La den rette komme inn

I går var jeg på kino og så den svenske vampyrfilmen Låt den rätte komma in. Filmen handler om gutten Oskar, som blir mobbet på skolen, og om eksistensen av vampyrer og hvordan det affekterer ham og en håndfull andre skjebner. Jeg kan egentlig ikke si så mye mer uten å røpe hele handlingen, for det er en ganske langsom film. Jeg må tilføre at uten å ha lest boken først, tror jeg ikke jeg ville forstått så mye. Det klippes mellom ulike steder og situasjoner nesten uten frempek eller kontekst, og mye av den rene, skjære brutaliteten fra boken var utelatt. Det samme gjelder en del av biplottene som jeg satte stor pris på. Jeg skjønner filmmediet har lite plass til det vellet av informasjon som bøker kan tilby, men litt kontekst hadde altså ikke vært av veien. Slik filmen ble, virker de fleste birollene (som var viktige i boken) uviktige og flate, og man rekker ikke å få sympati med dem. Noen var også fjernet i sin helhet, hvilket gjorde at hendelsesforløp fra boken som fikk meg til å svette i hendene, bare rett og slett aldri skjedde i filmen.

De fjasende fjolsene som satt bak oss i kinosalen var i hvert fall skuffet. Men jeg tviler på at de noen gang her åpnet en bok i sitt liv. Skuffet tror jeg også de ville blitt uansett. Det var en gjeng som virket som om de ville syntes et slag fra en flaske i hodet hadde vært mer gøy på en fredagskveld enn å se en ikke-hollywoodsk film. Man kan spørre seg hvorfor de gadd å gå på den filmen i det hele tatt, men de holdt i alle fall kjeft under visningen. De skal ha det. Når jeg tenker meg om, tror jeg ikke jeg så eller hørte en eneste mobiltelefon heller. Fantastisk.

Jeg føler også jeg må legge til noe om datoen i dag. 29. november, en ganske umagisk dato i utgangspunktet. I dag er likevel dagen da jeg, for elleve år siden, låste meg inne på dass, flau og rød som en brannbil, fordi venninnen min nettopp og i fylla hadde outet min store forelskelse for en felles kompis av oss, foran alle som gadd å høre på. Nevnte kompis kom og banket på og spurte om han fikk komme inn. Det fikk han. Vi er fortsatt sammen den dag i dag.

Ninja-kanelboller

Lite nytt under solen. En liten oppdatering likevel: Da jeg endelig, ved hjelp av telefonen min (tusen takk, Google Maps!), kom meg til adressen hvor vi skulle overnatte, oppdaget jeg noe litt pussig. Det var en dør. Uten ringeklokke, uten dørhåndtak, og uten noe kontaktinformasjon. Hvordan de greier å være et firma når ting er satt opp såpass klønete, aner jeg ikke. Fåglarna vet. Etter å ha mast på kjæresten til å sende meg et kontaktnummer til utleier, fikk jeg endelig fatt i noen og ble låst inn. Rommet er en liten hybel med kjøleskap, to kokeplater, og minimalt med varmtvann. Badet er et dusjkabinett som noen har stukket en dass inn på. Her kan man altså dusje og bæsje på en gang. Rent, men veldig, veldig skittent.

Heldigvis er det trådløst nett tilgjengelig. På veggen inne på rommet henger en liten flatskjerm-TV med en del kanaler. Det er litt ironisk at man har flere TV-kanaler enn man har varmegrader celsius på vannet i springen.

Etter å ha sjekket ut rommet og satt opp en liten varmeovn som jeg også fant i et skap, gikk jeg ut for å besøke et par kompiser som bor i nabolaget. Jeg ble møtt med te og kanelboller, som ble spist opp før den enes kjæreste kom hjem - til hennes store skuffelse. Bare duften hang igjen, som en ninja.

Jeg er så trøtt nå at øynene mine føles som om de henger. Hadde de ikke vært støttet opp av øyenhulene mine, hadde de sikkert det. Det er noe med å slepe en tung ryggsekk gjennom hele Oslo sentrum, i snø og slaps, uten votter, med de blåfrosne hobbitfingrene mine i et krampaktig grep om mobiltelefonen med Google Maps, sulten og trøtt og grinete og tissetrengt. Nå skal jeg snart tre inn i det kjøleskapet de kaller et baderom her i gården, og dusje meg i trolig kaldt vann (jeg vet ikke om mangelen på varmtvann i springen på kjøkkenet betyr at vannet på badet også kommer til å holde lavere temperatur enn en heksepupp), og deretter legge meg i en godt knødd seng med polyesterlaken som kommer til å få håret mitt til å se ut som kjønnshåret til en pulverheks.

Wish me luck.

Fløytisten

Jeg går i halvmørket
punktert av lyskjegler fra lampehullene i virkeligheten
som å gå langs innsiden av en kjempefløyte

Noen ganger er det noen som snakker til meg og jeg tror det er telefonen min
et hviskende, syngende dialektcrescendo
kroppen min er ekvivalenten til en levende, ensom tone

Vinden er sur pust som kaster løv i ansiktene våre
fløytisten er en guddom som animerer oss med resonanse
ved enden av den mørke gaten finnes kun de enorme leppene til den aller helligste

Vi er ikke alene; vi er alltid alene
nålepunkter som skifter mellom lag av mørk materie
den røykaktige blodskyen i monsterfylt farvann


Copyright meg, osv. osv. Originalen på engelsk finnes her.