Faens fittetrynevinter!

Ikke nok med at vinteren 08/09 føles lenger enn vanlig, den er slemmere også. Jeg har allerede nevnt i denne bloggen at jeg tidligere ikke har falt og slått meg på over fem år? Vel i år har jeg brutt samtlige rekorder og kan stolt rømme med første og beste sirkus som passerer Trondheim under tittelen "The Amazing Falling Girl" ("See her get fucking hurt, it's apparently fun!").

Selvsagt falt jeg rett på den ekstra stive delen av korsryggen; på de musklene som jeg har brukt timesvis på å trene i løpet av ukene med muskelterapi. Og ræva, selvsagt. den jeg sitter på. Sånn at det skal gjøre vondt å sitte. Og selvsagt tok jeg meg for med begge armer, og det gjorde så vondt at jeg nå for første gang i år (strengt tatt første gang på mange år) har blitt sett gråtende offentlig. Fy faen. Jeg kjenner ilinger i albuen som stikker helt opp i føkkings nakken!

Ikke nok med det, men denne vinteren greier tidvis å snu sine få lyspunkt om til dritt også. I dag hadde jeg min første vikartime på snart et helt år, og klassen startet ut med å lyve om navnene sine fullstedig åpenlyst, invitere inn en elev fra en annen klasse og så lyve om hvem han var, og deretter krangle på anmerkningene de fikk for å lyve. Dagens ungdom må være fullstendig tilbakestående. Neste gang jeg føler noen biologisk klokke tikke, skal denne hendelsen minne meg på hvorfor den klokka må knuses med slegge og kjøres igjennom en bilknusemaskin før man senker delene ned på forskjellige dyp i Mariannegropen. Jeg synes synd på den ene eleven som faktisk kunne faget noenlunde, den eneste som svarte på oppgaver og holdt seg mer eller mindre i ro.

Timeplanboogie

Storfan av improvisasjon som jeg jo er, blir jeg fremdeles gretten når planene mine ikke klaffer. Særlig når det er jeg som har tatt initiativet til å ha en plan til å begynne med. Når man egentlig ikke har så mye å fylle dagene sine med annet enn en løs idé om at man skal skrive en bok, og den idéen til stadighet blir avbrutt av endeløse bussturer til Tiller og tilbake igjen for muskelterapi, da kan det være greit med litt selvdefinert struktur.

For eksempel gjorde jeg en avtale om å spille rollespill med en fast gruppe hver tirsdag i oddetallsuker. Hvilket til nå har funket helt greit. Jeg har to grupper jeg prioriterer til spilling nå etter jul, og det er den ukentlige D&D-kampanjen, og denne nye, faste. I situasjoner hvor D&D-kampanjen kræsjer med andre ting har jeg pleid å prioritere D&D, fordi vi gjorde en avtale da kampanjen ble startet om å prioritere å få spilt den ukentlig. Dette er selvsagt fullstendig urealistisk, men holder innsatsen til medlemmene oppe slik at vi faktisk spiller oftere enn en gang i måneden og knapt nok det. D&D-kampanjen har likevel hatt hull i sin spilleplan i det siste på grunn av arbeidstidene til gruppemedlemmene, men nå har det visstnok ordnet seg med en ukedag hvor vi skal kunne spille D&D omtrent ukentlig igjen. Hurra. Gjett hvilken ukedag det er, folkens. Riktignok ikke begrenset til oddetallsuker, men det er heller ikke holdbart å ombooke annenhver uke - det vil bare legge mer usikkerhet til både min og andres timeplaner. Hvilket plager meg, fordi jeg da er nødt til å bæsje i skuffen til den nyeste gruppa og booke en ny fast dag.

Crap on a crutch.

Muskelterapien jeg har begynt med er snart inne i den tredje av fire uker. Timeplanen er totalt mongo, med økter på 3x45 minutter hver mandag, onsdag og torsdag, henholdsvis klokken 12:30, 13:00, og 09:15. Ikke medregnet en halvtimes busstur (mer i rushtid) hver vei, og ikke medregnet at jeg i løpet av 45-minutt nummer tre blir slått i mellomgulvet av brå sultfølelse, siden det da har gått minst to timer siden sist jeg spiste noe, og blodsukkeret mitt er nede på gulvnivå og murrer. Vi har en veldig positiv og blid fysioterapeut, jeg liker henne, men når blodsukkeret styrer blir jeg jo før eller senere til Hulken. Og da skal det veldig lite til før jeg er glad for at blikk ikke kan drepe - når jeg står på tredemøllen og skal rette meg opp i ryggen, og hun for ørtende gang dytter meg i korsryggen fordi stillingen min ikke er perfekt.

Apropos tredemøller - av en eller annen kosmisk grunn blir jeg utrolig svimmel av å gå på tredemølle. Det å rette seg i ryggen blir på en måte underordnet det å ikke ramle over ende på en smertefull og flau måte. Jeg foretrekker faktisk å sitte og jokke på en luftpute av gummi (for å stabilisere bekkenet) i alles påsyn. Hurra for suggestive øvelser.

Det drønk, get krønk, get føøkkt øpp!

Jeg er føkkt. Jeg har nå vært våken i ca 24,5 timer i strekk. Først muskelterapi, så lunsj med kjæresten, så rollespilling. All night beibi! Det er en stund siden sist. Nei, nå lyver jeg. Sist var i juleferien. Men jeg har jo ikke ferie, for jeg er arbeidsløs. Sånn kan det gå.

Nå må jeg sove/besvime (stryk det som ikke passer).

Her kommer tøffe tøffe tøffe tøff

Tog til og fra Oslo... jeg kan tenke meg bedre måter å tilbringe 14 timer til sammen på. Særlig når den ene reisen innebærer å sitte med ryggen mot kjøreretningen, i et sete hvor stollommen foran meg er halvveis revet av og dermed ubrukelig, sammen med en dame som spiser matpakke som lukter sterkt av sitron(!) og klager over at hun må sitte baklengs.

Ja, du må sitte baklengs. Toget er fullt. Jeg driter i om det plager deg, jeg vil høre på musikk og lese spillbøker i fred. Ti still.

Det har vært en hyggelig tur ellers, da. Koselige folk i koselige omstendigheter på Holmestrand, samt en tur innom Grünerløkka og jyplingkollektivet der på torsdag, som endte i øl og en fantastisk deilig sovesofa som jeg hadde fått låne (nesten utelukkende) fordi jeg tok med en bøtte med frossen Innherredssodd i gave til beboerne (sodden var selvsagt tint som faen da jeg endelig var kommet frem etter sju timer i et tog der det trakk minusgradertrekk langs gulvet, men vinduskarmene kokte armen min). Og ostesmørbrød til frokost på fredag.

Toget til Holmestrand på fredag var selvsagt forsinket med minst en time, og min plan om å heltemodig hjelpe til med å rigge til og lage mat og sånt, døde litt. I stedet spiste jeg litt grandiosa for første gang på årevis, tror jeg, drakk ugudelige mengder kaffe, og prøvde å psyche meg til det jeg skulle gjøre senere på kvelden. Helgen skled deretter ut i stadig dårligere vitser, så jeg føler at jeg var i riktig miljø. Jeg merker dog at jeg er sosialt sliten nå, at jeg har gitt mye av meg selv i helgen, og at jeg derfor i ettertid knuger grådig på det lille som er igjen. Jeg har selvsagt også savnet vennene mine her i byen, og kjæresten min, og internett. Men nå skal jeg på trening for å få mindre vondt i armene.

PC or not PC

I jakten på en mediespiller til den nye media-PC'en i husholdningen, har min kjære kjæreste brukt husholdningens laptop til å innstallere et operativsystem på en usb-nøkkel (ja, det går an). Problemet oppsto i ettertid, da laptopen ukritisk bootet fra en drive som ikke lenger sto plugget i PC'en (nemlig usb'en), som den dermed ikke fant (fordi vi hadde tatt den ut), og dermed ble den stående og knipe igjen som en sitronsuttende amish-kjerring på Reeperbahn.

Da vi skulle løse problemet hadde vi selvsagt tidspress - jeg skal til Oslo om to dager, og må da ha med meg en (fungerende, mind you) laptop. Ikke bare det, men kjæresten hadde også klart å kveste skulderen sin igjen (dette er noe som skjer hyppigere enn jeg liker å tenke på), og dermed ble jeg "tastaturansvarlig" for de mange, mange forsøkene på å boote fra Vista-dvd'en og taste inn kommandoer i DOS. I og for seg spennende, jeg lærte noe nytt, men samtidig ubehagelig å sitte og lære på tvang, under tidspress, mens hele meg glødet av et hvitt, pulserende raseri.

Dette med raseriet skjer, som dere sikkert har skjønt, relativt ofte.

Denne gangen skal mitt hat, min grusomme, utilgivende avsky rettes mot Linus Torvalds. Jepp, oppfinneren av Linux. Misforstå meg rett; idéen er god, den. Jeg liker open source. Gratis greier? Ja, takk. Problemet er bare at det som er gratis ofte også har en kvalitet og en pålitelighet som er deretter. Mulig det er mange IT-nerder som vrir seg på stolen over meg nå, og føler seg krenket på vegne av Torvalds eller hvem faen som driver og lager alle de der fancy-navnede distribusjonene, men jeg har - foreløpig - hatt minimalt med problemer med Microsoft-produkter sammenlignet med de mange, mange timene med misnøye og frustrasjon som har oppstått i mitt hjem over en eller annen Linux-distribusjon. Dessverre, for jeg skulle så gjerne ha likt Linux. Viljen er der, men empirien... den viser en annen virkelighet. Derfor vil jeg gjerne, en dag, en vakker dag, stå på trammen til Linus Torvalds, ringe på dørklokken, og når han åpner, spørre ham om han har tenkt å gi meg tilbake disse timene med tårer og sinne som hans oppfinnelse har røvet ut av livet mitt og som jeg aldri noen sinne får tilbake. Jeg vet at det er et urimelig ønske (for det første kunne jeg jo bare latt være å bruke oppfinnelsen hans til å begynne med, men alas, det er ikke meg, det er kjæresten som insisterer), men likevel... lysten, ønsket om å demonstrere mitt lille hjertebarn, hatet, er i aller høyeste grad til stede. Jeg skulle gjerne skutt inn noe om effektiv bruk av balltre mot kneskåler her også, men let's face it: Så personlig er det tross alt ikke.

Det var dagens lille utblåsning. Når alt kommer til alt, gikk det jo bra til slutt. Vi fikk ordnet opp, og ingen filer er tapt. Hurra! Men jeg kommer til å være mye mer kritisk til Linux i fremtiden (som om jeg ikke var kritisk nok fra før). There's no such thing as a free lunch.

Vinterferie = ferie fra vinteren

Så begynner det å snø, vettu. Igjen. Den siste uken har det vært relativt kaldt i Trondheim, med minusgrader helt ned i sjiktet der kvikksølvet teaser 10-tallet som en annen luremus. Så da det begynte å snø for to dager siden tenkte jeg i min ungdommelige naivitet "Hurra, snø, det betyr at det i hvert fall har blitt litt varmere!"

Men neida. Like forbannet kaldt. Åtte-ti minus og snø? Jeg tror menneskeheten har overvurdert hvor stilige effektene av den globale oppvarmingen kom til å bli. Særlig tror jeg oppvarmings-biten er litt å ta i. Luften er så tørr at jeg kunne slengt et glass vann ut vinduet og det ville bli absorbert opp og forsvinne fullstendig. Snøen knirker ikke under føttene når man går, den bare føles som tørr sand. Å gå utendørs i Trondheim for tiden er som å gå på stranda, med alle de negative tingene det medfølger og ingen av de positive - det er tungt å gå, man sklir, har ikke fotfeste, og det er langt fra varmt, alle rundt en ser ut som varierende grader av michelin-mannen, og man ser ikke helt hvor man går fordi det er snøvær, og man hører ikke bølgeskvulp, men rushtrafikk.

Vinterferie i februar hadde derfor vært helt på sin plass, dersom det hadde betydd faktisk, bokstavelig ferie fra vinteren. Jeg er rett og slett pisse lei. Når man fryser så lett som jeg gjerne gjør, hadde det ikke vært av veien å få lagt varmekabler under hele Trondheim, og bare sette dem på litt uti februar måned, når julen er over for lengst og noveltyen med snø og vinter begynner å gå over i pur irritasjon. Lite miljøvennlig, sier du? Joda, sant det. Men likevel.

Jeg har blitt en stuegris denne vinteren, like mye fordi jeg ikke kan plages til å gidde å vasse rundt i snø som går over støvleskaftene mine, bokstavelig talt - men også fordi jeg fryser, og fordi jeg utvikler en usunn aggresjon av å gå på glatt is. Brodder, sier folk. Brodder hjelper ikke mot snø, og det hjelper heller ikke mot is som er så glatt at selv sanden man strør oppå ruller rundt som miniatyrklinkekuler og gjør det om mulig enda vanskeligere å holde seg på bena - brodder kan også skli, visste du det? Når denne snøen så kommer og gjemmer de glatte issvullene, så man ikke en gang kan se hvor man skal trå forsiktig, da gir jeg meg over og setter meg i sofaen med kaffekopp og laptop. Jeg hadde ikke falt på isen på over fem år før i år; i år har jeg falt tre ganger. Er det noen som har den villeste aning om hvor vondt det er å falle med muskelsmerter?

Trondheim kommune har ifølge sikre kilder solgt isskrapene man bruker til å ta vekk noe av den ujevne glattisen fra fortauene. Solgt, hvorfor det? Jo, visstnok fordi de "ikke kommer til å trenge dem lenger, med den globale oppvarmingen". Makan til kjøtthuer. Håper de faller og brekker noe, hele bunten, så de skjønner hva de gjør med oss vanlige mennesker. Drittfolk.

Hvis det ikke er varmere i Oslo i helgen, så griner jeg, og så absorberes tårene mine opp i luften, så det er ingen som ser det og jeg kan late som om jeg er kjempetøff. Sukk.

Dødens lamunger

Dette innlegget er på engelsk. Bloggen min er vanligvis ikke på engelsk, men dette innlegget er det av en grunn.

For those of you who have seen this website and were shocked and in horror of the cruel fate of this lamb; worry no more! He is saved! I, personally, managed to release him from his cruel prison and he is now in refuge with people who love his backwards ear.

Here is a photo of him celebrating his freedom.

Andryrkalfabet

Jeg er utdannet lærer, men jeg tror jeg er analfabet overfor andre yrker og deres funksjon. Andryrkalfabet. Eller noe. Jeg oppdaget min tilstand da jeg for ørtende gang spurte sykepleierstudenten hvorfor hun ikke var på praksis i dag, selv om hun hadde fortalt meg i går at hun hadde kveldsskift. Og da jeg hørte "kveldsskift" antok jeg automatisk at hun skulle sitte på jobb hele natta, men det heter visst nattskift. Det burde jeg jo vite, men hva annet kan man forvente av noen som ikke visste hva faren sin jobbet med under hele oppveksten? Jeg aner fortsatt ikke hva han faktisk, konkret, gjorde i årene mellom da jeg var ti og da jeg fylte atten. Det tok meg to år å skjønne jobbtidene til kjæresten min, og da jeg først hadde lært dem, byttet han arbeidstid. Figures.

Ellers må jeg dele her det jeg har delt med de fleste av mine venner nylig - jeg har (som noen vet) hatt kroniske smerter i armene, skuldrene, og hendene i... tja. Nesten tolv år. Jeg har aldri fått noen diagnose. Jeg har vært inn og ut av dørene til spesialister og sykehus og spesialklinikker, operert albueleddet, alt til ingen nytte. Så fikk jeg komme til Fysikalsk Medisin på Tiller, og en perleport åpnet seg og det strømmet lys ut. Jaja, ikke bokstavelig talt, da. Men det viser seg da at jeg har leddnære muskelsmerter (aner ikke helt hva det betyr), og det kan trenes vekk på seks til ti måneder.

Halleluja, or other appropriate exclamations.

Ellers har jeg sett Død Snø. Uten å røpe for mye kan jeg si at jeg blir veldig glad av oppsynet på de zombiene. Sjangerkonvensjonene oppfylles også. Det var et par av hva jeg vil kalle "logiske brudd" (som ikke har noe å gjøre med at det faktisk finnes zombier). Jeg tror Peter Jackson ville likt denne filmen. Jeg tror han ville likt den veldig godt.