Herb my life?

Jeg har lagt merke til noe litt spesielt hos noen av mine (fjerne og gamle) bekjentskaper det siste halvåret. Noe illevarslende. Litt skremmende, eller i det minste urovekkende.

De har blitt religiøse.

Jeg snakker ikke om Jehovas Vitner eller Jesu Kirke Av De Siste Dagers Hellige. Jeg snakker... om Herbalife.


"Er ikke det et kosttilskudd?" spør du kanskje. Joda. Det er et kosttilskudd. Merk denne delen av ordet. "Tilskudd." Jeg kjenner folk som ikke spiser annet enn piller og pulver så lenge det har det hellige merket utenpå boksen. Kosten deres består av noe udefinert farget mel blandet med vann og hylt nedpå som cocktails ved Oscar-utdelingen. Tilskuddet har blitt kosten, så å si.

Mulig jeg ikke har satt meg godt nok inn i hva Herbalife er. Men det tviler jeg på at alle som bruker det har heller. I stedet for å sette seg inn i hva et sunt kosthold skal bestå av, lytter de til Herbalife som forteller dem at det de trenger er... vel, Herbalife. Jeg blir litt skremt av måten disse menneskene snakker om det på. Med en glød i øynene, farge i kinnene, mens de stirrer rett igjennom deg og snakker med bevende stemme. Som om det er snakk om en guddom i pulver- og pilleform. For å sitere noen andre jeg kjenner: "Det er en lettvint trøst for de som ikke gidder finne ut av hvordan ting henger sammen på egen hånd."

Ser du hvordan det kan applikere til både kosttilskudd og religion? Uncanny.

Snart får vi vel selvmordsbombere i Herbalifes navn. "På trikken i Oslo i ettermiddag fant over hundre passasjerer seg brått innhyllet i en sky av proteinpulver. Alle passasjerende overlevde, og fikk tilbud om psykologisk støtte og en kyllingsalat etter dramaet. Politiet tror det er militante kostholdsgrupper som står bak, og peker særlig på en stadig voksende Herbalife-kulten, som i forrige uke sto bak erstattingen av alle Nesquick-pakkene fra Rema 1000 med Herbalifes urtebaserte sjokoladesmak-vitaminpulver."

Takke meg til skikkelig mat. Gi meg en vitaminrik salat eller noen dampede grønnsaker any day fremfor melete "sjokolade"-shakes og brett på brett med tabletter. Gi meg gleden av å oppleve selv hva som tjener meg og hva som ikke gjør det, uten noen høyere autoritet som forteller meg om rett og galt. Takke meg til et skikkelig "life".

Guds lepper

Guds lepper synger apocalypso
Han kysser de dødes øyelokk og spiller musikk for dem på tunge trommer
det er Hans plikt å emulere deres tidligere hjerteslag
så de kan danse seg inn i Hans tåkearmer
øynene Hans er sydd igjen og ørene uimottakelige for bønner
dette tykke, slimete babbelet som får Ham til å hoste til Han brekker seg
de døde stopper opp da, forsiktig balanserende på sine xylofon-skjeletter

All denne tiden har vi sagt til oss selv: "Det er Guds hånd!"
men det var Hans lepper
all denne tiden har vi sagt til oss selv: "Det er Guds vilje!"
men det var Hans skjebne


Copyright meg. Tjuveri vil bli straffet ved at jeg oppsøker tjuven og slår ham med en spade til han/hun slutter å puste. Egen oversettelse, originalen finnes her. Ordet "apocalypso" har jeg knabba fra skaperne av Itras By.

Ferskenkjernen

Jeg blødde neseblod ved synet av Gud
jeg var ikke nær døden i øyeblikket, men nær livet
det strøk meg over hornhinnene som vingene til en møll
mot en lyspære

det er lenge siden jeg var søt og føyelig
det er lenge siden jeg var marsipan
men jeg blødde neseblod ved synet av Gud

og selv den mykeste fersken har en hard kjerne
som du, om sommeren, kan knekke en tann på
hvis du biter for hardt
og løpe gråtende til mamma og få trøst

Copyright meg selv. Egen oversettelse; originalen ligger her.

Et blogginnlegg hvori jeg erklærer min gryende galskap

Det sies at dersom man fremdeles er så tilstede at man greier å stille seg selv det ærlige spørsmålet "Holder jeg på å bli gal?" så er dette bevis nok for at man ikke er det. Det samme gjelder forøvrig diverse andre varianter av nettopp denne spørsmålsstillingen. Jeg har i det siste begynt å lure på om denne teorien holder vann.

Jeg tror nemlig at jeg er i ferd med å bli kaklende gal.

Grunnen?

Vel, jeg har denne ... tja. La oss kalle det gaven. Jeg har denne gaven. Den lar meg se personer som ikke eksisterer. Det vil si, ikke en Sixth-Sense-I-see-dead-people-greie, men en greie hvor jeg ser folk som ikke har vært levende, ikke spøkelser, men rett og slett personer som ikke finnes. Det vil ikke si (for ikke å uroe noen unødig) at jeg ser dem fysisk manifestert mens de beveger seg rundt i virkeligheten, det vil bare si at jeg ser dem for meg. Jeg analyserer dem og deres følelsesliv. Noen ganger er de veldig like meg, noen ganger ikke. De fleste ligner litt, men man søker jo også fellestrekk med de virkelige menneskene man omgås, så jeg ser ikke på det som noe spesielt. Noen ganger lever disse personene sine egne liv. De vil bestemme. De har egen vilje. Noen ganger tar de bolig i tankene mine og fordriver andre ting - ting som kanskje er viktigere i denne virkeligheten.

Man forstår at jeg føler meg litt sprø?

Nå skal det sies at fantasien min alltid har vært litt vill. Eller velutviklet, for å sette det i et bedre lys. Jeg har alltid skrevet fiksjon, og dette, kombinert med at jeg spiller en del rollespill, gjør at det finnes en hel mengde oppkonstruerte fiksjonelle personer omkring meg som krever oppmerksomhet og analyse. Og alt er gjørbart i ord, skriftlig eller muntlig. Ordet er mektig, og jeg har det som regel i min hule hånd. Med ordet kan jeg skape verdener og personer. Ordet er i seg selv guddommelig på den måten. Og jeg, som kontrollerer det, kan kanskje sammenlignes med en guddom?

Kanskje det er det at jeg sammenligner meg selv med gud, som gjør meg sprø?

Når du tror du er smart

Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg vil med dette. Jeg fikk en tanke, et innfall, noe jeg bare følte jeg måtte uttrykke meg om. Selv nå, mens jeg skriver, er jeg fremdeles usikker på hva det er jeg vil frem til. Og da snakker jeg om i denne situasjonen, ikke generelt. Generelt vil jeg ha... OK, så vet jeg ikke det heller. Kanskje det er fordi jeg ikke egentlig har så mye innhold i livet mitt for tiden. Jeg kunne ønsket meg stabilitet, men livet mitt er jo forsåvidt stabilt. Kanskje jeg ønsker meg spontanitet. Kanskje jeg ønsker å bli borte i det jeg skriver, borte i ordene, på en måte. Borte i meg selv.

Det høres egentlig veldig selvsentrert ut. Samtidig er det inn i meg selv jeg reiser når jeg trenger å distansere meg fra alle andre i menneskebyen (hadde de enda vært gomper). Men jeg er ikke noe forskjellig fra alle andre. Jeg skiller meg ikke ut på noen som helst måte. Kanskje dette bare er et rop om hjelp, en bønn om å bli reddet fra å være kjedelig.

Av og til har jeg inntrykket av at jeg er veldig smart. Da jeg studerte, hadde jeg det inntrykket de siste par årene, i hvert fall. Toppkarakterer og gudvethva. Jeg hadde en foreleser som mente at jeg var genial. Jeg trodde på det, jeg gjorde jo det, men hva nå da? Hva gjør jeg med meg selv nå som jeg ikke har noen forelesere å imponere? Får meg jobb, hus, barn, bil, bikkje og brusmaskin? Jeg kjenner mange som har fått seg det (eller en ekvivalent), og ingen av dem er nødvendigvis spesielt smarte. Man trenger ikke å være smart for å være lykkelig, men jeg begynner å lure på om man må være ulykkelig for å være smart. Forøvrig er det så lenge siden jeg gjorde eller sa eller utførte noe som kan kategoriseres som smart at jeg begynner å lure på om smartkjertelen min har tørket inn. Som en liten rosin.

Tidligere i dag møtte jeg på en gammel skolevenninne fra barneskolen. Hun er sanger i USA. Ikke noen stor berømthet, altså, bevares... men hun gjør det hun drømte om hele barndommen. Og det er jobben hennes. Hun er ikke klysete eller blærete eller hoverende, hun er... snill og imøtekommende, og jeg hater henne litt. Det gjør meg til en smålig person, og det liker jeg ikke. Men sånn er det nå en gang. Man trenger ikke å like alt hele tiden. Til henne, hvis hun leser dette: Unnskyld. Du har lov til å være litt sur på meg nå. Ikke ta det personlig.

Så hvorfor står det så stille? Hvor ble det av geniet, liksom? Jeg innbiller meg selv at jeg har mange kvaliteter. Belest, morsom, ærlig inntil det brutale, snusfornuftig til tider, realistisk, kreativ, zen. The list goes on. Jeg er også en ganske flink student. Jeg er bare usikker på om jeg er et flinkt menneske, om man skjønner hva jeg mener. Nå som jeg ikke lenger er student, men ... ja. Hva er jeg egentlig? You are not your job. You are not the contents of your wallet. You are not your fucking khakis. Det er dette jeg mener med "flinkt menneske". Når jeg møter noen, tilfører jeg livene deres noe av substans? Fans av "sommerfugleffekten" kan forøvrig bare kneppe igjen nå, for det der er for komplekst til at jeg gidder å i det hele tatt tenke over det. Litt som string theory. Spennende? Joda. Får hjernen min til å eksplodere? Det også. Noen ting bør man rett og slett bare la ligge, hvis man ikke ønsker å bruke en mannsalder på det.

Og så gikk jeg tom for krutt. Eller, "krutt". Hva enn. Luft, kanskje? Noe. Jeg vet ikke om jeg fikk sagt det jeg skulle si. Kanskje jeg skal la noen andre snakke for meg.

Death makes angels of us all
and gives us wings where we had shoulders
smooth as raven's claws
- Jim Morrison (An American Prayer)

Twenty years of schoolin'
and they put you on the day shift
- Bob Dylan (Subterranean Homesick Blues)

I've met god across his long walnut desk with his diplomas on the wall behind him, and god asks me, 'Why?'
Why did I cause so much pain?
Didn't I realize that each of us is a sacred, unique snowflake of spiritual unique specialness?
Can't I see that we're all manifestations of love?
I look at god behind his desk, taking notes on a pad, but god's got this all wrong.
We are not special.
We are not crap or trash either. We just are.
We just are, and what happens just happens.
And god says, 'No, that's not right.'
Yeah. Well. Whatever. You can't teach god anything.
- Chuck Palahniuk (Fight Club)

Nå skal jeg ned til byen og drikke øl. Vi trøndere drikker jo stort sett for å glemme, men nå skal jeg drikke fordi det er bursdag.

Svart kaffe

Ja, jeg skrev navnet mitt i lys på bunnen av arket
hvorfor spør du?
Er det ikke heller åpenbart/sjarmerende/nyttig/fantastisk
som en sprekk sett fra innsiden av noens skalle
det lille lyset som lokker -
"frihet finnes her"

Ja, navnet mitt er skrevet i lys
så du alltid kan finne meg
på samme måte som bestemødre lærer oss at Gud kan

Er du redd?
Det jeg lever av er det jeg dør av
sakte og omhyggelig
et svømmende speilbilde i øynene til en hjemløs hund

Du spør ikke fordi du ønsker å vite
men fordi du ikke ønsker det
på samme måte som vi ser en bil kræsje
og alle i den brenne levende i vraket
fordi vi ikke ønsker å kjenne lidelse

Ja, jeg knytter skoene mine med innvoller
ja, jeg drikker kaffen min svart

(Originalutgaven på engelsk finnes her. Copyright meg, osv. osv.)

Homo no igjæn

Leser oppgitt siste artikkel som omhandler den kollektivt betegnede "homosaken" (altså enhver sak som har med diskriminering av homofile å gjøre - den jeg snakker om står i Dagbladet). Her uttaler Knut Storberget: "Vi trenger mer av kjærlighet, ikke en kirke som mobiliserer for å hindre dette. Jeg trodde kirkas utfordring var å få flere til å gifte seg i kirka. De burde bruke tida på noe annet enn å stoppe kjærlighet mellom mennesker."

Kjære Storberget. Når skal du skjønne at det ikke er noe poeng i å mase seg til å være med i en klubb som ikke vil ha deg som medlem? La kirken holde på med sitt, og la de homofile lage seg en ny og kulere kirke, hvis de så absolutt skal tilbe en guddom som igrunn gjerne ser at de ikke holder på med sånt tøv. Det har vært gjort før. Når skal man begynne å se sannheten i øynene? "Gud elsker oss alle," sies det, men i så fall elsker han vel alle, da, og i så fall kan man ikke komme her og basere en institusjon på at han plutselig ikke gjør det? Tankene går til George Orwells berømte sitat "All animals are equal, but some are more equal than others."

Gud elsker oss alle, unntatt... og unntatt... og med mindre... Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til alle disse forbeholdene. Kjære Storberget. Hvis du synes man bør mobilisere for kjærlighet, og kirken åpenbart mobiliserer for å hindre kjærlighet, så er det kanskje ikke en klubb det er verd å være med i, er det vel? Du ville ikke stemt på et politisk parti som sto midt imot det du står for? Hvis en venn av deg plutselig begynte å behandle deg som søppel ville du blitt trist og lei deg, men du ville ikke fortsatt å være vennen hans, regner jeg med. Det ville i hvert fall ikke jeg. Livet er for kort til å forsøke å endre noe som ikke vil endres, som ikke ønsker å endres. Man kan stille et ultimatum: Gud, om du nå er der, hvis du ikke slutter å hate homofile, så vil jeg ikke være med i klubben din lenger. Hører du? Jeg slutter. Og så kan Gud, om han nå finnes, ta det derfra. Ballen er liksom på hans banehalvdel. Slutter han, så kan dere bli venner igjen. Om han nå finnes. Det er slett ikke noen garanti for det.

Endring til det bedre er forsåvidt ikke noe å kimse av, og jeg skal kanskje prise Storbergets holdninger og innsats for å endre dette neserynkende forgubbelsesprosjektet som kirken er og har vært i uminnelige tider. Noen må brette opp ermene og ta oppvasken som har blitt stående på kjøkkenbenken. Gradvis; ett og ett glass, en og en tallerken, en og en kasserolle. Sakte og snikende endringer, så de sure gubbene ikke merker at vi endrer på det de sitter og knuger på. Revolusjonens oppvaskmaskin er for rask, for effektiv, for omveltende. Sakte og krypende, det er tingen. Distraher dem med et homobryllup, og snik inn kvinnelige prester. Distraher dem med homoadopsjon, og snik inn homobryllup. Neste gang får man distrahere dem med noe annet de misliker sterkt, slik som abort eller homofiles rett til å sitter foran i bussen... nei, vent, det var i USA, og en helt annen konflikt. Lett å forveksle.

76 fordømte tromboner

Det er ingen regnfulle parader, ingen bannere som trekkes gjennom sølen
for de som har møtt sin skjebne vil ikke lenger finne mening i noe flagg
det er ingen forløsning for de hviskende ånder
når de slippes ut i hvite haller og korridorer, svøpt i bomull
for å finne sin egen vei, uvitende
urovekkende stille og kun vagt registrert
gjennom de ufokuserte, søvn-størknede blikkene til de dødssyke

man ser ikke at lyset i øynene slukner
for det var ikke noe lys der fra før og det er det heller ikke nå
sannheten er at pupillene alltid har vært mørke
det er ikke noe sjelelig vekttap som komplimenterer den varme skrotten
ingen gråtekoner med svarte hansker som samles i veikanten
nylig snudd jord dufter det samme om den er til frø eller grav -
det er innbildningen vår, situasjonen vi er i,
drømmene våre som stinker når de faller fra hverandre
akkurat da de heller burde falle sammen

det er ingen fantastiske seilaser som venter oss
havet vil ikke slå bølgearmene sine mot stranden i sorg
bølgene har alltid slått og vil gjøre det bestandig
sørgepilen sørger ikke for oss, den har alltid sørget
uten at vi har visst grunnen til det
eller at vi noen gang vil få vite det
det som hvisker til oss at det finnes mening må tie
for det er ingen
ingen engler vil kjøle de salte kinnene våre med viftende, glødende vinger
Gud vil ikke snakke til oss med overveldende stemme
det er ingen himmelske trommer å danse på
og heller ingen fordømte tromboner til å annonsere vår avreise

det er ingen fred, det er ingen ting som venter på oss
ingen bok vil noen gang holde navnene våre nedskrevet gjennom alle tider
det kommer et øyeblikk hvor selv en konge slutter å føle seg som en konge
eller, for den saks skyld, som noe som helst
hva vi enn er, er vi like

det er ingen parader, ingen bannere, ingen fabelaktige forestillinger
beskjedent og usett forlater vi verden
vi legger oss alle ned som sauer til slutt