Den gode, den onde, og den amerikanske

Valget er over. Den siden jeg vil kalle "min side", selv om jeg overhodet aldri har satt mine bein på amerikansk jord eller forstått meg på amerikansk politikk, vant. USA har fått sin første fargede president.

USA, landet som fremdeles - til tross for Irak-krigen, Guantanamo, MacDonalds, og sin enorme og urettferdige skildnad på fattig og rik - fremstår som en hildring på den andre siden av en svært stor og svært blå sjø. I alle fall for meg. USA er landet jeg bare har sett på TV eller hørt i musikk, men det er likevel en stor del av kulturen jeg vokste opp med. Bøkene jeg leste; Jack Kerouac, Allen Ginsberg, musikken jeg dyrket; Patti Smith, Bob Dylan, og de store kulturelle fenomenene som påvirket hele den kulturelle verden fra Japan til Smøla; Star Wars, grunge-bølgen, jeg vet ikke hva. Og 9/11, selvsagt. Hendelsen som av Karlheinz Stockhausen ble karakterisert som "verdens største kunstverk". Jeg må si at uttalelsen fremmer både avsky og beundring hos meg. Avsky fordi man knappest kan kalle en forskrudd og hatefull hevnaksjon som denne for "kunst" på noe vis. Beundring fordi mannen i det minste hadde nok guts til å si nøyaktig hva han syntes om saken. Heldigvis er han død (jeg sier heldigvis fordi fyren laget så horribel musikk at den kunne få fluer til å falle døde til jorden - effektivt som insektmiddel, ikke kult for oss andre).

Men tilbake til valget. Det var med fortvilelse jeg så Barack Obama og Hillary Clinton knive om de demokratiske velgerne når republikanerne allerede hadde satt John "Gjeipen" McCain på tronen knapt utfordret av andre kandidater i det hele tatt. I mine øyne var både Obama og Clinton verdige kandidater. Hadde de kunnet bli enige om hvem som skulle gå først, hadde det knapt vært noe problem å la den ene stille til valg denne perioden og den andre til neste periode. I stedet brukte de tid og ressurser på å dra hverandre ned mens McCain tilsynelatende kunne gni seg i hendene og le hele veien til valglokalet.

Det er litt morsomt å tenke på at McCain saboterte seg selv ved å - som hjertesyk, gammel mann - velge en psykotisk, pengeslukende fundamentalist som visepresidentkandidat. Palin var i denne situasjonen som Fru Smith var for sin ektemann J. Howard Marshall; et "sexy" trekkplaster for velgerne, men et ukløktig valg av partner for en "døende" mann. På samme måte som Howards barn protesterte mot ekteskapet, var det mange i McCains leir som protesterte mot visepresidentkandidaturet. Og med god grunn! Se for deg at McCain blir valgt, og deretter parkerer tøflene i løpet av de første månedene i jobben. Da har man plutselig USAs første kvinnelige president - en president som på alle vis oppfyller fordommene mot kvinner i maktposisjoner: En hysterisk husmor som tar med barna overalt, bruker penger på klær og styling, tror at Jesus bor i en blåbærmuffin, og ikke vet hvor Russland ligger. Jeg synes det er fantastisk at en av fansen hennes uttalte til en avis at "jeg skjønner ikke hva Obamas side prater om, jeg velger Palins side, for hun er så pen". Denne personen, må tillegges, var en 13 år gammel gutt. "Hei, jeg er 13 og jeg forstår ikke politikk." Gisp! Sjokk! "Hei, jeg er en 13 år gammel gutt som nettopp har fått rogn i påsan, og jeg stemmer på den kandidaten som har pupper." Outstanding! Jeg skjønner ikke hvor avisene tar scoopene sine fra, altså. Palin ville uansett kjønn vært verre enn Bush - Bush hadde i det minste Dick "Evil Genius" Cheney i ryggen. Det Palin ville hatt i ryggen ville forhåpentligvis, så fort som mulig, vært en kniv dekket med curare, og som satte fyr på hele kjerringa.

Med Clinton ville USA fått sin første kvinnelige president, og hun kunne faktisk også gjort noe saklig ut av det. I stedet fikk de nå sin første svarte/fargede/whatever president. Begge deler er ganske fantastisk. Selv om Obama skulle finne på å bæsje i skuffen som president, har han fremdeles satt en ny standard som gjør at USA sannsynligvis i fremtiden vil være åpnere for minoriteter i maktposisjoner. Og jepp, jeg regner fortsatt kvinner som en minoritet. Så lenge nyfødte jentebarn fortsatt hives i elva i visse land i verden, vil kvinner holde en lavere posisjon jevnt over.

Jeg leser med stor fornøyelse (eller snarere skrekkblandet fryd) i Dagbladet.no at McCains skuffede velgermasse ser ut til å oppriktig mene at Obama er "ond og grusom" og vil ødelegge landet deres. Til og med når McCain selv uttaler at han gratulerer Obama med seieren og ønsker ham lykke til med å styre landet de begge elsker. Det skal han ha, "Gjeipen" - han er en god taper. Og Obama er foreløpig en god vinner.

Barack Obama, skuff meg ikke! Valget har gitt meg ny tillit til landet jeg beundret som barn, ble skeptisk til som tenåring, og likegyldig til som ung voksen. Ikke gå til flere kriger. Rydd opp, brett opp ermene, og smil mens du jobber. Vær vennlig, USA. Vær det forbildet du gjerne vil være.

Let America Be America Again

Det manglende mellomledd

En av mine mer verdifulle egenskaper er mine diplomatiske evner. Svært få har sagt dette, så nå er det mulig jeg har begynt med selvskryt, men jeg innbiller meg at jeg er god til å oppfatte sosiale situasjoner og løse dem. Muligens ikke mine egne, men andres. Jeg er bittelitt ekspert i å se flere sider av en sak og finne argumenter både for og imot. Dette tjener meg godt, bortsett fra når jeg blir nødt til å løse opp i alle krangler som oppstår. Det vil si, jeg vil jo gjerne få folk til å slutte å krangle, og å kunne være uenige uten å lage masse ståhei for det... men jeg ser jo helst at de lærer å gjøre dette selv.

Flere ganger har jeg vært nødt til å gripe inn i konflikter jeg ikke aner hvordan oppsto. Noen ganger tror jeg ikke at folk snakker sammen i det hele tatt. Men hvordan klarer de da å lage krangler? Hvem vet.

Det til side: Jeg er i Lofoten. Her er det sol hele føkkings døgnet. Det er fjell og hav og måker og sol. Og kunstnere! Det er tre teaterbygg og fjorten lokalkunstnere i området. Hvis du snubler i fortauskanten (der det er fortau, da) kan du være sikker på at den som hjelper deg opp er kunstner av noe slag. Nærmeste nabo er et omreisende kunstner-ektepar. Det er tre gallerier i nærheten, en kulturskole, og to brukthandlere/antikvitetsbutikker. Et stykke unna ligger et vikingmuseum, et glassblåseri, et kristent minisamfunn, og et katolsk kloster med polske munker. Dette er noe annet enn Trondheim og omegn.

Jeg, min kjæreste og min far kjørte i kveld fra Stamsund, hvor fattern bor, til Leknes for å handle dagligvarer. På vei tilbake viste han oss et strekk av veien hvor høststormene for noen år siden hadde tatt tak i kampesteinene i sjøen, slengt dem opp på asfalten, og ødelagt veien et stykke. Der mente han det var "spennende å gå seg tur når det er storm". Nevnte jeg at faren min sannsynligvis er litt gal? Sa jeg "litt"? Jeg mente veldig.