Raseri(s)

Jeg er ingen Bambi. Langt derifra. Hadde en flirende liten drittsekk av en kanin lurt meg ut på holka hadde det vanket en yndig liten dådyrklov rett i den overdimensjonerte tanngarden på det vesle kreket. Trampe, beware!

Noen har road rage, jeg har ice rage. En kompis av meg er snill som et lam helt til han setter seg inn i en bil. Jeg er snill som et... nja, i hvert fall som en ulvunge med rester av et lam rundt kjeften... helt til jeg havner på glatta. Da kommer monsteret frem. Det koker i hodet så det er et rent under at isen ikke smelter under beina på meg.

Hvorfor? Jeg blir anspent ved tanken på at jeg kan falle. Hele kroppen går i lås, det er slitsomt, og jeg blir sint og lei. Dette kommer av at jeg har senebetennelse i begge armene, håndleddene, og hele hopprennet. Faller jeg, må jeg ta meg for. Det å ta seg for gjør ofte mye mer vondt enn å bare falle, men reflekser er det vanskelig å gjøre noe med. Hendene mine bare vil så gjerne redde resten av meg, på bekostning av seg selv. Jævla reserve-Jesus-hender. Jeg ba ikke om å bli reddet! Jeg er også vanligvis i stand til å ta en spøk, men alle vittige kommentarer vil bli møtt med giftspytting så lenge jeg befinner meg på glatt føre. Så er man advart.

Ikke for det, jeg har ikke falt på fem år. Hærens marsjstøvler er faktisk utrolig gode til å feste seg, selv på is. Noen ganger lengter jeg etter mer feminine sko, kanskje med hæl, men så kommer vinteren, og jeg kysser drømmen om femininitet adjøss og priser min tomboy-het til fulle. Hvorfor tryne feminint når man kan holde seg på beina med en litt karslig, hjulbeint gange og riktig type fottøy? Jeg vet da søren.