Griser og meksikanere

Jeg noterer meg med en viss interesse at enkelte jøder (og uten tvil enkelte muslimer) ønsker at "svineinfluensa" skal skifte navn til "meksikansk influensa". Dette er åpenbart fordi grisen er et urent dyr i jødedommen (og i islam), men jeg må nesten svare med følgende:

Hva pokker har det med saken å gjøre? Det er en sykdom! Den er uren i seg selv, den dreper folk, hva pokker kan gjøre den verre?

Influensaen in question har jo for lenge siden sluttet å smitte fra gris til folk, nå smitter den bare gjennom folk. Men bare tanken på at man kan bli stigmatisert fordi man har fått en dødelig sykdom som i ett eller annet ledd kan ha smittet fra en gris, skremmer vannet av et helt folkeslag. Det igjen, skremmer meg. Og jeg synes synd på de stakkarne som blir stigmatisert på grunn av det. Det er som med homser og aids, all over again. "Alle" vet jo i dag at aids kan smitte andre enn homser. Akkurat som at "alle" vet at man ikke får influensa direkte av fugler og griser. Det burde ikke være et problem. Man kan visstnok ikke ha en sykdom som er assosiert med et urent dyr, men det er et ord jeg gjerne vil gjøre klart: assosiert. Ikke "fått på grunn av seksuell kontakt med" eller hva pokker, men assosiert.

Det er litt som å lese om den gangen en muslimsk far ønsket en tegning av en glad gris fjernet fra korridoren på barneavdelingen på et sykehus. Bare representasjonen av en gris gjorde at han følte at sykehuset var for skittent for ungene hans. Det er en jævla tegning av et gårdsdyr! På papir! Laget med fargestift! Nå er jo muligens fettet i fargestiftene laget av svinefett, men i så fall skulle han jo krevd alle tegningene fjernet, samt fargestiftene og hele hopprennet.

Og meksikanerne da? Dem er det ingen som tenker på.

Timeplanboogie

Storfan av improvisasjon som jeg jo er, blir jeg fremdeles gretten når planene mine ikke klaffer. Særlig når det er jeg som har tatt initiativet til å ha en plan til å begynne med. Når man egentlig ikke har så mye å fylle dagene sine med annet enn en løs idé om at man skal skrive en bok, og den idéen til stadighet blir avbrutt av endeløse bussturer til Tiller og tilbake igjen for muskelterapi, da kan det være greit med litt selvdefinert struktur.

For eksempel gjorde jeg en avtale om å spille rollespill med en fast gruppe hver tirsdag i oddetallsuker. Hvilket til nå har funket helt greit. Jeg har to grupper jeg prioriterer til spilling nå etter jul, og det er den ukentlige D&D-kampanjen, og denne nye, faste. I situasjoner hvor D&D-kampanjen kræsjer med andre ting har jeg pleid å prioritere D&D, fordi vi gjorde en avtale da kampanjen ble startet om å prioritere å få spilt den ukentlig. Dette er selvsagt fullstendig urealistisk, men holder innsatsen til medlemmene oppe slik at vi faktisk spiller oftere enn en gang i måneden og knapt nok det. D&D-kampanjen har likevel hatt hull i sin spilleplan i det siste på grunn av arbeidstidene til gruppemedlemmene, men nå har det visstnok ordnet seg med en ukedag hvor vi skal kunne spille D&D omtrent ukentlig igjen. Hurra. Gjett hvilken ukedag det er, folkens. Riktignok ikke begrenset til oddetallsuker, men det er heller ikke holdbart å ombooke annenhver uke - det vil bare legge mer usikkerhet til både min og andres timeplaner. Hvilket plager meg, fordi jeg da er nødt til å bæsje i skuffen til den nyeste gruppa og booke en ny fast dag.

Crap on a crutch.

Muskelterapien jeg har begynt med er snart inne i den tredje av fire uker. Timeplanen er totalt mongo, med økter på 3x45 minutter hver mandag, onsdag og torsdag, henholdsvis klokken 12:30, 13:00, og 09:15. Ikke medregnet en halvtimes busstur (mer i rushtid) hver vei, og ikke medregnet at jeg i løpet av 45-minutt nummer tre blir slått i mellomgulvet av brå sultfølelse, siden det da har gått minst to timer siden sist jeg spiste noe, og blodsukkeret mitt er nede på gulvnivå og murrer. Vi har en veldig positiv og blid fysioterapeut, jeg liker henne, men når blodsukkeret styrer blir jeg jo før eller senere til Hulken. Og da skal det veldig lite til før jeg er glad for at blikk ikke kan drepe - når jeg står på tredemøllen og skal rette meg opp i ryggen, og hun for ørtende gang dytter meg i korsryggen fordi stillingen min ikke er perfekt.

Apropos tredemøller - av en eller annen kosmisk grunn blir jeg utrolig svimmel av å gå på tredemølle. Det å rette seg i ryggen blir på en måte underordnet det å ikke ramle over ende på en smertefull og flau måte. Jeg foretrekker faktisk å sitte og jokke på en luftpute av gummi (for å stabilisere bekkenet) i alles påsyn. Hurra for suggestive øvelser.

Glass

En trend jeg har lagt merke til i løpet av mine siste fem år i Trondheim, er glassknusertrenden. Hva den går ut på? Å knuse så mye glass som mulig på gatene i Trondheim, spesielt i Møllenberg-området. Knuste flasker over alt. Jeg er glad jeg ikke har kjæledyr, for jeg ville konstant ha vært nødt til å plukke glasskår ut av potene deres og koste på meg dyre dyrlegeregninger samt sjelekvaler over at dyrene min skulle ha det vondt. Jeg mener, er det virkelig nødvendig å knuse alt glass man kommer over? Hva skjedde med å sette fra seg den tomme ølflasken sånn at de gamle jubbene som leter etter panteflasker kan komme og ta den med seg? Jeg husker faktisk en tid hvor man kunne gå barføtt på asfalten i denne byen. Men ikke nå lenger, nei. Ganske meningsløse greier, spør du meg.

Av andre meningsløse tidtrøyter er det å spille Xbox. Det vil si, meningsløst, men ganske gøy. Spillet Lost Odyssey er et eventyrspill der man spiller den udødelige Kaim Argonar - kriger fra en annen verden. Kampene er turbaserte, slik som i Final Fantasy, og gjør strategi i kamp så mye lettere å forholde seg til for oss som er litt treige på labben. Det merkes at spillet er japansk, for i tillegg til en rekke andre udødelige karakterer (og en litt snotty trollmann) som legges til Kaims brave gjeng er to unger(!) på en åtte-ti år som kan å trylle og slåss. I alle cutscenes er de skvetne og barnslige, men i kamp er de urokkelige pillarer av bravur. Snodig, det der. Rent bortsett fra regelrett railroading av handlingen, samt et par virkelig irriterende sniking-i-labyrint-løsninger hvor man er nødt til å gjøre alt fra begynnelsen hver gang man blir oppdaget, er det faktisk et rimelig bra spill. Stemningen blir virkelig til å ta og føle på igjennom en rekke noveller forkledd som drømmesekvenser som dukker opp igjennom spillet. Ja ja, jeg vet - den gjengse gamer vil vel gjerne bruke argumentet "jeg vil spille, ikke lese" - men prøv det gjerne. Om det blir for kjedelig eller tar for lang tid, kan man bare skippe over sekvensene ved å trykke B i stedet for A hver gang de dukker opp. Det er faktisk også mulig å skippe over de lange, noen ganger litt goofy cutscenene, men i så fall går man glipp av mye av bakhistorien i spillet.

Ironisk nok er det jeg som bruker Xboxen mest her i huset nå for tiden, etter å ha sittet i lengre tid og murret fordi kjæresten fikk til å spille Mass Effect, noe som virket totalt dødfødt på meg. Bra story, dårlig spillkontroll. Takke meg til turbasert kamp!

Å spille Xbox har nå i det hele tatt vært en liten velsignelse for meg i det siste. Jeg har vært murrete og utilpass en stund, uvisst hvorfor, annet enn at det kan ha noe å gjøre med min stadige arbeidsløshet. Det var spennende å være på laiv igjen forrige helg, og etter en spennende laiv blir det alltid litt kjedelig å returnere til "gompeland", for å bruke et Harry Potter-uttrykk. Og ikke nok med det, men det virker som det blir lite rollespill utover, siden folk er så forbannet opptatte hele tiden. Ræv og ræv.

Jahopp. Så har jeg greid å skrive en totalt innholdsløs blogg denne gangen også. I must be losing my grip.