"Hei, det er han fyren!"

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ser en del TV-serier til tross for at antennekabelen ikke er plugget i TV-apparatet. Dette er først og fremst takket være The Pirate Bay, som med sin vanlige oppi-rompa-di-holdning til kreativ eiendomsrett forsyner meg med ukentlige oppdateringer av det beste amerikansk TV kan tilby. Om jeg skammer meg over å stjele andres livsverk? Kanskje litt. På samme måte som jeg skammer meg over å mislike unger: når det passer seg sånn.

Siden jeg har hatt (og til en viss grad fortsatt har) influensa, har jeg tilbragt noen timer foran kopekassen i uken som gikk. Jeg har også vært innom et fabelaktig nettsted kalt TV Tropes. Ordet trope henspiller på mønstre eller temabruk, og denne lille wikien presenterer de mest typiske innen sjangrene TV, film, litteratur, manga, vestlig animasjon, dataspill, m.fl. Blant de mest minneverdige artiklene er Idiot Ball og Refuge In Audacity. I eksemplene er de mest direkte spoilerne skrevet med hvitt på hvit bunn, sånn at man kan markere teksten med pekeren dersom man ikke bryr seg om å vite hvem som drepte Dumbledore. Og for de som nå leser dette og sier: "Er Dumbledore DØD? Takk skal du ha for DEN spoileren!" så svarer jeg "Dere er minst et par år for sent ute." Både Dumbledores død og identiteten til hans morder er, etter min mening, på dette tidspunktet, så lenge etter at serien er avsluttet, fritt vilt. Det var forresten Snape som gjorde det.

En annen artikkel som forsåvidt også fascinerte meg grenseløst er Hey, It's That Guy! Enhver person som har sittet på samme buss som meg daglig eller ukentlig i en viss tid, og som etter hvert kanskje begynner å bli lei av den lille damen som sitter og studerer ansiktstrekkene deres, kan skrive under på at jeg er ganske god på å huske ansikter fordi jeg synes ansikter er ganske spennende generelt. (Navn er det verre med, men det er en annen sak.) På denne måten blir det nesten umulig for meg å se en TV-serie uten å utbryte "Hei, det er den fyren!" på jevnlig basis.

Noen eksempler: Jeg følger med på kriminalserien Criminal Minds. Her blir (og jeg bruker kjente rollenavn for ekstra effekt) hovedpersonen Jason Gideon spilt av Inigo Montoya. Hans nestkommanderende/visesjef/whatever er Aaron Hotchner, spilt av Greg fra Dharma & Greg. Da Jason Gideon trakk seg tilbake, ble rollen som ny veteran på teamet, David Rossi, spilt av stemmen til Fat Tony i The Simpsons. Snakk om å få inn en kjent person som ikke egentlig er kjent! ...med mindre du hører skikkelig godt etter. De virkelig store problemene kommer når man ser på serier med stor gjennomtrekk av kule gjestestjerner, slik som CSI eller My Name Is Earl, og særlig hvis det er snakk om flere serier laget av samme person eller produsert av samme team (Angel, Buffy the Vampire Slayer, Firefly - alle skapt av Joss Whedon). For eksempel spiller Barney fra How I Met Your Mother både rollen som Dr. Horrible (i Dr. Horrible's Sing-Along Blog) og en birolle som desperat matematiker i en episode av Numb3rs. Numb3rs er forsåvidt også belemret med at John Cage fra Ally McBeal plutselig spiller birollen som den geniale matematikeren Dr. Larry Fleinhardt. Lily i How I Met Your Mother spilles av Willow fra Buffy the Vampire Slayer, og Agent Booth fra Bones spilles av Angel, den elskelige vampyren med en sjel fra TV-serien med samme navn. Og jeg måtte nesten konstant konsentrere meg i løpet av de første par episodene av Supernatural, siden Dean og Sam Winchester spilles av henholdvis den forholdsvis barske kjæresten til Lana Lang i Smallville og den litt håpløse kjæresten til Rory Gilmore i Gilmore Girls. Snakk om å gå fra jenteserier til gutteserie! De to måtte jo bli leie av å bare snakke om følelsene sine til pene jenter, og gikk over til å sparke demonrumper og snakke om følelsene sine til hverandre i stedet. Og mens vi snakker om Gilmore Girls, så klarer jeg aldri å få ut av hodet mitt at Rory Gilmores tidligere kjæreste ikke er den samme personen som Peter Petrelli i Heroes. Begge løp jo også på et tidspunkt rundt med en diger Idiot Ball. Og når det gjelder Heroes... ikke putt penger på meg, for jeg kommer aldri til å stoppe. Her om dagen var det da også en venninne som anbefalte meg å se serien Chuck, fordi "Jayne er med i den". Det noen sikkert vet, er jo at både rollen som Jayne (fra Firefly), John Casey (i Chuck), Knowle Rohrer (fra X-Files), og Marcus Hamilton (fra Angel) alle spilles av Animal Mother fra Full Metal Jacket.

Det verste er når slike oppdagelser overtar seerens oppfatning av seriens eller filmens diegese. Dette skjer faktisk spesielt ofte i norsk film, hvor Bjørn Sundquist like gjerne bare kunne spilt alle menn i Norge, for det gjør han jo likevel. I alle fall de som ikke spilles av Aksel Hennie. Aksel Hennie ser forøvrig litt ut som en frosk. Og Kristoffer Joner ser litt ut som en stork. Jeg har hørt at stork spiser frosk, og det passer jo litt, siden jeg synes Joner er mye bedre i jobben sin enn Hennie. Frosken må passe seg for storken, liksom. Men nå tror jeg at jeg vrøvler.

Den beste skuespilleren på TV nå om dagen? Ethan Suplee som spiller den godslige, men tilbakestående Randy i My Name Is Earl. Også kjent som den überonde überfeite übernynazisten Seth Ryan fra American History X. Se episoden The Magic Hour (nummer 1, sesong 4), så får du ikke bare se Suplees skuespillertalent, men også Scott Evil og hans mor, Frau Farbissina fra Austin Powers-filmene spille en dødssyk gutt og hans mor. Gisp!