Fres

Så mange ting som reelt plager meg for tiden; så mange faktiske "sjelelige sår", og jeg finner fortsatt tiden til å irritere meg over småting.

Eller, små og små... først har man de fire ultrablonde ripsene som okkuperte hele busskuret ved Rotvoll her om dagen. De hadde vært på IKEA, var sannsynligvis høye på sukker etter å ha stappet i seg smågodt som de fortsatt drev og drøvtygde på (og kastet rundt seg i skuret!), og holdt et støynivå som kunne rivalisert en primalskrikekonkurranse i en hønsegård. Det ble så ille at jeg, med port-a-pro-headsettet mitt og Muse på full guffe, fortsatt ble så plaget at jeg måtte gå og stille meg utenfor skuret. Hadde jeg hatt en golfkølle hadde det kunnet bli stygt. Deretter har man den utrolig slitsomme quizzen på BrukBar, der man broadcaster alt quizmasterne sier og spiller av i hele lokalet, på full vreng, sånn at gjester som vil holde en samtale må gå ut og sette seg i uteserveringen, og gjerne prate via sms, sånn at man ikke skal (gud forby!) være nødt til å høre noe. Og så er det selvsagt inkompetente kassearbeidere på apoteket, som slår inn medisinen min feil to ganger før de innser at det er feil medisin altogether.

Så mange ting som går meg på nervene, så lite tid.

Vinterferie = ferie fra vinteren

Så begynner det å snø, vettu. Igjen. Den siste uken har det vært relativt kaldt i Trondheim, med minusgrader helt ned i sjiktet der kvikksølvet teaser 10-tallet som en annen luremus. Så da det begynte å snø for to dager siden tenkte jeg i min ungdommelige naivitet "Hurra, snø, det betyr at det i hvert fall har blitt litt varmere!"

Men neida. Like forbannet kaldt. Åtte-ti minus og snø? Jeg tror menneskeheten har overvurdert hvor stilige effektene av den globale oppvarmingen kom til å bli. Særlig tror jeg oppvarmings-biten er litt å ta i. Luften er så tørr at jeg kunne slengt et glass vann ut vinduet og det ville bli absorbert opp og forsvinne fullstendig. Snøen knirker ikke under føttene når man går, den bare føles som tørr sand. Å gå utendørs i Trondheim for tiden er som å gå på stranda, med alle de negative tingene det medfølger og ingen av de positive - det er tungt å gå, man sklir, har ikke fotfeste, og det er langt fra varmt, alle rundt en ser ut som varierende grader av michelin-mannen, og man ser ikke helt hvor man går fordi det er snøvær, og man hører ikke bølgeskvulp, men rushtrafikk.

Vinterferie i februar hadde derfor vært helt på sin plass, dersom det hadde betydd faktisk, bokstavelig ferie fra vinteren. Jeg er rett og slett pisse lei. Når man fryser så lett som jeg gjerne gjør, hadde det ikke vært av veien å få lagt varmekabler under hele Trondheim, og bare sette dem på litt uti februar måned, når julen er over for lengst og noveltyen med snø og vinter begynner å gå over i pur irritasjon. Lite miljøvennlig, sier du? Joda, sant det. Men likevel.

Jeg har blitt en stuegris denne vinteren, like mye fordi jeg ikke kan plages til å gidde å vasse rundt i snø som går over støvleskaftene mine, bokstavelig talt - men også fordi jeg fryser, og fordi jeg utvikler en usunn aggresjon av å gå på glatt is. Brodder, sier folk. Brodder hjelper ikke mot snø, og det hjelper heller ikke mot is som er så glatt at selv sanden man strør oppå ruller rundt som miniatyrklinkekuler og gjør det om mulig enda vanskeligere å holde seg på bena - brodder kan også skli, visste du det? Når denne snøen så kommer og gjemmer de glatte issvullene, så man ikke en gang kan se hvor man skal trå forsiktig, da gir jeg meg over og setter meg i sofaen med kaffekopp og laptop. Jeg hadde ikke falt på isen på over fem år før i år; i år har jeg falt tre ganger. Er det noen som har den villeste aning om hvor vondt det er å falle med muskelsmerter?

Trondheim kommune har ifølge sikre kilder solgt isskrapene man bruker til å ta vekk noe av den ujevne glattisen fra fortauene. Solgt, hvorfor det? Jo, visstnok fordi de "ikke kommer til å trenge dem lenger, med den globale oppvarmingen". Makan til kjøtthuer. Håper de faller og brekker noe, hele bunten, så de skjønner hva de gjør med oss vanlige mennesker. Drittfolk.

Hvis det ikke er varmere i Oslo i helgen, så griner jeg, og så absorberes tårene mine opp i luften, så det er ingen som ser det og jeg kan late som om jeg er kjempetøff. Sukk.