Man does not create

"Man does not create; he discovers." - Antoni Gaudi

En frase jeg leste først i Barcelona, Gaudis hjemby, og som senere har fremstått for meg som en av de universelle sannheter - i hvert fall når det gjelder vitenskap. Gaudis uttalelse var vel sterkt påvirket av det faktum at han var både matematiker og katolikk, og hans oppfatning om at sannheter ligger naturlig i "skaperverket" så å si, deles nok av mange, meg inkludert.

Grunnen til at jeg nevner dette nå, er at jeg nettopp er ferdig med å se en ny episode av min siste Tv-serie-hype, nemlig Tony Scotts Numb3rs, som handler om en genial matematiker som assisterer FBI ved å applikere anvendt matematikk til praktisk kriminologi. Neppe fullstendig realistisk, men det høres i alle fall noenlunde realistisk ut. Det sies jo at det man ikke lærer av å se på TV, ikke er verd å vite. Nå er jo jeg, pedagog som jeg er, noe skeptisk til denne påstandens Homer Simpsons'ke vibb, til tross for at det jeg kan av førstehjelp er ene og alene takket være Baywatch.

La meg nøye meg med å si det slik: Selv om en TV-serie må forsake de nøyaktige vitenskapelige metodene for historiens og dramaets skyld, så vil i det minste noen dramatiske Hollywoodske overdrivelser muligens bidra til å gjøre vitenskap mer attraktivt for unge mennesker. Forhåpentligvis. For vitenskap er spennende. Når man først kan å bruke det, blir man møtt med uendelige muligheter. Det er når jeg tenker på dette at jeg blir bitter fordi ingen noen gang forklarte meg matematikk skikkelig da jeg var barn. Som noen-og-tyveåring deltok jeg på et kurs i diagnostisk matematikk, designet for å kunne plukke opp lærevansker eller manglende forståelse så tidlig som mulig og dermed være i stand til å gjøre noe med det før eleven fikk automatisert prosesser han/hun ikke hadde grunnlag for å forstå rekkevidden av. For å si det slik: Det er enkelt nok å sette inn de riktige tallene i formelen for sirkelens omkrets. Det er noe helt annet å forstå hvorfor formelen eksisterer til å begynne med, hvordan den er sammensatt og hvorfor den fungerer. Dette kurset fikk meg ikke til å innse at jeg hadde lærevansker i matematikk - enhver tulling med fem vekttall i pedagogikk og matchende rutete strikkevest kunne funnet ut det ved å be meg regne noen enkle hoderegningsstykker - derimot innså jeg hvorfor jeg hadde disse lærevanskene. Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg allerede automatisert mange prosesser som jeg ikke skjønte et kvidder av. Jeg fikk gode karakterer helt frem til videregående, da jeg var tvunget til å begynne å forstå for å komme meg videre. Jeg skal ikke si så mye mer enn at løpet var ganske dødt. Jeg brant matteprøvene mine seremonielt på trappen til musikkskolebygget hver gang jeg fikk lavere enn 3 i karakter, noe som skjedde alt for ofte.

Men som jeg var inne på; vitenskap er spennende. Spesielt spennende blir det jo når man kan bruke det til å etterforske mord, bygge romskip, klone ting, eller bygge en dødsstråle - men det er spennende til vanlig også. Tenk å kunne si noe om et menneske som døde for tusener av år siden, bare fordi man har et fragment av kjevebeinet til vedkommende? Snakk om å leve evig. Jeg blir litt glad av å tenke på at det finnes folk som kan slike ting. Nå er det jo mest på TV at vitenskapen får lov til å være kul, så jeg runder av med å anbefale fem "klassiske" TV-serier hvor vitenskapen står i høysetet - om ikke realistisk, så i alle fall dramatisk.

Bones (skapt av Hart Hanson, fire sesonger, 2005-d.d.)
Bones er en "realistisk" krimserie hvor hovedpersonen ikke er den kjekke FBI-agenten, men den superintelligente vitenskapskvinnen som assisterer ham i alle hans saker. Det vitenskapelige står ganske sentralt, da spesielt fagområdene til hovedpersonen Temperance Brennan og hennes team. Det er også en del fokus på forskjellen mellom hennes rene vitenskapelige metoder og FBI-agent Seeley Booths innsikt i menneskers sinn, og hva som skjer når de to ikke kommer overens. Det er mye karakterutvikling, og selve sakene er ofte bare et backdrop for at karakterene skal gjøre seg en eller annen innsikt. Gode skuespillere, høy gørr-faktor. Ekstra pluss skal serien ha for å sette en sterk kvinnelig hovedperson frem i lyset, fantastisk portrettert av vakre og dyktige Emily Deschanel. Nerder: Legg merke til David Boreanaz fra Buffy og Angel som FBI-agent Seeley Booth.

Stargate: Atlantis (skapt av Robert C. Cooper og Brad Wright, fem sesonger, 2004-2008)
Søsterserien til ti sesonger lange Stargate: SG-1 (1997-2007), og den eneste sci-fi-serien på listen. De vitenskapelige elementene som vises i serien er som regel knyttet til håndtering av utenomjordisk teknologi sett fra et jordisk utviklingsperspektiv (og dermed med begrensninger). De vitenskapelige alibiene i serien er kvantefysikeren Rodney McKay, samt legen Carson Beckett (senere erstattet av en annen lege; Jennifer Keller). En birolle, Radek Zelenka, er ofte sett i serien som McKays samarbeidspartner når noe virkelig går galt. Genmanipulering har vært sentralt i store deler av serien, så også kloning, ormehull, metamorfoser, tidsreiser, biologisk krigføring, kunstig intelligens, og teleportering. Svært ofte spiller (fiktive) vitenskapelige gåter en stor rolle i enkeltepisoder, og er ofte drivende for de vitenskapelig anlagte karakterene. Kvaliteten på serien som en helhet er varierende, med svært gode episoder blandet med en og annen nedtur. En av mine yndlingsserier, forsåvidt. Legg merke til David Hewlett i rollen som den arrogante og brekk-ekle Rodney McKay. Dette er en skikkelig, solid skuespiller!

House, M.D. (skapt av David Shore, fem sesonger, 2004-d.d.)
Diagnostisk medisins Sherlock Holmes. House er en "realistisk" serie om en usympatisk og arrogant diagnostiker som hele tiden blir tvunget til å tenke alternativt i forhold til sykdommene til sine døende pasienter. Hvor realistisk fagpraten er, er usikkert å si, men det er til tider svært engasjerende å høre på når legene i serien skravler i vei ispedd lange fraser på latin. Om ikke annet, så lærer man i det minste noen medisinske uttrykk. Serien tjener på en liten og kompakt gruppe karakterer i de første sesongene, men utvider denne i løpet av seriens fjerde sesong. Til tider handler serien mer om moral og etikk enn om medisin, og den realistiske atmosfæren brytes til stadighet av drømmesekvenser, nær-døden-opplevelser, og andre merksnodigheter. Hva med Sherlock Holmes? Jo, hovedpersonen heter House (House = Holmes), en arrogant, misogynistisk, eksentrisk fagmann som sjelden har tid til overs for sosialt akseptabel oppførsel, han leter alltid etter svar på nye spørsmål og nekter å la en sak ligge dersom han tror han kan løse den (noe han alltid tror). Hans beste venn heter Wilson (Wilson = Watson), en sosialt oppegående, pliktoppfyllende, sympatisk fyr som forkaster Houses motvilje mot å følge reglene på samme tid som han ser opp til og beundrer mannen. Se gjerne serien etter å ha lest litt i Sir Arthur Conan Doyles gamle verker. Serien er verd å se ene og alene på grunn av Hugh Lauries rolleprestasjon som House.

Criminal Minds (skapt av Jeff Davis, fire sesonger, 2005-d.d.)
Nok en "realistisk" krimserie hvor FBI er heltene, eller rettere sagt, FBIs profiler-avdeling. Her er det ikke fysikk og matematikk, men psykologi og sosiologi som står i høysetet. Menneskelig motivasjon er en egen vitenskap som ikke er hugget i stein, men som fluktuerer med samfunnet, tiden, og kulturen. I motsetning til mange lignende krimserier sies det ikke her at den portretterte vitenskapelige metoden alltid vil løse saken, noe som gjør serien mer sympatisk (altså mindre "løgnaktig" - ikke for det, jeg setter pris på en god løgn på TV så lenge den underholder meg). Samtidig, hadde det vært like mange seriemordere i USA som det denne serien påstår, ville jeg lurt på hvordan det hadde kunnet vært noen folk igjen der borte til å være ofre. I sine første par sesonger har serien tatt svært lett på karakterutvikling, noe som er forståelig siden det er en rimelig stor gruppe med hovedpersoner. Serien er i utgangspunktet en case-by-episode-serie, men et par større plottråder har dukket opp nå og da. Dessverre har også et par av disse forblitt uløste og uoppfulgte. Skuespillere verd å merke seg: Mandy Patinkin, kjent som Inigo Montoya fra The Princess Bride.

Numb3rs (skapt av Nicolas Falacci og Cheryl Heuton, fem sesonger, 2005-d.d.)
Den geniale matematikeren Charlie Eppes overtales av sin eldre bror og FBI-agent Don Eppes til å assistere FBI med matematiske analyser av kriminelle saker. Seriens produsenter har gjort hjemmeleksene sine, og det er en rekke matematiske konsulenter som gjennomgår matematikken i de enkelte episodene. Serien har også en blogg hvor matematikken brukt i episodene diskuteres av fagfolk. Selvsagt er ikke alt perfekt vitenskapelig her heller, men det er i alle fall rimelig nært. Sekundært i serien kommer forholdet mellom de to brødrene, som vi forstår aldri har vært spesielt nært, og tertiært kommer Charlies gradvise tilpasning til "den virkelige verden" etter å ha vært et isolert og beskyttet vidunderbarn mye av livet sitt. De kriminelle sakene er sjelden for oppblåste, og av og til er de på kanten til kjedelige, men serien berger på ren og skjær entusiasme for matematikk. Det eneste jeg ikke liker med serien er at den kun har mannlige hovedpersoner, ikke medregnet en kvinnelig agent som får minimalt med screen time, og en forskerassistent som har potensiale til å bli en interessant karakter, men som ender opp med å igrunn bare være til pynt. Synd. Apropos pynt: David Krumholtz er flott i rollen som Charlie Eppes. Noen ultranerder vil kanskje kjenne ham igjen fra rollen som Mr. Universe i Firefly-filmen Serenity.

Forresten har jeg endelig fått øyedråper av legen, slik at jeg snart blir kvitt rennende verk og hovne øyelokk. Og ikke et knyst om at jeg ikke fikk lov til å lese eller se på TV. Huzzah!