Don't Cry For Me, Argentina

Tårekanalen på mitt venstre øye er føkkt. På ett eller annet vis. Uansett hvilket humør jeg er i, har den bestemt seg for å produsere et silder av væske som renner og renner hvert minutt av min våkne tid. Jeg ser uklart på det øyet på grunn av tårene, hvilket gjør lesing nærmest umulig. TV-titting funker, men jeg er ikke sikker på at det kommer til å hjelpe, akkurat. Så akkurat nå er jeg en konstant grinende, lettere irritert person.

Irritasjonen kommer av flere ting:

1. Jeg har ikke fått livsoppholdet for August enda. Hvilken dato var det i dag? 30. ja. Mm, nettopp. Så det er ikke meningen man skal få livsoppholdet sitt i den månenden vedtaket gjelder for, altså. Nehei. Jeg forst... nei, det gjør jeg ikke. Jeg skjønner ikke at det er mulig.
2. PC'en i husstanden ble angrepet av et virus som jeg var så dum å installere selv. Jeg ble advart, jeg ble det. Og vips, dum som et brød jeg er, og en av diskene våre ble overtatt fullstendig av en trojaner. Heldigvis kom kjæresten på den geniale løsningen å bare rive disken ut av kabinettet og bruke en annen partisjon på den andre disken til å kjøre OS. Phew. Til tross for at den viktigste disken berget, mistet jeg fremdeles en del arbeid, som lå på skrivebordet på den andre.
3. Jeg spiller en del rollespill, men det virker også som at hver gang jeg starter noe nytt, starter noen andre noe nytt også, eller gjenoppvekker noe gammelt, og så har man det gående. Da må man prioritere og styre på. Nå kan jeg jo ikke diktere hva folk skal gjøre med fritiden sin, så for all del, man er da ikke urimelig heller. Jeg bør vel strengt tatt være glad for at det foregår såpass mye.
4. ...men den gang ei. Hobbyene mine tar mye tid og energi fra det jeg burde gjøre. Som f.eks. jobbe, hadde jeg bare hatt en jobb. Men vent, jeg har jo en frilansjobb der jeg skriver! Bortsett fra at jeg ikke kan lese noe særlig med disse jævla tårene, så bare det å skrive dette innlegget er ganske mye mer slitsomt enn vanlig.
5. Moren min har slått opp med kjæresten sin. Noe som faktisk, når jeg tenker meg om, er småtraumatisk også for meg. Jeg likte virkelig fyren. Han var ingen reservepappa, jeg er for voksen til det, og min egen pappa er fortsatt the real thing, men denne fyren var en del av familien på sitt vis. Jeg tror ikke jeg kommer til å like neste fyr like godt, og jeg er redd det kan komme til å ødelegge for moren min igjen senere, hvis hun vil ha aksept for en eventuell ny type. Den forrige feiret jul sammen med oss, for svarte! Det kaller jeg dedikert. Jeg er faktisk litt lei meg over dette her.
   
6. Ræv og ræv.
   

Nå skal jeg ta en dusj. På film griner man alltid i dusjen (eller regnet) så ingen skal se det. Jeg kommer til å grine lenge etter at jeg er ferdig med å dusje. Forbannede tårekanalhælvett.

Lever i en drøm...

...en temmelig vill en.

Pstereofestivalen i Trondheim har vært en moderat suksess. Etter mine standarder. Nå skulle de gjerne hatt flere dasser, og flere band med vokalister som ikke høres ut som de har satt familiejuvelene i en stikkontakt, men jevnt over var det helt greit. Jeg overvar ikke alle konsertene, men fikk med meg litt her og der, samt hele konsertene til Lillebjørn Nilsen, Bob Hund, Clutch, og Dumdum Boys.

Lillebjørn spilte på fredagen, og brukte mesteparten av sine førtifem minutter på å stemme gitaren og tulle med tekstene. Han spilte ikke med band, men med to andre gitarister, og smalt til med slager etter slager, og en del litt rørete prating. Jeg satte stor pris på konserten. Den føltes organisk og ekte, og jeg likte at Lillebjørn snakket en del om Bob Seeger, som han har oversatt sangene til i mange herrens år før verden fikk oppleve Bruce Springsteens hyllest til Seeger på albumet "The Seeger Sessions". For meg, som hørte på Lillebjørn Nilsen den gangen det eneste vi hadde å spille musikk på i familien var en gammel og knitrende LP-spiller, følte at dette var litt som å komme hjem. Det var sparsomt med publikum, men de som var der tror jeg delte "hjemkomsten". Hippiefølelsen. Selv om alle skulle hatt lusekofte og snadde for at det skulle vært perfekt. Det slår meg at Lillebjørn Nilsen er en del av norsk kulturarv, og det er godt å tenke på at jeg faktisk fikk oppleve mannen i lys levende live.

Bob Hund spilte senere på fredagskvelden, og lirte av seg et voldsomt trøkk. Vokalisten stablet høyttalere og knuste plaststoler, og var løs i snakketøyet mellom låtene; bare så synd at ingen i Trondheim (eller resten av verden for den saks skyld) skjønner skånsk. Jeg ble skuffet over at de ikke spilte "Tralala Lilla Molntuss", men man kan ikke få alt man vil her i verden heller.

På lørdagen gadd jeg ikke dra på festivalen før Clutch spilte i ni-tiden. Clutch er machobluesbandet med trøkk ut alle kroppsåpninger. Det var en flott konsert, selv om jeg ikke her heller fikk oppleve favorittlåten ("Elephant Rider"). Det eneste jeg har å utsette på konserten var den fem minutter lange trommesolorunken midt i nest siste låt. Her har man førtifem minutter spilletid og så kaster man bort tiden til publikummet med å dælje løs (dog på dyktigste vis) på trommene som om man var fetteren til Animal i Muppet Show. Ærlig talt. Da ble jeg faktisk etter hvert mer underholdt av at det var et hull i bakken like foran der jeg sto, slik at jeg flere ganger observerte folk (med og uten plastglass med øl i begge hender) snuble og tryne i hullet.

Mellom de to lørdagskonsertene jeg ville ha med meg var det et tidshull på i overkant av en halvtime. Denne tiden skulle jeg bruke på å gå på toalettet. Det var faktisk så vidt jeg rakk det. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan folk greier å bruke så lang tid på do. Jeg tror ikke jeg ville greid å bruke så lang tid med mindre jeg skulle a) født et barn, b) bæsjet, c) lest en skjønnlitterær roman, eller d) satt et skudd. Av disse har jeg kun erfaring med b) og c), men dere skjønner tegningen. Jeg greier ikke å bruke så lang tid selv om jeg drøyer, trekker trusene saaaakte på meg, knepper buksene langsomt og møysommelig... og selv da vil jeg ha tid til overs hvis jeg skal sammenligne meg med folk flest. Hva er det de driver med der inne? Bæsjer de, alle sammen? Hele tiden? Det er et mysterium.

Dumdum Boys toppet lørdagskransekaken med sin slagerspekkede sluttkonsert. Selve settet og showet var kjempebra, mens det fantes andre ting jeg kunne irritere meg over: Folk. Fulle folk med øl i wobbly plastglass, som danser rundt innenfor intimsonen min og truer med å gi den (og meg) en dusj av litt surt og utvannet øl. Selv drakk jeg ikke på festivalen, mye fordi jeg har en festblære som er mindre enn festblæren til en veldig liten humle, og jeg gidder rett og slett ikke å stå i dasskø når det finnes god musikk å nyte. Men det var disse andre tusenvis av menneskene, da. Fulle. Sjanglete. Dansende.

På Dumdum-konserten sto jeg oppe i bakken mot Nidarosdomen og hadde full utsikt til hele scenen og kunne se bandet ganske godt. Siden jeg er kun noen centimeter for høy til å klassifiseres som egnet til å stilles ut på sirkus, ser jeg alltid dårlig på konserter. Det vil si, jeg ser ganske mange rygger og bakhoder. Så også nå. Jeg hadde flott utsikt mesteparten av tiden, men ble nødt til å flytte på meg hvert femte minutt grunnet en par-tre tullinger som absolutt skulle drive og sjangle frem og tilbake like foran meg hele tiden. Jeg skulle likt å si at jeg er vant til det, men jeg blir ikke vant til det. Aldri. Det er noe av det som suger absolutt mest med å være kortvokst. Jeg kan leve med å ikke rekke opp i kjøkkenskapet uten krakk. Jeg kan leve med å måtte legge opp alle buksene mine. Men jeg blir lei meg hver gang jeg betaler hundrevis av kroner for en konsert der jeg ikke en gang får se bandet.

Og til deg som sto like i nærheten av meg på Dumdum-konserten; ja, deg ja, du mann i tredveårene med beige jakke, kortklipt lyst hår og to ustødige ølbeger i begge hendene, du som ødela bandets fremføring av "Tynn, Tynn Tråd" for meg med snøvlet ditt om hvordan du hadde vært på konsert i Fredrikstad og hvordan settlisten måtte være den samme på denne konserten, og hvordan Dumdum Boys hadde falt inn i en rutine, bla bla bla... jeg skal si deg én ting: Føkk åff! Hvis jeg vil høre misfornøyd gnåling om bandet jeg har betalt for å se, mens jeg ser dem, ja, da ber jeg om det. Hvis jeg vil høre deg skryte om hvilke andre konserter du har vært på i det siste, ja, da ber jeg om det også. Nå kan jeg ikke huske å ha bedt deg om en dritt, men jeg forventer faktisk av voksne mennesker at når de er på konsert så skal de greie å holde seg på beina, ikke søle øl på folk, og holde godt kjeft med mindre de skal synge med. Ikke bump inn i meg, ikke dans foran meg så jeg ikke ser noe, og hvis du absolutt skal åpne den ubrukelige kjeften din så kan du i det minste si noe hyggelig.

I morgen er det tidlig opp og besøke mormor. Mulig jeg bør legge meg snart.

The prettiest girl in Oslo

Jeg er dum. Åpenbart. I går natt hadde jeg reisefeber, noe jeg vil beskrive som kaldsvette, kvalme, hjertebank og søvnløshet - noe jeg alltid får når jeg vet at jeg skal ut og reise. Ergo fikk jeg jo ikke sove, og tok i stedet en lang, god nerdesession over msn med Vero, og la meg klokka fire etter å ha dusjet av meg kaldsvetten og fått presset i meg en skive med sjokopålegg. Dumt, dumt, dumt.

Så, i morges, ble jeg vekket av jobben (som jeg strengt tatt ikke har lenger) som ba meg om å gjøre noe ekstraarbeid. Nølende sa jeg ja, dersom jeg kunne få ting (en eksamensoppgave og to besvarelser) tilsendt på epost. Så jeg får besvarelsene, men ikke oppgaven. Konge. Jeg sender epost tilbake og ber om oppgaven også. Det kommer ikke noe svar før jeg må løpe for å rekke flybussen, så jeg lar det ligge og håper at jeg får nett der jeg skal overnatte. Jeg tar flybussen og rekker så vidt innsjekkingen fordi bussen er forsinket. Sjekke inn, sette seg på flyet, sove i tre kvarter, gå av flyet, finne en buss eller en trikk.

Trikken jeg fant var en av de jeg hadde fått beskjed om at ville funke. Nummer 18. Jeg får en sms fra jobben om at nå skal oppgaven være sendt. Så, etter å ha passert Aker Brygge, som så visst var fullstendig riv ruskende gal retning, ringte jeg til overnattingsverten min og spurte "hva nå?" Samtidig oppdaget jeg at nummeret på trikken plutselig hadde skiftet til 12. WTF? Så jeg går av trikken, jabber litt geografi over telefonen med verten min, og finner til slutt en trikk som stemmer. Det er hyggelig å endelig være på rett vei, og jeg får masse oppvartning der jeg skal sove. Nett får jeg også, og sjekker eposten min etter den oppgaven som skulle vært tilsendt. Nada.

Så kommer tiden for å forlate leiligheten og dra til Arcon. Grunnen til at jeg er i Oslo. Jeg skal delta og observere spill og lek der oppe, og intervjue folk om rollespill som hobby. Jeg kommer til de ganske nitriste sekstitallslokalene til Wilhelm Bjerckes Hus på Blindern, og tenker umiddelbart: Hvorfor vil noen studere her? Utendørs er området ganske fancy, men innendørs minner det mest om en gammel og lite vedlikeholdt barneskole fra da jeg var sju. Når alt er dekket med plastlag som liksom skal forestille tre, og stoppen tyter ut av stolputene, da holder det ikke å ha montert inn en hypermoderne flatskjerm med rullende infotekst i veggen. Sorry mac. Folk som er der oppe er noen jeg kjenner og masse ukjente, og det går for det meste i litt tjukke mennesker som ikke har fått alt for mye sol. Det er mye skjegg og briller å se. Det er i grunnen ikke noe galt med noe av dette, men det er en viss aura av "nerd" som bare ligger tjukt utenpå og gjør meg litt ekstra bevisst på tingenes tilstand. Det slår meg at jeg kanskje ikke er blant de styggeste menneskene på jorden.

Ok, dette høres kanskje litt slemt og hyklersk ut, siden jeg heller ikke akkurat er noen kurv med frukt, men i mange tilfeller har stereotypene litt rett. Jeg beklager.

Av andre interessante opplevelser jeg har hatt i dag: Jeg har møtt en liten dansk-svensk gårdshund om heter Odin. Han er utrolig spretten og aktiv, og har tygd på omtrent alle mine hjørner i løpet av den korte tiden vi har kjent hverandre. Han minner om en hundeformet mixmaster, så aktiv er han.

Oppdateringer av faktiske aktiviteter på Arcon kommer i morgen.