Jaa, du Nisse

Her i gården skjer det ikke så mye. Det er en grunn til at jeg ikke har oppdatert på en stund, for å si det sånn. Det har vært en del julestress, siden jeg er såpass demotivert av arbeidsløshet at jeg snoozer klokka minst fem ganger hver "morgen" og ender opp med å sove til to selv om jeg ønsker meg døgnrytme til jul.

I dag endte jeg opp med å kjøpe den siste gaven som faktisk må kjøpes (ikke lages), og føler meg rimelig avslappet til tross for at de gavene som fremdeles må lages ikke egentlig er påbegynt, og må være ferdige til torsdag klokken fire. I mellomtiden er alle andre produktive og kjøpesterke, og har komplettert dyre gavekjøp med sukker på. Jeg føler meg underlegen.

Det jeg liker best med julen er nemlig å gi vekk ting. Få ting kan jeg gjøre resten av året, liksom. Jeg er aller mest stolt av gaven jeg kjøpte til kjæresten min, som er tung (gaven, ikke kjæresten), og som jeg egenhendig slepte hjem fra sentrum til tross mine lite bærekraftige stilk-armer. Ellers er jeg ganske fornøyd med å ha bakt sjakkruter, selv om de ble mer som Fantomet-kjeks (fordi sjokoladepartiene ser ut som mørke briller i et vanilje-ansikt) enn som faktiske sjakkruter. Deigen er nemlig sjukt vanskelig å jobbe med, det er jo nesten bare smør og mel. Den faller fra hverandre like lett som FrPs politiske resonnement.

Og så har jeg gjenoppdaget Bob Dylan i det siste. Shelter From The Storm er en av verdens nydeligste låter, selv om Dylan nasalgnåler og står i. Ellers skjer det lite. Sjekk tilbake med jevne mellomrom for å se etter at jeg ikke har avgått ved døden.

A propos "døden": Les De fire store: Når de døde våkner av Øystein Runde og Geir Moen. Inspirert av Alan Moore, much? Veldig, veldig flott bok. Håper det kommer flere fra den kanten.

Trønder

Det er ikke ofte jeg skammer meg over å være trønder. Jeg kaller meg til og med trønder til tross for at jeg er født i Nordmøre og trådte mine barnesko bl.a. i Nordland. Men noen ganger, f.eks. når DDE ligger på hitlistene og alle andre i landet tror at Trøndelag handler om bart og tresko, da hender det jeg skammer meg litt. Ellers er det ofte motsatt. Når jeg er i Oslo og folk der ikke skjønner hva jeg sier og lurer på om vi har bensinstasjon i Trondheim, da hender det jeg i stedet blir ekstra stolt av æ'ene mine og sjøh'ene mine. "Sjøh" er forøvrig en forkortelse for "skjønner du", og kan faktisk ikke brukes ukritisk i slutten av hver eneste setning, bare så dere vet det, øst-/vest-/nord-/sørlendinger-som-ønsker-å-parodiere-trøndere.

Anyway.

I dag skammet jeg meg litt over å være trønder. Som mange sikkert vet, er sjokoladeprodusenten Nidar av trøndersk opphav. I dag, 26. september, en god uke før høstferien, lanserer Nidar et "begrenset utvalg" julemarsipan i kiosker og butikker. Ja, du leste riktig. Jule. Marsipan. I. September. September, for chrissakes. Det har ikke vært høstferie enda, bladene har såvidt begynt å ta farge og tumle ned fra trærne, det er fluesopp i skogkanten og blåbær på busk, og nå også, altså, jul i godterihyllene på Rema. Dæven døtte sykkelstøtte.

Jeg har vanskelig for å finne ut hvorfor dette provoserer meg. Jeg er ikke en veldig julete person. Kanskje det er nettopp derfor at jeg finner flirende nisser på godteriet mitt såpass formastelig, så tidlig på året. Hvem vet. Er det noe jeg kan spare meg for, så er det flirende nisser.

Det var bare det. Peace out, y'all.