Et rikt indre liv

Mange ganger når jeg har lest om, eller hørt om, svært handikappede mennesker, har det alltid kulminert i en diskusjon om hvorvidt det er bedre å leve eller å dø når man uansett ikke kan leve som tilnærmet normale mennesker. "Det er ikke noe liv," er ofte argumentet for at det er best å dø, mens argumentet til livets fordel ofte er det elusive "Kanskje de har et rikt indre liv?" Dette har jeg fundert på mange ganger: Hva kvalifiserer til "et rikt indre liv"? Kan et menneske som aldri har opplevd noe vi vil kalle normale sanseinntrykk, som kanskje er både blindt og døvt, forestille seg livet annerledes enn det er? En venn av meg som er blind forklarte at han ikke husket hvordan det var å se, for han hadde mistet synet i en alder av to år. I stedet brukte han andre inntrykk til å guide seg og kose seg i hverdagen. Nå hadde han riktignok alle andre funksjoner i orden. Jeg vil si å være frarøvet én sans ikke nødvendigvis er så ille. Jeg hadde nok overlevd. Men mister man to, tre? Hva da? Riktignok hadde Helen Keller et (antatt) verdig og rikt liv, flott for henne, men jeg klarer ikke å forestille meg det uansett hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne.


Det slår meg at uttrykket "et rikt indre liv" også kan applikere til vanlige mennesker, altså friske mennesker uten handikapp. Jeg anser meg selv for å ha et rikt indre liv, for eksempel, uten å implisere at jeg er spesielt handikappet (litt kronisk senebetennelse er da ingenting). Noen ganger har jeg et så rikt indre liv at jeg ikke får sove om natten fordi hjernen min krever å underholde meg (litt som en alt for ivrig hund som hopper opp og ned og bjeffer og vil ut på tur), hvilket gjør meg groggy og trøtt når jeg skal opp på jobb dagen etter, og når jeg blir trøtt blir jeg fryktelig kreativ, og så er det på'n igjen. Misforstå meg rett, jeg er veldig, veldig glad for at jeg har en så livlig fantasi - det hjelper meg til å føle medfølelse med andre, for å sette meg i andres situasjoner og forutse tenkte scenarioer, bygge sosiale teorier, osv osv - men det tærer på sosiale antenner (oppmerksomhet) og søvnbehov.


Et av mine kreative "outlets" er rollespill. Jepp, den typen med bøker og rare terninger (for de få stakkarene som leser denne bloggen og ikke kjenner meg fra før). Det fine med rollespill er at jeg kan bruke kreativiteten min i spillet, og dermed "bruke opp" litt av den så hjernen min kan jobbe med andre ting ellers: Jobb, forberedelse, skrive søknader, rydde og vaske, etc. Baksiden med rollespill er at det også pirrer og engasjerer fantasien sånn at hvis jeg opplever noe (som ikke er virkelig) kan jeg finne på å få et like stort adrenalin-/endorfinrush av det som av noe jeg opplever "på ordentlig". Jeg lurer på om dette kan klassifiseres som "et rikt indre liv"?

På den mer praktiske kanten: NTNU er svindlere som ikke overholder egne regler angående sensurfrister. Tre uker meg midt i ryggen. Dessuten har bussjåførene i Trondheim funnet ut at det er en topp idé å streike akkurat nå, hvilket vil si at jeg ikke vet om jeg kommer meg på jobb i morgen. Når det er sagt, har jeg full sympati med bussjåførene. Å outsource busstjenesten i Trondheim til private selskaper (som er stridens eple) er kanskje den dårligste avgjørelsen man kan ta i denne sammenhengen annet enn å bytte ut bussene med rickshawer eller begynne å ta mer enn tredve kroner per billett. En gladnyhet på tampen er at det sannsynligvis blir en ny ekteskapslov! Gratulerer, folkens! Et kjempeflott fremskritt for likestilling av kjønn og legninger i kjærlighetsspørsmål. Sånt blir jeg glad av.