Jeg levde i tre måneder i et smertehelvete, og alt jeg fikk igjen for det var denne lusne t-skjorten.
Neida.
Det har gått en sommer som har vært blant de kjipeste noensinne. Jeg mistet kjæresten min, manglet bosted, og strevde med økonomien. Så fikk jeg beskjed fra Nav om å ta et jobbkurs, som jeg fullførte til tross for en stadig minkende vilje til å gjøre noe som helst, deretter truet de meg med å ta første og beste praksisplass eller bli nektet støtte. Det eneste positive med denne perioden var at jeg forsto hvor mye vennene mine setter pris på meg, og at jeg uansett hva som skjer har folk rundt meg som kommer til å være der.
Så fikk jeg brått en praksisplass som kontorarbeider i Fredsgalleriet, et galleri som ble startet av kvinnen bak dette her. Det var en trivelig plass å jobbe på (om enn litt loopy), og pga sykdom fikk jeg raskt tilbud om å jobbe der for lønn som vikar. Så ble jeg intervjuet for en jobb i videregående skole. Tre timer etter intervjuet ble jeg oppringt og tilbudt 75% stilling.
Gjett hva jeg svarte?
Så kom kjæresten tilbake.
Vi dro i et fabelaktig bryllup til et par av våre beste venner. Jeg flyttet tilbake "hjem". Jeg fikk tilbudt større stilling på jobb. Jeg gikk på sminkekurs. Jeg fikk god råd. Jeg gikk amok på amazon.co.uk og Topatoco.
Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg har gjort riktig i mitt forrige liv, men noe må det være. Jeg er akkurat nå veldig nær til noe jeg tror kalles "lykkelig".
Viser innlegg med etiketten bøker. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten bøker. Vis alle innlegg
søndag 23. august 2009
lørdag 27. desember 2008
Årets fangst
Dette fikk jeg til jul. Hvis noen som leser dette ser at jeg har glemt noe, bare rett på meg.
Faktisk tror jeg at jeg (selv om jeg blir nødt til å spare en del penger fremover) skal lage meg en "unneburk". Ordet er svensk, jeg har det fra Rocky-tegneserien, og det betyr at man har en boks med penger som man bare skal bruke på luksus og det man har lyst på, ikke det man må. Og fåglarna vet at jeg har lyst på en del ting - klær, bøker... ja, igrunn mest klær og bøker. Om det er ett sted X-kromosomene mine har slått til så er det i shoppetrangen (og mangelen på teknisk innsikt, selv om jeg kan smykke meg med mye større teknisk innsikt enn de fleste kvinner jeg pleier omgang med; unntaket må være søsteren min på elektriske dingser, og Vero på wiki- og nettsidedesign).
Ellers kan jeg anbefale den svenske filmen Så som i himmelen. Han som alltid spiller helt på svensk film, spiller helt; han som alltid spiller skurk, spiller skurk. Ting er som de skal være.
- Buffy the Vampire Slayer, alle sju sesongene, i en dvd-boks.
- Blå genser og svart strikkejakke.
- Dorull med bilder av George W. Bush på.
- Isbitbrett som lager isbiter som ser ut som gebiss!
- Håndklær.
- Råfine sjansekort og handlingskort til Itras By.
- Teenage Mutant Ninja Turtles (den nyeste animasjonsfilmen) på dvd. Bardomshelter...
- Et brett med Ferrero Rocher (sånne kuler med Nugatti inni).
- Konfekt.
- Penger!
- Star Wars Saga Edition-hovedbok av spillgruppa mi, som sikkert er dritleie av å se meg fomle rundt med .pdf-filer.
- How To Write A Novel And Getting It Published For DUMMIES. Takk, Vero. Om ikke annet så er den et solid tupp i ræva og et "right back at ya" for alle de gangene jeg formaner deg om å gjøre det du har mest lyst til men ikke har kommet i gang med enda.
- Personligfisert almanakk med navnet mitt trykt på.
- En bunke gamle fotografier fra den gang jeg var liten (yngre).
- Ullsokker, hjemmestrikkede.
- Stargate Atlantis-kalender for 2009.
- Kunstkalender med bilder malt av Scott Thoe.
- En nisse laget av datteren til den nye kjæresten til pappa.
- Fuktighetskremer.
- Parfyme fra Diesel (den luktet ikke diesel, heldigvis).
- T-skjorte med et søtt monster og påskriften "Come to the dark side, we have cookies" og i samme pakken; en pakke cookies.
- Ganske kort/liten morgenkåpe i et særs glatt stoff som såvidt henger på. Kjæresten satte stor pris på den.
- Brødbakemaskin (fellesgave med kjæresten).
- Zofies Verden-bok.
- Tovede votter og tøfler i samme farger.
- Fingerløse vanter, hjemmestrikkede.
Faktisk tror jeg at jeg (selv om jeg blir nødt til å spare en del penger fremover) skal lage meg en "unneburk". Ordet er svensk, jeg har det fra Rocky-tegneserien, og det betyr at man har en boks med penger som man bare skal bruke på luksus og det man har lyst på, ikke det man må. Og fåglarna vet at jeg har lyst på en del ting - klær, bøker... ja, igrunn mest klær og bøker. Om det er ett sted X-kromosomene mine har slått til så er det i shoppetrangen (og mangelen på teknisk innsikt, selv om jeg kan smykke meg med mye større teknisk innsikt enn de fleste kvinner jeg pleier omgang med; unntaket må være søsteren min på elektriske dingser, og Vero på wiki- og nettsidedesign).
Ellers kan jeg anbefale den svenske filmen Så som i himmelen. Han som alltid spiller helt på svensk film, spiller helt; han som alltid spiller skurk, spiller skurk. Ting er som de skal være.
lørdag 20. desember 2008
No sleep till Hammersmith
Som tittelen indikerer, sover jeg dårlig. Jeg er usikker på grunnen til dette, siden jeg enkelte dager har vært så utslitt at jeg mener jeg kunne sovet selv om det hadde kommet et janitsjarkorps inn på soverommet og spilt Mötörheads samlede i ompa-kræsj-blæp-blæp-utgave. Men nei. Jeg kan sitte foran Xboxen og glippe med øynene, men når hodet treffer puta, spretter øyelokkene opp, som om jeg var en pez-dispenser der sukkertøyet kommer ut av øyenhullene.
Det var i grunnen en ganske ekkel tanke. Æsj.
Julen nærmer seg faretruende, og jeg har i år - som så mange år - nådd en slags fase av "meh" under konfrontasjon med høytiden. Dette er en merkelig vibb som jeg har hatt hver jul siden jeg var femten år: en synkende følelse av håpløshet og verdiløshet som kniper tak i julestemningen min etter nakken og brekker den med et tørt, sprøtt knekk før den hiver hele kostebinderiet i en grøft og pisser på liket. Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, men hvert år kommer det altså til et punkt hvor jeg har lyst til å kaldkvæle alle som nynner på "Mary's Boy Child" (den har jeg vært pisslei av siden barneskolen, forøvrig), klippe huet av plastnissene i butikkvinduene, og rive blånisseluene av hodet på ungene. Pepperkaker har jeg aldri likt, heller ikke goro, fattigmann, kokosmakroner eller ... nja, jeg liker forsåvidt krumkaker (pust rolig, Vero), men jeg synes fortsatt de smaker som glorifiserte vafler og er for kompliserte å få i seg uten å bli full av smuler, så jeg gidder som regel ikke.
Selvsagt er det ikke Grinchen som snakker hele tiden. Mange av kakesortene, f.eks., likte jeg ikke som barn heller. Grinchen kom ikke før jeg fylte femten. Når jeg tenker tilbake så var jeg jo fryktelig emo på den tiden, så det kan være det som henger igjen. Samtidig tror jeg at det rett og slett er en funksjon av en høytid som på sitt beste er så koselig at man nesten dør av det, samtidig som det er fryktelig mange som har det ille i verden. "Juleånden" forteller oss at når det er jul skal vi ta vare på de rundt oss, men når jeg tenker på hvor mange som trenger det, går luften ut av meg, og jeg mister all ork og all livsglede. Det kan høres ut som om jeg er bitter på de stakkarne som våger å gi meg dårlig samvittighet på julaften, men nei - jeg er ikke bitter. Jeg klandrer ingen. Min dårlige samvittighet er et sunnhetstegn, og jeg er egentlig ganske glad i den. Sånt opplever man av å ha vokst opp med foreldre som aldri blir sinte, bare "skuffet". Ikke rart jeg er som jeg er.
For å avslutte på en lysere side, har jeg bestemt meg for å liste opp noen ting som er veldig jul for meg. Tradisjoner, om man vil. Noen er selvsagte, andre ikke. Noen vil kjenne seg igjen, andre vil riste på hodet. So be it.
Det var i grunnen en ganske ekkel tanke. Æsj.
Julen nærmer seg faretruende, og jeg har i år - som så mange år - nådd en slags fase av "meh" under konfrontasjon med høytiden. Dette er en merkelig vibb som jeg har hatt hver jul siden jeg var femten år: en synkende følelse av håpløshet og verdiløshet som kniper tak i julestemningen min etter nakken og brekker den med et tørt, sprøtt knekk før den hiver hele kostebinderiet i en grøft og pisser på liket. Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, men hvert år kommer det altså til et punkt hvor jeg har lyst til å kaldkvæle alle som nynner på "Mary's Boy Child" (den har jeg vært pisslei av siden barneskolen, forøvrig), klippe huet av plastnissene i butikkvinduene, og rive blånisseluene av hodet på ungene. Pepperkaker har jeg aldri likt, heller ikke goro, fattigmann, kokosmakroner eller ... nja, jeg liker forsåvidt krumkaker (pust rolig, Vero), men jeg synes fortsatt de smaker som glorifiserte vafler og er for kompliserte å få i seg uten å bli full av smuler, så jeg gidder som regel ikke.
Selvsagt er det ikke Grinchen som snakker hele tiden. Mange av kakesortene, f.eks., likte jeg ikke som barn heller. Grinchen kom ikke før jeg fylte femten. Når jeg tenker tilbake så var jeg jo fryktelig emo på den tiden, så det kan være det som henger igjen. Samtidig tror jeg at det rett og slett er en funksjon av en høytid som på sitt beste er så koselig at man nesten dør av det, samtidig som det er fryktelig mange som har det ille i verden. "Juleånden" forteller oss at når det er jul skal vi ta vare på de rundt oss, men når jeg tenker på hvor mange som trenger det, går luften ut av meg, og jeg mister all ork og all livsglede. Det kan høres ut som om jeg er bitter på de stakkarne som våger å gi meg dårlig samvittighet på julaften, men nei - jeg er ikke bitter. Jeg klandrer ingen. Min dårlige samvittighet er et sunnhetstegn, og jeg er egentlig ganske glad i den. Sånt opplever man av å ha vokst opp med foreldre som aldri blir sinte, bare "skuffet". Ikke rart jeg er som jeg er.
For å avslutte på en lysere side, har jeg bestemt meg for å liste opp noen ting som er veldig jul for meg. Tradisjoner, om man vil. Noen er selvsagte, andre ikke. Noen vil kjenne seg igjen, andre vil riste på hodet. So be it.
- Tre Nøtter Til Askepott (Tři oříšky pro Popelku) på julaften, nøyaktig klokken elleve på dagen. Vi har ikke TV-signaler i leiligheten, så dette året har vi rippa den fra dvd'en lånt på biblioteket.
- Non Stop.
- Carl Barks, eller, ikke mannen, men arbeidene hans. Donald- og Skrue-historiene til Barks er utvilsomt de beste.
- Zelda-spill. Jeg husker fremdeles vinteren for ti år siden da kjæresten min i lykkerus kjøpte Zelda: Ocarina of Time og vi brukte timesvis på å spille det i kjellerstuen til foreldrene hans. Det vil si, han spilte og jeg så på, men etter hvert fikk jeg også lov til å prøve. Han er mye flinkere til å la meg komme til spillkonsollene nå for tiden.
- Ringenes Herre og Narnia, både bøkene og filmene, og TV-serien av sistnevnte.
lørdag 29. november 2008
La den rette komme inn
I går var jeg på kino og så den svenske vampyrfilmen Låt den rätte komma in. Filmen handler om gutten Oskar, som blir mobbet på skolen, og om eksistensen av vampyrer og hvordan det affekterer ham og en håndfull andre skjebner. Jeg kan egentlig ikke si så mye mer uten å røpe hele handlingen, for det er en ganske langsom film. Jeg må tilføre at uten å ha lest boken først, tror jeg ikke jeg ville forstått så mye. Det klippes mellom ulike steder og situasjoner nesten uten frempek eller kontekst, og mye av den rene, skjære brutaliteten fra boken var utelatt. Det samme gjelder en del av biplottene som jeg satte stor pris på. Jeg skjønner filmmediet har lite plass til det vellet av informasjon som bøker kan tilby, men litt kontekst hadde altså ikke vært av veien. Slik filmen ble, virker de fleste birollene (som var viktige i boken) uviktige og flate, og man rekker ikke å få sympati med dem. Noen var også fjernet i sin helhet, hvilket gjorde at hendelsesforløp fra boken som fikk meg til å svette i hendene, bare rett og slett aldri skjedde i filmen.
De fjasende fjolsene som satt bak oss i kinosalen var i hvert fall skuffet. Men jeg tviler på at de noen gang her åpnet en bok i sitt liv. Skuffet tror jeg også de ville blitt uansett. Det var en gjeng som virket som om de ville syntes et slag fra en flaske i hodet hadde vært mer gøy på en fredagskveld enn å se en ikke-hollywoodsk film. Man kan spørre seg hvorfor de gadd å gå på den filmen i det hele tatt, men de holdt i alle fall kjeft under visningen. De skal ha det. Når jeg tenker meg om, tror jeg ikke jeg så eller hørte en eneste mobiltelefon heller. Fantastisk.
Jeg føler også jeg må legge til noe om datoen i dag. 29. november, en ganske umagisk dato i utgangspunktet. I dag er likevel dagen da jeg, for elleve år siden, låste meg inne på dass, flau og rød som en brannbil, fordi venninnen min nettopp og i fylla hadde outet min store forelskelse for en felles kompis av oss, foran alle som gadd å høre på. Nevnte kompis kom og banket på og spurte om han fikk komme inn. Det fikk han. Vi er fortsatt sammen den dag i dag.
De fjasende fjolsene som satt bak oss i kinosalen var i hvert fall skuffet. Men jeg tviler på at de noen gang her åpnet en bok i sitt liv. Skuffet tror jeg også de ville blitt uansett. Det var en gjeng som virket som om de ville syntes et slag fra en flaske i hodet hadde vært mer gøy på en fredagskveld enn å se en ikke-hollywoodsk film. Man kan spørre seg hvorfor de gadd å gå på den filmen i det hele tatt, men de holdt i alle fall kjeft under visningen. De skal ha det. Når jeg tenker meg om, tror jeg ikke jeg så eller hørte en eneste mobiltelefon heller. Fantastisk.
Jeg føler også jeg må legge til noe om datoen i dag. 29. november, en ganske umagisk dato i utgangspunktet. I dag er likevel dagen da jeg, for elleve år siden, låste meg inne på dass, flau og rød som en brannbil, fordi venninnen min nettopp og i fylla hadde outet min store forelskelse for en felles kompis av oss, foran alle som gadd å høre på. Nevnte kompis kom og banket på og spurte om han fikk komme inn. Det fikk han. Vi er fortsatt sammen den dag i dag.
tirsdag 26. august 2008
FUCKERRR
I fjor leste jeg boken Too Fast For Love av Jonas Inde, illustrert av Martin Kellerman. (Jepp, den Martin Kellerman.) Bortsett fra å være en innsikt inn i sinnet til en noe forstyrret kar, nemlig forfatteren, var det igrunn lite å hente av underholdning fra boken. Jeg bet meg dog merke i Indes personifisering av de psykiske problemene sine: han pleide å kalle vrangforestillingene sine for "Apan" (apen), og kom til stadighet med innskutte setninger om hva Apan sa og gjorde i spesielle situasjoner, og om hvordan han stagget Apan med Zoloft. Han var heller ikke nådig med sin reisefelle Martin. Jeg skjønner ikke helt hva som er greia med denne Jonas Inde. I Sverige er han visst kjendis av noe slag, men han fremstår egentlig som en komplett kødd i sin egen bok. Nåja.
Det jeg skulle frem til, som fascinerte meg mest med boken, var hendelsen som bl.a. også er skildret i en av Rocky-stripene til Kellerman: den gangen Inde husker på en flause han begikk en gang, og som resultat av dette roper han spontant "FUCKERRR!" ut i rommet. På en overfylt diner. Hvorpå Kellerman prøver å få ham til å la være å gjenta bragden, men ikke lykkes helt. Samtidig som dette på ingen måte kan kalles sunn oppførsel, skjønner jeg på en måte den mentale prosessen bak. Inde er deprimert og har dårlig selvtillit, noe han tar igjen ved å fremstå som en komplett kødd. Noen ganger husker han derimot at han skal jekke seg ned noen hakk, fordi han kommer på at han også kan gjøre tabber. Dessverre uttrykkes hans nedjekking av seg selv gjennom roping av ukvemsord, og ikke stille inne i hodet hans.
Grunnen til at jeg kom på dette i dag, er at jeg våknet i morges av et mareritt jeg ikke helt kunne plassere, men jeg vet at innholdet i drømmen ikke bare var Noe Farlig(tm), men også utrolig flaut. Jeg husker ikke hva drømmen handlet om, men jeg våknet altså av at jeg drev og skammet meg over noe. Det var utrolig ubehagelig. I det øyeblikket begynte jeg å huske andre ting, flauser jeg faktisk har begått, dumme ting jeg har sagt og gjort i livet. Det strømmet på. Jeg ble litt kvalm, og fikk ikke sove mer. Jeg hadde nesten lyst til å rope "FUCKERRR!", siden jeg jo var alene i mitt eget hjem og ikke midt i en full diner i USA, men det ble med tanken.
Jeg vet ikke helt hva det er som gjør at jeg alltid husker flaue ting. Jeg husker gode ting også, og vonde ting, men ikke like livaktig som jeg husker det flaue (som også ofte er sterkt linket til det vonde). Jeg husker fremdeles en gang jeg dummet meg ut i barnehagen, fordi jeg ville være like tøff som min navnevenninne Nalle-Maja i tegneserien Bamse, Världens Stärkaste Björn. Jeg husker da jeg var sju og tok hånda til en fremmed mann i stedet for pappaen min i en fornøyelsespark i Sverige, og maste om at han måtte gå fortere, for han gikk veldig sakte. Flaut. Det verste er kanskje den gangen jeg sa til en fyr "Kysser du mora di med den kjeften?" og han fortalte meg at hun var død av kreft. Hva gjør man med sånt? Hva skal man si, liksom? "Unnskyld" dekker det bare ikke helt.
Slike ting husker jeg i livaktig detalj. Da får jeg lyst til å rope "FUCKERRR!". Men jeg lar det være. I stedet prøver jeg å huske andre ting: Da jeg kysset kjæresten min første gangen. Øyeblikket da jeg skjønte at søsteren min så opp til meg. Den gangen jeg og kjæresten sto på verandaen og så på lynet som slo ned over Trondheim, og vi følte det trykkende varme været slå over i kjølende sommerregn som smatret mot asfalten som en mitraljøse. De gangene jeg lekte romskip med bestefaren min, som nå rusler over de Evige Moltemyrer. En gang da jeg ble gjenkjent for å ha laget et dikt som noen likte så godt at vedkommende ville ha en kopi. Det finnes mange fine ting, minner jeg meg selv om. Mange vonde eller flaue ting finnes også, så klart, men uten dem hadde ikke de fine tingene vært så fine. Man må være en fucker noen ganger for å sette pris på å være en kul person ellers. Noen ganger må man bare be Apan om å holde kjeft.
Det jeg skulle frem til, som fascinerte meg mest med boken, var hendelsen som bl.a. også er skildret i en av Rocky-stripene til Kellerman: den gangen Inde husker på en flause han begikk en gang, og som resultat av dette roper han spontant "FUCKERRR!" ut i rommet. På en overfylt diner. Hvorpå Kellerman prøver å få ham til å la være å gjenta bragden, men ikke lykkes helt. Samtidig som dette på ingen måte kan kalles sunn oppførsel, skjønner jeg på en måte den mentale prosessen bak. Inde er deprimert og har dårlig selvtillit, noe han tar igjen ved å fremstå som en komplett kødd. Noen ganger husker han derimot at han skal jekke seg ned noen hakk, fordi han kommer på at han også kan gjøre tabber. Dessverre uttrykkes hans nedjekking av seg selv gjennom roping av ukvemsord, og ikke stille inne i hodet hans.
Grunnen til at jeg kom på dette i dag, er at jeg våknet i morges av et mareritt jeg ikke helt kunne plassere, men jeg vet at innholdet i drømmen ikke bare var Noe Farlig(tm), men også utrolig flaut. Jeg husker ikke hva drømmen handlet om, men jeg våknet altså av at jeg drev og skammet meg over noe. Det var utrolig ubehagelig. I det øyeblikket begynte jeg å huske andre ting, flauser jeg faktisk har begått, dumme ting jeg har sagt og gjort i livet. Det strømmet på. Jeg ble litt kvalm, og fikk ikke sove mer. Jeg hadde nesten lyst til å rope "FUCKERRR!", siden jeg jo var alene i mitt eget hjem og ikke midt i en full diner i USA, men det ble med tanken.
Jeg vet ikke helt hva det er som gjør at jeg alltid husker flaue ting. Jeg husker gode ting også, og vonde ting, men ikke like livaktig som jeg husker det flaue (som også ofte er sterkt linket til det vonde). Jeg husker fremdeles en gang jeg dummet meg ut i barnehagen, fordi jeg ville være like tøff som min navnevenninne Nalle-Maja i tegneserien Bamse, Världens Stärkaste Björn. Jeg husker da jeg var sju og tok hånda til en fremmed mann i stedet for pappaen min i en fornøyelsespark i Sverige, og maste om at han måtte gå fortere, for han gikk veldig sakte. Flaut. Det verste er kanskje den gangen jeg sa til en fyr "Kysser du mora di med den kjeften?" og han fortalte meg at hun var død av kreft. Hva gjør man med sånt? Hva skal man si, liksom? "Unnskyld" dekker det bare ikke helt.
Slike ting husker jeg i livaktig detalj. Da får jeg lyst til å rope "FUCKERRR!". Men jeg lar det være. I stedet prøver jeg å huske andre ting: Da jeg kysset kjæresten min første gangen. Øyeblikket da jeg skjønte at søsteren min så opp til meg. Den gangen jeg og kjæresten sto på verandaen og så på lynet som slo ned over Trondheim, og vi følte det trykkende varme været slå over i kjølende sommerregn som smatret mot asfalten som en mitraljøse. De gangene jeg lekte romskip med bestefaren min, som nå rusler over de Evige Moltemyrer. En gang da jeg ble gjenkjent for å ha laget et dikt som noen likte så godt at vedkommende ville ha en kopi. Det finnes mange fine ting, minner jeg meg selv om. Mange vonde eller flaue ting finnes også, så klart, men uten dem hadde ikke de fine tingene vært så fine. Man må være en fucker noen ganger for å sette pris på å være en kul person ellers. Noen ganger må man bare be Apan om å holde kjeft.
mandag 21. juli 2008
Det støggast trøndersk ordet
I går (19. juli) var jeg i det nydeligste bryllupet jeg noen gang har vært. Nå har jeg riktignok bare vært i tre, og det er mulig jeg er partisk siden det var i dette siste jeg følte at jeg hørte hjemme. Tidligere har jeg vært i bryllup to ganger som kjærestens "pluss én", og sist var han også forlover, noe som gjorde at jeg såvidt så snurten av ham i løpet av dagen og kvelden og natten. Denne gangen var det også mine venner som ble smidd i hymens lenker, hva nå det egentlig skal bety. Jeg pleier ikke å være så stor fan av bryllup, fordi jeg igrunn mener at ekteskapet er en utdatert institusjon som bare har praktiske funksjoner, og ikke feirer kjærlighet: Det er økonomisk trygghet i det, men bare dersom ingen av ektefellene er uføre eller arbeidsledige. Det er trygghet for eventuelle unger i det, men ikke dersom man ikke har unger, og man bare kan skille seg.
Jeg innrømmer at jeg nok er merket av det faktum at mine foreldre skilte seg da jeg var rundt sytten-atten. Det var klart at de både hadde lyst til og burde ha gjort det mye tidligere, og jeg tror ikke de hadde det så bra i perioden før dette. Å "holde sammen for ungene sin del" er ikke et godt grunnlag for å tyne seg gjennom et skakkjørt samliv, og kan gjerne til og med gjøre ting verre. Nå hadde mine foreldre i all sin fornuft valgt å hele tiden informere oss ungene og forsikre oss om at ting skulle gå bra, og all ære til dem for å ha greid å oprettholde et slags vennskap selv mange år etter skilsmissen og med nye partnere på hver sin kant. De er flotte mennesker på alle vis, men å være gift greide de ikke. Dette får meg til å tro at ekteskap ikke er ment for alle.
Likevel var jeg ikke uberørt av helgens bryllupsfest. Jeg skal ikke si så mye om talene av frykt for å tråkke på noen tær som jeg egentlig ikke kjenner menneskene til, men både brudens og brudgommens taler samsvarte med de personene jeg kjenner dem som. Fabelaktige folk. Det var ikke så mye fjasete romantikk, ikke noe kliss, ikke noe rosafarget tjafsitjafs. Det var direkte og ekte, det var jordnært og rett frem, uten mellomlegg, rett i fletta LOVE. Det ga meg troen på at om man ikke nødvendigvis skal gjøre hver minste ting sammen så kan man i hvert fall ha seg en real fest og feire det man har her og nå.
Til neste år skal jeg i kast med min første tale i et bryllup. Da er det jeg som skal stå i brudepikekjole og prate om første gangen jeg møtte bruden. Jeg som skal drite ut brudgommen før forloveren rekker å gjøre det. På vekselvis norsk og engelsk. Det kan bli spennende. Eventuelt kan det bli katastrofalt. Særlig siden brudens familie ikke kan et kløyva ord norsk bortsett fra noe banning og ingrediensene i husholdningssaft.
Ellers benytter jeg sjansen til å promotere bandet som spilte i bryllupet, folk/rockbandet Glød - Trondheimsbasert, bestående bl.a. av to veldig gode venner av meg (og resten av bandet er også greie folk). Følg med på deres karriere, og man vil etter hvert kunne høre låter med tekster skrevet av yours truly. På nynorsk. Jeg er ingen fan av nynorsk, men når man en gang skal synge på dialekt er det kanskje litt greiere å forholde seg til det enn til bokmål, som ofte kan bli for oppstyltet. Glød, altså: Finn, lytt, lik. Det ligger ikke så jævlig mye ute på nett enda, av den enkle grunn at bassisten (som legger ut ting) er litt sløv. Disclaimer/redigering: Det er ikke bassisten, men vokalisten som legger ut ting. Beklager. Sløve vokalisten!
Jeg ble her om dagen ferdig med boken Snuff av Chuck Palahniuk. Ikke egentlig blant hans beste, men med groteskt mange ukjente(?) og skremmende detaljer fra pornoindustrien. Ikke skremmende som i "folk blir utnyttet", for det vet man jo strengt tatt fra før, men mer skremmende fordi det er så mye sært. F.eks. påstanden om at hvis man smekker i stedet for å presse på huden der man nettopp har vokset bort kjønnshårene, vil det stagge smerten bedre. Og at Hitler var oppfinneren av den første oppblåsbare Barbaraen. Obskuriteter, absurditeter, og en ganske spesiell historie. Slutten skuffet meg litt, men bare litt. Den er verd å lese.
Av TV driver jeg for tiden og ser My Name is Earl. Den anbefales på det sterkeste. Det er en feel good-serie med gode skuespillere i kule roller. Den driver ap med den amerikanske white trash-kulturen samtidig som den portretterer personer derfra i et velmenende lys. Ulovlige immigranter, yrkeskriminelle, tilbakestående, lause kvinnfolk, knarkere, eks-skjønnhetsdronninger, rednecks, hicks, token black guys. Flott blanding. Jason Lee har vært en av mine favoritter av B-skuespillere ganske lenge, faktisk helt siden han hadde en liten rolle i Almost Famous fra 2000, samt hatt småroller i omtrent alle filmer Kevin Smith noen gang har hatt de lubne små sossissfingrene sine borti. Earls tilbakestående bror spilles av samme kar som i sin tid spilte feit nazist i American History X fra 1998. Jeg lar meg lett imponere av noen som greier det spranget, for å si det sånn, selv om nazister ofte kan omtales (and justly so) som tilbakestående.
Næh. På tide å legge seg, kanskje? Med denne linken sier jeg god natt: TV Nord-Trøndelag.
Jeg innrømmer at jeg nok er merket av det faktum at mine foreldre skilte seg da jeg var rundt sytten-atten. Det var klart at de både hadde lyst til og burde ha gjort det mye tidligere, og jeg tror ikke de hadde det så bra i perioden før dette. Å "holde sammen for ungene sin del" er ikke et godt grunnlag for å tyne seg gjennom et skakkjørt samliv, og kan gjerne til og med gjøre ting verre. Nå hadde mine foreldre i all sin fornuft valgt å hele tiden informere oss ungene og forsikre oss om at ting skulle gå bra, og all ære til dem for å ha greid å oprettholde et slags vennskap selv mange år etter skilsmissen og med nye partnere på hver sin kant. De er flotte mennesker på alle vis, men å være gift greide de ikke. Dette får meg til å tro at ekteskap ikke er ment for alle.
Likevel var jeg ikke uberørt av helgens bryllupsfest. Jeg skal ikke si så mye om talene av frykt for å tråkke på noen tær som jeg egentlig ikke kjenner menneskene til, men både brudens og brudgommens taler samsvarte med de personene jeg kjenner dem som. Fabelaktige folk. Det var ikke så mye fjasete romantikk, ikke noe kliss, ikke noe rosafarget tjafsitjafs. Det var direkte og ekte, det var jordnært og rett frem, uten mellomlegg, rett i fletta LOVE. Det ga meg troen på at om man ikke nødvendigvis skal gjøre hver minste ting sammen så kan man i hvert fall ha seg en real fest og feire det man har her og nå.
Til neste år skal jeg i kast med min første tale i et bryllup. Da er det jeg som skal stå i brudepikekjole og prate om første gangen jeg møtte bruden. Jeg som skal drite ut brudgommen før forloveren rekker å gjøre det. På vekselvis norsk og engelsk. Det kan bli spennende. Eventuelt kan det bli katastrofalt. Særlig siden brudens familie ikke kan et kløyva ord norsk bortsett fra noe banning og ingrediensene i husholdningssaft.
Ellers benytter jeg sjansen til å promotere bandet som spilte i bryllupet, folk/rockbandet Glød - Trondheimsbasert, bestående bl.a. av to veldig gode venner av meg (og resten av bandet er også greie folk). Følg med på deres karriere, og man vil etter hvert kunne høre låter med tekster skrevet av yours truly. På nynorsk. Jeg er ingen fan av nynorsk, men når man en gang skal synge på dialekt er det kanskje litt greiere å forholde seg til det enn til bokmål, som ofte kan bli for oppstyltet. Glød, altså: Finn, lytt, lik. Det ligger ikke så jævlig mye ute på nett enda, av den enkle grunn at bassisten (som legger ut ting) er litt sløv. Disclaimer/redigering: Det er ikke bassisten, men vokalisten som legger ut ting. Beklager. Sløve vokalisten!
Jeg ble her om dagen ferdig med boken Snuff av Chuck Palahniuk. Ikke egentlig blant hans beste, men med groteskt mange ukjente(?) og skremmende detaljer fra pornoindustrien. Ikke skremmende som i "folk blir utnyttet", for det vet man jo strengt tatt fra før, men mer skremmende fordi det er så mye sært. F.eks. påstanden om at hvis man smekker i stedet for å presse på huden der man nettopp har vokset bort kjønnshårene, vil det stagge smerten bedre. Og at Hitler var oppfinneren av den første oppblåsbare Barbaraen. Obskuriteter, absurditeter, og en ganske spesiell historie. Slutten skuffet meg litt, men bare litt. Den er verd å lese.
Av TV driver jeg for tiden og ser My Name is Earl. Den anbefales på det sterkeste. Det er en feel good-serie med gode skuespillere i kule roller. Den driver ap med den amerikanske white trash-kulturen samtidig som den portretterer personer derfra i et velmenende lys. Ulovlige immigranter, yrkeskriminelle, tilbakestående, lause kvinnfolk, knarkere, eks-skjønnhetsdronninger, rednecks, hicks, token black guys. Flott blanding. Jason Lee har vært en av mine favoritter av B-skuespillere ganske lenge, faktisk helt siden han hadde en liten rolle i Almost Famous fra 2000, samt hatt småroller i omtrent alle filmer Kevin Smith noen gang har hatt de lubne små sossissfingrene sine borti. Earls tilbakestående bror spilles av samme kar som i sin tid spilte feit nazist i American History X fra 1998. Jeg lar meg lett imponere av noen som greier det spranget, for å si det sånn, selv om nazister ofte kan omtales (and justly so) som tilbakestående.
Næh. På tide å legge seg, kanskje? Med denne linken sier jeg god natt: TV Nord-Trøndelag.
onsdag 9. juli 2008
Kor e alle heltar hen?
Siden Lofoten fremdeles er friskt i mitt minne, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det som jeg oppdaget da jeg var der: Noe om helter. Jeg har tidligere publisert en lite over heltene mine (eller idolene, som jeg da kalte dem) på Hyperions rollespillforum, men de tåler gjentagelse, og noe av poenget er mitt nyfunne tillegg av nok en helt til listen.
Heltene vil her bli presentert ved navn (eller tittel), og gitt en kort introduksjon som forteller hvem de er og hva de har gjort for å fortjene heltestatus. NB! De står ikke i rangert rekkefølge! Jeg skiller dessuten mellom ekte og fiktive helter, og presenterer ekte helter først. Dersom jeg gidder å ta for meg fiktive helter vil de dukke opp i et kommende innlegg.
1. Scott Thoe
Thoe er kunstner fra USA, nå bosatt i Stamsund, Lofoten. Dette er mannen som lagde en fungerende modell av en bærebjelkekonstruksjon (egen oppfinnelse) i utskåret kålrabi, og presenterte verket for Teknisk Etat i Vestvågøy kommune. Han driver galleri med sin fru, og står bl.a. bak det største veggmaleriet i verden, malt på veggen til slippverket i Ballstad. Han er også en av pådriverne for å lage en bro av gamle tanks som del av nedrustingsprogrammet til Russland.
2. Morfar
Morfar var fra Narvik. Han lekte med meg hver dag de gangene vi var sammen. Hver morgen vekket jeg ham i sengen, og så ble sengen i løpet av kort tid forvandlet til en båt, et romskip, en flåte, et hus, en borg, eller noe annet. Mormor fikk ofte rollen som havfrue, romvesen, isbjørn, eller hva det skulle være, noe hun oftest tok med stoisk ro og forlot rommet. Det var sammen med ham at jeg lærte å leke, og lærte å se gjennom virkeligheten og oppdage andre ting der enn det folk flest gjør. Jeg strever hardt med å beholde denne lærdommen. Morfar gikk bort i 2004, til de evige moltemyrer.
3. Tor Åge Bringsværd
Bringsværd er en av fabelprosaens "fedre" i Norge. Sammen med Jon Bing utga han novellesamlinger og antologier, alene presterte han (og presterer fortsatt) utallige skuespill, hørespill og bøker - ofte "for barn", selv om Bringsværd selv ville fnyst av den betegnelsen. Han lærte meg videre om fantasien ved å demonstrere for meg at den ikke kjenner noen alder. Han legitimerer glede over sitt fedreland uten fnugg av tvilsomhet, argumenterer stadig for å ta tilbake kulturarven fra rasistiske nasjonalistgrupper, og viser en språkglede jeg aldri ville vært foruten. Han unngår å sette i bås, enten det er religion, sjanger, eller hva det skal være. Han snakker med hunder og katter og griser, og får det til å virke selvsagt. Han argumenterer for at politiske saker gjerne skal kunne vedtas med begrunnelsen "fordi det er koselig". Jeg håper han lever lenge og vel i mange år til, for han er en kulturskatt. At han ikke har fått fjeset sitt på en penge enda er beyond me.
4. Patti Smith
Første kvinne ut er blitt kalt rockens bastardgudmor. Hun ser ut som et fugleskremsel og har en mørk og mandig stemme som til tross for sitt dype toneleie er mer kvinnelig enn noe jeg har hørt før eller siden. Hun skraper i dybden av det sjelelige jordsmonnet og klager, hulker, gneller ut sitt budskap. Som poet er hun enda bedre. Jeg var på en akustisk konsert med henne på Roskilde-festivalen i 2001, og fikk en åpenbaring der. Det var det nærmeste jeg kom, og siden har kommet, en religiøs opplevelse.
5. Tom Waits
Tom Waits er en gud. Det er ikke stort mer å si. Evnen hans til å fortelle historier gjennom musikk går forbi mye annet jeg har vært borti. Ikke alt han gjør er stor poesi, og ikke all musikken er laget for å fenge, men uansett hva han lager så finner jeg det interessant. Det er rett og slett vanskelig å la være. Hadde Tom levd i middelalderen hadde han lett vært kongens narr; den som sier hva han vil og gjør hva han vil uten frykt for represalier.
6. Douglas Adams
Salige Douglas Adams var britisk humor på sitt ypperste siden Monty Python. Han rakk ikke å gi ut så gudsjammerlig mye materiale, men bare det lille som finnes er ordkunst, hver bidige setning. Det var mye vidd i den mannen, og han ble oss frarøvet aldeles for snart.
7. Neil Gaiman
Neil Gaiman er min helt fordi han viser meg hvilke veier fantasien kan gå hvis de bare får lov. Hans portrettering av Dream (of the Endless) som "fortellingenes prins", og linjen han trakk mellom drømmer og skaldekunst, åpnet opp en rekke rom i meg som jeg tror ellers ville forblitt stengte og nedstøvede. Jeg er også særs glad i mannen som aldri dør, som har en pakt med Dream, og jeg liker tanken på Delight som ble til Delirium. Det er gjennom tegneseriene, som den årvåkne leser sikkert skjønner, at jeg først ble kjent med Neil Gaiman. Siden fulgte noveller (hans etter min mening sterkeste side) og bøker.
8. Edward Norton
Da jeg skrev hjemmeeksamen i teaterteori i 2001 var det Edward Norton jeg siterte da jeg beskrev skuespilleren som kun et lerret man kan projisere andre figurer på. Metodeskuespill til side, Edward Norton er mannen som er samfunnsengasjert til de grader, som nekter å ta kreditt for arbeid han mener er "for lite" (han prøvde bl.a. å nekte Ridley Scott å sette navnet hans på rulleteksten til filmen Kingdom of Heaven fordi rollen hans var skjult og bare stemmen kunne høres), som gir bort solcellepaneler til fattige familier som ikke ellers kan betale strømregningen, og som har deltatt i en enorm kampanje for å få velgere i USA til å stemme. Likevel er det lite man vet om privatlivet til fyren, fordi han gjerne vil distansere seg selv fra media - der er det jo rollene han spiller som hører til.
9. Garth Ennis
Garth Ennis får plass på listen fordi han gang på gang brutaliserer fantasien min, og gang på gang får meg til å komme tilbake etter mer. Han står bak mange av historiene i tegneserier som Hellblazer, Preacher, Just a Pilgrim, The Punisher, m.fl. Mye av det han skriver er over-the-top, gjerne så brutalt at man begynner å le av det absurde i det. Samtidig er det noe av det som er så jævlig at det er til å grine av.
10. Chuck Palahniuk
Chuck Palahniuk er en amerikansk forfatter. Han gjør mye av det samme som Garth Ennis, med unntak av en ting - han brutaliserer fantasien min ved å vise meg at det ekte ofte er mer brutalt enn noen fiksjon. Det meste han skriver om i sitt forfatterskap er ting som kunne ha skjedd. Det er usannsynlig, men fortsatt innenfor en ramme av relativitet. Han har mange ganger skrevet fra perspektivet til kvinnelige hovedpersoner som virker råere og mer selvstendige som karakterer enn noen kvinnelig karakter skapt av en kvinnelig forfatter (som jeg har lest). Han hadde meg ved Fight Club, men genistreken som gjorde meg til fan for alltid var roadtrip-romanen Invisible Monsters. Korte setninger, muntlig språk, stream of consciousness - alle teknikker brukt av ham, og brukt djevelsk godt. Jeg skulle ønske jeg hadde halvparten av talentet hans.
11. Polly Jean Harvey
PJ Harvey er en britisk snagerinne som i sin tid hadde et forhold til Nick Cave (bruddet dem imellom resulterte visstnok i hans plate The Boatman's Call). Hun er ikke min heltinne for det, dog, men for sin alternative musikkstil. Hun synger, i samme tråd som Patti Smith, fra dypet av det dypeste stille vannet hun har inni seg. Hennes trolske stemme er noe jeg har ønsket meg lenge, men som det ikke bare er å få i julepresang.
12. Aung San Suu Kyi
Denne kvinnen, som har sittet i husarrest i eget land i fåglarna vet hvor mange år, er min heltinne for å vise meg hvilken disiplin mennesker er i stand til dersom saken deres betyr nok. Nelson Mandela kan nevnes i samme åndedrag, men han får ingen egen plass på listen.
13. Julius Paltiel
Paltiel var en jødisk mann som bodde i Trondheim fra sin fødsel til sin død, med unntak av et opphold i konsentrasjonsleir under krigen. Han fortalte studentene i mitt kull på lærerhøgskolen om det de måtte slite med i leirene, og det var ikke noen oppstæsjet klagehistorie, men rett og slett en rekke enkle sannheter. Lidelsen var ikke smurt tykt på. Det var ingen demonisering av tyskerne. Det var dog en ærlighet og en sterk vilje om at dette ikke skulle gjenta seg. Jeg beundret dette, og var lei meg for at han gikk bort tidligere i år. Flere skulle ha hørt på ham mens han levde.
14. Kevin Smith
Kevin Smith fremstår for meg som en kjempebaby, en griseheldig og bortskjemt filmnerd som til tross for mye motstand (f.eks. mot genikomedien Dogma; forøvrig etter min mening Ben Afflecks eneste akseptable rolleprestasjon) har klart å gjøre nøyaktig det han vil med livet sitt. Det beundrer jeg.
15. Serj Tankian
Sangeren i System of a Down demonstrerer et unikt talent for stemmekontroll, poetisk sans, og musikalsk/politisk bevissthet. At gitaristen i bandet har begynt å synge mer på platene deres irriterer meg grenseløst - fyren er best som backing for geniale Tankian.
Det slår meg at det var alt jeg hadde å si om heltene mine denne gangen. Det er kanskje ikke så mye, men det er da noe. Egentlig burde jeg vel hatt flere helter som ikke er internasjonale artister, men... feh. Det driter jeg i.
Heltene vil her bli presentert ved navn (eller tittel), og gitt en kort introduksjon som forteller hvem de er og hva de har gjort for å fortjene heltestatus. NB! De står ikke i rangert rekkefølge! Jeg skiller dessuten mellom ekte og fiktive helter, og presenterer ekte helter først. Dersom jeg gidder å ta for meg fiktive helter vil de dukke opp i et kommende innlegg.
1. Scott Thoe
Thoe er kunstner fra USA, nå bosatt i Stamsund, Lofoten. Dette er mannen som lagde en fungerende modell av en bærebjelkekonstruksjon (egen oppfinnelse) i utskåret kålrabi, og presenterte verket for Teknisk Etat i Vestvågøy kommune. Han driver galleri med sin fru, og står bl.a. bak det største veggmaleriet i verden, malt på veggen til slippverket i Ballstad. Han er også en av pådriverne for å lage en bro av gamle tanks som del av nedrustingsprogrammet til Russland.
2. Morfar
Morfar var fra Narvik. Han lekte med meg hver dag de gangene vi var sammen. Hver morgen vekket jeg ham i sengen, og så ble sengen i løpet av kort tid forvandlet til en båt, et romskip, en flåte, et hus, en borg, eller noe annet. Mormor fikk ofte rollen som havfrue, romvesen, isbjørn, eller hva det skulle være, noe hun oftest tok med stoisk ro og forlot rommet. Det var sammen med ham at jeg lærte å leke, og lærte å se gjennom virkeligheten og oppdage andre ting der enn det folk flest gjør. Jeg strever hardt med å beholde denne lærdommen. Morfar gikk bort i 2004, til de evige moltemyrer.
3. Tor Åge Bringsværd
Bringsværd er en av fabelprosaens "fedre" i Norge. Sammen med Jon Bing utga han novellesamlinger og antologier, alene presterte han (og presterer fortsatt) utallige skuespill, hørespill og bøker - ofte "for barn", selv om Bringsværd selv ville fnyst av den betegnelsen. Han lærte meg videre om fantasien ved å demonstrere for meg at den ikke kjenner noen alder. Han legitimerer glede over sitt fedreland uten fnugg av tvilsomhet, argumenterer stadig for å ta tilbake kulturarven fra rasistiske nasjonalistgrupper, og viser en språkglede jeg aldri ville vært foruten. Han unngår å sette i bås, enten det er religion, sjanger, eller hva det skal være. Han snakker med hunder og katter og griser, og får det til å virke selvsagt. Han argumenterer for at politiske saker gjerne skal kunne vedtas med begrunnelsen "fordi det er koselig". Jeg håper han lever lenge og vel i mange år til, for han er en kulturskatt. At han ikke har fått fjeset sitt på en penge enda er beyond me.
4. Patti Smith
Første kvinne ut er blitt kalt rockens bastardgudmor. Hun ser ut som et fugleskremsel og har en mørk og mandig stemme som til tross for sitt dype toneleie er mer kvinnelig enn noe jeg har hørt før eller siden. Hun skraper i dybden av det sjelelige jordsmonnet og klager, hulker, gneller ut sitt budskap. Som poet er hun enda bedre. Jeg var på en akustisk konsert med henne på Roskilde-festivalen i 2001, og fikk en åpenbaring der. Det var det nærmeste jeg kom, og siden har kommet, en religiøs opplevelse.
5. Tom Waits
Tom Waits er en gud. Det er ikke stort mer å si. Evnen hans til å fortelle historier gjennom musikk går forbi mye annet jeg har vært borti. Ikke alt han gjør er stor poesi, og ikke all musikken er laget for å fenge, men uansett hva han lager så finner jeg det interessant. Det er rett og slett vanskelig å la være. Hadde Tom levd i middelalderen hadde han lett vært kongens narr; den som sier hva han vil og gjør hva han vil uten frykt for represalier.
6. Douglas Adams
Salige Douglas Adams var britisk humor på sitt ypperste siden Monty Python. Han rakk ikke å gi ut så gudsjammerlig mye materiale, men bare det lille som finnes er ordkunst, hver bidige setning. Det var mye vidd i den mannen, og han ble oss frarøvet aldeles for snart.
7. Neil Gaiman
Neil Gaiman er min helt fordi han viser meg hvilke veier fantasien kan gå hvis de bare får lov. Hans portrettering av Dream (of the Endless) som "fortellingenes prins", og linjen han trakk mellom drømmer og skaldekunst, åpnet opp en rekke rom i meg som jeg tror ellers ville forblitt stengte og nedstøvede. Jeg er også særs glad i mannen som aldri dør, som har en pakt med Dream, og jeg liker tanken på Delight som ble til Delirium. Det er gjennom tegneseriene, som den årvåkne leser sikkert skjønner, at jeg først ble kjent med Neil Gaiman. Siden fulgte noveller (hans etter min mening sterkeste side) og bøker.
8. Edward Norton
Da jeg skrev hjemmeeksamen i teaterteori i 2001 var det Edward Norton jeg siterte da jeg beskrev skuespilleren som kun et lerret man kan projisere andre figurer på. Metodeskuespill til side, Edward Norton er mannen som er samfunnsengasjert til de grader, som nekter å ta kreditt for arbeid han mener er "for lite" (han prøvde bl.a. å nekte Ridley Scott å sette navnet hans på rulleteksten til filmen Kingdom of Heaven fordi rollen hans var skjult og bare stemmen kunne høres), som gir bort solcellepaneler til fattige familier som ikke ellers kan betale strømregningen, og som har deltatt i en enorm kampanje for å få velgere i USA til å stemme. Likevel er det lite man vet om privatlivet til fyren, fordi han gjerne vil distansere seg selv fra media - der er det jo rollene han spiller som hører til.
9. Garth Ennis
Garth Ennis får plass på listen fordi han gang på gang brutaliserer fantasien min, og gang på gang får meg til å komme tilbake etter mer. Han står bak mange av historiene i tegneserier som Hellblazer, Preacher, Just a Pilgrim, The Punisher, m.fl. Mye av det han skriver er over-the-top, gjerne så brutalt at man begynner å le av det absurde i det. Samtidig er det noe av det som er så jævlig at det er til å grine av.
10. Chuck Palahniuk
Chuck Palahniuk er en amerikansk forfatter. Han gjør mye av det samme som Garth Ennis, med unntak av en ting - han brutaliserer fantasien min ved å vise meg at det ekte ofte er mer brutalt enn noen fiksjon. Det meste han skriver om i sitt forfatterskap er ting som kunne ha skjedd. Det er usannsynlig, men fortsatt innenfor en ramme av relativitet. Han har mange ganger skrevet fra perspektivet til kvinnelige hovedpersoner som virker råere og mer selvstendige som karakterer enn noen kvinnelig karakter skapt av en kvinnelig forfatter (som jeg har lest). Han hadde meg ved Fight Club, men genistreken som gjorde meg til fan for alltid var roadtrip-romanen Invisible Monsters. Korte setninger, muntlig språk, stream of consciousness - alle teknikker brukt av ham, og brukt djevelsk godt. Jeg skulle ønske jeg hadde halvparten av talentet hans.
11. Polly Jean Harvey
PJ Harvey er en britisk snagerinne som i sin tid hadde et forhold til Nick Cave (bruddet dem imellom resulterte visstnok i hans plate The Boatman's Call). Hun er ikke min heltinne for det, dog, men for sin alternative musikkstil. Hun synger, i samme tråd som Patti Smith, fra dypet av det dypeste stille vannet hun har inni seg. Hennes trolske stemme er noe jeg har ønsket meg lenge, men som det ikke bare er å få i julepresang.
12. Aung San Suu Kyi
Denne kvinnen, som har sittet i husarrest i eget land i fåglarna vet hvor mange år, er min heltinne for å vise meg hvilken disiplin mennesker er i stand til dersom saken deres betyr nok. Nelson Mandela kan nevnes i samme åndedrag, men han får ingen egen plass på listen.
13. Julius Paltiel
Paltiel var en jødisk mann som bodde i Trondheim fra sin fødsel til sin død, med unntak av et opphold i konsentrasjonsleir under krigen. Han fortalte studentene i mitt kull på lærerhøgskolen om det de måtte slite med i leirene, og det var ikke noen oppstæsjet klagehistorie, men rett og slett en rekke enkle sannheter. Lidelsen var ikke smurt tykt på. Det var ingen demonisering av tyskerne. Det var dog en ærlighet og en sterk vilje om at dette ikke skulle gjenta seg. Jeg beundret dette, og var lei meg for at han gikk bort tidligere i år. Flere skulle ha hørt på ham mens han levde.
14. Kevin Smith
Kevin Smith fremstår for meg som en kjempebaby, en griseheldig og bortskjemt filmnerd som til tross for mye motstand (f.eks. mot genikomedien Dogma; forøvrig etter min mening Ben Afflecks eneste akseptable rolleprestasjon) har klart å gjøre nøyaktig det han vil med livet sitt. Det beundrer jeg.
15. Serj Tankian
Sangeren i System of a Down demonstrerer et unikt talent for stemmekontroll, poetisk sans, og musikalsk/politisk bevissthet. At gitaristen i bandet har begynt å synge mer på platene deres irriterer meg grenseløst - fyren er best som backing for geniale Tankian.
Det slår meg at det var alt jeg hadde å si om heltene mine denne gangen. Det er kanskje ikke så mye, men det er da noe. Egentlig burde jeg vel hatt flere helter som ikke er internasjonale artister, men... feh. Det driter jeg i.
tirsdag 8. juli 2008
Hjemme best?
Så er vi kommet hjem fra nord. Til rotete kjøkken, gammel mat i kjøleskapet, og ferdigpizza til middag. Det er faktisk litt diskret mørkt nå, siden klokken tross alt er 02:17 og vi befinner oss atter en gang sør for polarsirkelen. Siden vi kom hjem har jeg rukket å spille mye mer Phantom Hourglass (se forrige blogginnlegg) og rett og slett ignorert de mange bøkene jeg har begynt på og som jeg skulle lest ferdig en gang. Det er skuffende få som er på msn natterstid selv om det ser sommer og man ikke skal behøve å stå tidlig opp. Det vil si, det er nok en av illusjonene som henger igjen fra barndommen - når man er skoleelev og begge foreldre er lærere, venner man seg fort til en litt "usunn" døgnrytme sommerstid. Skjønt, "usunn"...
Hvem har egentlig bestemt hvilken døgnrytme som er "sunn" og hvilken som ikke er det? Kreativt og humørmessig trives jeg best om natten, det er da mine kunstneriske og konstruktive evner kommer frem i, eh, lyset. Jeg har skrevet et utkast til en roman, sittende i min mors stue klokken fire om natten sommerstid, kun avbrutt av henne når hun kommer smaløyd tuslende inn på stuen i pysjen og med sovehår og lurer på om jeg ikke skal legge meg snart. Nå skal det jo sies at den romanen fortsatt ikke er ferdig, men alle monner drar sa kjerringa, hun pissa i Atlanterhavet. Nå er jeg vel på mitt tredje utkast, på engelsk denne gangen (skam på meg). Fremdeles er det dog en tvil som gnager i meg - er dette godt nok, spør den. Er det virkelig dette du vil skrive om? Hvem er denne hovedpersonen for en tomsing? Også en mannlig hovedperson! Hvorfor klarer du ikke å lage en god kvinnefigur? Svikter du ditt kjønn? Hva med sjangeren? Osv. Jeg vet jo alt for godt at dette bare er jeg som sliter med motivasjonen - dette med å "få seg skikkelig arbeid", for eksempel, som henger igjen fra ungdomsskolen og videregående. Man blir kalt så mangt, både av barn og voksne, når man har et litt alternativt syn på hvordan verden burde funke. Kunstnerpakk. Kommunistrotte. Jeg vet ikke.
Hjemveien i dag, fra Leknes flyplass til Værnes, ble lang og humpete. Først til Bodø, 20 minutter, bytte fly til Mo i Rana (ti minutter overgangstid, hjelp! Løp!), mellomlande i Mosjøen, og til slutt på Værnes. Vi fløy propellfly hele tiden, så det bråkte verre enn pappas narkomane nabo, og flyet spratt tidvis rundt på kastevindene som en kork på stormfylt hav. Jeg er ikke redd for å fly, men jeg blir fort "sjøsjuk" av for mye bevegelse. Vel hjemme var det å kaste seg over stasjonær PC og Xbox, og jeg slo kloa i DS'en og satte meg til med Phantom Hourglass mens gubben spilte GTA4 og bannet og svor over det hånete save-systemet som gjør at du ikke bare må gjøre om skytedelen av oppdragene på nytt hvis du dævver, men også alle lange cutscenes og logistiske deler (kjøring o.l.). Takke meg til rollespill egentlig, men forsløpig blir det ikke noe spilling før onsdag, så da får jeg trøste meg med Zelda.
Apropos rollespill så har jeg nå lest igjennom mesteparten av Eberron-settingen til D&D 3.5, og fått skikkelig lyst til å spille i den. Jeg mener skikkelig lyst. Jeg har til og med konsept klart. Nå kan det jo hende at jeg i løpet av min jakt på en passende kampanje kan bli så utålmodig at jeg heller bruker konseptet til noe annet, f.eks. skrive noen fortellinger, men akkurat nå, midt i Eberron-kapitlene om kultur og geografi, føler jeg en trang til å spille ut konseptet (helst i Eberron, men også gjerne i en annen type verden) snarere enn å skrive om det. Hadde det passet inn i f.eks. Itras By hadde jeg villet spille det der, men det gjør det ikke (ikke slik konseptet mitt er tenkt i alle fall).
En snikende hodepine har nå lagt sine klamme jernhender på frontallappene mine og knar dem som gårsdagens bolledeig, og jeg føler en trang til å drikke vann og legge meg nedpå i et mørkt rom. Det vil vel helst si at jeg faktisk bør gå og legge meg, men samtidig er det denne sengetidstrassen som henger igjen fra barndommen da man ble kommandert i seng av brisne foreldre. Selve læresetningen til alle barn som noen gang har blitt nektet å være opp til tre om natten: Når jeg er voksen kan jeg endelig gjøre som jeg vil, og jeg vil ikke legge meg. Akkurat nå kjenner jeg forsåvidt at jeg har veldig lyst til å legge meg, men jeg vil ikke. Forstå det den som kan.
Hvem har egentlig bestemt hvilken døgnrytme som er "sunn" og hvilken som ikke er det? Kreativt og humørmessig trives jeg best om natten, det er da mine kunstneriske og konstruktive evner kommer frem i, eh, lyset. Jeg har skrevet et utkast til en roman, sittende i min mors stue klokken fire om natten sommerstid, kun avbrutt av henne når hun kommer smaløyd tuslende inn på stuen i pysjen og med sovehår og lurer på om jeg ikke skal legge meg snart. Nå skal det jo sies at den romanen fortsatt ikke er ferdig, men alle monner drar sa kjerringa, hun pissa i Atlanterhavet. Nå er jeg vel på mitt tredje utkast, på engelsk denne gangen (skam på meg). Fremdeles er det dog en tvil som gnager i meg - er dette godt nok, spør den. Er det virkelig dette du vil skrive om? Hvem er denne hovedpersonen for en tomsing? Også en mannlig hovedperson! Hvorfor klarer du ikke å lage en god kvinnefigur? Svikter du ditt kjønn? Hva med sjangeren? Osv. Jeg vet jo alt for godt at dette bare er jeg som sliter med motivasjonen - dette med å "få seg skikkelig arbeid", for eksempel, som henger igjen fra ungdomsskolen og videregående. Man blir kalt så mangt, både av barn og voksne, når man har et litt alternativt syn på hvordan verden burde funke. Kunstnerpakk. Kommunistrotte. Jeg vet ikke.
Hjemveien i dag, fra Leknes flyplass til Værnes, ble lang og humpete. Først til Bodø, 20 minutter, bytte fly til Mo i Rana (ti minutter overgangstid, hjelp! Løp!), mellomlande i Mosjøen, og til slutt på Værnes. Vi fløy propellfly hele tiden, så det bråkte verre enn pappas narkomane nabo, og flyet spratt tidvis rundt på kastevindene som en kork på stormfylt hav. Jeg er ikke redd for å fly, men jeg blir fort "sjøsjuk" av for mye bevegelse. Vel hjemme var det å kaste seg over stasjonær PC og Xbox, og jeg slo kloa i DS'en og satte meg til med Phantom Hourglass mens gubben spilte GTA4 og bannet og svor over det hånete save-systemet som gjør at du ikke bare må gjøre om skytedelen av oppdragene på nytt hvis du dævver, men også alle lange cutscenes og logistiske deler (kjøring o.l.). Takke meg til rollespill egentlig, men forsløpig blir det ikke noe spilling før onsdag, så da får jeg trøste meg med Zelda.
Apropos rollespill så har jeg nå lest igjennom mesteparten av Eberron-settingen til D&D 3.5, og fått skikkelig lyst til å spille i den. Jeg mener skikkelig lyst. Jeg har til og med konsept klart. Nå kan det jo hende at jeg i løpet av min jakt på en passende kampanje kan bli så utålmodig at jeg heller bruker konseptet til noe annet, f.eks. skrive noen fortellinger, men akkurat nå, midt i Eberron-kapitlene om kultur og geografi, føler jeg en trang til å spille ut konseptet (helst i Eberron, men også gjerne i en annen type verden) snarere enn å skrive om det. Hadde det passet inn i f.eks. Itras By hadde jeg villet spille det der, men det gjør det ikke (ikke slik konseptet mitt er tenkt i alle fall).
En snikende hodepine har nå lagt sine klamme jernhender på frontallappene mine og knar dem som gårsdagens bolledeig, og jeg føler en trang til å drikke vann og legge meg nedpå i et mørkt rom. Det vil vel helst si at jeg faktisk bør gå og legge meg, men samtidig er det denne sengetidstrassen som henger igjen fra barndommen da man ble kommandert i seng av brisne foreldre. Selve læresetningen til alle barn som noen gang har blitt nektet å være opp til tre om natten: Når jeg er voksen kan jeg endelig gjøre som jeg vil, og jeg vil ikke legge meg. Akkurat nå kjenner jeg forsåvidt at jeg har veldig lyst til å legge meg, men jeg vil ikke. Forstå det den som kan.
fredag 4. juli 2008
Min egen, private topp 100
I etterkant av The Big Reads topp 100 bøker-liste, vil jeg nå presentere min egen. I motsetning til The Big Read har jeg ikke gjentatt meg selv, og kun ført opp hele serier, trilogier eller følgjetonger (der jeg mener det passer seg) og enkeltbøker. Jeg har holdt meg til skjønnlitteratur, og til bøker jeg har lest selv. Noen av bøkene er novellesamlinger, noen er billebøker. Jeg har ikke inkludert tegneserier ("grafiske romaner") eller rollespillbøker i listen denne gangen - da hadde den vært mye enklere å fylle - selv om jeg mener at tegneserier kommer inn under skjønnlitteratur. Rollespillbøker er vanskeligere å plassere, men det er i alle fall en type litterært uttrykk. Både engelskspråklige og norske titler er med, samt noen utenlandske oversettelser (fordi disse er de eneste utgavene jeg har lest, blir de gitt norske eller engelske titler alt ettersom).
Den årvåkne bloggleser vil kjenne igjen at flesteparten av bøkene på listen ikke er klassikere i den offentlig anerkjente forstand. Jeg har hatt (og har) lite til overs for den litterære kanon. For noen litterær kanon, overhodet. Leselyst og tilegnelse av språkkunnskaper og fantasi er viktigere enn innholdet i "Amtmandens Døtre". Ærlig talt. Dette er dermed ikke et forsøk på noen ny litterær kanon. Det er i stedet et forsøk på å anbefale 100 bøker til folk og fe. Har du lyst til å demonstrere for omverdenen hvor mange av disse du har lest? Bruk reglene for The Big Reads liste i mitt forrige blogginnlegg, og legg listen inn i din egen blogg.
Joda, mange forfattere går igjen (og igjen!) i min liste. Heldigvis er ingen av dem Jane Austen! Jeg har forsøkt å unngå de helt lange seriene, men Gert Nygårdshaugs krimserie om Fredric Drum er et must å lese til tross for at den består av hele ti(!) bøker. Den handler forsåvidt mindre om krim og mer om den utrolig spennende hovedpersonen og hans utvikling. Absolutt hele serien må leses for å kunne få maksimum ut av den, fra første bok til siste bok, og tro meg; det er verd det. Jeg begynte på serien i 1997, og fikk først fullført den da siste bok kom for to år siden. Av ufullendte serier har jeg kun med George R. R. Martins A Song of Ice and Fire, som foreløpig består av fire murstein av noen bøker, og som sannsynligvis ikke blir ferdig før Martin har gått samme vei som salige Robert Jordan.
Meine Damen und Herren: La meg presentere listen.
1. Douglas Adams - The Hitchhiker's Guide to the Galaxy-serien
2. JRR Tolkien - The Lord of the Rings
3. Ursula K. LeGuin - Earthsea-serien
4. William Gibson - All Tomorrow's Parties
5. Jonas Gardell - En UFO Gjør Entré
6. Ingvar Ambjørnsen - Jesus Står i Porten
7. Tor Åge Bringsværd - Bazar
8. Jonathan Lethem - Girl in Landscape
9. David Benioff - 25th Hour
10. Chuck Palahniuk - Diary
11. Walter Moers - Kaptein Blåbjørns 13 1/2 Liv
12. Svein Nyhus - Verden Har Ingen Hjørner
13. Jan Deberitz - I Morgentåkedalen
14. JK Rowling - Harry Potter-serien
15. Tor Åge Bringsværd - Ker Shus
16. George RR Martin - A Song of Ice and Fire-serien
17. William Shakespeare - King Lear
18. Dan Brown - The Da Vinci Code
19. Chuck Palahniuk - Invisible Monsters
20. Philip Pullman - His Dark Materials-serien
21. Neil Gaiman & Terry Pratchett - Good Omens
22. Bill Bryson - Notes From a Big Country
23. Dennis Lehane - Gone Baby Gone
24. Erlend Loe - Volvo Lastvagnar
25. Morten Jørgensen - Sennepslegionen
26. Ingvar Ambjørnsen - Hvite Niggere
27. Arne Berggren - Aldo Monrad-serien
28. Lars Saabye Christensen - Beatles
29. Bill Bryson - Down Under
30. Neil Gaiman - American Gods
31. Joe Hill - Heart-Shaped Box
32. Stephen King - The Dark Tower-serien
33. Nick Sagan - Idlewild
34. Jonathan Lethem - Motherless Brooklyn
35. Iain Pearce - An Instance of the Fingerpost
36. Haruki Murakami - After The Quake
37. Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen - Ruffen-serien
38. Mark Haddon - The Curious Incident of the Dog in the Night-Time
39. Louis Sachar - Holes
40. Ludvig Holberg - Erasmus Montanus
41. Henrik Ibsen - Et Dukkehjem
42. Klaus Hagerup - Landet Der Tiden Sto Stille
43. Erlend Loe - Naiv. Super.
44. Iain Pearce - The Portrait
45. Dennis Lehane - Mystic River
46. Roald Dahl - Boy
47. Lian Hearn - Tales of the Otori-serien
48. Arne Berggren - Den Ømme Morderen
49. Dennis Lehane - Shutter Island
50. Stephen King - Night Shift
51. Tor Åge Bringsværd - Gobi-serien
52. Roald Dahl - BFG
53. Sir Arthur Conan Doyle - The Adventures of Sherlock Holmes
54. Gro Dahle og Svein Nyhus - Snill
55. Sven Nordqvist - Revejakten
56. Erlend Loe og Kim Hiortøy - Den Store Røde Hunden
57. H. P. Lovecraft - Alt han har skrevet, bortimot
58. Mark Z. Danielewski - House of Leaves
59. Klaus Hagerup - Høyere Enn Himmelen
60. John O'Brien - Leaving Las Vegas
61. Neil Gaiman - Neverwhere
62. Roald Dahl - The Witches
63. Robin Hobb - The Farseer Trilogy
64. Susanna Clarke - Jonathan Strange & Mr. Norell
65. Erlend Loe - Fisken
66. Gert Nygårdshaug - Fredric Drum-serien (ja, HELE)
67. Astrid Lindgren - Brødrene Løvehjerte
68. William Shakespeare - Romeo and Juliet
69. Terry Pratchett - Wyrd Sisters
70. Karin Fossum - Den Som Frykter Ulven
71. Roald Dahl - Charlie and the Chocolate Factory
72. Astrid Lindgren - Pippi Langstrømpe-bøkene
73. Ingvar Ambjørnsen - Natt Til Mørk Morgen
74. Arnaldur Indridason - Myren
75. Jo Nesbø - Rødstrupe
76. Fredrik Skagen - Nattsug
77. Jonas Gardell - En Komikers Oppvekst
78. Roald Dahl - Danny the Champion of the World
79. Henrik Ibsen - Peer Gynt
80. Henning Mankell - Den Femte Kvinnen
81. Neil Gaiman - Smoke and Mirrors
82. Lars Saabye Christensen - Jubel
83. Chuck Palahniuk - Fight Club
84. Tarjei Vesaas - Is-Slottet
85. Astrid Lindgren - Mio, Min Mio
86. Antoine De Saint-Exupery - Den Lille Prinsen
87. Tor Åge Bringsværd - Vår Gamle Gudelære-serien
88. Robert Jordan - New Spring
89. C. S. Lewis - Narnia-serien
90. William Shakespeare - A Midsummer Night's Dream
91. Philip Reeve - Mortal Engines
92. William Gibson - Virtual Light
93. Jens Bjørneboe - Før Hanen Galer
94. Stein Riverton - Jernvognen
95. André Bjerke - De Dødes Tjern
96. Roger Kurland - Lekestue
97. Bret Easton Ellis - American Psycho
98. Ole Lund Kirkegaard - Gummi-Tarzan
99. Kurt Vonnegut - Slaktehus Fem
100. Anthony Burgess - A Clockwork Orange
Av andre nyheter: Jeg klatret opp på et fjell i dag. Har aldri vært så sliten. Kneskålene mine forbanner min eksistens. Hjernen min vil ikke slutte å koke ihop idéer til rollespill jeg ikke får spilt fordi jeg sitter her oppe i stedet for å være hjemme i Trondheim. Naboen til fattern er en rusmisbruker med selvhevdelseskomplekser som spiller musikk klokken halv fire på natten og nekter å ta hensyn til de som bor over henne som skal på jobb hver morgen klokken åtte. Det blåser. Jeg har kjøpt ny jakke. Ikke fordi det blåser, men fordi jeg syntes det var en kul jakke. Jeg har ikke tatt av meg det røde Arcon-armbåndet enda. Er det et tegn på at jeg har blitt gammel og ukul at jeg ikke lenger har Roskilde-armbåndene mine på armen, men i stedet et knallrødt bevis på at jeg er en uhelbredelig nerd?
Den årvåkne bloggleser vil kjenne igjen at flesteparten av bøkene på listen ikke er klassikere i den offentlig anerkjente forstand. Jeg har hatt (og har) lite til overs for den litterære kanon. For noen litterær kanon, overhodet. Leselyst og tilegnelse av språkkunnskaper og fantasi er viktigere enn innholdet i "Amtmandens Døtre". Ærlig talt. Dette er dermed ikke et forsøk på noen ny litterær kanon. Det er i stedet et forsøk på å anbefale 100 bøker til folk og fe. Har du lyst til å demonstrere for omverdenen hvor mange av disse du har lest? Bruk reglene for The Big Reads liste i mitt forrige blogginnlegg, og legg listen inn i din egen blogg.
Joda, mange forfattere går igjen (og igjen!) i min liste. Heldigvis er ingen av dem Jane Austen! Jeg har forsøkt å unngå de helt lange seriene, men Gert Nygårdshaugs krimserie om Fredric Drum er et must å lese til tross for at den består av hele ti(!) bøker. Den handler forsåvidt mindre om krim og mer om den utrolig spennende hovedpersonen og hans utvikling. Absolutt hele serien må leses for å kunne få maksimum ut av den, fra første bok til siste bok, og tro meg; det er verd det. Jeg begynte på serien i 1997, og fikk først fullført den da siste bok kom for to år siden. Av ufullendte serier har jeg kun med George R. R. Martins A Song of Ice and Fire, som foreløpig består av fire murstein av noen bøker, og som sannsynligvis ikke blir ferdig før Martin har gått samme vei som salige Robert Jordan.
Meine Damen und Herren: La meg presentere listen.
1. Douglas Adams - The Hitchhiker's Guide to the Galaxy-serien
2. JRR Tolkien - The Lord of the Rings
3. Ursula K. LeGuin - Earthsea-serien
4. William Gibson - All Tomorrow's Parties
5. Jonas Gardell - En UFO Gjør Entré
6. Ingvar Ambjørnsen - Jesus Står i Porten
7. Tor Åge Bringsværd - Bazar
8. Jonathan Lethem - Girl in Landscape
9. David Benioff - 25th Hour
10. Chuck Palahniuk - Diary
11. Walter Moers - Kaptein Blåbjørns 13 1/2 Liv
12. Svein Nyhus - Verden Har Ingen Hjørner
13. Jan Deberitz - I Morgentåkedalen
14. JK Rowling - Harry Potter-serien
15. Tor Åge Bringsværd - Ker Shus
16. George RR Martin - A Song of Ice and Fire-serien
17. William Shakespeare - King Lear
18. Dan Brown - The Da Vinci Code
19. Chuck Palahniuk - Invisible Monsters
20. Philip Pullman - His Dark Materials-serien
21. Neil Gaiman & Terry Pratchett - Good Omens
22. Bill Bryson - Notes From a Big Country
23. Dennis Lehane - Gone Baby Gone
24. Erlend Loe - Volvo Lastvagnar
25. Morten Jørgensen - Sennepslegionen
26. Ingvar Ambjørnsen - Hvite Niggere
27. Arne Berggren - Aldo Monrad-serien
28. Lars Saabye Christensen - Beatles
29. Bill Bryson - Down Under
30. Neil Gaiman - American Gods
31. Joe Hill - Heart-Shaped Box
32. Stephen King - The Dark Tower-serien
33. Nick Sagan - Idlewild
34. Jonathan Lethem - Motherless Brooklyn
35. Iain Pearce - An Instance of the Fingerpost
36. Haruki Murakami - After The Quake
37. Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen - Ruffen-serien
38. Mark Haddon - The Curious Incident of the Dog in the Night-Time
39. Louis Sachar - Holes
40. Ludvig Holberg - Erasmus Montanus
41. Henrik Ibsen - Et Dukkehjem
42. Klaus Hagerup - Landet Der Tiden Sto Stille
43. Erlend Loe - Naiv. Super.
44. Iain Pearce - The Portrait
45. Dennis Lehane - Mystic River
46. Roald Dahl - Boy
47. Lian Hearn - Tales of the Otori-serien
48. Arne Berggren - Den Ømme Morderen
49. Dennis Lehane - Shutter Island
50. Stephen King - Night Shift
51. Tor Åge Bringsværd - Gobi-serien
52. Roald Dahl - BFG
53. Sir Arthur Conan Doyle - The Adventures of Sherlock Holmes
54. Gro Dahle og Svein Nyhus - Snill
55. Sven Nordqvist - Revejakten
56. Erlend Loe og Kim Hiortøy - Den Store Røde Hunden
57. H. P. Lovecraft - Alt han har skrevet, bortimot
58. Mark Z. Danielewski - House of Leaves
59. Klaus Hagerup - Høyere Enn Himmelen
60. John O'Brien - Leaving Las Vegas
61. Neil Gaiman - Neverwhere
62. Roald Dahl - The Witches
63. Robin Hobb - The Farseer Trilogy
64. Susanna Clarke - Jonathan Strange & Mr. Norell
65. Erlend Loe - Fisken
66. Gert Nygårdshaug - Fredric Drum-serien (ja, HELE)
67. Astrid Lindgren - Brødrene Løvehjerte
68. William Shakespeare - Romeo and Juliet
69. Terry Pratchett - Wyrd Sisters
70. Karin Fossum - Den Som Frykter Ulven
71. Roald Dahl - Charlie and the Chocolate Factory
72. Astrid Lindgren - Pippi Langstrømpe-bøkene
73. Ingvar Ambjørnsen - Natt Til Mørk Morgen
74. Arnaldur Indridason - Myren
75. Jo Nesbø - Rødstrupe
76. Fredrik Skagen - Nattsug
77. Jonas Gardell - En Komikers Oppvekst
78. Roald Dahl - Danny the Champion of the World
79. Henrik Ibsen - Peer Gynt
80. Henning Mankell - Den Femte Kvinnen
81. Neil Gaiman - Smoke and Mirrors
82. Lars Saabye Christensen - Jubel
83. Chuck Palahniuk - Fight Club
84. Tarjei Vesaas - Is-Slottet
85. Astrid Lindgren - Mio, Min Mio
86. Antoine De Saint-Exupery - Den Lille Prinsen
87. Tor Åge Bringsværd - Vår Gamle Gudelære-serien
88. Robert Jordan - New Spring
89. C. S. Lewis - Narnia-serien
90. William Shakespeare - A Midsummer Night's Dream
91. Philip Reeve - Mortal Engines
92. William Gibson - Virtual Light
93. Jens Bjørneboe - Før Hanen Galer
94. Stein Riverton - Jernvognen
95. André Bjerke - De Dødes Tjern
96. Roger Kurland - Lekestue
97. Bret Easton Ellis - American Psycho
98. Ole Lund Kirkegaard - Gummi-Tarzan
99. Kurt Vonnegut - Slaktehus Fem
100. Anthony Burgess - A Clockwork Orange
Av andre nyheter: Jeg klatret opp på et fjell i dag. Har aldri vært så sliten. Kneskålene mine forbanner min eksistens. Hjernen min vil ikke slutte å koke ihop idéer til rollespill jeg ikke får spilt fordi jeg sitter her oppe i stedet for å være hjemme i Trondheim. Naboen til fattern er en rusmisbruker med selvhevdelseskomplekser som spiller musikk klokken halv fire på natten og nekter å ta hensyn til de som bor over henne som skal på jobb hver morgen klokken åtte. Det blåser. Jeg har kjøpt ny jakke. Ikke fordi det blåser, men fordi jeg syntes det var en kul jakke. Jeg har ikke tatt av meg det røde Arcon-armbåndet enda. Er det et tegn på at jeg har blitt gammel og ukul at jeg ikke lenger har Roskilde-armbåndene mine på armen, men i stedet et knallrødt bevis på at jeg er en uhelbredelig nerd?
onsdag 14. mai 2008
Amazon.co.uk, du som er i Himmelen
...la din pakke komme.
I går, etter at jeg hadde kommet meg av tannlegens oppussingsarbeid, gikk jeg for å hente pakken fra Amazon som lå og ventet på meg på butikken. Det var en stor, men overraskende lett pakke, tatt i betraktning at jeg hadde tatt'n helt ut og kjøpt bøker for nesten tusen kroner etter lønningsdagen i April. Bildene
du ser rundt omkring er det som lå på stuebordet kort tid etter at jeg hadde revet opp teipen.
Jeg elsker bøker. Jeg elsker å lese. Jeg har bøker liggende som jeg enda ikke har lest, som jeg kjøpte før jul, men ikke har åpnet fordi jeg har vært sliten, travel, lat, eller uinspirert. Jeg regner med å kunne kjøre på med lesing 24-7 i sommer, hvis jeg da ikke finner noe nyttig å okkupere tiden med.
Nyttig, ja. Brukte jeg nettopp ordet "nyttig" i konjunksjon med "ikke lese"? Det gjorde jeg jaggu! Rettelse: Lesing er nyttig! Men det får ikke salt på bordet og øl i magen. Det finans
ierer ikke reiser til fjerne og eksotiske steder sånn som Dublin og Lofoten.
..med mindre du er bokanmelder. Det er jeg dessverre ikke. Det hadde jo vært en drømmejobb. Rante ivei om håpløsheten av å utgi gråteromaner der helten er glætt og sleikete, hans kvinne er ømtålig og ikke så rent lite skrullete, og hvor alt klaffer til slutt så de kan pule gråtende og lykkelige over at verden innretter seg etter dem. Tøys, sier jeg!
Verden innretter seg aldri etter folk. Folk har å innrette seg etter verden. Ellers blir verden sur og grinete, og da vet
man 
hvordan det går. Nå har vi jo forsåvidt gjort verden grinete nok allerede, tenker jeg, med alskens svineri som flyter langs ozonlag og på havoverflater. Astmatiske harepuser, trær med kreft i knoppene, et hav av ren lupus. Det er pesta som kommer, sann mine ord.
Nå innser jeg jo at ved å støtte opp om boksalget i verden så dømmer jeg skog på skog til døden. Det er min svakhet. God litteratur er verd noen små tapte kurer mot kreft, det, altså. Eventuelt kan man resirkulere og spare seg samvittighetskvaler.
Eller som Tyler Durden hevder: Man må ikke søke selvforbedring, for selvforbedring er masturbasjon. Man må i stedet søke selvforverring. Kun når man er på bunnen kan man forstå hvordan man skal kunne reise seg.
Nå skal det sies at Tyler Durden kanskje ikke er rett mann å bygge sin livsfilosofi på, med mindre du er rape gæærn. Les Fight Club av Chuck Palahniuk (eller se filmen), så skjønner du fort hva jeg snakker om.
Ellers har jeg nettopp skrevet ferdig en hjemmeoppgave i Drama, hvor jeg har sammenlignet rollespillkarakterer mot TV-serie-karakterer for å vise hvordan karakterutvikling kan foregå. Høres dette spennende ut? Vel, jeg kommer til å poste artikkelen her i bloggen min etter hvert, til spott og spe/heder og ære. Jeg gidder ikke vente til jeg får sensuren på den, så man kan vente å se artikkelen her i løpet av de nærmeste dagene.
Så det.
I går, etter at jeg hadde kommet meg av tannlegens oppussingsarbeid, gikk jeg for å hente pakken fra Amazon som lå og ventet på meg på butikken. Det var en stor, men overraskende lett pakke, tatt i betraktning at jeg hadde tatt'n helt ut og kjøpt bøker for nesten tusen kroner etter lønningsdagen i April. Bildene
du ser rundt omkring er det som lå på stuebordet kort tid etter at jeg hadde revet opp teipen.
Jeg elsker bøker. Jeg elsker å lese. Jeg har bøker liggende som jeg enda ikke har lest, som jeg kjøpte før jul, men ikke har åpnet fordi jeg har vært sliten, travel, lat, eller uinspirert. Jeg regner med å kunne kjøre på med lesing 24-7 i sommer, hvis jeg da ikke finner noe nyttig å okkupere tiden med.
Nyttig, ja. Brukte jeg nettopp ordet "nyttig" i konjunksjon med "ikke lese"? Det gjorde jeg jaggu! Rettelse: Lesing er nyttig! Men det får ikke salt på bordet og øl i magen. Det finans
ierer ikke reiser til fjerne og eksotiske steder sånn som Dublin og Lofoten.
..med mindre du er bokanmelder. Det er jeg dessverre ikke. Det hadde jo vært en drømmejobb. Rante ivei om håpløsheten av å utgi gråteromaner der helten er glætt og sleikete, hans kvinne er ømtålig og ikke så rent lite skrullete, og hvor alt klaffer til slutt så de kan pule gråtende og lykkelige over at verden innretter seg etter dem. Tøys, sier jeg!Verden innretter seg aldri etter folk. Folk har å innrette seg etter verden. Ellers blir verden sur og grinete, og da vet
man 
hvordan det går. Nå har vi jo forsåvidt gjort verden grinete nok allerede, tenker jeg, med alskens svineri som flyter langs ozonlag og på havoverflater. Astmatiske harepuser, trær med kreft i knoppene, et hav av ren lupus. Det er pesta som kommer, sann mine ord.
Nå innser jeg jo at ved å støtte opp om boksalget i verden så dømmer jeg skog på skog til døden. Det er min svakhet. God litteratur er verd noen små tapte kurer mot kreft, det, altså. Eventuelt kan man resirkulere og spare seg samvittighetskvaler.
Eller som Tyler Durden hevder: Man må ikke søke selvforbedring, for selvforbedring er masturbasjon. Man må i stedet søke selvforverring. Kun når man er på bunnen kan man forstå hvordan man skal kunne reise seg.
Nå skal det sies at Tyler Durden kanskje ikke er rett mann å bygge sin livsfilosofi på, med mindre du er rape gæærn. Les Fight Club av Chuck Palahniuk (eller se filmen), så skjønner du fort hva jeg snakker om.
Ellers har jeg nettopp skrevet ferdig en hjemmeoppgave i Drama, hvor jeg har sammenlignet rollespillkarakterer mot TV-serie-karakterer for å vise hvordan karakterutvikling kan foregå. Høres dette spennende ut? Vel, jeg kommer til å poste artikkelen her i bloggen min etter hvert, til spott og spe/heder og ære. Jeg gidder ikke vente til jeg får sensuren på den, så man kan vente å se artikkelen her i løpet av de nærmeste dagene.
Så det.
fredag 9. mai 2008
Jeg vet hva, men hvordan?
Ok. Så til det store spørsmålet:
Hva pokker skal jeg gjøre med en blogg?
Selvsagt skal jeg rante til jeg blir blå i ansiktet, men det sier seg liksom selv. Frustrasjoner er noe av det som er lettest å skrive om. Akkurat nå merker jeg dog at hodet er fullt av knuste biller. Jeg har sovet minimalt i natt, og vært på jobb. Fin jobb, men ikke når man er så trøtt. Det er litt vemodig at jeg ikke lenger kan sitte oppe hele natta og spille rollespill.
Men hva skal jeg gjøre med bloggen?
Jeg tror jeg skal snakke om ting som opptar meg i hverdagen. Kanskje anmelde filmer, TV-serier og bøker. Jeg leser mye. Ser mye på TV også. Man kan si jeg er en sofagris.
Nøff.
Hva pokker skal jeg gjøre med en blogg?
Selvsagt skal jeg rante til jeg blir blå i ansiktet, men det sier seg liksom selv. Frustrasjoner er noe av det som er lettest å skrive om. Akkurat nå merker jeg dog at hodet er fullt av knuste biller. Jeg har sovet minimalt i natt, og vært på jobb. Fin jobb, men ikke når man er så trøtt. Det er litt vemodig at jeg ikke lenger kan sitte oppe hele natta og spille rollespill.
Men hva skal jeg gjøre med bloggen?
Jeg tror jeg skal snakke om ting som opptar meg i hverdagen. Kanskje anmelde filmer, TV-serier og bøker. Jeg leser mye. Ser mye på TV også. Man kan si jeg er en sofagris.
Nøff.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
