennende story så fryktelig ofte. Jeg hadde rett og slett gledet meg til å prøve spillet litt for lenge. Og så gikk forhåpningene for langt. Ikke det at jeg ikke kommer til å prøve spillet en gang til, for ordens skyld - jeg vil jo så gjerne få det til! - men jeg regner ikke med at jeg kommer til å bli sittende like lenge som jeg gjorde med Viva Piñata.
Viva Piñata var forresten et artig spill, den stunden det tok meg å innse at man ikke egentlig oppnår noe med det annet enn å få griser til å fly, bokstavelig talt. Det ble fort kjedelig. Og de norske stemmene var kanskje det aller mest irriterende jeg har hørt på en stund om man ikke regner med den nokså langtrukne Republican Space Rangers-episoden man finner på TV'en et sted i Grand Theft Auto IV. Gudbedre, den var morsom de første 30 sekundene før den ble så masete at jeg vurderte å stikke hodet i stekeovnen.
Greia er vel den at jeg må innse at for å være flink til å skyte romvesener i TV-spill så må man være flink til å skyte romvesener i virkeligheten også. Det holder altså ikke med et ønske om å spille et skikkelig kult spill der kampkontrollene kan være noget automatiserte, sånn at oss puny humans også kan nyte opplevelsen av en godt planlagt og gjennomført setting. Men dessverre. I morra, når vi drar på helgetur til feriehuset på Frosta, må jeg nok øve meg på å rulle rundt på gresset og sette meg opp i siktende stilling (pun intended) før robotmonstrene (les: noen av de andre som er med) tar rotta på meg med supersprengekanonene sine (les: eplekart).
Så kom nedturen.
Nedturen kom i form av en kalddusj av et kontrollsystem. Å sikte tar fem minutter med att-og-fram-manøvrering av to forskjellige spaker, gjerne samtidig, mens en runding og noen røde trekanter virrer rundt og prøver å fortelle deg hvor du peker våpenet hen, og på det tidspunktet du har funnet rett koordinasjon, så er du dævv. Jeg fikk selvsagt også drept lagkameratene mine i hytt og gevær, mens jeg sto bak ei kasse og tenkte "Spillfiguren min er soldat, hvordan i helvete kan jeg ikke treffe de gutta her?" Jeg tok meg selv i å gli inn i våte drømmer om Zelda-spillenes enkle siktesytem: Holdt man inn sikteknappen så siktet man, gjorde man det ikke, så siktet man ikke. Og dett var dett.
Grunnen til at dette skuffet mer enn vanlig er at man rett og slett ikke snubler over spill med et så fett design og en så spennende story så fryktelig ofte. Jeg hadde rett og slett gledet meg til å prøve spillet litt for lenge. Og så gikk forhåpningene for langt. Ikke det at jeg ikke kommer til å prøve spillet en gang til, for ordens skyld - jeg vil jo så gjerne få det til! - men jeg regner ikke med at jeg kommer til å bli sittende like lenge som jeg gjorde med Viva Piñata.
Viva Piñata var forresten et artig spill, den stunden det tok meg å innse at man ikke egentlig oppnår noe med det annet enn å få griser til å fly, bokstavelig talt. Det ble fort kjedelig. Og de norske stemmene var kanskje det aller mest irriterende jeg har hørt på en stund om man ikke regner med den nokså langtrukne Republican Space Rangers-episoden man finner på TV'en et sted i Grand Theft Auto IV. Gudbedre, den var morsom de første 30 sekundene før den ble så masete at jeg vurderte å stikke hodet i stekeovnen.
Greia er vel den at jeg må innse at for å være flink til å skyte romvesener i TV-spill så må man være flink til å skyte romvesener i virkeligheten også. Det holder altså ikke med et ønske om å spille et skikkelig kult spill der kampkontrollene kan være noget automatiserte, sånn at oss puny humans også kan nyte opplevelsen av en godt planlagt og gjennomført setting. Men dessverre. I morra, når vi drar på helgetur til feriehuset på Frosta, må jeg nok øve meg på å rulle rundt på gresset og sette meg opp i siktende stilling (pun intended) før robotmonstrene (les: noen av de andre som er med) tar rotta på meg med supersprengekanonene sine (les: eplekart).
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
