Den syngende gråten fra store hvaler

Jeg gråt også før -
store perletårer på en snor ned kinnet
nå gråter jeg som en lekkasje
som en dryppende kran

Jeg lo også før -
ubåtlattere, dype som ekkolodd
stigende som boblene i cola
og fiskesprettsteiner
nå ler jeg som en sulten rev
en døende motor
jeg ler ikke lenger enn nesen rekker
med den sørgmodige lyden av knitrende cellofan

Jeg smilte også før -
som et lysglimt
en refleksjon av solen i en vindusrute
hvert smil en begynnelse, en oppfordring
nå smiler jeg som en døende hai
tannløs og stanset opp i kaldt hav
jeg smiler som frontlykter
- hvert smil er sekundet før det smeller
en rykning i munnvikene
en dør som slamrer
en sprekk i ansiktets glasur

Jeg levde også før -
jeg tenkte i innsikter og levde gjennom allegorier
og alt jeg trodde jeg visste
og alt jeg trodde jeg holdt fast på
ble til vann mellom hendene mine og til aske i munnen
selv sanden mellom tærne mine ble borte i speil og røyk
og fingrene til mine ufødte spøkelsesbarn strøk meg over kinnet i sørgmodig avskjed
og hva enn man gjør så er det ikke nok
det er ikke nok

Jeg lever også nå
som yringen av maur
en vandring i løssnø
en dukke av vatt med lange, mørke sørgebånd

Jeg lever som havet
formløst og ufattelig og nådeløst
jeg lever som en kasting av stein mot fjellet
i øyeblikk av trefninger
med eple i halsen og syv sørgende dverger

Jeg lever også nå
på den andre siden av titteskapet
i gamle filmers stumhet
i klippingen av lås og kjede
i slangebittets uskyld
i et fall fra en bryggekant av sviktende tre

Det jeg visste er støv i vinden, og løvetannfrø
det jeg visste har slukket lyset
det jeg visste er dagen etter en fest
med tomme glass dekt av fingeravtrykk
det jeg visste er fillete rester
det er ingen fotspor i betong
og ingen klokker har stanset

Jeg lever også nå
i en lydløs og langsom kollisjon
i metallets sammenkrølling
i drivisens knakende løsrivelse
i styrtingen av et fly

Tilbake er et slukket lys
et forhørskammer, en analyse
en forståelse av "hjertetørke"
en nål gjennom nakken
og den syngende gråten av store hvaler


Copyright meg. Dette er originalen, en oversettelse til engelsk ligger her.

Jeg er inne i en personlig krise, hjertet mitt er knust, og bloggen kan forbi uoppdatert en stund. Peace out.

Don't Cry For Me, Argentina

Tårekanalen på mitt venstre øye er føkkt. På ett eller annet vis. Uansett hvilket humør jeg er i, har den bestemt seg for å produsere et silder av væske som renner og renner hvert minutt av min våkne tid. Jeg ser uklart på det øyet på grunn av tårene, hvilket gjør lesing nærmest umulig. TV-titting funker, men jeg er ikke sikker på at det kommer til å hjelpe, akkurat. Så akkurat nå er jeg en konstant grinende, lettere irritert person.

Irritasjonen kommer av flere ting:

1. Jeg har ikke fått livsoppholdet for August enda. Hvilken dato var det i dag? 30. ja. Mm, nettopp. Så det er ikke meningen man skal få livsoppholdet sitt i den månenden vedtaket gjelder for, altså. Nehei. Jeg forst... nei, det gjør jeg ikke. Jeg skjønner ikke at det er mulig.
2. PC'en i husstanden ble angrepet av et virus som jeg var så dum å installere selv. Jeg ble advart, jeg ble det. Og vips, dum som et brød jeg er, og en av diskene våre ble overtatt fullstendig av en trojaner. Heldigvis kom kjæresten på den geniale løsningen å bare rive disken ut av kabinettet og bruke en annen partisjon på den andre disken til å kjøre OS. Phew. Til tross for at den viktigste disken berget, mistet jeg fremdeles en del arbeid, som lå på skrivebordet på den andre.
3. Jeg spiller en del rollespill, men det virker også som at hver gang jeg starter noe nytt, starter noen andre noe nytt også, eller gjenoppvekker noe gammelt, og så har man det gående. Da må man prioritere og styre på. Nå kan jeg jo ikke diktere hva folk skal gjøre med fritiden sin, så for all del, man er da ikke urimelig heller. Jeg bør vel strengt tatt være glad for at det foregår såpass mye.
4. ...men den gang ei. Hobbyene mine tar mye tid og energi fra det jeg burde gjøre. Som f.eks. jobbe, hadde jeg bare hatt en jobb. Men vent, jeg har jo en frilansjobb der jeg skriver! Bortsett fra at jeg ikke kan lese noe særlig med disse jævla tårene, så bare det å skrive dette innlegget er ganske mye mer slitsomt enn vanlig.
5. Moren min har slått opp med kjæresten sin. Noe som faktisk, når jeg tenker meg om, er småtraumatisk også for meg. Jeg likte virkelig fyren. Han var ingen reservepappa, jeg er for voksen til det, og min egen pappa er fortsatt the real thing, men denne fyren var en del av familien på sitt vis. Jeg tror ikke jeg kommer til å like neste fyr like godt, og jeg er redd det kan komme til å ødelegge for moren min igjen senere, hvis hun vil ha aksept for en eventuell ny type. Den forrige feiret jul sammen med oss, for svarte! Det kaller jeg dedikert. Jeg er faktisk litt lei meg over dette her.
   
6. Ræv og ræv.
   

Nå skal jeg ta en dusj. På film griner man alltid i dusjen (eller regnet) så ingen skal se det. Jeg kommer til å grine lenge etter at jeg er ferdig med å dusje. Forbannede tårekanalhælvett.

Historien gjentar seg selv

...sort of.

Det første jeg gjorde da jeg våknet i morges var å sjekke nettbanken min for innskuddet på 11000 pluss kroner som skulle ha kommet inn på kontoen fra Nav.

Nada.

Jeg satte inn husleien, 3500 kroner, og det var dermed duket for ubrukelig konto igjen: 268 kroner igjen å leve for til Nav finner det for godt å la meg overleve. Deretter gikk jeg ned på kontoret og stilte meg i en halv time i kø. Da jeg endelig ble sluppet inn i the inner sanctum, var det til en skrekkøgle med flassete neglelakk, hvis første raksjon til mitt indignerte fremlegg av saken min var: "Jaja."

"Jaja"!!?!

Saken er den at jeg fikk et vedtak for godt over ti dager siden, og at det ikke har blitt gjennomført i praksis. Saken er at jeg var der nede også for en uke siden, og på fredag, sistnevnte gang ble jeg dyrt og hellig lovt pengene senest på mandag. Forbanna løgnhalser! Her sitter man altså og lyver klientene rett opp i trynet. Topp! Og denne drittkjerringa, denne ubrukelige unnskyldningen for et skrekkeksempel på Darwins evolusjonsteori, har nervene til å spørre meg om jeg har levert kontoutskrift, om jeg har glemt ditt og glemt datt. Nei, sier jeg, det har jeg ikke, for jeg har vært her nede og bedt, krevd, og tigget om de pengene tre ganger siden vedtaket falt, og jeg har levert alt i tre eksemplarer med rosa sløyfe og sukker på, og det er deres feil - Nav sin jævla føkkings feil - jeg har til og med et stemplet brev der en saksbehandler innrømmer at det er deres feil.

Jeg har faktisk ikke ord for hvor mye hat det er i meg akkurat når dette skjer. Det er som om skallet av noe mørkt brister et sted og begynner å lekke ut, stanse, og lekke igjen; omtrent som lava som lekker ut av en undersjøisk vulkan, størkner ved kontakt med vann, men smelter igjen, og det er en evig slags smelte/størkne-greie. Jeg sitter der rett og slett og hater, så inderlig, så kraftig, så voldsomt, at jeg ikke lenger får vondt av det, men føler det som en styrke. Som noe som når som helst kan eksplodere og jeg er da ikke lenger ansvarlig for mine handlinger, jeg er bare passasjeren i min egen kropp. Det er da man vet at det begynner å bli skummelt. Så jeg begynner å gråte i stedet. På offentlig sted. Takk skal du faen meg ha, Nav. Nettopp da jeg trodde du ikke kunne ydmyke meg mer.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg gråt fordi det er så urettferdig, fordi det finnes andre som har det så mye vanskeligere enn meg, og at jeg skjønner hvordan de har det, eller i hvert fall har jeg en anelse, men nei. Dette er rett i fletta egoistisk fortvilelse over egen situasjon. Jeg synes rett og slett synd på meg. Og jeg er rasende.

Først da jeg bryter ut i gråt merker jeg det. Saksbehandleren viser såvidt den lille kimen av pattedyrhunnenes omsorg for pattedyr som er yngre enn dem, eller pattedyrunger, om du vil. En flik av følelser innerst i reptilhjernen, bak all den kjipe sminken. Nesten litt omsorg i øglestemmen. Nesten. Jeg gikk derfra med nok et tomt løfte om at pengene skal være på konto i morgen. Jeg tror ikke noe på dem lenger. De er som en ektemann som lover å aldri ligge med barnevakten igjen. Tullprat.

Det er nok nå, verden. Du kan slutte nå. Det er ikke morsomt lenger.