Årets fangst

Dette fikk jeg til jul. Hvis noen som leser dette ser at jeg har glemt noe, bare rett på meg.

• Buffy the Vampire Slayer, alle sju sesongene, i en dvd-boks.
• Blå genser og svart strikkejakke.
• Dorull med bilder av George W. Bush på.
• Isbitbrett som lager isbiter som ser ut som gebiss!
• Håndklær.
• Råfine sjansekort og handlingskort til Itras By.
• Teenage Mutant Ninja Turtles (den nyeste animasjonsfilmen) på dvd. Bardomshelter...
• Et brett med Ferrero Rocher (sånne kuler med Nugatti inni).
• Konfekt.
• Penger!
• Star Wars Saga Edition-hovedbok av spillgruppa mi, som sikkert er dritleie av å se meg fomle rundt med .pdf-filer.
• How To Write A Novel And Getting It Published For DUMMIES. Takk, Vero. Om ikke annet så er den et solid tupp i ræva og et "right back at ya" for alle de gangene jeg formaner deg om å gjøre det du har mest lyst til men ikke har kommet i gang med enda.
• Personligfisert almanakk med navnet mitt trykt på.
• En bunke gamle fotografier fra den gang jeg var liten (yngre).
• Ullsokker, hjemmestrikkede.
• Stargate Atlantis-kalender for 2009.
• Kunstkalender med bilder malt av Scott Thoe.
• En nisse laget av datteren til den nye kjæresten til pappa.
• Fuktighetskremer.
• Parfyme fra Diesel (den luktet ikke diesel, heldigvis).
• T-skjorte med et søtt monster og påskriften "Come to the dark side, we have cookies" og i samme pakken; en pakke cookies.
• Ganske kort/liten morgenkåpe i et særs glatt stoff som såvidt henger på. Kjæresten satte stor pris på den.
• Brødbakemaskin (fellesgave med kjæresten).
• Zofies Verden-bok.
• Tovede votter og tøfler i samme farger.
• Fingerløse vanter, hjemmestrikkede.

Jeg ble faktisk overrasket over å ikke få noen bøker i år, men det burde jeg kanskje ikke bli, siden jeg ikke på noe tidspunkt leverte fra meg noen ønskeliste. Mangelen på samsnakk førte også til at jeg slepte min egen brødbakemaskin hjem fra sentrum så jeg trodde armene skulle ramle av, for å gi den i gave til kjæresten, bare for å finne ut at "svigers" hadde kjøpt en større og finere og dyrere en i gave til oss begge. Farvel, overraskelse. Det var hyggelig å kjenne deg. Men skuffelsen har gitt seg litt nå, og vi kan bytte den ene i noe annet etter hvert. Humøret kommer nok også tilbake etter en liten crazyrunde på bokhandlene der jeg bruker opp litt av pengene jeg fikk. Mistenker jeg.

Faktisk tror jeg at jeg (selv om jeg blir nødt til å spare en del penger fremover) skal lage meg en "unneburk". Ordet er svensk, jeg har det fra Rocky-tegneserien, og det betyr at man har en boks med penger som man bare skal bruke på luksus og det man har lyst på, ikke det man må. Og fåglarna vet at jeg har lyst på en del ting - klær, bøker... ja, igrunn mest klær og bøker. Om det er ett sted X-kromosomene mine har slått til så er det i shoppetrangen (og mangelen på teknisk innsikt, selv om jeg kan smykke meg med mye større teknisk innsikt enn de fleste kvinner jeg pleier omgang med; unntaket må være søsteren min på elektriske dingser, og Vero på wiki- og nettsidedesign).

Ellers kan jeg anbefale den svenske filmen Så som i himmelen. Han som alltid spiller helt på svensk film, spiller helt; han som alltid spiller skurk, spiller skurk. Ting er som de skal være.

"Hei, det er han fyren!"

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ser en del TV-serier til tross for at antennekabelen ikke er plugget i TV-apparatet. Dette er først og fremst takket være The Pirate Bay, som med sin vanlige oppi-rompa-di-holdning til kreativ eiendomsrett forsyner meg med ukentlige oppdateringer av det beste amerikansk TV kan tilby. Om jeg skammer meg over å stjele andres livsverk? Kanskje litt. På samme måte som jeg skammer meg over å mislike unger: når det passer seg sånn.

Siden jeg har hatt (og til en viss grad fortsatt har) influensa, har jeg tilbragt noen timer foran kopekassen i uken som gikk. Jeg har også vært innom et fabelaktig nettsted kalt TV Tropes. Ordet trope henspiller på mønstre eller temabruk, og denne lille wikien presenterer de mest typiske innen sjangrene TV, film, litteratur, manga, vestlig animasjon, dataspill, m.fl. Blant de mest minneverdige artiklene er Idiot Ball og Refuge In Audacity. I eksemplene er de mest direkte spoilerne skrevet med hvitt på hvit bunn, sånn at man kan markere teksten med pekeren dersom man ikke bryr seg om å vite hvem som drepte Dumbledore. Og for de som nå leser dette og sier: "Er Dumbledore DØD? Takk skal du ha for DEN spoileren!" så svarer jeg "Dere er minst et par år for sent ute." Både Dumbledores død og identiteten til hans morder er, etter min mening, på dette tidspunktet, så lenge etter at serien er avsluttet, fritt vilt. Det var forresten Snape som gjorde det.

En annen artikkel som forsåvidt også fascinerte meg grenseløst er Hey, It's That Guy! Enhver person som har sittet på samme buss som meg daglig eller ukentlig i en viss tid, og som etter hvert kanskje begynner å bli lei av den lille damen som sitter og studerer ansiktstrekkene deres, kan skrive under på at jeg er ganske god på å huske ansikter fordi jeg synes ansikter er ganske spennende generelt. (Navn er det verre med, men det er en annen sak.) På denne måten blir det nesten umulig for meg å se en TV-serie uten å utbryte "Hei, det er den fyren!" på jevnlig basis.

Noen eksempler: Jeg følger med på kriminalserien Criminal Minds. Her blir (og jeg bruker kjente rollenavn for ekstra effekt) hovedpersonen Jason Gideon spilt av Inigo Montoya. Hans nestkommanderende/visesjef/whatever er Aaron Hotchner, spilt av Greg fra Dharma & Greg. Da Jason Gideon trakk seg tilbake, ble rollen som ny veteran på teamet, David Rossi, spilt av stemmen til Fat Tony i The Simpsons. Snakk om å få inn en kjent person som ikke egentlig er kjent! ...med mindre du hører skikkelig godt etter. De virkelig store problemene kommer når man ser på serier med stor gjennomtrekk av kule gjestestjerner, slik som CSI eller My Name Is Earl, og særlig hvis det er snakk om flere serier laget av samme person eller produsert av samme team (Angel, Buffy the Vampire Slayer, Firefly - alle skapt av Joss Whedon). For eksempel spiller Barney fra How I Met Your Mother både rollen som Dr. Horrible (i Dr. Horrible's Sing-Along Blog) og en birolle som desperat matematiker i en episode av Numb3rs. Numb3rs er forsåvidt også belemret med at John Cage fra Ally McBeal plutselig spiller birollen som den geniale matematikeren Dr. Larry Fleinhardt. Lily i How I Met Your Mother spilles av Willow fra Buffy the Vampire Slayer, og Agent Booth fra Bones spilles av Angel, den elskelige vampyren med en sjel fra TV-serien med samme navn. Og jeg måtte nesten konstant konsentrere meg i løpet av de første par episodene av Supernatural, siden Dean og Sam Winchester spilles av henholdvis den forholdsvis barske kjæresten til Lana Lang i Smallville og den litt håpløse kjæresten til Rory Gilmore i Gilmore Girls. Snakk om å gå fra jenteserier til gutteserie! De to måtte jo bli leie av å bare snakke om følelsene sine til pene jenter, og gikk over til å sparke demonrumper og snakke om følelsene sine til hverandre i stedet. Og mens vi snakker om Gilmore Girls, så klarer jeg aldri å få ut av hodet mitt at Rory Gilmores tidligere kjæreste ikke er den samme personen som Peter Petrelli i Heroes. Begge løp jo også på et tidspunkt rundt med en diger Idiot Ball. Og når det gjelder Heroes... ikke putt penger på meg, for jeg kommer aldri til å stoppe. Her om dagen var det da også en venninne som anbefalte meg å se serien Chuck, fordi "Jayne er med i den". Det noen sikkert vet, er jo at både rollen som Jayne (fra Firefly), John Casey (i Chuck), Knowle Rohrer (fra X-Files), og Marcus Hamilton (fra Angel) alle spilles av Animal Mother fra Full Metal Jacket.

Det verste er når slike oppdagelser overtar seerens oppfatning av seriens eller filmens diegese. Dette skjer faktisk spesielt ofte i norsk film, hvor Bjørn Sundquist like gjerne bare kunne spilt alle menn i Norge, for det gjør han jo likevel. I alle fall de som ikke spilles av Aksel Hennie. Aksel Hennie ser forøvrig litt ut som en frosk. Og Kristoffer Joner ser litt ut som en stork. Jeg har hørt at stork spiser frosk, og det passer jo litt, siden jeg synes Joner er mye bedre i jobben sin enn Hennie. Frosken må passe seg for storken, liksom. Men nå tror jeg at jeg vrøvler.

Den beste skuespilleren på TV nå om dagen? Ethan Suplee som spiller den godslige, men tilbakestående Randy i My Name Is Earl. Også kjent som den überonde überfeite übernynazisten Seth Ryan fra American History X. Se episoden The Magic Hour (nummer 1, sesong 4), så får du ikke bare se Suplees skuespillertalent, men også Scott Evil og hans mor, Frau Farbissina fra Austin Powers-filmene spille en dødssyk gutt og hans mor. Gisp!

Eitt dråk, fleire dreker

I mitt tidligere innlegg om helter innser jeg at jeg har glemt en. Det vil si, jeg har sikkert glemt flere enn en, men jeg kom på en til som skulle stått på den listen. Grunnen til det er en tilfeldig post på Hyperionforumet, som dirigerte meg videre til denne siden.

Joss Whedon, hvor har du vært i hele mitt liv? Opptatt med å lage Buffy, Angel, og Firefly/Serenity, I bet, men etter det? Hvor ble det av dine tapte genistreker, født som små, rævsparkende, blonde kvinner med høye hæler og hjerte av gull?

Joss Whedon har, som mann, slått flere slag for kvinner og kvinners rettigheter enn noen kvinne jeg kan komme på i farten. OK, så er ikke det så imponerende av meg, men likevel. Hvilke fantastiske kvinnelige karakterer Whedon har greid å koke opp i løpet av sin TV-karriere: Buffy Summers, Willow Rosenberg, River Tam, Winnifred Burkle, Faith, Zoe Washburn, Darla, Drusilla, Kaylee Frye, YoSafBridge... Whedon har gitt meg troen på at kvinner kan fungere som (sterke!) hovedpersoner, og stille mannfolkene i skyggen. Problemet er bare at dette stort sett kun applikerer til Whedons egne produksjoner, og ikke til TV-serier som sådan. Selv om karakteren Temperance Brennan i TV-serien Bones er sterk og enestående, og ikke skapt av Whedon (men av en kvinne: Kathy Reichs), er det en lei tendens i TV-serier til at hovedpersoner er menn, og en av mange bipersoner kanskje er en kvinne. Kanskje. Og da er hun en fellesplott-drivende person som ikke nødvendigvis har så mange egne plott i serien. Kor e alle heltar hen? Tja. Kor e alle kvinner hen, bør kanskje heller være spørsmålet.

Hvor er den kvinnelige karakteren som ikke trenger å reddes?

Menn er som regel saviours mens kvinner er savees. Selv superhelten River Tam i Firefly må jo faktisk reddes jevnlig av den litt frøkenaktige broren. Det er vel bare i Buffy at, vel, Buffy er den som redder karene i serien fra almost certain doom på en daglig basis. Hun sparker ræv, men kan fortsatt lure på om hun valgte de rette skoene til den svarte håndvesken. Jeg merker at jeg er litt forelsket i konseptet Buffy. Hun kler seg ikke i puppeforstørrende badedrakt med tangarævsplitt og stiletthæler mens hun sjonglerer kniver med underlivet, sånn som en rekke superheltinner har en tendens til å gjøre. Hun er ikke tøff i trynet, inyourface trassig og full av selvskryt - hun er som kvinner flest; usikker, opptatt av hvordan andre oppfatter henne, og hun prøver å tilpasse sin spesielle situasjon til et tilnærmet vanlig liv. AIDS-syke mennesker har kjent seg igjen i hennes situasjon, hvor de har sammenlignet hennes visshet om at hun vil dø ung, med sin egen. De har måttet tilpasse seg til tanken på at det er noe med dem som kommer til å gi dem en tidlig død. Det er ikke vampyrer, men de ser vampyrene i Buffy som symboler på noe annet. Det er mulig det er en long shot, men jeg liker tanken på at underholdende over kanten-elementer kan ha en dypere betydning.

And now for something completely different: a man with a tape recorder up his brother's nose.

Jeg har bursdag. Hurra.

Tittelen på innlegget refererer til en sær dialekt fra Romsdal. Eitt dråk, fleire dreker betyr en jente, flere jenter. Dette lærte jeg av en matematikklærer på HiST som nektet å tro at det var en kjønnsforskjell på matematikkevnene til skoleelever. Fin fyr, lignet litt på Gordon Freeman fra Half-Life-spillene. Tror ikke han ville ha vært like hendig med et brekkjern, dog.

Kor e alle heltar hen?

Siden Lofoten fremdeles er friskt i mitt minne, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det som jeg oppdaget da jeg var der: Noe om helter. Jeg har tidligere publisert en lite over heltene mine (eller idolene, som jeg da kalte dem) på Hyperions rollespillforum, men de tåler gjentagelse, og noe av poenget er mitt nyfunne tillegg av nok en helt til listen.

Heltene vil her bli presentert ved navn (eller tittel), og gitt en kort introduksjon som forteller hvem de er og hva de har gjort for å fortjene heltestatus. NB! De står ikke i rangert rekkefølge! Jeg skiller dessuten mellom ekte og fiktive helter, og presenterer ekte helter først. Dersom jeg gidder å ta for meg fiktive helter vil de dukke opp i et kommende innlegg.

1. Scott Thoe
Thoe er kunstner fra USA, nå bosatt i Stamsund, Lofoten. Dette er mannen som lagde en fungerende modell av en bærebjelkekonstruksjon (egen oppfinnelse) i utskåret kålrabi, og presenterte verket for Teknisk Etat i Vestvågøy kommune. Han driver galleri med sin fru, og står bl.a. bak det største veggmaleriet i verden, malt på veggen til slippverket i Ballstad. Han er også en av pådriverne for å lage en bro av gamle tanks som del av nedrustingsprogrammet til Russland.

2. Morfar
Morfar var fra Narvik. Han lekte med meg hver dag de gangene vi var sammen. Hver morgen vekket jeg ham i sengen, og så ble sengen i løpet av kort tid forvandlet til en båt, et romskip, en flåte, et hus, en borg, eller noe annet. Mormor fikk ofte rollen som havfrue, romvesen, isbjørn, eller hva det skulle være, noe hun oftest tok med stoisk ro og forlot rommet. Det var sammen med ham at jeg lærte å leke, og lærte å se gjennom virkeligheten og oppdage andre ting der enn det folk flest gjør. Jeg strever hardt med å beholde denne lærdommen. Morfar gikk bort i 2004, til de evige moltemyrer.

3. Tor Åge Bringsværd
Bringsværd er en av fabelprosaens "fedre" i Norge. Sammen med Jon Bing utga han novellesamlinger og antologier, alene presterte han (og presterer fortsatt) utallige skuespill, hørespill og bøker - ofte "for barn", selv om Bringsværd selv ville fnyst av den betegnelsen. Han lærte meg videre om fantasien ved å demonstrere for meg at den ikke kjenner noen alder. Han legitimerer glede over sitt fedreland uten fnugg av tvilsomhet, argumenterer stadig for å ta tilbake kulturarven fra rasistiske nasjonalistgrupper, og viser en språkglede jeg aldri ville vært foruten. Han unngår å sette i bås, enten det er religion, sjanger, eller hva det skal være. Han snakker med hunder og katter og griser, og får det til å virke selvsagt. Han argumenterer for at politiske saker gjerne skal kunne vedtas med begrunnelsen "fordi det er koselig". Jeg håper han lever lenge og vel i mange år til, for han er en kulturskatt. At han ikke har fått fjeset sitt på en penge enda er beyond me.

4. Patti Smith
Første kvinne ut er blitt kalt rockens bastardgudmor. Hun ser ut som et fugleskremsel og har en mørk og mandig stemme som til tross for sitt dype toneleie er mer kvinnelig enn noe jeg har hørt før eller siden. Hun skraper i dybden av det sjelelige jordsmonnet og klager, hulker, gneller ut sitt budskap. Som poet er hun enda bedre. Jeg var på en akustisk konsert med henne på Roskilde-festivalen i 2001, og fikk en åpenbaring der. Det var det nærmeste jeg kom, og siden har kommet, en religiøs opplevelse.

5. Tom Waits
Tom Waits er en gud. Det er ikke stort mer å si. Evnen hans til å fortelle historier gjennom musikk går forbi mye annet jeg har vært borti. Ikke alt han gjør er stor poesi, og ikke all musikken er laget for å fenge, men uansett hva han lager så finner jeg det interessant. Det er rett og slett vanskelig å la være. Hadde Tom levd i middelalderen hadde han lett vært kongens narr; den som sier hva han vil og gjør hva han vil uten frykt for represalier.

6. Douglas Adams
Salige Douglas Adams var britisk humor på sitt ypperste siden Monty Python. Han rakk ikke å gi ut så gudsjammerlig mye materiale, men bare det lille som finnes er ordkunst, hver bidige setning. Det var mye vidd i den mannen, og han ble oss frarøvet aldeles for snart.

7. Neil Gaiman
Neil Gaiman er min helt fordi han viser meg hvilke veier fantasien kan gå hvis de bare får lov. Hans portrettering av Dream (of the Endless) som "fortellingenes prins", og linjen han trakk mellom drømmer og skaldekunst, åpnet opp en rekke rom i meg som jeg tror ellers ville forblitt stengte og nedstøvede. Jeg er også særs glad i mannen som aldri dør, som har en pakt med Dream, og jeg liker tanken på Delight som ble til Delirium. Det er gjennom tegneseriene, som den årvåkne leser sikkert skjønner, at jeg først ble kjent med Neil Gaiman. Siden fulgte noveller (hans etter min mening sterkeste side) og bøker.

8. Edward Norton
Da jeg skrev hjemmeeksamen i teaterteori i 2001 var det Edward Norton jeg siterte da jeg beskrev skuespilleren som kun et lerret man kan projisere andre figurer på. Metodeskuespill til side, Edward Norton er mannen som er samfunnsengasjert til de grader, som nekter å ta kreditt for arbeid han mener er "for lite" (han prøvde bl.a. å nekte Ridley Scott å sette navnet hans på rulleteksten til filmen Kingdom of Heaven fordi rollen hans var skjult og bare stemmen kunne høres), som gir bort solcellepaneler til fattige familier som ikke ellers kan betale strømregningen, og som har deltatt i en enorm kampanje for å få velgere i USA til å stemme. Likevel er det lite man vet om privatlivet til fyren, fordi han gjerne vil distansere seg selv fra media - der er det jo rollene han spiller som hører til.

9. Garth Ennis
Garth Ennis får plass på listen fordi han gang på gang brutaliserer fantasien min, og gang på gang får meg til å komme tilbake etter mer. Han står bak mange av historiene i tegneserier som Hellblazer, Preacher, Just a Pilgrim, The Punisher, m.fl. Mye av det han skriver er over-the-top, gjerne så brutalt at man begynner å le av det absurde i det. Samtidig er det noe av det som er så jævlig at det er til å grine av.

10. Chuck Palahniuk
Chuck Palahniuk er en amerikansk forfatter. Han gjør mye av det samme som Garth Ennis, med unntak av en ting - han brutaliserer fantasien min ved å vise meg at det ekte ofte er mer brutalt enn noen fiksjon. Det meste han skriver om i sitt forfatterskap er ting som kunne ha skjedd. Det er usannsynlig, men fortsatt innenfor en ramme av relativitet. Han har mange ganger skrevet fra perspektivet til kvinnelige hovedpersoner som virker råere og mer selvstendige som karakterer enn noen kvinnelig karakter skapt av en kvinnelig forfatter (som jeg har lest). Han hadde meg ved Fight Club, men genistreken som gjorde meg til fan for alltid var roadtrip-romanen Invisible Monsters. Korte setninger, muntlig språk, stream of consciousness - alle teknikker brukt av ham, og brukt djevelsk godt. Jeg skulle ønske jeg hadde halvparten av talentet hans.

11. Polly Jean Harvey
PJ Harvey er en britisk snagerinne som i sin tid hadde et forhold til Nick Cave (bruddet dem imellom resulterte visstnok i hans plate The Boatman's Call). Hun er ikke min heltinne for det, dog, men for sin alternative musikkstil. Hun synger, i samme tråd som Patti Smith, fra dypet av det dypeste stille vannet hun har inni seg. Hennes trolske stemme er noe jeg har ønsket meg lenge, men som det ikke bare er å få i julepresang.

12. Aung San Suu Kyi
Denne kvinnen, som har sittet i husarrest i eget land i fåglarna vet hvor mange år, er min heltinne for å vise meg hvilken disiplin mennesker er i stand til dersom saken deres betyr nok. Nelson Mandela kan nevnes i samme åndedrag, men han får ingen egen plass på listen.

13. Julius Paltiel
Paltiel var en jødisk mann som bodde i Trondheim fra sin fødsel til sin død, med unntak av et opphold i konsentrasjonsleir under krigen. Han fortalte studentene i mitt kull på lærerhøgskolen om det de måtte slite med i leirene, og det var ikke noen oppstæsjet klagehistorie, men rett og slett en rekke enkle sannheter. Lidelsen var ikke smurt tykt på. Det var ingen demonisering av tyskerne. Det var dog en ærlighet og en sterk vilje om at dette ikke skulle gjenta seg. Jeg beundret dette, og var lei meg for at han gikk bort tidligere i år. Flere skulle ha hørt på ham mens han levde.

14. Kevin Smith
Kevin Smith fremstår for meg som en kjempebaby, en griseheldig og bortskjemt filmnerd som til tross for mye motstand (f.eks. mot genikomedien Dogma; forøvrig etter min mening Ben Afflecks eneste akseptable rolleprestasjon) har klart å gjøre nøyaktig det han vil med livet sitt. Det beundrer jeg.

15. Serj Tankian
Sangeren i System of a Down demonstrerer et unikt talent for stemmekontroll, poetisk sans, og musikalsk/politisk bevissthet. At gitaristen i bandet har begynt å synge mer på platene deres irriterer meg grenseløst - fyren er best som backing for geniale Tankian.

Det slår meg at det var alt jeg hadde å si om heltene mine denne gangen. Det er kanskje ikke så mye, men det er da noe. Egentlig burde jeg vel hatt flere helter som ikke er internasjonale artister, men... feh. Det driter jeg i.