Da har jeg snart rundet en "spillfri" uke. Da mener jeg ikke fri for Xbox-spilling, eller fri for prating om spill, men at jeg ikke har spilt rollespill denne uken. Det har gått overraskende bra, men mest fordi jeg har hatt andre ting å bekymre meg over i stedet, som å kanskje bli uvenner med noen over en misforståelse, eller være sur på generelt grunnlag.
Rollespill er mitt brød og smør. Siden jeg oppdaget hobbyen for snart åtte år siden (eller, faktisk endelig fikk prøvd det for åtte år siden), har jeg spilt, eller ønsket å spille, minst en gang i uken. Jeg oppdaget rollespill lenge før, faktisk i 1994, da jeg ikke fikk være med og spille sammen med storebrødrene til venninnene mine, fordi jeg var jente. Nok om det.
I natt hadde jeg en drøm. Og så pussig som jeg er skrudd sammen fikk jeg lyst til å lage et rollespill ut av det. Kunne vært noe for årets R.I.S.K. hvis jeg ikke hadde vært så sent ute. Damn you, brain!
Viser innlegg med etiketten drama. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten drama. Vis alle innlegg
lørdag 24. januar 2009
mandag 20. oktober 2008
Nummer 13
Forrige torsdag gjorde jeg min debut som spilleder for det norske rollespillet Itras By. Vi spilte et ferdig scenario fra årets Arcon-festival kalt Nummer 13, skrevet av Magnus Jakobsson. Scenariet er (løst?) basert på diktet med samme navn av Rudolf Nilsen. Jeg var selv spiller da scenariet ble satt opp på Arcon, og hva kan jeg si? I laughed, I cried, it changed my life.
Opplevelsen min med scenariet Nummer 13 her hjemme, med spillere jeg kjenner fra før og er komfortabel med, var minst like god som på festivalen. Jeg inviterte fem spillere til det jeg kalte "første gjennomspilling", som ganske riktig vil si at jeg kommer til å spillede det samme scenariet minst én gang til. Om ikke for øvelsens skyld, så fordi scenariet er en utmerket introduksjon til spillet som helhet. Samtidig er det utrolig interessant å se hvilke forskjellige avgjørelser som tas fra spillergruppe til spillergruppe - og hvordan hver gruppe velger å møte utfordringene som gis.
Noen av spillerne kom direkte uforberedt til den typen spill som Itras By jo er representativt for - et i høy grad helimprovisert drama der man bruker de klisjéer og de originale tanker man har om hverandre i en salig blanding. Spillerne var - til min (og deres) store fornøyelse - fullstendig uforberedt på det som måtte dukke opp av intervjuer, spontane kjønnsskifter, pressekonferanser, motsattdager, og de fleste andre av sjansekortenes uendelige muligheter. Alle var fornøyde med handlingskortene, selv om de kanskje ble brukt litt for flittig. Det skal jeg ta på min kappe.
Nummer 13 er et scenario som - i forhold til de fleste andre mulige scenarier i Itras By - legger flere strenge føringer for spillet i forkant. Blant annet foregår alt spill innenfor bygården der rollene bor, og det som foregår utenfor blir rett og slett bare fortalt kort før man går videre med spillet. Jeg sier "strenge føringer", men i dette tilfellet virker disse rammene befriende, særlig på en som ikke har satt seg så grundig inn i alle nyansene av den utrolig komplekse og fargerike settingen. Samtidig som scenariet krever minimalt med innsikt i selve stedet Itras By, introduserer det elementer som gir et unikt innblikk i settingen for alle involverte. Jeg sier ikke mer.
Jeg skal ikke røpe handlingen i scenariet. Det bør tross alt spilles, ikke fortelles om. Men om man skal snakke mer om selve spillet, så kan jeg jo nevne at fra en teaterviters synspunkt er Itras By nær sagt unikt i sin form (i alle fall ut fra de kriterier jeg er kjent med fra rollespillmediet). Det er nært knyttet til teatrale virkemidler, kanskje spesielt fra grener som improvisasjon og teatersport. Noe av utfordringen for de som er mer vant til tradisjonelle spill, er graden av spontan kreativitet som forventes av spillerne under spillets gang. Selv jeg, som er trent i improvisasjon, merker at jeg tidvis sliter med å holde de kreative hjulene i gang. Ikke for det, jeg hører at øvelse gjør mester. Mer øvelse vil derfor sannsynligvis gjøre ... mer mester. Eller noe. Dessuten blir jeg som spilleder av Itras By avlastet av spillerne, i stedet for å måtte fylle den tradisjonelle (og slitsomme) spillederrollen som "oppfinner av og enehersker over diegesen".
Hvis man misforstår meg nå, så tror man at jeg ikke liker å spillede tradisjonelle rollespill. Dette stemmer ikke. Jeg elsker det. Men det er mulig å like både pizza og risengrynsgrøt, ikke sant? Man kan bare spise én ting av gangen (med mindre man er Kristoffer Schau), men fortsatt beholde lidenskapen for begge. Eller, altså, "lidenskapen"... nå er jeg ikke akkurat så lidenskapelig overfor risengrynsgrøt, men man skjønner hva jeg mener. Noen av spillerne mine uttalte forsåvidt sine bekymringer for at de ville kommet til å bli veldig slitne av å spille en hel kampanje satt i Itras By, nettopp på grunn av det høye aktivitetsnivået som påkreves. Jeg mener at det er vanskelig å vite på forhånd. Det er utrolig hva man gidder så lenge man har det kjempegøy.
Last ned scenariet Nummer 13 her. NB! Hvis du kjenner meg, bor i Trondheim, og ikke har spilt dette før, hør gjerne om jeg vil spille det sammen med deg før du laster det ned og leser det (med mindre du allerede har en gruppe du vil spillede det for, da). Usikker på hva Itras By egentlig er? Les litt på disse sidene.
Opplevelsen min med scenariet Nummer 13 her hjemme, med spillere jeg kjenner fra før og er komfortabel med, var minst like god som på festivalen. Jeg inviterte fem spillere til det jeg kalte "første gjennomspilling", som ganske riktig vil si at jeg kommer til å spillede det samme scenariet minst én gang til. Om ikke for øvelsens skyld, så fordi scenariet er en utmerket introduksjon til spillet som helhet. Samtidig er det utrolig interessant å se hvilke forskjellige avgjørelser som tas fra spillergruppe til spillergruppe - og hvordan hver gruppe velger å møte utfordringene som gis.
Noen av spillerne kom direkte uforberedt til den typen spill som Itras By jo er representativt for - et i høy grad helimprovisert drama der man bruker de klisjéer og de originale tanker man har om hverandre i en salig blanding. Spillerne var - til min (og deres) store fornøyelse - fullstendig uforberedt på det som måtte dukke opp av intervjuer, spontane kjønnsskifter, pressekonferanser, motsattdager, og de fleste andre av sjansekortenes uendelige muligheter. Alle var fornøyde med handlingskortene, selv om de kanskje ble brukt litt for flittig. Det skal jeg ta på min kappe.
Nummer 13 er et scenario som - i forhold til de fleste andre mulige scenarier i Itras By - legger flere strenge føringer for spillet i forkant. Blant annet foregår alt spill innenfor bygården der rollene bor, og det som foregår utenfor blir rett og slett bare fortalt kort før man går videre med spillet. Jeg sier "strenge føringer", men i dette tilfellet virker disse rammene befriende, særlig på en som ikke har satt seg så grundig inn i alle nyansene av den utrolig komplekse og fargerike settingen. Samtidig som scenariet krever minimalt med innsikt i selve stedet Itras By, introduserer det elementer som gir et unikt innblikk i settingen for alle involverte. Jeg sier ikke mer.
Jeg skal ikke røpe handlingen i scenariet. Det bør tross alt spilles, ikke fortelles om. Men om man skal snakke mer om selve spillet, så kan jeg jo nevne at fra en teaterviters synspunkt er Itras By nær sagt unikt i sin form (i alle fall ut fra de kriterier jeg er kjent med fra rollespillmediet). Det er nært knyttet til teatrale virkemidler, kanskje spesielt fra grener som improvisasjon og teatersport. Noe av utfordringen for de som er mer vant til tradisjonelle spill, er graden av spontan kreativitet som forventes av spillerne under spillets gang. Selv jeg, som er trent i improvisasjon, merker at jeg tidvis sliter med å holde de kreative hjulene i gang. Ikke for det, jeg hører at øvelse gjør mester. Mer øvelse vil derfor sannsynligvis gjøre ... mer mester. Eller noe. Dessuten blir jeg som spilleder av Itras By avlastet av spillerne, i stedet for å måtte fylle den tradisjonelle (og slitsomme) spillederrollen som "oppfinner av og enehersker over diegesen".
Hvis man misforstår meg nå, så tror man at jeg ikke liker å spillede tradisjonelle rollespill. Dette stemmer ikke. Jeg elsker det. Men det er mulig å like både pizza og risengrynsgrøt, ikke sant? Man kan bare spise én ting av gangen (med mindre man er Kristoffer Schau), men fortsatt beholde lidenskapen for begge. Eller, altså, "lidenskapen"... nå er jeg ikke akkurat så lidenskapelig overfor risengrynsgrøt, men man skjønner hva jeg mener. Noen av spillerne mine uttalte forsåvidt sine bekymringer for at de ville kommet til å bli veldig slitne av å spille en hel kampanje satt i Itras By, nettopp på grunn av det høye aktivitetsnivået som påkreves. Jeg mener at det er vanskelig å vite på forhånd. Det er utrolig hva man gidder så lenge man har det kjempegøy.
Last ned scenariet Nummer 13 her. NB! Hvis du kjenner meg, bor i Trondheim, og ikke har spilt dette før, hør gjerne om jeg vil spille det sammen med deg før du laster det ned og leser det (med mindre du allerede har en gruppe du vil spillede det for, da). Usikker på hva Itras By egentlig er? Les litt på disse sidene.
søndag 21. september 2008
Glass
En trend jeg har lagt merke til i løpet av mine siste fem år i Trondheim, er glassknusertrenden. Hva den går ut på? Å knuse så mye glass som mulig på gatene i Trondheim, spesielt i Møllenberg-området. Knuste flasker over alt. Jeg er glad jeg ikke har kjæledyr, for jeg ville konstant ha vært nødt til å plukke glasskår ut av potene deres og koste på meg dyre dyrlegeregninger samt sjelekvaler over at dyrene min skulle ha det vondt. Jeg mener, er det virkelig nødvendig å knuse alt glass man kommer over? Hva skjedde med å sette fra seg den tomme ølflasken sånn at de gamle jubbene som leter etter panteflasker kan komme og ta den med seg? Jeg husker faktisk en tid hvor man kunne gå barføtt på asfalten i denne byen. Men ikke nå lenger, nei. Ganske meningsløse greier, spør du meg.
Av andre meningsløse tidtrøyter er det å spille Xbox. Det vil si, meningsløst, men ganske gøy. Spillet Lost Odyssey er et eventyrspill der man spiller den udødelige Kaim Argonar - kriger fra en annen verden. Kampene er turbaserte, slik som i Final Fantasy, og gjør strategi i kamp så mye lettere å forholde seg til for oss som er litt treige på labben. Det merkes at spillet er japansk, for i tillegg til en rekke andre udødelige karakterer (og en litt snotty trollmann) som legges til Kaims brave gjeng er to unger(!) på en åtte-ti år som kan å trylle og slåss. I alle cutscenes er de skvetne og barnslige, men i kamp er de urokkelige pillarer av bravur. Snodig, det der. Rent bortsett fra regelrett railroading av handlingen, samt et par virkelig irriterende sniking-i-labyrint-løsninger hvor man er nødt til å gjøre alt fra begynnelsen hver gang man blir oppdaget, er det faktisk et rimelig bra spill. Stemningen blir virkelig til å ta og føle på igjennom en rekke noveller forkledd som drømmesekvenser som dukker opp igjennom spillet. Ja ja, jeg vet - den gjengse gamer vil vel gjerne bruke argumentet "jeg vil spille, ikke lese" - men prøv det gjerne. Om det blir for kjedelig eller tar for lang tid, kan man bare skippe over sekvensene ved å trykke B i stedet for A hver gang de dukker opp. Det er faktisk også mulig å skippe over de lange, noen ganger litt goofy cutscenene, men i så fall går man glipp av mye av bakhistorien i spillet.
Ironisk nok er det jeg som bruker Xboxen mest her i huset nå for tiden, etter å ha sittet i lengre tid og murret fordi kjæresten fikk til å spille Mass Effect, noe som virket totalt dødfødt på meg. Bra story, dårlig spillkontroll. Takke meg til turbasert kamp!
Å spille Xbox har nå i det hele tatt vært en liten velsignelse for meg i det siste. Jeg har vært murrete og utilpass en stund, uvisst hvorfor, annet enn at det kan ha noe å gjøre med min stadige arbeidsløshet. Det var spennende å være på laiv igjen forrige helg, og etter en spennende laiv blir det alltid litt kjedelig å returnere til "gompeland", for å bruke et Harry Potter-uttrykk. Og ikke nok med det, men det virker som det blir lite rollespill utover, siden folk er så forbannet opptatte hele tiden. Ræv og ræv.
Jahopp. Så har jeg greid å skrive en totalt innholdsløs blogg denne gangen også. I must be losing my grip.
Av andre meningsløse tidtrøyter er det å spille Xbox. Det vil si, meningsløst, men ganske gøy. Spillet Lost Odyssey er et eventyrspill der man spiller den udødelige Kaim Argonar - kriger fra en annen verden. Kampene er turbaserte, slik som i Final Fantasy, og gjør strategi i kamp så mye lettere å forholde seg til for oss som er litt treige på labben. Det merkes at spillet er japansk, for i tillegg til en rekke andre udødelige karakterer (og en litt snotty trollmann) som legges til Kaims brave gjeng er to unger(!) på en åtte-ti år som kan å trylle og slåss. I alle cutscenes er de skvetne og barnslige, men i kamp er de urokkelige pillarer av bravur. Snodig, det der. Rent bortsett fra regelrett railroading av handlingen, samt et par virkelig irriterende sniking-i-labyrint-løsninger hvor man er nødt til å gjøre alt fra begynnelsen hver gang man blir oppdaget, er det faktisk et rimelig bra spill. Stemningen blir virkelig til å ta og føle på igjennom en rekke noveller forkledd som drømmesekvenser som dukker opp igjennom spillet. Ja ja, jeg vet - den gjengse gamer vil vel gjerne bruke argumentet "jeg vil spille, ikke lese" - men prøv det gjerne. Om det blir for kjedelig eller tar for lang tid, kan man bare skippe over sekvensene ved å trykke B i stedet for A hver gang de dukker opp. Det er faktisk også mulig å skippe over de lange, noen ganger litt goofy cutscenene, men i så fall går man glipp av mye av bakhistorien i spillet.
Ironisk nok er det jeg som bruker Xboxen mest her i huset nå for tiden, etter å ha sittet i lengre tid og murret fordi kjæresten fikk til å spille Mass Effect, noe som virket totalt dødfødt på meg. Bra story, dårlig spillkontroll. Takke meg til turbasert kamp!
Å spille Xbox har nå i det hele tatt vært en liten velsignelse for meg i det siste. Jeg har vært murrete og utilpass en stund, uvisst hvorfor, annet enn at det kan ha noe å gjøre med min stadige arbeidsløshet. Det var spennende å være på laiv igjen forrige helg, og etter en spennende laiv blir det alltid litt kjedelig å returnere til "gompeland", for å bruke et Harry Potter-uttrykk. Og ikke nok med det, men det virker som det blir lite rollespill utover, siden folk er så forbannet opptatte hele tiden. Ræv og ræv.
Jahopp. Så har jeg greid å skrive en totalt innholdsløs blogg denne gangen også. I must be losing my grip.
mandag 1. september 2008
Man does not create
"Man does not create; he discovers." - Antoni Gaudi
En frase jeg leste først i Barcelona, Gaudis hjemby, og som senere har fremstått for meg som en av de universelle sannheter - i hvert fall når det gjelder vitenskap. Gaudis uttalelse var vel sterkt påvirket av det faktum at han var både matematiker og katolikk, og hans oppfatning om at sannheter ligger naturlig i "skaperverket" så å si, deles nok av mange, meg inkludert.
Grunnen til at jeg nevner dette nå, er at jeg nettopp er ferdig med å se en ny episode av min siste Tv-serie-hype, nemlig Tony Scotts Numb3rs, som handler om en genial matematiker som assisterer FBI ved å applikere anvendt matematikk til praktisk kriminologi. Neppe fullstendig realistisk, men det høres i alle fall noenlunde realistisk ut. Det sies jo at det man ikke lærer av å se på TV, ikke er verd å vite. Nå er jo jeg, pedagog som jeg er, noe skeptisk til denne påstandens Homer Simpsons'ke vibb, til tross for at det jeg kan av førstehjelp er ene og alene takket være Baywatch.
La meg nøye meg med å si det slik: Selv om en TV-serie må forsake de nøyaktige vitenskapelige metodene for historiens og dramaets skyld, så vil i det minste noen dramatiske Hollywoodske overdrivelser muligens bidra til å gjøre vitenskap mer attraktivt for unge mennesker. Forhåpentligvis. For vitenskap er spennende. Når man først kan å bruke det, blir man møtt med uendelige muligheter. Det er når jeg tenker på dette at jeg blir bitter fordi ingen noen gang forklarte meg matematikk skikkelig da jeg var barn. Som noen-og-tyveåring deltok jeg på et kurs i diagnostisk matematikk, designet for å kunne plukke opp lærevansker eller manglende forståelse så tidlig som mulig og dermed være i stand til å gjøre noe med det før eleven fikk automatisert prosesser han/hun ikke hadde grunnlag for å forstå rekkevidden av. For å si det slik: Det er enkelt nok å sette inn de riktige tallene i formelen for sirkelens omkrets. Det er noe helt annet å forstå hvorfor formelen eksisterer til å begynne med, hvordan den er sammensatt og hvorfor den fungerer. Dette kurset fikk meg ikke til å innse at jeg hadde lærevansker i matematikk - enhver tulling med fem vekttall i pedagogikk og matchende rutete strikkevest kunne funnet ut det ved å be meg regne noen enkle hoderegningsstykker - derimot innså jeg hvorfor jeg hadde disse lærevanskene. Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg allerede automatisert mange prosesser som jeg ikke skjønte et kvidder av. Jeg fikk gode karakterer helt frem til videregående, da jeg var tvunget til å begynne å forstå for å komme meg videre. Jeg skal ikke si så mye mer enn at løpet var ganske dødt. Jeg brant matteprøvene mine seremonielt på trappen til musikkskolebygget hver gang jeg fikk lavere enn 3 i karakter, noe som skjedde alt for ofte.
Men som jeg var inne på; vitenskap er spennende. Spesielt spennende blir det jo når man kan bruke det til å etterforske mord, bygge romskip, klone ting, eller bygge en dødsstråle - men det er spennende til vanlig også. Tenk å kunne si noe om et menneske som døde for tusener av år siden, bare fordi man har et fragment av kjevebeinet til vedkommende? Snakk om å leve evig. Jeg blir litt glad av å tenke på at det finnes folk som kan slike ting. Nå er det jo mest på TV at vitenskapen får lov til å være kul, så jeg runder av med å anbefale fem "klassiske" TV-serier hvor vitenskapen står i høysetet - om ikke realistisk, så i alle fall dramatisk.
Bones (skapt av Hart Hanson, fire sesonger, 2005-d.d.)
Bones er en "realistisk" krimserie hvor hovedpersonen ikke er den kjekke FBI-agenten, men den superintelligente vitenskapskvinnen som assisterer ham i alle hans saker. Det vitenskapelige står ganske sentralt, da spesielt fagområdene til hovedpersonen Temperance Brennan og hennes team. Det er også en del fokus på forskjellen mellom hennes rene vitenskapelige metoder og FBI-agent Seeley Booths innsikt i menneskers sinn, og hva som skjer når de to ikke kommer overens. Det er mye karakterutvikling, og selve sakene er ofte bare et backdrop for at karakterene skal gjøre seg en eller annen innsikt. Gode skuespillere, høy gørr-faktor. Ekstra pluss skal serien ha for å sette en sterk kvinnelig hovedperson frem i lyset, fantastisk portrettert av vakre og dyktige Emily Deschanel. Nerder: Legg merke til David Boreanaz fra Buffy og Angel som FBI-agent Seeley Booth.
Stargate: Atlantis (skapt av Robert C. Cooper og Brad Wright, fem sesonger, 2004-2008)
Søsterserien til ti sesonger lange Stargate: SG-1 (1997-2007), og den eneste sci-fi-serien på listen. De vitenskapelige elementene som vises i serien er som regel knyttet til håndtering av utenomjordisk teknologi sett fra et jordisk utviklingsperspektiv (og dermed med begrensninger). De vitenskapelige alibiene i serien er kvantefysikeren Rodney McKay, samt legen Carson Beckett (senere erstattet av en annen lege; Jennifer Keller). En birolle, Radek Zelenka, er ofte sett i serien som McKays samarbeidspartner når noe virkelig går galt. Genmanipulering har vært sentralt i store deler av serien, så også kloning, ormehull, metamorfoser, tidsreiser, biologisk krigføring, kunstig intelligens, og teleportering. Svært ofte spiller (fiktive) vitenskapelige gåter en stor rolle i enkeltepisoder, og er ofte drivende for de vitenskapelig anlagte karakterene. Kvaliteten på serien som en helhet er varierende, med svært gode episoder blandet med en og annen nedtur. En av mine yndlingsserier, forsåvidt. Legg merke til David Hewlett i rollen som den arrogante og brekk-ekle Rodney McKay. Dette er en skikkelig, solid skuespiller!
House, M.D. (skapt av David Shore, fem sesonger, 2004-d.d.)
Diagnostisk medisins Sherlock Holmes. House er en "realistisk" serie om en usympatisk og arrogant diagnostiker som hele tiden blir tvunget til å tenke alternativt i forhold til sykdommene til sine døende pasienter. Hvor realistisk fagpraten er, er usikkert å si, men det er til tider svært engasjerende å høre på når legene i serien skravler i vei ispedd lange fraser på latin. Om ikke annet, så lærer man i det minste noen medisinske uttrykk. Serien tjener på en liten og kompakt gruppe karakterer i de første sesongene, men utvider denne i løpet av seriens fjerde sesong. Til tider handler serien mer om moral og etikk enn om medisin, og den realistiske atmosfæren brytes til stadighet av drømmesekvenser, nær-døden-opplevelser, og andre merksnodigheter. Hva med Sherlock Holmes? Jo, hovedpersonen heter House (House = Holmes), en arrogant, misogynistisk, eksentrisk fagmann som sjelden har tid til overs for sosialt akseptabel oppførsel, han leter alltid etter svar på nye spørsmål og nekter å la en sak ligge dersom han tror han kan løse den (noe han alltid tror). Hans beste venn heter Wilson (Wilson = Watson), en sosialt oppegående, pliktoppfyllende, sympatisk fyr som forkaster Houses motvilje mot å følge reglene på samme tid som han ser opp til og beundrer mannen. Se gjerne serien etter å ha lest litt i Sir Arthur Conan Doyles gamle verker. Serien er verd å se ene og alene på grunn av Hugh Lauries rolleprestasjon som House.
Criminal Minds (skapt av Jeff Davis, fire sesonger, 2005-d.d.)
Nok en "realistisk" krimserie hvor FBI er heltene, eller rettere sagt, FBIs profiler-avdeling. Her er det ikke fysikk og matematikk, men psykologi og sosiologi som står i høysetet. Menneskelig motivasjon er en egen vitenskap som ikke er hugget i stein, men som fluktuerer med samfunnet, tiden, og kulturen. I motsetning til mange lignende krimserier sies det ikke her at den portretterte vitenskapelige metoden alltid vil løse saken, noe som gjør serien mer sympatisk (altså mindre "løgnaktig" - ikke for det, jeg setter pris på en god løgn på TV så lenge den underholder meg). Samtidig, hadde det vært like mange seriemordere i USA som det denne serien påstår, ville jeg lurt på hvordan det hadde kunnet vært noen folk igjen der borte til å være ofre. I sine første par sesonger har serien tatt svært lett på karakterutvikling, noe som er forståelig siden det er en rimelig stor gruppe med hovedpersoner. Serien er i utgangspunktet en case-by-episode-serie, men et par større plottråder har dukket opp nå og da. Dessverre har også et par av disse forblitt uløste og uoppfulgte. Skuespillere verd å merke seg: Mandy Patinkin, kjent som Inigo Montoya fra The Princess Bride.
Numb3rs (skapt av Nicolas Falacci og Cheryl Heuton, fem sesonger, 2005-d.d.)
Den geniale matematikeren Charlie Eppes overtales av sin eldre bror og FBI-agent Don Eppes til å assistere FBI med matematiske analyser av kriminelle saker. Seriens produsenter har gjort hjemmeleksene sine, og det er en rekke matematiske konsulenter som gjennomgår matematikken i de enkelte episodene. Serien har også en blogg hvor matematikken brukt i episodene diskuteres av fagfolk. Selvsagt er ikke alt perfekt vitenskapelig her heller, men det er i alle fall rimelig nært. Sekundært i serien kommer forholdet mellom de to brødrene, som vi forstår aldri har vært spesielt nært, og tertiært kommer Charlies gradvise tilpasning til "den virkelige verden" etter å ha vært et isolert og beskyttet vidunderbarn mye av livet sitt. De kriminelle sakene er sjelden for oppblåste, og av og til er de på kanten til kjedelige, men serien berger på ren og skjær entusiasme for matematikk. Det eneste jeg ikke liker med serien er at den kun har mannlige hovedpersoner, ikke medregnet en kvinnelig agent som får minimalt med screen time, og en forskerassistent som har potensiale til å bli en interessant karakter, men som ender opp med å igrunn bare være til pynt. Synd. Apropos pynt: David Krumholtz er flott i rollen som Charlie Eppes. Noen ultranerder vil kanskje kjenne ham igjen fra rollen som Mr. Universe i Firefly-filmen Serenity.
Forresten har jeg endelig fått øyedråper av legen, slik at jeg snart blir kvitt rennende verk og hovne øyelokk. Og ikke et knyst om at jeg ikke fikk lov til å lese eller se på TV. Huzzah!
En frase jeg leste først i Barcelona, Gaudis hjemby, og som senere har fremstått for meg som en av de universelle sannheter - i hvert fall når det gjelder vitenskap. Gaudis uttalelse var vel sterkt påvirket av det faktum at han var både matematiker og katolikk, og hans oppfatning om at sannheter ligger naturlig i "skaperverket" så å si, deles nok av mange, meg inkludert.
Grunnen til at jeg nevner dette nå, er at jeg nettopp er ferdig med å se en ny episode av min siste Tv-serie-hype, nemlig Tony Scotts Numb3rs, som handler om en genial matematiker som assisterer FBI ved å applikere anvendt matematikk til praktisk kriminologi. Neppe fullstendig realistisk, men det høres i alle fall noenlunde realistisk ut. Det sies jo at det man ikke lærer av å se på TV, ikke er verd å vite. Nå er jo jeg, pedagog som jeg er, noe skeptisk til denne påstandens Homer Simpsons'ke vibb, til tross for at det jeg kan av førstehjelp er ene og alene takket være Baywatch.
La meg nøye meg med å si det slik: Selv om en TV-serie må forsake de nøyaktige vitenskapelige metodene for historiens og dramaets skyld, så vil i det minste noen dramatiske Hollywoodske overdrivelser muligens bidra til å gjøre vitenskap mer attraktivt for unge mennesker. Forhåpentligvis. For vitenskap er spennende. Når man først kan å bruke det, blir man møtt med uendelige muligheter. Det er når jeg tenker på dette at jeg blir bitter fordi ingen noen gang forklarte meg matematikk skikkelig da jeg var barn. Som noen-og-tyveåring deltok jeg på et kurs i diagnostisk matematikk, designet for å kunne plukke opp lærevansker eller manglende forståelse så tidlig som mulig og dermed være i stand til å gjøre noe med det før eleven fikk automatisert prosesser han/hun ikke hadde grunnlag for å forstå rekkevidden av. For å si det slik: Det er enkelt nok å sette inn de riktige tallene i formelen for sirkelens omkrets. Det er noe helt annet å forstå hvorfor formelen eksisterer til å begynne med, hvordan den er sammensatt og hvorfor den fungerer. Dette kurset fikk meg ikke til å innse at jeg hadde lærevansker i matematikk - enhver tulling med fem vekttall i pedagogikk og matchende rutete strikkevest kunne funnet ut det ved å be meg regne noen enkle hoderegningsstykker - derimot innså jeg hvorfor jeg hadde disse lærevanskene. Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg allerede automatisert mange prosesser som jeg ikke skjønte et kvidder av. Jeg fikk gode karakterer helt frem til videregående, da jeg var tvunget til å begynne å forstå for å komme meg videre. Jeg skal ikke si så mye mer enn at løpet var ganske dødt. Jeg brant matteprøvene mine seremonielt på trappen til musikkskolebygget hver gang jeg fikk lavere enn 3 i karakter, noe som skjedde alt for ofte.
Men som jeg var inne på; vitenskap er spennende. Spesielt spennende blir det jo når man kan bruke det til å etterforske mord, bygge romskip, klone ting, eller bygge en dødsstråle - men det er spennende til vanlig også. Tenk å kunne si noe om et menneske som døde for tusener av år siden, bare fordi man har et fragment av kjevebeinet til vedkommende? Snakk om å leve evig. Jeg blir litt glad av å tenke på at det finnes folk som kan slike ting. Nå er det jo mest på TV at vitenskapen får lov til å være kul, så jeg runder av med å anbefale fem "klassiske" TV-serier hvor vitenskapen står i høysetet - om ikke realistisk, så i alle fall dramatisk.
Bones (skapt av Hart Hanson, fire sesonger, 2005-d.d.)
Bones er en "realistisk" krimserie hvor hovedpersonen ikke er den kjekke FBI-agenten, men den superintelligente vitenskapskvinnen som assisterer ham i alle hans saker. Det vitenskapelige står ganske sentralt, da spesielt fagområdene til hovedpersonen Temperance Brennan og hennes team. Det er også en del fokus på forskjellen mellom hennes rene vitenskapelige metoder og FBI-agent Seeley Booths innsikt i menneskers sinn, og hva som skjer når de to ikke kommer overens. Det er mye karakterutvikling, og selve sakene er ofte bare et backdrop for at karakterene skal gjøre seg en eller annen innsikt. Gode skuespillere, høy gørr-faktor. Ekstra pluss skal serien ha for å sette en sterk kvinnelig hovedperson frem i lyset, fantastisk portrettert av vakre og dyktige Emily Deschanel. Nerder: Legg merke til David Boreanaz fra Buffy og Angel som FBI-agent Seeley Booth.
Stargate: Atlantis (skapt av Robert C. Cooper og Brad Wright, fem sesonger, 2004-2008)
Søsterserien til ti sesonger lange Stargate: SG-1 (1997-2007), og den eneste sci-fi-serien på listen. De vitenskapelige elementene som vises i serien er som regel knyttet til håndtering av utenomjordisk teknologi sett fra et jordisk utviklingsperspektiv (og dermed med begrensninger). De vitenskapelige alibiene i serien er kvantefysikeren Rodney McKay, samt legen Carson Beckett (senere erstattet av en annen lege; Jennifer Keller). En birolle, Radek Zelenka, er ofte sett i serien som McKays samarbeidspartner når noe virkelig går galt. Genmanipulering har vært sentralt i store deler av serien, så også kloning, ormehull, metamorfoser, tidsreiser, biologisk krigføring, kunstig intelligens, og teleportering. Svært ofte spiller (fiktive) vitenskapelige gåter en stor rolle i enkeltepisoder, og er ofte drivende for de vitenskapelig anlagte karakterene. Kvaliteten på serien som en helhet er varierende, med svært gode episoder blandet med en og annen nedtur. En av mine yndlingsserier, forsåvidt. Legg merke til David Hewlett i rollen som den arrogante og brekk-ekle Rodney McKay. Dette er en skikkelig, solid skuespiller!
House, M.D. (skapt av David Shore, fem sesonger, 2004-d.d.)
Diagnostisk medisins Sherlock Holmes. House er en "realistisk" serie om en usympatisk og arrogant diagnostiker som hele tiden blir tvunget til å tenke alternativt i forhold til sykdommene til sine døende pasienter. Hvor realistisk fagpraten er, er usikkert å si, men det er til tider svært engasjerende å høre på når legene i serien skravler i vei ispedd lange fraser på latin. Om ikke annet, så lærer man i det minste noen medisinske uttrykk. Serien tjener på en liten og kompakt gruppe karakterer i de første sesongene, men utvider denne i løpet av seriens fjerde sesong. Til tider handler serien mer om moral og etikk enn om medisin, og den realistiske atmosfæren brytes til stadighet av drømmesekvenser, nær-døden-opplevelser, og andre merksnodigheter. Hva med Sherlock Holmes? Jo, hovedpersonen heter House (House = Holmes), en arrogant, misogynistisk, eksentrisk fagmann som sjelden har tid til overs for sosialt akseptabel oppførsel, han leter alltid etter svar på nye spørsmål og nekter å la en sak ligge dersom han tror han kan løse den (noe han alltid tror). Hans beste venn heter Wilson (Wilson = Watson), en sosialt oppegående, pliktoppfyllende, sympatisk fyr som forkaster Houses motvilje mot å følge reglene på samme tid som han ser opp til og beundrer mannen. Se gjerne serien etter å ha lest litt i Sir Arthur Conan Doyles gamle verker. Serien er verd å se ene og alene på grunn av Hugh Lauries rolleprestasjon som House.
Criminal Minds (skapt av Jeff Davis, fire sesonger, 2005-d.d.)
Nok en "realistisk" krimserie hvor FBI er heltene, eller rettere sagt, FBIs profiler-avdeling. Her er det ikke fysikk og matematikk, men psykologi og sosiologi som står i høysetet. Menneskelig motivasjon er en egen vitenskap som ikke er hugget i stein, men som fluktuerer med samfunnet, tiden, og kulturen. I motsetning til mange lignende krimserier sies det ikke her at den portretterte vitenskapelige metoden alltid vil løse saken, noe som gjør serien mer sympatisk (altså mindre "løgnaktig" - ikke for det, jeg setter pris på en god løgn på TV så lenge den underholder meg). Samtidig, hadde det vært like mange seriemordere i USA som det denne serien påstår, ville jeg lurt på hvordan det hadde kunnet vært noen folk igjen der borte til å være ofre. I sine første par sesonger har serien tatt svært lett på karakterutvikling, noe som er forståelig siden det er en rimelig stor gruppe med hovedpersoner. Serien er i utgangspunktet en case-by-episode-serie, men et par større plottråder har dukket opp nå og da. Dessverre har også et par av disse forblitt uløste og uoppfulgte. Skuespillere verd å merke seg: Mandy Patinkin, kjent som Inigo Montoya fra The Princess Bride.
Numb3rs (skapt av Nicolas Falacci og Cheryl Heuton, fem sesonger, 2005-d.d.)
Den geniale matematikeren Charlie Eppes overtales av sin eldre bror og FBI-agent Don Eppes til å assistere FBI med matematiske analyser av kriminelle saker. Seriens produsenter har gjort hjemmeleksene sine, og det er en rekke matematiske konsulenter som gjennomgår matematikken i de enkelte episodene. Serien har også en blogg hvor matematikken brukt i episodene diskuteres av fagfolk. Selvsagt er ikke alt perfekt vitenskapelig her heller, men det er i alle fall rimelig nært. Sekundært i serien kommer forholdet mellom de to brødrene, som vi forstår aldri har vært spesielt nært, og tertiært kommer Charlies gradvise tilpasning til "den virkelige verden" etter å ha vært et isolert og beskyttet vidunderbarn mye av livet sitt. De kriminelle sakene er sjelden for oppblåste, og av og til er de på kanten til kjedelige, men serien berger på ren og skjær entusiasme for matematikk. Det eneste jeg ikke liker med serien er at den kun har mannlige hovedpersoner, ikke medregnet en kvinnelig agent som får minimalt med screen time, og en forskerassistent som har potensiale til å bli en interessant karakter, men som ender opp med å igrunn bare være til pynt. Synd. Apropos pynt: David Krumholtz er flott i rollen som Charlie Eppes. Noen ultranerder vil kanskje kjenne ham igjen fra rollen som Mr. Universe i Firefly-filmen Serenity.
Forresten har jeg endelig fått øyedråper av legen, slik at jeg snart blir kvitt rennende verk og hovne øyelokk. Og ikke et knyst om at jeg ikke fikk lov til å lese eller se på TV. Huzzah!
fredag 1. august 2008
OMG the Angst er bra for deg
Jeg er i bedre humør og PC'en min er berget. Det er litt mindre varmt ute, så jeg slipper å dø av heteslag. Til gjengjeld har jeg greid å åpne den digre kjeften min på litt for vidt gap igjen, besserwisser som jeg er, og burde kanskje lære meg å passe mine egne saker. Jeg ba dog om unnskyldning, men har ikke fått noe videre respons på det. Nuvel.
Det eneste som gjenstår å fortelle fra Paris-turen er hjemreisen. I en flott gest av vennlighet fikk vi byttelåne metropass med de to kompisene våre slik at kjæresten kunne følge meg hele veien til flyplassen Charles de Gaulle. Hadde jeg vært en berømt død statsleder hadde jeg nok ønsket at man kalte opp noe hyggeligere etter meg, som f.eks. et mottak for hjemløse kattunger eller en park. Flyplassen de Gaulle var ikke koselig i det hele tatt. Som flyplasser flest. Det som var enda mer frustrerende var at toalettene lå på utsiden av sikkerhetskontrollen. Jeg, som hadde gått gjennom sikkerhetskontrollen så fort jeg kunne for å spare tid, hadde stått i kø i tyve minutter og endelig sluppet igjennom, da jeg oppdaget at jeg måtte gå ut igjen for å gå på dass. Og det måtte jeg til slutt bare innse var høyst nødvendig, så jeg gjorde det. Og måtte selvsagt stå i ny kø gjennom sikkerhetskontrollen etterpå. Jeg vil gjerne vite hvilket jævla brilliant geni det var som fant på denne ordningen, slik at jeg kan spore ham opp og tvinge ham til å stå i en kø helt til han tisser i buksa og deretter slå ham ihjel med en metalldetektor.
Det var selvsagt uutholdelig varmt på flyplassen, på flyet, og da vi mellomlandet på Arlanda i Stockholm var det jaggu ikke likere der heller. Bedre ble det ikke av at jeg kjøpte taxfreestæsj til ryggsekken holdt på å sprenges, slik at skuldrene mine truet med å ramle av i protest mot den dårlige behandligen. Da jeg endelig landet på Værnes var jeg så føkkt i kroppen at jeg trodde jeg skulle sparke bøtta. Rett på flybussen bar det, og jeg var hjemme rundt åtte på kvelden. Søndag. Uten mat i kåken. Da hadde jeg reist kontinuerlig siden elleve om morgenen - det er ni føkkings timer, det. Rett etter at jeg kom hjem fikk jeg besøk av søsteren min og kjæresten hennes, og fikk vist dem de mange håpløse bildene jeg hadde tatt under turen. Deretter gikk jeg til en brustadbu og kjøpte meg ferdigmat. Home sweaty home!
Så nå er det i gang med forberedelsene til laiv i september. Jeg skal spille en rolle som ikke egentlig har noen gruppe å spille sammen med, men jeg håper å kunne slenge meg innpå stort sett alt som foregår og stikke nesa mi alle steder - særlig der den ikke hører hjemme. Det som bekymrer meg mest er at jeg egentlig ikke har råd til å kjøpe mer stoff til kostymet mitt, siden jeg ikke eier penger i det hele tatt. Jeg bekymrer meg også for at jeg ikke har lært meg det noe intrikate skriftspråket til laiven enda, faktisk ikke begynt heller, og at jeg ikke egentlig har nok kunnskap om verdenen og settingen til å klare å uttale meg om recent events i spill. Foreløpig skal jeg delta på en enkveldslaiv der jeg skal introdusere rollen min til gruppen jeg skal reise sammen med (og dermed ankomme i spill sammen med), selv om jeg ikke aner hvordan rollen min er, bare hva konseptet skal være. Så det blir vel mest improvisering. Jeg kan å improvisere, men noen ganger er det greiest å kunne forberede seg litt - noe jeg ikke føler jeg får sjansen til denne gangen. Det stresser meg litt, men jeg gleder meg til laiven.
Rollespill har jeg også fått spilt litt av denne uken, men "bare" de tre første dagene. Først en real hack'n'slash-episode av spin-off-kampanjen til Den Store D&D-kampanjen vår (som har vart i fire og et halvt år). Dette er en gruppe som driver og spiller igjennom den siste eventyr-trilogien til Forgotten Realms som ble gitt ut i 3.5 før WotC "tok på seg langunderbuksa for å dekke mest mulig, men lot rumpeklaffen henge åpen så de kan bli rævpult av andre rollespillutgivere" (som kjæresten min uttalte i etterkant av utgivelsen av 4th ed). Hele gruppen var døden nær opptil flere ganger, og gitt det apokalyptiske resultatet dersom vi feiler eventyret, begynner det å sitre litt i engstelsesmusklene. Det er mulig vi føkker over verden, for å si det sånn. Kan bli morsomt. De to neste dagene spilte jeg Star Wars. Vår kampanje foregår i en håpløs alfa-utgave av 4th ed d20, men er underholdende pga apokalyptiske plottlinjer (ser man et mønster i min rollespilling her?) og drama mellom rollene, samt kule npc'er og medspillere. Jeg koser meg som regel glugg ihjel, men nå er det slutt, for nå flytter SL til Oslo for å selge sjelen sin til Satan (les: bli advokat). Det er trist og leit, men livet er ofte det, så det tar jeg ikke så tungt i grunn.
Apropos rollespill, så skal det jo gjerne handle om noe angstete for å maxe ut dramatisk potensiale. Som en rollespillende kompis sa nettopp: "OMG the Angst er bra for deg." Jeg tror han har rett. Jeg tror det er rensende for oss spillere å få leve ut litt fantasi-angst for å sette hverdagsangsten litt i perspektiv. Jeg har allerede hodet fullt av idéer til andre personer jeg vil skape og spille ut livet til. Om jeg ikke glemmer mitt eget liv oppi alt dette? Næh. Jeg våkner fremdeles hver morgen med monsterånde og verkende albuer, med kjæresten ved min side, døde møll på kontoen og dårlig hår. Jeg er kanskje ikke så jævlig godt forankret i virkeligheten, men jeg vet godt hva som er virkelig og ikke. Jeg vet også at jeg ville foretrukket virkeligheten dersom jeg hadde måttet velge.
Nå skulle jeg til å trekke en parallell til The Matrix, men så slo det meg at den ikke vil passe. Neo velger virkeligheten fremfor illusjonen, men han velger ikke den virkeligheten han har levd i til nå; han velger den som - inntil nylig og for alt han visste - ikke fantes. Han blir revet ut av hverdagen for å møte et dilemma: hvorvidt han skal velge å tre inn i en annen verden. At denne verdenen tilfeldigvis er virkeligheten og det han har levd i til nå er en illusjon, er uvesentlig. Han velger det nye og spennende fremfor det gamle og "trygge". Jeg for min del ville valgt det som er virkelig, fordi noe annet ville vært egoistisk. Nå tror jeg a) at det ikke er noen Matrix, og b) at jeg babler, så jeg skal gi meg. Til og med jeg har mistet tråden nå.
See ya later, carburetor.
Det eneste som gjenstår å fortelle fra Paris-turen er hjemreisen. I en flott gest av vennlighet fikk vi byttelåne metropass med de to kompisene våre slik at kjæresten kunne følge meg hele veien til flyplassen Charles de Gaulle. Hadde jeg vært en berømt død statsleder hadde jeg nok ønsket at man kalte opp noe hyggeligere etter meg, som f.eks. et mottak for hjemløse kattunger eller en park. Flyplassen de Gaulle var ikke koselig i det hele tatt. Som flyplasser flest. Det som var enda mer frustrerende var at toalettene lå på utsiden av sikkerhetskontrollen. Jeg, som hadde gått gjennom sikkerhetskontrollen så fort jeg kunne for å spare tid, hadde stått i kø i tyve minutter og endelig sluppet igjennom, da jeg oppdaget at jeg måtte gå ut igjen for å gå på dass. Og det måtte jeg til slutt bare innse var høyst nødvendig, så jeg gjorde det. Og måtte selvsagt stå i ny kø gjennom sikkerhetskontrollen etterpå. Jeg vil gjerne vite hvilket jævla brilliant geni det var som fant på denne ordningen, slik at jeg kan spore ham opp og tvinge ham til å stå i en kø helt til han tisser i buksa og deretter slå ham ihjel med en metalldetektor.
Det var selvsagt uutholdelig varmt på flyplassen, på flyet, og da vi mellomlandet på Arlanda i Stockholm var det jaggu ikke likere der heller. Bedre ble det ikke av at jeg kjøpte taxfreestæsj til ryggsekken holdt på å sprenges, slik at skuldrene mine truet med å ramle av i protest mot den dårlige behandligen. Da jeg endelig landet på Værnes var jeg så føkkt i kroppen at jeg trodde jeg skulle sparke bøtta. Rett på flybussen bar det, og jeg var hjemme rundt åtte på kvelden. Søndag. Uten mat i kåken. Da hadde jeg reist kontinuerlig siden elleve om morgenen - det er ni føkkings timer, det. Rett etter at jeg kom hjem fikk jeg besøk av søsteren min og kjæresten hennes, og fikk vist dem de mange håpløse bildene jeg hadde tatt under turen. Deretter gikk jeg til en brustadbu og kjøpte meg ferdigmat. Home sweaty home!
Så nå er det i gang med forberedelsene til laiv i september. Jeg skal spille en rolle som ikke egentlig har noen gruppe å spille sammen med, men jeg håper å kunne slenge meg innpå stort sett alt som foregår og stikke nesa mi alle steder - særlig der den ikke hører hjemme. Det som bekymrer meg mest er at jeg egentlig ikke har råd til å kjøpe mer stoff til kostymet mitt, siden jeg ikke eier penger i det hele tatt. Jeg bekymrer meg også for at jeg ikke har lært meg det noe intrikate skriftspråket til laiven enda, faktisk ikke begynt heller, og at jeg ikke egentlig har nok kunnskap om verdenen og settingen til å klare å uttale meg om recent events i spill. Foreløpig skal jeg delta på en enkveldslaiv der jeg skal introdusere rollen min til gruppen jeg skal reise sammen med (og dermed ankomme i spill sammen med), selv om jeg ikke aner hvordan rollen min er, bare hva konseptet skal være. Så det blir vel mest improvisering. Jeg kan å improvisere, men noen ganger er det greiest å kunne forberede seg litt - noe jeg ikke føler jeg får sjansen til denne gangen. Det stresser meg litt, men jeg gleder meg til laiven.
Rollespill har jeg også fått spilt litt av denne uken, men "bare" de tre første dagene. Først en real hack'n'slash-episode av spin-off-kampanjen til Den Store D&D-kampanjen vår (som har vart i fire og et halvt år). Dette er en gruppe som driver og spiller igjennom den siste eventyr-trilogien til Forgotten Realms som ble gitt ut i 3.5 før WotC "tok på seg langunderbuksa for å dekke mest mulig, men lot rumpeklaffen henge åpen så de kan bli rævpult av andre rollespillutgivere" (som kjæresten min uttalte i etterkant av utgivelsen av 4th ed). Hele gruppen var døden nær opptil flere ganger, og gitt det apokalyptiske resultatet dersom vi feiler eventyret, begynner det å sitre litt i engstelsesmusklene. Det er mulig vi føkker over verden, for å si det sånn. Kan bli morsomt. De to neste dagene spilte jeg Star Wars. Vår kampanje foregår i en håpløs alfa-utgave av 4th ed d20, men er underholdende pga apokalyptiske plottlinjer (ser man et mønster i min rollespilling her?) og drama mellom rollene, samt kule npc'er og medspillere. Jeg koser meg som regel glugg ihjel, men nå er det slutt, for nå flytter SL til Oslo for å selge sjelen sin til Satan (les: bli advokat). Det er trist og leit, men livet er ofte det, så det tar jeg ikke så tungt i grunn.
Apropos rollespill, så skal det jo gjerne handle om noe angstete for å maxe ut dramatisk potensiale. Som en rollespillende kompis sa nettopp: "OMG the Angst er bra for deg." Jeg tror han har rett. Jeg tror det er rensende for oss spillere å få leve ut litt fantasi-angst for å sette hverdagsangsten litt i perspektiv. Jeg har allerede hodet fullt av idéer til andre personer jeg vil skape og spille ut livet til. Om jeg ikke glemmer mitt eget liv oppi alt dette? Næh. Jeg våkner fremdeles hver morgen med monsterånde og verkende albuer, med kjæresten ved min side, døde møll på kontoen og dårlig hår. Jeg er kanskje ikke så jævlig godt forankret i virkeligheten, men jeg vet godt hva som er virkelig og ikke. Jeg vet også at jeg ville foretrukket virkeligheten dersom jeg hadde måttet velge.
Nå skulle jeg til å trekke en parallell til The Matrix, men så slo det meg at den ikke vil passe. Neo velger virkeligheten fremfor illusjonen, men han velger ikke den virkeligheten han har levd i til nå; han velger den som - inntil nylig og for alt han visste - ikke fantes. Han blir revet ut av hverdagen for å møte et dilemma: hvorvidt han skal velge å tre inn i en annen verden. At denne verdenen tilfeldigvis er virkeligheten og det han har levd i til nå er en illusjon, er uvesentlig. Han velger det nye og spennende fremfor det gamle og "trygge". Jeg for min del ville valgt det som er virkelig, fordi noe annet ville vært egoistisk. Nå tror jeg a) at det ikke er noen Matrix, og b) at jeg babler, så jeg skal gi meg. Til og med jeg har mistet tråden nå.
See ya later, carburetor.
tirsdag 24. juni 2008
Mine alternative liv
De siste dagene har jeg nytt fruktene av nybegynt ferie... avslapning på sofaen med kjæresten, spise kakerester fra utdrikningslaget forrige helg, jabbe skit over msn, og se film. Ikke pakke til reisen jeg skal på i overimorgen. Neida. Alt må jo gjøres i siste liten. Faktisk, hadde det ikke vært for "siste liten" ville ingenting noen gang bli gjort.
Mye av samtalen over msn har vært med Vero (hvis perspektiver kan leses i bloggen Exploring the Galaxies, link på høyresiden her). Samtalene har til tider vært i form av en dialog i rolle, for å løse situasjoner i Star Wars-universet, rollespillutgaven. Jeg vet hva du tenker, og det er en av disse:
Den uinnvidde: "Rollespill?"
Den litt mer innvidde: "Men trenger man ikke terninger og sånn for å gjøre det?"
Den som har bodd under en stein mye av livet: "Men... Star Wars er en filmserie, den er ferdiglaget, hvordan kan man spille den, det går jo ikke an?" evt. "Hva er Star Wars?"
Den innvidde: "Aha, terningløst spill!"
Det er da sistnevnte som har rett. Jeg og Vero (og til tider en tredjemann) har snakket en del over msn om det mellommenneskelige som eksisterer mellom karakterene vi spiller. Vi er spillere i en Star Wars: Saga Edition-kampanje. Kampanjen er lagt opp til å være space opera, men med innslag av grit og humor fra TV-serier som Firefly (og tilynelatende BSG). Noe av det vi får mest glede av er karakterutvikling. Spillederen vår er utrolig dyktig til å finne på jævlige ting som karakterene våre får oppleve; en av force-brukerne våre har allerede falt til den Mørke Siden men blitt bragt tilbake (delvis), mens den andre er i ferd med å gå samme vei. De siste karakterene er noen brutale jævler med delvis medmenneskelige trekk, og sjefen er en godhjertet, men bombastisk løgnhals og en påfuglspradebass.
Nå skal spillederen vår flytte til høsten, noe som betyr farvel til kampanjen, og vi tar igjen alt vi skal ha gjort utav disse karakterene før dette skjer, ved å spille over msn når situasjonen byr seg, uten terninger som regel, men med tall til å guide avgjørelser. Det funker, pardon my French, som snus på kus. Vi har hatt et skikkelig trekantdrama gående i det siste, mye som i originaltrilogien, bare at ingen er uvitende i slekt med hverandre (foreløpig).
Noen ganger er jeg så involvert når jeg spiller rollespill, særlig i lange kampanjer der karakterene rekker å gå igjennom flere faser med utvikling, at jeg må innrømme at jeg noen ganger frykter for min mentale helse. Jeg sier dette med forbehold og litt ironi, siden jeg egentlig da sammenligner god fantasi og empati med å være kokko. Nå kan det jo forsåvidt hende jeg er kokko, uten at jeg skal si for sikkert verken det ene eller det andre. Fordelen med å være så involvert som jeg ofte er, er at man får utrolig mye ut av opplevelsen det er å spille rollespill. I det siste har innlevelsen vært så tilstede at jeg gruer meg litt til abstinensene som kommer til å slå inn når jeg nå ikke får spilt på tre uker. Ja, abstinenser. Det er et merkelig sosial-psykologisk fenomen.
Om to dager drar jeg forsåvidt på Arcon, så jeg kommer ikke til å ikke spille rollespill... jeg får bare ikke spilt det jeg føler meg involvert i. Jeg skal også liksom gjøre innsamling av informasjon til en masteroppgave jeg har planlagt å skrive om - nettopp - rollespill, men tidligere dårlige karakterer gjør meg motløs og lite motivert. Jeg kommer fremdeles til å gjennomføre intervjuene, men det er mulig resultatene kommer til å gå inn i et arbeid som heller bør publiseres som artikkel eller artikler om rollespill i stedet for å brukes i en oppgave. Det blir jeg bare nødt til å vurdere etter hvert.
In other recent news... så er jeg Introvert Sensing Feeling Judging ifølge herr Jung. "Introvert" er et ord jeg tidligere bare har vært borti i forbindelse med et rollespillsystem, så jeg ble først litt overrasket og deretter ikke overrasket i det hele tatt. Da jeg slo opp ordet videre, ble jeg enda mindre overrasket. Mine tidligere antagelser om "et rikt indre liv" har slått til. Det føles ganske befriende å vite at jeg ikke bare er en særing, som mange tror, men at det finnes et slags psykologisk teorem omkring min måte å være på. Det er ingen tvil om at jeg snur mye av min energi innover, men det slår ut på mange positive måter, som f.eks. kreativitet, kunstneriske anlegg, og dyp filosofering. Det hender jeg sier til meg selv "nå tenker du for mye", og jeg har nok rett i det oftere enn ikke.
Jeg lovte en publisering av artikkelen jeg skrev tidligere til et av forberedelsesfagene til masterstudiet. Nå vet jeg ikke lenger om jeg vil publisere den, siden den fikk en elendig karakter. Jeg må lese over den en gang til og se om den duger som artikkel i egen kraft, men som et stykke dramateori holder den åpenbart ikke. Dessverre.
Mye av samtalen over msn har vært med Vero (hvis perspektiver kan leses i bloggen Exploring the Galaxies, link på høyresiden her). Samtalene har til tider vært i form av en dialog i rolle, for å løse situasjoner i Star Wars-universet, rollespillutgaven. Jeg vet hva du tenker, og det er en av disse:
Den uinnvidde: "Rollespill?"
Den litt mer innvidde: "Men trenger man ikke terninger og sånn for å gjøre det?"
Den som har bodd under en stein mye av livet: "Men... Star Wars er en filmserie, den er ferdiglaget, hvordan kan man spille den, det går jo ikke an?" evt. "Hva er Star Wars?"
Den innvidde: "Aha, terningløst spill!"
Det er da sistnevnte som har rett. Jeg og Vero (og til tider en tredjemann) har snakket en del over msn om det mellommenneskelige som eksisterer mellom karakterene vi spiller. Vi er spillere i en Star Wars: Saga Edition-kampanje. Kampanjen er lagt opp til å være space opera, men med innslag av grit og humor fra TV-serier som Firefly (og tilynelatende BSG). Noe av det vi får mest glede av er karakterutvikling. Spillederen vår er utrolig dyktig til å finne på jævlige ting som karakterene våre får oppleve; en av force-brukerne våre har allerede falt til den Mørke Siden men blitt bragt tilbake (delvis), mens den andre er i ferd med å gå samme vei. De siste karakterene er noen brutale jævler med delvis medmenneskelige trekk, og sjefen er en godhjertet, men bombastisk løgnhals og en påfuglspradebass.
Nå skal spillederen vår flytte til høsten, noe som betyr farvel til kampanjen, og vi tar igjen alt vi skal ha gjort utav disse karakterene før dette skjer, ved å spille over msn når situasjonen byr seg, uten terninger som regel, men med tall til å guide avgjørelser. Det funker, pardon my French, som snus på kus. Vi har hatt et skikkelig trekantdrama gående i det siste, mye som i originaltrilogien, bare at ingen er uvitende i slekt med hverandre (foreløpig).
Noen ganger er jeg så involvert når jeg spiller rollespill, særlig i lange kampanjer der karakterene rekker å gå igjennom flere faser med utvikling, at jeg må innrømme at jeg noen ganger frykter for min mentale helse. Jeg sier dette med forbehold og litt ironi, siden jeg egentlig da sammenligner god fantasi og empati med å være kokko. Nå kan det jo forsåvidt hende jeg er kokko, uten at jeg skal si for sikkert verken det ene eller det andre. Fordelen med å være så involvert som jeg ofte er, er at man får utrolig mye ut av opplevelsen det er å spille rollespill. I det siste har innlevelsen vært så tilstede at jeg gruer meg litt til abstinensene som kommer til å slå inn når jeg nå ikke får spilt på tre uker. Ja, abstinenser. Det er et merkelig sosial-psykologisk fenomen.
Om to dager drar jeg forsåvidt på Arcon, så jeg kommer ikke til å ikke spille rollespill... jeg får bare ikke spilt det jeg føler meg involvert i. Jeg skal også liksom gjøre innsamling av informasjon til en masteroppgave jeg har planlagt å skrive om - nettopp - rollespill, men tidligere dårlige karakterer gjør meg motløs og lite motivert. Jeg kommer fremdeles til å gjennomføre intervjuene, men det er mulig resultatene kommer til å gå inn i et arbeid som heller bør publiseres som artikkel eller artikler om rollespill i stedet for å brukes i en oppgave. Det blir jeg bare nødt til å vurdere etter hvert.
In other recent news... så er jeg Introvert Sensing Feeling Judging ifølge herr Jung. "Introvert" er et ord jeg tidligere bare har vært borti i forbindelse med et rollespillsystem, så jeg ble først litt overrasket og deretter ikke overrasket i det hele tatt. Da jeg slo opp ordet videre, ble jeg enda mindre overrasket. Mine tidligere antagelser om "et rikt indre liv" har slått til. Det føles ganske befriende å vite at jeg ikke bare er en særing, som mange tror, men at det finnes et slags psykologisk teorem omkring min måte å være på. Det er ingen tvil om at jeg snur mye av min energi innover, men det slår ut på mange positive måter, som f.eks. kreativitet, kunstneriske anlegg, og dyp filosofering. Det hender jeg sier til meg selv "nå tenker du for mye", og jeg har nok rett i det oftere enn ikke.
Jeg lovte en publisering av artikkelen jeg skrev tidligere til et av forberedelsesfagene til masterstudiet. Nå vet jeg ikke lenger om jeg vil publisere den, siden den fikk en elendig karakter. Jeg må lese over den en gang til og se om den duger som artikkel i egen kraft, men som et stykke dramateori holder den åpenbart ikke. Dessverre.
onsdag 14. mai 2008
Amazon.co.uk, du som er i Himmelen
...la din pakke komme.
I går, etter at jeg hadde kommet meg av tannlegens oppussingsarbeid, gikk jeg for å hente pakken fra Amazon som lå og ventet på meg på butikken. Det var en stor, men overraskende lett pakke, tatt i betraktning at jeg hadde tatt'n helt ut og kjøpt bøker for nesten tusen kroner etter lønningsdagen i April. Bildene
du ser rundt omkring er det som lå på stuebordet kort tid etter at jeg hadde revet opp teipen.
Jeg elsker bøker. Jeg elsker å lese. Jeg har bøker liggende som jeg enda ikke har lest, som jeg kjøpte før jul, men ikke har åpnet fordi jeg har vært sliten, travel, lat, eller uinspirert. Jeg regner med å kunne kjøre på med lesing 24-7 i sommer, hvis jeg da ikke finner noe nyttig å okkupere tiden med.
Nyttig, ja. Brukte jeg nettopp ordet "nyttig" i konjunksjon med "ikke lese"? Det gjorde jeg jaggu! Rettelse: Lesing er nyttig! Men det får ikke salt på bordet og øl i magen. Det finans
ierer ikke reiser til fjerne og eksotiske steder sånn som Dublin og Lofoten.
..med mindre du er bokanmelder. Det er jeg dessverre ikke. Det hadde jo vært en drømmejobb. Rante ivei om håpløsheten av å utgi gråteromaner der helten er glætt og sleikete, hans kvinne er ømtålig og ikke så rent lite skrullete, og hvor alt klaffer til slutt så de kan pule gråtende og lykkelige over at verden innretter seg etter dem. Tøys, sier jeg!
Verden innretter seg aldri etter folk. Folk har å innrette seg etter verden. Ellers blir verden sur og grinete, og da vet
man 
hvordan det går. Nå har vi jo forsåvidt gjort verden grinete nok allerede, tenker jeg, med alskens svineri som flyter langs ozonlag og på havoverflater. Astmatiske harepuser, trær med kreft i knoppene, et hav av ren lupus. Det er pesta som kommer, sann mine ord.
Nå innser jeg jo at ved å støtte opp om boksalget i verden så dømmer jeg skog på skog til døden. Det er min svakhet. God litteratur er verd noen små tapte kurer mot kreft, det, altså. Eventuelt kan man resirkulere og spare seg samvittighetskvaler.
Eller som Tyler Durden hevder: Man må ikke søke selvforbedring, for selvforbedring er masturbasjon. Man må i stedet søke selvforverring. Kun når man er på bunnen kan man forstå hvordan man skal kunne reise seg.
Nå skal det sies at Tyler Durden kanskje ikke er rett mann å bygge sin livsfilosofi på, med mindre du er rape gæærn. Les Fight Club av Chuck Palahniuk (eller se filmen), så skjønner du fort hva jeg snakker om.
Ellers har jeg nettopp skrevet ferdig en hjemmeoppgave i Drama, hvor jeg har sammenlignet rollespillkarakterer mot TV-serie-karakterer for å vise hvordan karakterutvikling kan foregå. Høres dette spennende ut? Vel, jeg kommer til å poste artikkelen her i bloggen min etter hvert, til spott og spe/heder og ære. Jeg gidder ikke vente til jeg får sensuren på den, så man kan vente å se artikkelen her i løpet av de nærmeste dagene.
Så det.
I går, etter at jeg hadde kommet meg av tannlegens oppussingsarbeid, gikk jeg for å hente pakken fra Amazon som lå og ventet på meg på butikken. Det var en stor, men overraskende lett pakke, tatt i betraktning at jeg hadde tatt'n helt ut og kjøpt bøker for nesten tusen kroner etter lønningsdagen i April. Bildene
du ser rundt omkring er det som lå på stuebordet kort tid etter at jeg hadde revet opp teipen.
Jeg elsker bøker. Jeg elsker å lese. Jeg har bøker liggende som jeg enda ikke har lest, som jeg kjøpte før jul, men ikke har åpnet fordi jeg har vært sliten, travel, lat, eller uinspirert. Jeg regner med å kunne kjøre på med lesing 24-7 i sommer, hvis jeg da ikke finner noe nyttig å okkupere tiden med.
Nyttig, ja. Brukte jeg nettopp ordet "nyttig" i konjunksjon med "ikke lese"? Det gjorde jeg jaggu! Rettelse: Lesing er nyttig! Men det får ikke salt på bordet og øl i magen. Det finans
ierer ikke reiser til fjerne og eksotiske steder sånn som Dublin og Lofoten.
..med mindre du er bokanmelder. Det er jeg dessverre ikke. Det hadde jo vært en drømmejobb. Rante ivei om håpløsheten av å utgi gråteromaner der helten er glætt og sleikete, hans kvinne er ømtålig og ikke så rent lite skrullete, og hvor alt klaffer til slutt så de kan pule gråtende og lykkelige over at verden innretter seg etter dem. Tøys, sier jeg!Verden innretter seg aldri etter folk. Folk har å innrette seg etter verden. Ellers blir verden sur og grinete, og da vet
man 
hvordan det går. Nå har vi jo forsåvidt gjort verden grinete nok allerede, tenker jeg, med alskens svineri som flyter langs ozonlag og på havoverflater. Astmatiske harepuser, trær med kreft i knoppene, et hav av ren lupus. Det er pesta som kommer, sann mine ord.
Nå innser jeg jo at ved å støtte opp om boksalget i verden så dømmer jeg skog på skog til døden. Det er min svakhet. God litteratur er verd noen små tapte kurer mot kreft, det, altså. Eventuelt kan man resirkulere og spare seg samvittighetskvaler.
Eller som Tyler Durden hevder: Man må ikke søke selvforbedring, for selvforbedring er masturbasjon. Man må i stedet søke selvforverring. Kun når man er på bunnen kan man forstå hvordan man skal kunne reise seg.
Nå skal det sies at Tyler Durden kanskje ikke er rett mann å bygge sin livsfilosofi på, med mindre du er rape gæærn. Les Fight Club av Chuck Palahniuk (eller se filmen), så skjønner du fort hva jeg snakker om.
Ellers har jeg nettopp skrevet ferdig en hjemmeoppgave i Drama, hvor jeg har sammenlignet rollespillkarakterer mot TV-serie-karakterer for å vise hvordan karakterutvikling kan foregå. Høres dette spennende ut? Vel, jeg kommer til å poste artikkelen her i bloggen min etter hvert, til spott og spe/heder og ære. Jeg gidder ikke vente til jeg får sensuren på den, så man kan vente å se artikkelen her i løpet av de nærmeste dagene.
Så det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
