Alenemødre mot innføring av fargekoding på kattemat!

Okay, Fjesbok! You had me at hello. Nå, derimot... er jeg ikke så sikker lenger. Jeg innbiller meg at jeg i løpet av de siste to ukene har fått den samme jævla invitasjonen til den samme jævla Facebook-gruppa minst tre ganger, muligens til og med av den samme personen. Jeg er litt usikker på det siste punktet. Nei, jeg er ikke interessert i å være med på enda en "Til minne om..."-gruppe dedikert til en kreftsyk unge jeg ikke kjenner. Ja, det er trist at han fikk kreft, og jeg sympatiserer, men hva pokker har det med meg å gjøre? Hvis jeg melder meg inn i gruppa føler jeg meg som en inntrenger i livet til familien til denne ukjente ungen, men hvis jeg ikke gjør det føler jeg meg stigmatisert som usympatisk, kald, og følelsesløs. La meg for pokker være i fred! ...men det kan man ikke si, kan man vel? Er man først med på leken, må man smake steken. Ikke at jeg skjønner hvordan det skal låte logisk. For det første har jeg ikke noe imot stek, og hva pokker har middagsmat med leking å gjøre? Nåvel.

Jeg kom til å tenke på dette fordi jeg har vært i England nå i snart fem dager, og kun vært på nett noen få timer i løpet av denne tiden. De gangene jeg har logget meg på Fjesbok, har jeg blitt møtt med noen meningsløse invitasjoner og lite annet. Likevel vender jeg tilbake. Det er som en heroinist som ikke lenger får sin "high", men kun bruker for å komme seg igjennom dagene.

Ellers har jeg deltatt på påskefestligheter i engelsk stil. Vi har sittet på et pledd og rullet malte, kokte egg ned en bakke. Det var om å gjøre å komme lengst. Jeg kom alltid nesten lengst, men ikke lengst. Egget mitt overlevde ganske lenge, men til slutt spratt plommen ut og egget ble erklært dødt. Kjæresten sitt egg ble spist av en forbipasserende golden retriever. Jeg har også spist lunsj i en herlig vårgrønn hage, i solskinnet, og smakt clotted cream for første gang i mitt liv, på nystekte scones. Det var ikke verst. Slett ikke.

Forkjølelsen min har blitt verre, dog. Jeg har sår hals og det kjennes ut som om jeg skal kaste opp hvert øyeblikk (uten at jeg er kvalm, bare fordi det kiler i halsen). Jeg har brukt en hel hurv med pund på Lemsip og Strepsils. For første gang på et par år har jeg gått med palestinaskjerfet mitt på meg konstant i flere dager, bare tatt det av når jeg skulle sove. I morgen skal vi kjøre forbi Stonehenge og se på Englands høyeste kirkespir. Jeg savner Norge litt, men bare litt. Vi spiller brettspill med engelskmenn og diskuterer reglene på norsk. Life is good.

Piss og potet

I går kveld dro jeg tidlig fra Blæst og gikk glipp av gratiskonsert med Geoff Berner. Hvorfor? Fordi jeg skulle reise til England tidlig i morges. Halv åtte skulle jeg stå opp og pakke ferdig, før vi skulle bli hentet kl. halv ni og kjørt til flyplassen. Det ble ikke noe tidlig til sengs, skjønte du vel? I stedet satt vi oppe til sent, så en episode av BBC-adapsjonen av Henning Mankells Wallander-saga, spiste pasta, la inn musikk på mp3-spillerne våre, og deretter gikk vi og la oss. Needless to say, jeg følte meg dratt gjennom gjørma da jeg sto opp i morges.

Flyturen var ikke særlig minneverdig - jeg sov lykkelig gjennom mesteparten av den - men så kom det spennende prosjektet å leie bil i England. Kjæresten skulle kjøre på feil side av veien, med automatgir og (i begynnelsen, før vi tok til vettet) uten GPS. I ettertid takker jeg den genistreken som gjorde at han bestemte seg for å betale ekstra og få med en liten boks som pekte oss i rett retning til enhver tid.

Bilturen fra Stansted til Sidcup, Kent, tok litt over to timer. Lang vei? Ikke så mye det, som at Noe(tm) hadde skjedd som lagde køen fra Helvete. Selvsagt måtte jeg på do etter den første timen, noe vi løste ved at jeg hoppet ut av bilen, tisset i veikanten, og tok igjen bilen og heiv meg inn i passasjersetet igjen. Jeg måtte jogge litt, men det gikk fint. Det som ikke var fullt så kult var å tisse uten å ha dopapir eller i det minste en serviett. Underbuksene blir litt vel fuktige, og lukter litt rart når man holder på sånn. Jeg bestemte meg for å la det gå, siden jeg hadde med skift og kunne bytte bukser (og underbukser) ved destinasjonen. Så, tre kvarter senere, måtte jeg tisse igjen. Jeg var drittrøtt, hadde koffeinmangel-hodepine, hadde ikke spist på nesten tre timer, og var tørst som en potteplante i Sahara. Jeg tok hoppe-ut-av-bilen-stuntet igjen. Funket like bra denne gangen. Faktisk var det det eneste som funket bra på hele turen, unntatt GPS'en og det faktum at alle tre i bilen (jeg, kjæresten, og søstersen) slapp unna uten å skamkvæle hverandre. Det viste seg senere at køen skyldtes en bilulykke. Vraket så ut som et trekkspill, men jeg kunne ikke se blod og gørr, så forhåpentligvis var det ingen dødsfall.

Vel fremme i Sidcup fikk vi handlet på supermarkedet (og ergo endelig spist noe mat før blodsukkeret tok seg en tur til jordens indre for å slåss mot dinosaurer) og bestilt bord på restauranten Harvester. Jeg fikk endelig prøvesmakt et Cadbury's Creme Egg (smakte kjip melisglasur inni, dommen: Aldri mer!), og Harvester viste seg å være et kult pub/grill-konsept, kjåkfullt av lokale gærninger, og de serverer triple porsjoner av alt og kaller det en vanlig porsjon. Jeg sølte bakt potet på buksene mine (som fra før av sikkert luktet litt emment etter bil/tisse-stuntet), og de ble kjapt vraket da vi kom oss tilbake til leiligheten. Piss og potet på buksene = tid for klesvask, lizzm.

I morgen er det duket for togtur inn til London, shopping på Forbidden Planet, og generell feelgood. Det eneste aberet er at jeg føler en forkjølelse snike seg innpå meg. Lemsip virker som veien å gå.

Til Elverhøi

...eller egentlig ikke. Til England. I morgen reiser jeg for å besøke lillesøsteren min i Kent. Deretter skal vi besøke en venninne i Salisbury. Vi skal shoppe for penger vi ikke har, og delta på ekte britiske "Easter Shenanigans", komplett med eggrulling ned en bakke og leting etter godteriegg i hagen. Huset i Salisbury er etter sigende fullt av katter i alle fasonger og størrelser. Jeg gleder meg.

Men altså: Endelig en ferie til et land der jeg skjønner hva folk sier! Siden dette blir den eneste ferien jeg tar i år, bør den jaggu bli bra også. Når det gjelder ferier har jeg oppdaget at jeg - i tillegg til at jeg ikke liker å reise - ofte inntar "Rocky-innstillingen" til ferieturene. Hvorfor drar jeg på ferie? Selvsagt for å se nye steder og føle at jeg har tid til kjæresten min, men også for å kunne lene meg tilbake og slappe av, og ikke tenke på alle de tingene man vanligvis bare må gjøre for å få hjulene til å gå rundt. Nå når jeg er i England skal jeg ikke tenke på regninger, søknader, skattekort, renter, eller andre plikter eller mongokjedelige økonomiting. Hvis jeg har lyst til å lese litt, skal jeg gjøre det. Hvis jeg vil ut og ta en pils, skal jeg gjøre det. I motsetning til par-feriene jeg har vært på, der jeg og kjæresten kun har hatt hverandre til underholdning, kommer denne ferien til å bli mye bedre. Andre mennesker til å underholde oss! Snabelaktig.

Rapporter fra United Kingdom (og selve reisen) blir å finne når jeg har fått kommet meg dit og lokalisert noe internett.

Våren er ellers kommet til Trøndelag også. Så smått. Jeg har gått ut uten lue. Snart skal jeg gå ut uten skjerf også, og bli fryktelig overrasket og bitter når jeg blir forkjølt etterpå. Må huske å bunkre Lemsip mens jeg er i utlandet.