Dette er en oppsummering av året som var. Jeg husker ikke hvor jeg først rappet denne listen med spørsmål, men jeg brukte den på devArt-bloggen min sist nyttår, og kan like gjerne bruke den her også.
1. Hva gjorde du i 2008 som du aldri hadde gjort før?
Jeg hadde en skikkelig lærerjobb i videregående skole. Bare et vikariat, men likevel. Og så spiste jeg fårikål. Fysj. (No offense, Bjarte! Jeg liker bare ikke sauekjøtt.) Og så var jeg på Arcon.
2. Holdt du noen av nyttårsløftene dine, og skal du ha noen nye dette året?
Jeg har aldri noen nyttårsforsetter av den enkle grunn at jeg ikke ser behovet for å øyeblikksfeste avgjørelser om å endre seg. Hvis jeg skal slutte å spise sjokolade, f.eks., så er sannsynligheten for at jeg vil greie det uaffektert av i hvilket øyeblikk jeg først tenkte tanken. "Nyttår" eller "andre torsdag i mars", det er liksom likegyldig.
3. Var det noen fødsler i din nære krets?
Det kommer an på definisjonen av "nær krets".
4. Var det noen dødsfall i din nære krets?
Ikke dette året.
5. Hvilke land besøkte du i 2008?
Frankrike.
6. Hva ønsker du deg i 2009 som du ikke fikk i 2008?
En smertefri eksistens.
7. Hvilken dato i 2008 vil du huske lenge, og hvorfor?
Bryllupet til Helge og Rigmor! Beste bryllupet jeg har vært i noen sinne. Nå har jeg bare vært i tre, så det teller kanskje ikke, men likevel. Og tredveårsdagen til kjæresten min. Fordi det er en runddag, og fordi det skjedde flere hyggelige ting den dagen.
8. Hvilket mål var det beste målet du oppnådde i 2008?
Jeg så Tom Waits i Paris! Nå kan jeg dø.
9. Hva var din største tabbe?
Å snakke før jeg tenker. Det var liksom ikke én stor tabbe, men masse små. Som vanlig.
10. Led du av noen sykdom eller skader i 2008?
Jeg har kroniske smerter i armene og skuldrene, så jepp.
11. Hva var den beste tingen du kjøpte?
Jeg kjøpte en t-skjorte på katebeaton.com med teksten "Reading - it's crazy!". Og så kjøpte jeg tre fargeglade t-skjorter med utrolig cheesy motiv fra GinaTricot, og de er fantastisk behagelige å gå i. Dessuten kjøpte jeg en blå selskapskjole til bryllupet til Helge og Rigmor, og den var snasen.
12. Hvem oppførte seg prisverdig?
Jeg. Stort sett.
13. Hvem oppførte seg på et vis som deprimerte deg eller gjorde deg sint?
Bygones. Jeg skal ikke nevne navn.
14. Hva ble mesteparten av pengene dine brukt til?
Husleie, strøm, mat, tur til Oslo, tur til Lofoten, tur til Paris, bryllupsgaver.
15. Hva ble du veldig, veldig entusiastisk over og begeistret for?
Tom Waits-konserten, det nevnte bryllupet, og rollespillet Itras By. Rollespill generelt, egentlig. Som vanlig.
16. Hvilke sanger kommer til å minne deg om 2008?
Ganske mange. Hele Maskineri-albumet til Kaizers Orchestra, f.eks., og hele albumet We Were Dead Before The Ship Even Sank av Modest Mouse. Låtene Marching Bands of Manhattan av Death Cab For Cutie, og Bad Things av Jace Everett troner også høyt.
17. Sammenlignet med denne tiden sist år, er du:
a. lykkeligere eller ulykkeligere? - Lykkeligere. Definitivt.
b. tynnere eller tjukkere? Tynnere!
c. rikere eller fattigere? Fattigere.
18. Hva skulle du ønske du hadde gjort mer av?
Trening. Vektløfting er den nye greia mi, og det skal jeg begynne med denne måneden, for pokker!
19. Hva skulle du ønske du hadde gjort mindre av?
Sagt ja til ting jeg egentlig ikke gidder å gjøre.
20. Hvordan tilbragte du julen?
Sammen med mamma, søsteren min, kjæresten, og kjærestens bror, i leiligheten vår her i Trondheim. Det ble litt krise og stress og gnål, men sånn er det å feire jul. Sier Grinchen.
21. Hvem snakket du mest med på telefonen?
Kjæresten.
22. Forelsket du deg i 2008?
Mnei, ikke med mindre man regner kjærligheten i et elleve år langt forhold som "forelskelse".
23. Hvor mange one-night stands?
Ingen.
24. Hva var ditt yndlings-TV-program?
Eureka. Ellers så er også Chuck, Bones, Heroes, How I Met Your Mother og Stargate: Atlantis på topp-ti-lista.
25. Er det noen du hater nå som du ikke hatet på denne tiden sist år?
Nei, mitt hatnivå er ganske konstant og jevnt.
26. Hva var den beste boken du leste?
"La den rette komme inn" av John Ajvide Lindqvist.
27. Hva var din største musikalske oppdagelse?
Jeg gjenoppdaget Bob Dylan, og det var topp. Ellers oppdaget jeg Death Cab For Cutie og Modest Mouse.
28. Hva ønsket du deg som du fikk?
Tom Waits-konsert og en tur til Louvre.
29. Hva ønsket du deg som du ikke fikk?
Å skrive og utgi en bok.
30. Hva var favorittfilmen din i 2008?
The Dark Knight på førsteplass, Gone Baby Gone på andreplass, og Iron Man på tredjeplass.
31. Hva gjorde du på bursdagen din, og hvor gammel ble du?
Siden jeg har oppmerksomhetsspennet til en full gullfisk, husker jeg ikke det. Jeg ble 28.
32. Hvilken ting kunne gjort året ditt bedre?
Mer penger.
33. Beskriv ditt motekonsept for året 2008?
Svart. Og morsomme t-skjorter.
34. Hva fikk deg til å beholde fornuften?
Fornuften?
35. Hvilken kjendis ble du mest sjarmert av?
Robert Downey jr.
36. Hvilke politiske tema opptok deg mest?
Presidentvalget i USA.
37. Hvem savnet du?
Morfar, fremdeles. Det er nå ca fem år siden han døde. Jeg savnet også søsteren min, som flyttet til Kent (i Storbritannia) i september.
38. Hvem var den beste nye personen du ble kjent med?
Dere nede i Oslo; dere vet hvem dere er.
39. Fortell om en livserfaring du gjorde deg i 2008:
"Twenty years of schoolin' and they put you on the day shift." (Bob Dylan)
40. Siter en sangtekst for å oppsummere året 2008:
Bob Dylan: "Shelter From The Storm"
'Twas in another lifetime, one of toil and blood
When blackness was a virtue and the road was full of mud
I came in from the wilderness, a creature void of form.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
And if I pass this way again, you can rest assured
I'll always do my best for her, on that I give my word
In a world of steel-eyed death, and men who are fighting to be warm.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Not a word was spoke between us, there was little risk involved
Everything up to that point had been left unresolved.
Try imagining a place where it's always safe and warm.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
I was burned out from exhaustion, buried in the hail,
Poisoned in the bushes an' blown out on the trail,
Hunted like a crocodile, ravaged in the corn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Suddenly I turned around and she was standin' there
With silver bracelets on her wrists and flowers in her hair.
She walked up to me so gracefully and took my crown of thorns.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Now there's a wall between us, somethin' there's been lost
I took too much for granted, got my signals crossed.
Just to think that it all began on a long-forgotten morn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Well, the deputy walks on hard nails and the preacher rides a mount
But nothing really matters much, it's doom alone that counts
And the one-eyed undertaker, he blows a futile horn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
I've heard newborn babies wailin' like a mournin' dove
And old men with broken teeth stranded without love.
Do I understand your question, man, is it hopeless and forlorn?
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
In a little hilltop village, they gambled for my clothes
I bargained for salvation an' they gave me a lethal dose.
I offered up my innocence and got repaid with scorn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Well, I'm livin' in a foreign country but I'm bound to cross the line
Beauty walks a razor's edge, someday I'll make it mine.
If I could only turn back the clock to when God and her were born.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Viser innlegg med etiketten Iron Man. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Iron Man. Vis alle innlegg
fredag 2. januar 2009
fredag 27. juni 2008
The prettiest girl in Itras By
Spillfestivalen Arcon, dag 2: Jeg ankom Blindern i ti-tida, bare for å oppdage at pengene jeg trodde nettbanken min hadde overført til Arcon, ikke var overført likevel. Det ble en masse styr, og jeg endte opp med å betale 50 kroner mer for hele festivalen. Det var riktignok ikke så ille, siden jeg uansett hadde regnet med denne utgiften, men likevel litt surt at jeg mistet deltakerprioriteringene jeg vanligvis ville hatt som forhåndsbetalende. Det til side brukte jeg første pulje av dagen til å sose rundt, lære meg å spille HeroClix, og møte folk jeg (såvidt) kjenner fra Hyperions rollespillforum.
Jeg endte på en eller annen måte opp med å drikke øl og dele en salat med en av forfatterne av det (fantastiske) nye norske rollespillet Itras By. Til tross for at jeg ofte føler meg litt pussig i sosiale sammenhenger, særlig med "fremmede", gikk det rimelig fort å komme inn i en samtale. Litt senere på dagen fikk jeg også prøvd spillet. I form fungerer det litt som en øvelse i improvisasjon og teatersport, bare ikke nødvendigvis med voldsomme fysiske virkemidler. Samtidig er det en felles historie som fortelles, gjerne ved hjelp av virkemidler som flashbacks, speiling, og rollebytte. Jeg ble inspirert og stimulert av samspillet med en ellers fullstendig ukjent gruppe, noe som er en sjeldenhet hos meg. Etterpå fikk jeg hatt en lang samtale med spillederen om rollespill som fenomen generelt, og samlet en del inntrykk til masteroppgaven min.
Jeg fikk også noen negative inntrykk på Arcon i dag. Først var det den personen som pekte på Stargate: Atlantis-genseren min (i logoen ser A-en i midten av Atlantis ut som en Å) og spurte om "Atlåntis var den banken som sank i havet utenfor England". AtLÅNtis, ikke sant. Bank, ikke sant. Lån i bank, ikke sant. Forsåvidt morsomt tenkt, men jeg tok den ikke akkurat i øyeblikket, og jeg er lei av folk som påpeker at den A'en ser u som en Å. Jeg får lyst til å rope "JA, JEG VET DET! TI TUSEN MILLIONER MENNESKER HAR SAGT DET FØR DEG!" Men jeg tar meg i det hver gang. Hver eneste gang. Jeg er høflig sånn.
Deretter var det en person som jeg ikke skal beskrive eller henge ut på noen måte, mest fordi vekommende vil være utrolig gjenkjennbar ved en fysisk beskrivelse. Jeg vil gjerne påpeke overfor denne personen at jeg ikke er interessert i å høre hans håpløst detaljerte utlegninger om den komplette handlingen i et tegneseriehefte han har lest. Aldri. Noen. Gang. Og det gjelder alle andre i hele verden også. Ikke fortell meg hele handlingen i en tegneserie, en film, en bok, et rollespillscenario, en TV-serie, et dataspill, eller NOE annet der det vil være et poeng å ikke vite slutten. Innledningen "Jeg leste en gang et hefte der..." har begynt å ha en Pavloviansk virkning på meg - jeg begynner umiddelbart å mislike personen helt til vedkommende har bevist at han/hun kan stoppe et sted etter å ha fortalt konseptet, for så å overlate til meg å velge om jeg vil lese/se/spille det det handler om. Istedet for å påtvinge meg hele hemmeligheten og dermed frata meg gleden ved å finne det ut selv, og ultimat sett dermed frata meg retten til å velge selv om jeg vil finne det ut eller ikke.
Så var det personen som hadde i beltet sitt en elektronisk og fargeglad dings med knapper på. Hver gang han trykket på en knapp, blipet det ut en av de mange lett gjenkjennelige lydeffektene fra de første Super Mario Bros.-spillene. Gøy én gang? Ja. To ganger? Jo'a. Femti ganger? NEI! Hold truten på deg før jeg brekker de små beina dine! ...hadde jeg lyst til å si. Men det gjorde jeg ikke.
Til slutt personen som snakket til meg flere ganger uten at jeg skjønte hva han sa. Det var norsk, tror jeg, og han så helt vanlig ut, så han burde ikke savne støttekontakten sin eller tolken sin, men jeg skjønte ikke et pøkk. Jeg kunne ikke annet enn å trekke på skuldrene og gå. Da foretrekker jeg personen som to ganger inviterte meg med på brettspill (som jeg dessverre måtte takke nei til begge gangene) og som solgte meg en D&D: Eberron-bok for en femtilapp fordi han ikke hadde fått helt sansen for settingen selv.
HeroClix var forsåvidt gøy, men ikke gøy nok til at jeg gidder å bruke uhorvelige mengder penger på det. Særlig siden jeg ikke er taktisk, og heller vil spille med heltene mine enn å samle et brukbart taktisk team. Iron Man OG Hulken? Ja takk! Wolverine? Peis på. Obskure helter fra 1940-tallet? Nnnn... nei. Takk. Effektive, joda. Har jeg hørt om dem og dermed viser et fnugg av interesse? Nope. Jeg spilte en runde med et ca 200-poengs-team med Batman, Robin, Batwoman, og en gammel mann med en magisk kjepp som jeg ikke husker navnet på (mannen, ikke kjeppen).
Som jeg nevnte i gårsdagens blogginnlegg er det av og til skremmende hva stereotyper kan gjøre. Jeg dro forsåvidt nedover med det for øye å observere og intervjue folk om hobbyen sin, for akademisk bruk, men noen ganger slår jenteinstinktene til, altså. Som Vero sa om meg over msn: "[Jeg] drar til Arcon for å intervjue folk om rollespill, og det [jeg] legger mest merke til er hvem som er søte og hvem som er kjekke." Og det må jeg bare si; det er pokker ikke så mange der i verken den ene eller den andre kategorien! Men nå er jeg slem og ekkel. Det ligner ikke meg. Jo, det gjør det, forresten.
Til slutt i dag ga jeg opp å bli med på et brettspill jeg egentlig var signet opp for (jeg har spillet hjemme, så motivasjonen var ikke verdens største), fordi jeg ville rekke trikken hjem til vertens hus mens den fremdeles gikk. Jeg er sliten og trøtt, men sitter nå fortsatt oppe og lurer, spiser potetgull og kaffedrops, og blogger og msn'er. Oslo er, slår det meg, en spennende by, selv om jeg ikke ville bodd her. På rusleturen fra det trikkestoppet der det lå en Bunnpris, og hjem til verten min, gikk jeg forbi en brukthandel som kjøper opp dødsbo, og i vinduet hadde de utrolig mange kule ting. Nips, poselen, gamle bøker. Jeg gikk også forbi en pub med 20-talls-skinnmøbler og rustikke bokhyller MED bøker i, og minst én bokhandel med trange lokaler og mye støv. Hager med hengende trær. Bislett Stadion. Det er ting her som er mye mer spennende for meg som kommer utenfra enn jeg tror det er for dem som bor her.
På herredassen i kjelleren på Wilhelm Bjerknes Hus på Blindern står det, på veggen: "Blindern er det verste stedet i verden." Jeg vet ikke som det stemmer. Jeg håper jo egentlig at det gjør det, for da er jo ikke verden egentlig så ille.
Jeg endte på en eller annen måte opp med å drikke øl og dele en salat med en av forfatterne av det (fantastiske) nye norske rollespillet Itras By. Til tross for at jeg ofte føler meg litt pussig i sosiale sammenhenger, særlig med "fremmede", gikk det rimelig fort å komme inn i en samtale. Litt senere på dagen fikk jeg også prøvd spillet. I form fungerer det litt som en øvelse i improvisasjon og teatersport, bare ikke nødvendigvis med voldsomme fysiske virkemidler. Samtidig er det en felles historie som fortelles, gjerne ved hjelp av virkemidler som flashbacks, speiling, og rollebytte. Jeg ble inspirert og stimulert av samspillet med en ellers fullstendig ukjent gruppe, noe som er en sjeldenhet hos meg. Etterpå fikk jeg hatt en lang samtale med spillederen om rollespill som fenomen generelt, og samlet en del inntrykk til masteroppgaven min.
Jeg fikk også noen negative inntrykk på Arcon i dag. Først var det den personen som pekte på Stargate: Atlantis-genseren min (i logoen ser A-en i midten av Atlantis ut som en Å) og spurte om "Atlåntis var den banken som sank i havet utenfor England". AtLÅNtis, ikke sant. Bank, ikke sant. Lån i bank, ikke sant. Forsåvidt morsomt tenkt, men jeg tok den ikke akkurat i øyeblikket, og jeg er lei av folk som påpeker at den A'en ser u som en Å. Jeg får lyst til å rope "JA, JEG VET DET! TI TUSEN MILLIONER MENNESKER HAR SAGT DET FØR DEG!" Men jeg tar meg i det hver gang. Hver eneste gang. Jeg er høflig sånn.
Deretter var det en person som jeg ikke skal beskrive eller henge ut på noen måte, mest fordi vekommende vil være utrolig gjenkjennbar ved en fysisk beskrivelse. Jeg vil gjerne påpeke overfor denne personen at jeg ikke er interessert i å høre hans håpløst detaljerte utlegninger om den komplette handlingen i et tegneseriehefte han har lest. Aldri. Noen. Gang. Og det gjelder alle andre i hele verden også. Ikke fortell meg hele handlingen i en tegneserie, en film, en bok, et rollespillscenario, en TV-serie, et dataspill, eller NOE annet der det vil være et poeng å ikke vite slutten. Innledningen "Jeg leste en gang et hefte der..." har begynt å ha en Pavloviansk virkning på meg - jeg begynner umiddelbart å mislike personen helt til vedkommende har bevist at han/hun kan stoppe et sted etter å ha fortalt konseptet, for så å overlate til meg å velge om jeg vil lese/se/spille det det handler om. Istedet for å påtvinge meg hele hemmeligheten og dermed frata meg gleden ved å finne det ut selv, og ultimat sett dermed frata meg retten til å velge selv om jeg vil finne det ut eller ikke.
Så var det personen som hadde i beltet sitt en elektronisk og fargeglad dings med knapper på. Hver gang han trykket på en knapp, blipet det ut en av de mange lett gjenkjennelige lydeffektene fra de første Super Mario Bros.-spillene. Gøy én gang? Ja. To ganger? Jo'a. Femti ganger? NEI! Hold truten på deg før jeg brekker de små beina dine! ...hadde jeg lyst til å si. Men det gjorde jeg ikke.
Til slutt personen som snakket til meg flere ganger uten at jeg skjønte hva han sa. Det var norsk, tror jeg, og han så helt vanlig ut, så han burde ikke savne støttekontakten sin eller tolken sin, men jeg skjønte ikke et pøkk. Jeg kunne ikke annet enn å trekke på skuldrene og gå. Da foretrekker jeg personen som to ganger inviterte meg med på brettspill (som jeg dessverre måtte takke nei til begge gangene) og som solgte meg en D&D: Eberron-bok for en femtilapp fordi han ikke hadde fått helt sansen for settingen selv.
HeroClix var forsåvidt gøy, men ikke gøy nok til at jeg gidder å bruke uhorvelige mengder penger på det. Særlig siden jeg ikke er taktisk, og heller vil spille med heltene mine enn å samle et brukbart taktisk team. Iron Man OG Hulken? Ja takk! Wolverine? Peis på. Obskure helter fra 1940-tallet? Nnnn... nei. Takk. Effektive, joda. Har jeg hørt om dem og dermed viser et fnugg av interesse? Nope. Jeg spilte en runde med et ca 200-poengs-team med Batman, Robin, Batwoman, og en gammel mann med en magisk kjepp som jeg ikke husker navnet på (mannen, ikke kjeppen).
Som jeg nevnte i gårsdagens blogginnlegg er det av og til skremmende hva stereotyper kan gjøre. Jeg dro forsåvidt nedover med det for øye å observere og intervjue folk om hobbyen sin, for akademisk bruk, men noen ganger slår jenteinstinktene til, altså. Som Vero sa om meg over msn: "[Jeg] drar til Arcon for å intervjue folk om rollespill, og det [jeg] legger mest merke til er hvem som er søte og hvem som er kjekke." Og det må jeg bare si; det er pokker ikke så mange der i verken den ene eller den andre kategorien! Men nå er jeg slem og ekkel. Det ligner ikke meg. Jo, det gjør det, forresten.
Til slutt i dag ga jeg opp å bli med på et brettspill jeg egentlig var signet opp for (jeg har spillet hjemme, så motivasjonen var ikke verdens største), fordi jeg ville rekke trikken hjem til vertens hus mens den fremdeles gikk. Jeg er sliten og trøtt, men sitter nå fortsatt oppe og lurer, spiser potetgull og kaffedrops, og blogger og msn'er. Oslo er, slår det meg, en spennende by, selv om jeg ikke ville bodd her. På rusleturen fra det trikkestoppet der det lå en Bunnpris, og hjem til verten min, gikk jeg forbi en brukthandel som kjøper opp dødsbo, og i vinduet hadde de utrolig mange kule ting. Nips, poselen, gamle bøker. Jeg gikk også forbi en pub med 20-talls-skinnmøbler og rustikke bokhyller MED bøker i, og minst én bokhandel med trange lokaler og mye støv. Hager med hengende trær. Bislett Stadion. Det er ting her som er mye mer spennende for meg som kommer utenfra enn jeg tror det er for dem som bor her.
På herredassen i kjelleren på Wilhelm Bjerknes Hus på Blindern står det, på veggen: "Blindern er det verste stedet i verden." Jeg vet ikke som det stemmer. Jeg håper jo egentlig at det gjør det, for da er jo ikke verden egentlig så ille.
lørdag 14. juni 2008
Green? Super Green!
I går dro jeg, kjæresten min og en kompis med overordentlig autistisk kunnskap om Marvel-helter på kino for å se The Incredible Hulk (som på INGEN måte må forveksles med Ang Lees voldtekt av Hulk-konseptet fra 2003 - all ære til Ang Lee for Brokeback Mountain, som var en kjempefilm, og for Snikende Ullteppe, Hoppende Giraff, men tegneserier kan han ikke).
For å få det ut av verden: Jeg hadde ikke så store forhåpninger. Hulk virker på meg som den teiteste superhelten i verden, kanskje med unntak av Ant-Man, som er hakket teitere, men likevel... blir grønn når han er sinna? Jeg mener, hallo, seriøst, lizzm. Da hjalp det liksom lite at min alle tiders yndlingsfilmskuespiller Edward Norton skulle spille hovedrollen som Bruce Banner (Dr. Jekyll til Hulkens Mr. Hyde), og at rollelista ellers var prydet av navn som Tim Roth og William Hurt. Liv Tyler kan jeg styre meg for. Hun er nå overordentlig pen, da, og hvisker mye i stedet for å prate.
Hvis du absolutt ikke vil vite NOE om filmen i det HELE TATT foreslår jeg at du slutter å lese nå, og i stedet går og ser filmen. Så kan du komme tilbake og lese videre. Jeg har ikke lagt inn noen store spoilere, men gjør korte og uspesifikke referanser til enkelte scener. Du er advart.
Uten å spoile filmen for mye kan jeg si følgende: Bætten døli. Ikke bare greide jeg å godta filmen og konseptet som mindre teit i konteksten, men jeg likte filmen veldig godt. Edward Norton har det med å gjøre fantastiske rolletolkninger, men Tim Roth hadde jeg ikke sett på film på svært lenge, og jeg fikk imponert sokkene av meg ved flere av hans scener i filmen. Liv Tyler greide å ikke være uspiselig selv om hun hvisket alle replikkene sine, og øyeblikkene hvor Betty og Bruce delte noe spesielt ble veldig tydelige og "ekte" uten masse styr og svulstighet. Både Stan Lee (skaperen av Hulk) og Lou Ferrigno (mannen som spilte Hulk i TV-serien fra 1977) hadde cameos, og ett sted i filmen ble det gjort en referanse til den karakteristiske lilla shortsen til tegneserie-versjonen av Hulk. Og igjen, som i Iron Man fra tidligere i år (ikke fått med deg hintet i Iron Man? Se den igjen, og ikke gå under rulleteksten), droppet Marvel mer enn et hint om at det vil komme en ensemble-film fra dem i fremtiden.
Denne filmopplevelsen har ikke bare fornyet min tillit til Edward Norton (som falt litt etter Down In The Valley, siden jeg enten bare ikke "tok" den, eller fordi den var utrolig traurig som film), men den har gitt meg insentiver til å lage et nytt blogginnlegg om skuespillere jeg liker. Stay tuned. Og gå for ellevte og se The Incredible Hulk nå da.
For å få det ut av verden: Jeg hadde ikke så store forhåpninger. Hulk virker på meg som den teiteste superhelten i verden, kanskje med unntak av Ant-Man, som er hakket teitere, men likevel... blir grønn når han er sinna? Jeg mener, hallo, seriøst, lizzm. Da hjalp det liksom lite at min alle tiders yndlingsfilmskuespiller Edward Norton skulle spille hovedrollen som Bruce Banner (Dr. Jekyll til Hulkens Mr. Hyde), og at rollelista ellers var prydet av navn som Tim Roth og William Hurt. Liv Tyler kan jeg styre meg for. Hun er nå overordentlig pen, da, og hvisker mye i stedet for å prate.
Hvis du absolutt ikke vil vite NOE om filmen i det HELE TATT foreslår jeg at du slutter å lese nå, og i stedet går og ser filmen. Så kan du komme tilbake og lese videre. Jeg har ikke lagt inn noen store spoilere, men gjør korte og uspesifikke referanser til enkelte scener. Du er advart.
Uten å spoile filmen for mye kan jeg si følgende: Bætten døli. Ikke bare greide jeg å godta filmen og konseptet som mindre teit i konteksten, men jeg likte filmen veldig godt. Edward Norton har det med å gjøre fantastiske rolletolkninger, men Tim Roth hadde jeg ikke sett på film på svært lenge, og jeg fikk imponert sokkene av meg ved flere av hans scener i filmen. Liv Tyler greide å ikke være uspiselig selv om hun hvisket alle replikkene sine, og øyeblikkene hvor Betty og Bruce delte noe spesielt ble veldig tydelige og "ekte" uten masse styr og svulstighet. Både Stan Lee (skaperen av Hulk) og Lou Ferrigno (mannen som spilte Hulk i TV-serien fra 1977) hadde cameos, og ett sted i filmen ble det gjort en referanse til den karakteristiske lilla shortsen til tegneserie-versjonen av Hulk. Og igjen, som i Iron Man fra tidligere i år (ikke fått med deg hintet i Iron Man? Se den igjen, og ikke gå under rulleteksten), droppet Marvel mer enn et hint om at det vil komme en ensemble-film fra dem i fremtiden.
Denne filmopplevelsen har ikke bare fornyet min tillit til Edward Norton (som falt litt etter Down In The Valley, siden jeg enten bare ikke "tok" den, eller fordi den var utrolig traurig som film), men den har gitt meg insentiver til å lage et nytt blogginnlegg om skuespillere jeg liker. Stay tuned. Og gå for ellevte og se The Incredible Hulk nå da.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
