Faens fittetrynevinter!

Ikke nok med at vinteren 08/09 føles lenger enn vanlig, den er slemmere også. Jeg har allerede nevnt i denne bloggen at jeg tidligere ikke har falt og slått meg på over fem år? Vel i år har jeg brutt samtlige rekorder og kan stolt rømme med første og beste sirkus som passerer Trondheim under tittelen "The Amazing Falling Girl" ("See her get fucking hurt, it's apparently fun!").

Selvsagt falt jeg rett på den ekstra stive delen av korsryggen; på de musklene som jeg har brukt timesvis på å trene i løpet av ukene med muskelterapi. Og ræva, selvsagt. den jeg sitter på. Sånn at det skal gjøre vondt å sitte. Og selvsagt tok jeg meg for med begge armer, og det gjorde så vondt at jeg nå for første gang i år (strengt tatt første gang på mange år) har blitt sett gråtende offentlig. Fy faen. Jeg kjenner ilinger i albuen som stikker helt opp i føkkings nakken!

Ikke nok med det, men denne vinteren greier tidvis å snu sine få lyspunkt om til dritt også. I dag hadde jeg min første vikartime på snart et helt år, og klassen startet ut med å lyve om navnene sine fullstedig åpenlyst, invitere inn en elev fra en annen klasse og så lyve om hvem han var, og deretter krangle på anmerkningene de fikk for å lyve. Dagens ungdom må være fullstendig tilbakestående. Neste gang jeg føler noen biologisk klokke tikke, skal denne hendelsen minne meg på hvorfor den klokka må knuses med slegge og kjøres igjennom en bilknusemaskin før man senker delene ned på forskjellige dyp i Mariannegropen. Jeg synes synd på den ene eleven som faktisk kunne faget noenlunde, den eneste som svarte på oppgaver og holdt seg mer eller mindre i ro.

Kontinuum

Forfatterspiren i meg har vaagnet! Senest i går kveld jobbet jeg meg igjennom kapitel ni av en bok jeg har jobbet med i årevis. Den er på engelsk, men det vil kanskje være mulig å poste utdrag fra den her i "norskebloggen" likevel - selv om jeg må passe meg for folk som stjeler skjønnlitteratur fra internett som ravner. Jeg kan si så mye som at det er fantasy, i en verden jeg har skapt selv. Som om det skulle være så voldsomt originalt? Neida. Det er det sikkert ikke. Men det er mitt. Så det. Jeg har villet bli forfatter siden jeg var liten sneip, og selv om jeg ikke har klart å leve av skriving, så hører jeg stadig vekk at jeg er skremmende flink til det. Det gjør meg glad. Jeg liker å være flink.

På den andre lyse siden er streiken endelig over, og selv om jeg ikke ble så hardt rammet (to dager "fri" i fint vær skal man ikke kimse av), så er jeg glad for å være tilbake på jobb. Det er en fin jobb. Jeg har fine elever. Tenk at jeg som for noen år siden vurderte å slutte på lærerskolen fordi jeg ikke holdt ut tanken på å jobbe med barn, nå bejubler mine gode skoleår og føler meg motivert til å jobbe så lenge "barna" er over seksten! Sånn kan det gå.

Det jeg nå ser frem til er en tur til Oslo for å gjøre research omkring rollespill, deretter, den 11. juli, er det premiere på den nye sesongen av Stargate: Atlantis. Hurra! Stargate-filmen Continuum kommer også i slutten av juli, dersom man skal tro GateWorld. Og det gjør man gjerne.

God sommer? I think so.

Murr!

Så, her sitter jeg, noen minutter til min egentlige planlagte sengetid, og murrer. Jeg har nettopp sett ferdig episode 16, sesong 4, av House MD og føler at selv om jeg trodde dette var et sickness-of-the-week-show som ikke var mer interessant enn Houses neste fornærmelse mot staben sin, så må jeg si at serien faktisk titt og ofte overrasker positivt med andre elementer. Jeg skal ikke røpe mer. Se serien. Ja, hele.

Nettopp måtte jeg si nei til ekstra vikartimer i morgen fordi jeg skal trekke en tann rett etter den vanlige arbeidstiden. Jævla skit-tenner! Hadde jeg ikke hatt denne avtalen hadde jeg tjent ytterligere 350 kroner i stedet for å bruke det dobbelte på å bli kvitt en bit av kraniet mitt. Jeg hater å måtte skuffe den personen som bestemmer om jeg får komme på jobbintervju til en lignende stilling som den jeg har i dag.

Jeg liker jobben min. Det er det søttan ikke mange som kan si. Men dessverre er det ikke jobben-jobben min. Det er et vikariat. For "voksne" elever. Elever som skjønner en spøk. Elever man slipper å oppdra. Elever som ikke griner og ikke vil ha på seg varmebukse når det regner ute og de vet at de kommer til å rulle seg i søla og slåss om plastbiler. Jeg er lærer, men jeg er ingen oppdrager. Jeg er interessert i faget mitt, ikke i hvordan jeg skal få tiåringer til å slutte å lugge hverandre og rope "sjærestepar" som om det var noe de fikk betalt for.

Tidligere i aften hadde jeg den glede av å se den nyeste Indiana Jones-filmen, til min store og hjertevarmende glede. Det var en fullstendig OK-pluss-film, med alle elementer som hører hjemme, med en herlig liten vri som jeg ikke hadde tenkt hørte til i Indy-sjangeren (jepp, jeg ser på det som en egen sjanger). Jeg skal ikke si mer! Grunnen til at jeg så den akkurat i kveld var at jeg måtte rømme huset for en Indy-og-pils-maraton som kjæresten min skulle ha med kompisene, mens jeg egentlig skulle legge til rette for klassen jeg skal ha opp i skriftlig eksamen i engelsk om en knapp uke. I stedet ble det kino. Det er komplett umulig å konsentrere seg om noe som helst av arbeid når man sitter i et kjøkken med åpen dør til stua og hører på vittig banter.

I morgen skal jeg som sagt trekke ei tann og deretter reiser jeg til min mor på helgebesøk for å rette stiler og gå lang tur med hund i dertil egnet skog og mark. Det blir bra.