Man does not create

"Man does not create; he discovers." - Antoni Gaudi

En frase jeg leste først i Barcelona, Gaudis hjemby, og som senere har fremstått for meg som en av de universelle sannheter - i hvert fall når det gjelder vitenskap. Gaudis uttalelse var vel sterkt påvirket av det faktum at han var både matematiker og katolikk, og hans oppfatning om at sannheter ligger naturlig i "skaperverket" så å si, deles nok av mange, meg inkludert.

Grunnen til at jeg nevner dette nå, er at jeg nettopp er ferdig med å se en ny episode av min siste Tv-serie-hype, nemlig Tony Scotts Numb3rs, som handler om en genial matematiker som assisterer FBI ved å applikere anvendt matematikk til praktisk kriminologi. Neppe fullstendig realistisk, men det høres i alle fall noenlunde realistisk ut. Det sies jo at det man ikke lærer av å se på TV, ikke er verd å vite. Nå er jo jeg, pedagog som jeg er, noe skeptisk til denne påstandens Homer Simpsons'ke vibb, til tross for at det jeg kan av førstehjelp er ene og alene takket være Baywatch.

La meg nøye meg med å si det slik: Selv om en TV-serie må forsake de nøyaktige vitenskapelige metodene for historiens og dramaets skyld, så vil i det minste noen dramatiske Hollywoodske overdrivelser muligens bidra til å gjøre vitenskap mer attraktivt for unge mennesker. Forhåpentligvis. For vitenskap er spennende. Når man først kan å bruke det, blir man møtt med uendelige muligheter. Det er når jeg tenker på dette at jeg blir bitter fordi ingen noen gang forklarte meg matematikk skikkelig da jeg var barn. Som noen-og-tyveåring deltok jeg på et kurs i diagnostisk matematikk, designet for å kunne plukke opp lærevansker eller manglende forståelse så tidlig som mulig og dermed være i stand til å gjøre noe med det før eleven fikk automatisert prosesser han/hun ikke hadde grunnlag for å forstå rekkevidden av. For å si det slik: Det er enkelt nok å sette inn de riktige tallene i formelen for sirkelens omkrets. Det er noe helt annet å forstå hvorfor formelen eksisterer til å begynne med, hvordan den er sammensatt og hvorfor den fungerer. Dette kurset fikk meg ikke til å innse at jeg hadde lærevansker i matematikk - enhver tulling med fem vekttall i pedagogikk og matchende rutete strikkevest kunne funnet ut det ved å be meg regne noen enkle hoderegningsstykker - derimot innså jeg hvorfor jeg hadde disse lærevanskene. Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg allerede automatisert mange prosesser som jeg ikke skjønte et kvidder av. Jeg fikk gode karakterer helt frem til videregående, da jeg var tvunget til å begynne å forstå for å komme meg videre. Jeg skal ikke si så mye mer enn at løpet var ganske dødt. Jeg brant matteprøvene mine seremonielt på trappen til musikkskolebygget hver gang jeg fikk lavere enn 3 i karakter, noe som skjedde alt for ofte.

Men som jeg var inne på; vitenskap er spennende. Spesielt spennende blir det jo når man kan bruke det til å etterforske mord, bygge romskip, klone ting, eller bygge en dødsstråle - men det er spennende til vanlig også. Tenk å kunne si noe om et menneske som døde for tusener av år siden, bare fordi man har et fragment av kjevebeinet til vedkommende? Snakk om å leve evig. Jeg blir litt glad av å tenke på at det finnes folk som kan slike ting. Nå er det jo mest på TV at vitenskapen får lov til å være kul, så jeg runder av med å anbefale fem "klassiske" TV-serier hvor vitenskapen står i høysetet - om ikke realistisk, så i alle fall dramatisk.

Bones (skapt av Hart Hanson, fire sesonger, 2005-d.d.)
Bones er en "realistisk" krimserie hvor hovedpersonen ikke er den kjekke FBI-agenten, men den superintelligente vitenskapskvinnen som assisterer ham i alle hans saker. Det vitenskapelige står ganske sentralt, da spesielt fagområdene til hovedpersonen Temperance Brennan og hennes team. Det er også en del fokus på forskjellen mellom hennes rene vitenskapelige metoder og FBI-agent Seeley Booths innsikt i menneskers sinn, og hva som skjer når de to ikke kommer overens. Det er mye karakterutvikling, og selve sakene er ofte bare et backdrop for at karakterene skal gjøre seg en eller annen innsikt. Gode skuespillere, høy gørr-faktor. Ekstra pluss skal serien ha for å sette en sterk kvinnelig hovedperson frem i lyset, fantastisk portrettert av vakre og dyktige Emily Deschanel. Nerder: Legg merke til David Boreanaz fra Buffy og Angel som FBI-agent Seeley Booth.

Stargate: Atlantis (skapt av Robert C. Cooper og Brad Wright, fem sesonger, 2004-2008)
Søsterserien til ti sesonger lange Stargate: SG-1 (1997-2007), og den eneste sci-fi-serien på listen. De vitenskapelige elementene som vises i serien er som regel knyttet til håndtering av utenomjordisk teknologi sett fra et jordisk utviklingsperspektiv (og dermed med begrensninger). De vitenskapelige alibiene i serien er kvantefysikeren Rodney McKay, samt legen Carson Beckett (senere erstattet av en annen lege; Jennifer Keller). En birolle, Radek Zelenka, er ofte sett i serien som McKays samarbeidspartner når noe virkelig går galt. Genmanipulering har vært sentralt i store deler av serien, så også kloning, ormehull, metamorfoser, tidsreiser, biologisk krigføring, kunstig intelligens, og teleportering. Svært ofte spiller (fiktive) vitenskapelige gåter en stor rolle i enkeltepisoder, og er ofte drivende for de vitenskapelig anlagte karakterene. Kvaliteten på serien som en helhet er varierende, med svært gode episoder blandet med en og annen nedtur. En av mine yndlingsserier, forsåvidt. Legg merke til David Hewlett i rollen som den arrogante og brekk-ekle Rodney McKay. Dette er en skikkelig, solid skuespiller!

House, M.D. (skapt av David Shore, fem sesonger, 2004-d.d.)
Diagnostisk medisins Sherlock Holmes. House er en "realistisk" serie om en usympatisk og arrogant diagnostiker som hele tiden blir tvunget til å tenke alternativt i forhold til sykdommene til sine døende pasienter. Hvor realistisk fagpraten er, er usikkert å si, men det er til tider svært engasjerende å høre på når legene i serien skravler i vei ispedd lange fraser på latin. Om ikke annet, så lærer man i det minste noen medisinske uttrykk. Serien tjener på en liten og kompakt gruppe karakterer i de første sesongene, men utvider denne i løpet av seriens fjerde sesong. Til tider handler serien mer om moral og etikk enn om medisin, og den realistiske atmosfæren brytes til stadighet av drømmesekvenser, nær-døden-opplevelser, og andre merksnodigheter. Hva med Sherlock Holmes? Jo, hovedpersonen heter House (House = Holmes), en arrogant, misogynistisk, eksentrisk fagmann som sjelden har tid til overs for sosialt akseptabel oppførsel, han leter alltid etter svar på nye spørsmål og nekter å la en sak ligge dersom han tror han kan løse den (noe han alltid tror). Hans beste venn heter Wilson (Wilson = Watson), en sosialt oppegående, pliktoppfyllende, sympatisk fyr som forkaster Houses motvilje mot å følge reglene på samme tid som han ser opp til og beundrer mannen. Se gjerne serien etter å ha lest litt i Sir Arthur Conan Doyles gamle verker. Serien er verd å se ene og alene på grunn av Hugh Lauries rolleprestasjon som House.

Criminal Minds (skapt av Jeff Davis, fire sesonger, 2005-d.d.)
Nok en "realistisk" krimserie hvor FBI er heltene, eller rettere sagt, FBIs profiler-avdeling. Her er det ikke fysikk og matematikk, men psykologi og sosiologi som står i høysetet. Menneskelig motivasjon er en egen vitenskap som ikke er hugget i stein, men som fluktuerer med samfunnet, tiden, og kulturen. I motsetning til mange lignende krimserier sies det ikke her at den portretterte vitenskapelige metoden alltid vil løse saken, noe som gjør serien mer sympatisk (altså mindre "løgnaktig" - ikke for det, jeg setter pris på en god løgn på TV så lenge den underholder meg). Samtidig, hadde det vært like mange seriemordere i USA som det denne serien påstår, ville jeg lurt på hvordan det hadde kunnet vært noen folk igjen der borte til å være ofre. I sine første par sesonger har serien tatt svært lett på karakterutvikling, noe som er forståelig siden det er en rimelig stor gruppe med hovedpersoner. Serien er i utgangspunktet en case-by-episode-serie, men et par større plottråder har dukket opp nå og da. Dessverre har også et par av disse forblitt uløste og uoppfulgte. Skuespillere verd å merke seg: Mandy Patinkin, kjent som Inigo Montoya fra The Princess Bride.

Numb3rs (skapt av Nicolas Falacci og Cheryl Heuton, fem sesonger, 2005-d.d.)
Den geniale matematikeren Charlie Eppes overtales av sin eldre bror og FBI-agent Don Eppes til å assistere FBI med matematiske analyser av kriminelle saker. Seriens produsenter har gjort hjemmeleksene sine, og det er en rekke matematiske konsulenter som gjennomgår matematikken i de enkelte episodene. Serien har også en blogg hvor matematikken brukt i episodene diskuteres av fagfolk. Selvsagt er ikke alt perfekt vitenskapelig her heller, men det er i alle fall rimelig nært. Sekundært i serien kommer forholdet mellom de to brødrene, som vi forstår aldri har vært spesielt nært, og tertiært kommer Charlies gradvise tilpasning til "den virkelige verden" etter å ha vært et isolert og beskyttet vidunderbarn mye av livet sitt. De kriminelle sakene er sjelden for oppblåste, og av og til er de på kanten til kjedelige, men serien berger på ren og skjær entusiasme for matematikk. Det eneste jeg ikke liker med serien er at den kun har mannlige hovedpersoner, ikke medregnet en kvinnelig agent som får minimalt med screen time, og en forskerassistent som har potensiale til å bli en interessant karakter, men som ender opp med å igrunn bare være til pynt. Synd. Apropos pynt: David Krumholtz er flott i rollen som Charlie Eppes. Noen ultranerder vil kanskje kjenne ham igjen fra rollen som Mr. Universe i Firefly-filmen Serenity.

Forresten har jeg endelig fått øyedråper av legen, slik at jeg snart blir kvitt rennende verk og hovne øyelokk. Og ikke et knyst om at jeg ikke fikk lov til å lese eller se på TV. Huzzah!

Sorbet

Som tittelen indikerer, fant jeg i går ut at jeg skulle lage sorbet. Idéen kom av at vi hadde en kurv med nektariner på kjøkkenbenken som begynte å bli litt for myke, samt en hel melon av et slag jeg ikke aner navnet på (liten, mørk grønn), som lå urørt i kjøleskapet. Jeg slo opp en oppskrift på nettet (JFGI slår til igjen!), og satte i gang med å koke sukkerlake og hakke melon og skrelle nektariner med potetskreller. Det jeg ikke hadde tenkt på, var at vi ikke har iskremmaskin, og at jeg derfor ville bli nødt til å ha sorbeten i en boks som jeg måtte ta ut av fryseren hver halvtime i fire timer, og røre i med en gaffel for å unngå iskrystaller. Dette i seg selv er knapt noen utfordring. Det faktum at klokken da allerede var blitt ett på natten, var verre, i og med at jeg nå har en kjæreste som ikke lenger har sommerferie og faktisk blir nødt å stå opp hver morgen klokken åtte. Fryseren vår er lettere gjenklistret av isklumper, og lager et helvetes bråk hver gang man forsøker å åpne en av skuffene - og den ligger vegg i vegg med soveromsdøren. Heldigvis fikk jeg orget det til å jeg kunne røre i sorbeten min uten å forstyrre kjærestens skjønnhetssøvn. Det slo meg først senere at vi tidligere i sommer hadde avtalt å avrime fryseren før høsten, siden den var full av uvedkommen is, og at vi derfor burde spise den tom. I stedet har jeg fylt den med sorbet. Yoo phail. Sukk.

Om noen timer må jeg tilbake til IKEA igjen. Hvorfor? Fordi jeg ikke hadde kjøpt nok stoff til laivkostymet mitt - det mangler et erme, og det vil se så dumt ut på det ferdige plagget. Dessverre var min følgesvenninne/syslave Vero opptatt med å selge blæng på Hysterisk Marked tidligere, så jeg må vente på henne før jeg drar. Til tross for at blæng er et fullstendig uattraktivt ord og at det er laget av å blande kald surmelk med vann (og litt sukker for den moderne gane), er det et overraskende takknemlig produkt å lage slagord til. Det vanlige på middelaldermarked er jo å rope ut produktnavnet og grunnen til å kjøpe det (pris, smak, andre kvaliteter), og hvor i verden finner man et produkt med flere rimord enn blæng? Nå snakker vi selvsagt innen trønderdialekt her, men likevel. Slagord som "Kjøp blæng i fleng for lite pæng, så får du dreng i seng!" er ikke dårlig, altså. Det eneste som står i veien da er jo faktisk smaken på produktet, som man skulle tro kan sammenlignes med utvannet fjøs. Jeg vet ikke, for jeg har ikke smakt det, pysete som jeg er.

Så hvorfor pushe blæng? Det har sine årsaker. For noen år tilbake ble det startet et byggeprosjekt blant laivere i Trondheimsområdet - man skulle få bygd en landsby i middelalderstil i Holtålen kommune, og den skulle kunne brukes til laiv, kurs, opplæring, overnatting ved skogsturer, leirskole, osv. Problemet var midlene. Derfor huker Organisasjonen Landsbyen til seg lukrative oppdrag som "matbod på Historisk Marked", og soper inn penger på å pushe smått ufyselige og rimelig historisk riktige matprodukter på intetanende turister. Problemet kommer når man skal forklare tiåringer hvorfor de ikke får ketchup på pølsene sine eller hvorfor boden selger saft men ikke brus (ordene middelalder-mat burde ringe noen bjeller). Det blir sikkert ikke morsommere av at alle kunder omtrent uten unntak ytrer ordene "Hva er egentlig blæng?" når man har hundrevis av kunder hver eneste dag. Men penger er altså dermed i lengden ikke Landsbyens største fiende, men byråkratiet, tiltakslystens evige svøpe. Byggetillatelse er like vanskelig å få fatt i som Cola Zero i ørkenen, og med like mange bivirkninger. Den slukker tørsten, men koffeinet og søtstoffet tørker deg ut på sikt. Byggetillatelse gir Landsbyen lov til å bygge et hus, men uten festekontrakt kan det like gjerne være et luftslott med fantasitårn. Det sagt, så beundrer jeg de menneskene som gidder å ta tak i dette prosjektet fremdeles. Selv ga jeg opp i fjor, og har ikke en gang betalt medlemsavgift i år. Det sier seg jo selv når man knapt har penger til smør på brødet, eller brød for den saks skyld.

Å være arbeidsledig har sine fordeler. Man kan stå opp når man vil, legge seg når man vil, og gjøre det man vil, så lenge det ikke koster noe, for penger har man ikke. Man kan gå på arbeidskontoret etter penger, men det fordrer at man tidligere har tjent inn så og så mye penger, ellers kan man vinke dagpengene farvel. Vent nå litt... sa jeg nettopp at man må ha tjent penger for å få penger? Hvilket paradoks!
"Jeg får ikke noen jobb, kan jeg få dagpenger?"
"Jeg vet ikke, har du hatt jobb tidligere og tjent penger?"
"Nei, jeg sa jo nettopp at jeg ikke får jobb."
"Da kan du dessverre ikke få noen penger av oss. Først må du ha hatt en jobb."
"Men hadde jeg hatt jobb hadde jeg ikke trengt å være her!"
Osv. The mind boggles. Men, sier folk, nå kan man jo bare gå på sosialen. Ja, det kan man. Men man kan ikke det og være student samtidig, f.eks., for da skal man jo ha fått penger av Satans Lånekasse for Utpressing (gammel vits, jeg vet). Og hvis man ikke lenger har rett på penger fra Lånekassen, men vil studere likevel, får man ikke lov til det, for sosialen skal ikke dekke et forlenget studieløp. Dette synes jeg faktisk virker veldig fornuftig, med noen få snags: Hvis man er a) arbeidsledig og aktiv arbeidssøker (noe som impliserer at man gjerne hopper på det første og beste jobbtilbudet man får), og b) har mistet retten til støtte fra Lånekassen, men likevel c) tar opp noen studier på deltid for å ha noe å holde seg opptatt med mens man venter, så blir man fremdeles nektet penger til livsopphold av sosialkontoret. Hvorfor? Fordi lovens bokstav sier at man ikke skal få finansiert studiene ved sosialen. Å bruke studier som fornuftig tidtrøyte mens man venter i spenning på å aller nådigst få lov til å ta seg en drittjobb, er dermed utelukket. Staten belønner de arbeidssøkerne som sitter på ræva og klør seg i armhulen mens de venter, i stedet for å gjøre noe som de kan tjene på i lengden. For ikke å snakke om hvordan både trygd, dagpenger, sosialstønad og egenandelssystemet i helsetjenesten i Norge føkkes opp for deg dersom du er gift eller samboer. Skal du gifte deg bør du derfor være fordømt sikker på at både du og din tilkommende har fast arbeid og er friske før du sier ja. System. Noen ganger er jeg glad jeg har et litt kaotisk sinn.

Apropos system har jeg oppdaget gledene ved sudoku. Eller, gleder og gleder, det er vel mer en utfordring. Kjæresten kjøpte et hjernetrim-spill til DS'en sin, og der lå det en drøss med sudoku-brett klare til løsing. Jeg har i grunnen aldri følt for å løse sudoku før i mitt liv, men med en gang det ikke var i avisen, men på en liten spillkonsoll, ble det liksom mye mer attraktivt. Litt som mattespillene vi fikk spille på barneskolen tidlig på nittitallet, på datamaskinen i klasserommet (jepp, vi var 24 elever med én datamaskin på deling), der vi skulle legge sammen fire epler og to papegøyer. (Hvordan det til sammen ble seks av noe som helst, og ikke bare fortsatte å være fire epler og to papegøyer, aner jeg ikke.) Til å begynne med skjønte jeg ikke hva sudoku var en gang, nå har jeg oppdaget at mitt største problem med sudoku er at jeg ikke greier å uttale ordet riktig. Alt man finner på av å være arbeidsledig...

Jeg har begynt å lese Watchmen på nytt. Det er like fantastisk denne gangen også.

Eitt dråk, fleire dreker

I mitt tidligere innlegg om helter innser jeg at jeg har glemt en. Det vil si, jeg har sikkert glemt flere enn en, men jeg kom på en til som skulle stått på den listen. Grunnen til det er en tilfeldig post på Hyperionforumet, som dirigerte meg videre til denne siden.

Joss Whedon, hvor har du vært i hele mitt liv? Opptatt med å lage Buffy, Angel, og Firefly/Serenity, I bet, men etter det? Hvor ble det av dine tapte genistreker, født som små, rævsparkende, blonde kvinner med høye hæler og hjerte av gull?

Joss Whedon har, som mann, slått flere slag for kvinner og kvinners rettigheter enn noen kvinne jeg kan komme på i farten. OK, så er ikke det så imponerende av meg, men likevel. Hvilke fantastiske kvinnelige karakterer Whedon har greid å koke opp i løpet av sin TV-karriere: Buffy Summers, Willow Rosenberg, River Tam, Winnifred Burkle, Faith, Zoe Washburn, Darla, Drusilla, Kaylee Frye, YoSafBridge... Whedon har gitt meg troen på at kvinner kan fungere som (sterke!) hovedpersoner, og stille mannfolkene i skyggen. Problemet er bare at dette stort sett kun applikerer til Whedons egne produksjoner, og ikke til TV-serier som sådan. Selv om karakteren Temperance Brennan i TV-serien Bones er sterk og enestående, og ikke skapt av Whedon (men av en kvinne: Kathy Reichs), er det en lei tendens i TV-serier til at hovedpersoner er menn, og en av mange bipersoner kanskje er en kvinne. Kanskje. Og da er hun en fellesplott-drivende person som ikke nødvendigvis har så mange egne plott i serien. Kor e alle heltar hen? Tja. Kor e alle kvinner hen, bør kanskje heller være spørsmålet.

Hvor er den kvinnelige karakteren som ikke trenger å reddes?

Menn er som regel saviours mens kvinner er savees. Selv superhelten River Tam i Firefly må jo faktisk reddes jevnlig av den litt frøkenaktige broren. Det er vel bare i Buffy at, vel, Buffy er den som redder karene i serien fra almost certain doom på en daglig basis. Hun sparker ræv, men kan fortsatt lure på om hun valgte de rette skoene til den svarte håndvesken. Jeg merker at jeg er litt forelsket i konseptet Buffy. Hun kler seg ikke i puppeforstørrende badedrakt med tangarævsplitt og stiletthæler mens hun sjonglerer kniver med underlivet, sånn som en rekke superheltinner har en tendens til å gjøre. Hun er ikke tøff i trynet, inyourface trassig og full av selvskryt - hun er som kvinner flest; usikker, opptatt av hvordan andre oppfatter henne, og hun prøver å tilpasse sin spesielle situasjon til et tilnærmet vanlig liv. AIDS-syke mennesker har kjent seg igjen i hennes situasjon, hvor de har sammenlignet hennes visshet om at hun vil dø ung, med sin egen. De har måttet tilpasse seg til tanken på at det er noe med dem som kommer til å gi dem en tidlig død. Det er ikke vampyrer, men de ser vampyrene i Buffy som symboler på noe annet. Det er mulig det er en long shot, men jeg liker tanken på at underholdende over kanten-elementer kan ha en dypere betydning.

And now for something completely different: a man with a tape recorder up his brother's nose.

Jeg har bursdag. Hurra.

Tittelen på innlegget refererer til en sær dialekt fra Romsdal. Eitt dråk, fleire dreker betyr en jente, flere jenter. Dette lærte jeg av en matematikklærer på HiST som nektet å tro at det var en kjønnsforskjell på matematikkevnene til skoleelever. Fin fyr, lignet litt på Gordon Freeman fra Half-Life-spillene. Tror ikke han ville ha vært like hendig med et brekkjern, dog.