Paris fait chaud

Tidlig torsdag morgen våknet jeg av at det var kaldt på hotellrommet. Kaldt! Optimistisk nok tok jeg langbukser på meg da vi gikk ut for å ta byen fatt. Worst mistake of my life! (OK, det er ikke helt sant, ikke i det hele tatt, faktisk, men la gå.) I løpet av de første femten minuttene sa sola "lurte deg!" og med et sleskt glis tittet den frem fra skyene og brukte resten av dagen på å steke huden på overarmene mine til baconcrisp. Første stopp i sentrum var ved Les Invalides, krigsmuséet. Vi var ikke inne, for det kostet mer penger enn vi var interesserte i å gi. I stedet kikket vi i borggården og jeg brukte ti minutter på å vente med kameraet klart til en gammel jubb hadde flyttet seg fra en av de stilige kanonene som sto utstilt ved inngangen, så jeg kunne ta et bilde. Napoleon Bonaparte var gravlagt inne i kapellet (hvor det var gratis inngang - ikke til gravkammeret, selv om jeg tviler på at Napoleon betalte noe særlig da han skulle inn dit) sammen med en rekke andre franske krigshelter.

Fra parken utenfor Invalides kunne vi så vidt se Eiffeltårnet, så vi gikk i dets generelle retning og kom til slutt frem til parkområdet rundt. På det tidspunktet hadde vi allerede rukket å krangle om retningen kanskje ti ganger, og det var så sjuk kø for å komme opp i tårnet at vi ikke gadd. I stedet satt vi litt på en benk og tok noen bilder. Etterpå gikk vi mot Grand Palais og videre østover for å hente billettene til Tom Waits-konserten som skulle være senere på kvelden. På veien ble vi svindlet for åtte euro av en kis som ville gi oss en "gullring" han hadde funnet mot at vi ga ham småpengene vi hadde i lommene. Jeg ha ham myntene og tenkte "what the hell", uten at tanken på at vi ble lurt slo meg i det hele tatt! Jeg trodde ikke et sekund på at ringen var av gull, og den var djevelsk stygg - en type tykk mannsring - men vi betalte nå noen kroner for en god historie i det minste. Dessuten tok vi bilde av fyren før vi gikk videre. Ved Place de la Concorde begynte varmen virkelig å affektere meg, og jeg måtte noe voldsomt på toalettet, svettet som en gris, og var svimmel av væskemangel.

Det er i slike øyeblikk jeg blir grinete. Og det ble jeg. Vi endte opp med å finne toaletter nede i et parkeringshus, og kom oss etter hvert til området rundt Le Grand Rex, kinoanlegget hvor konserten skulle skje. Deretter dro vi hjemom og dusjet, og stakk innom et bakeri hvor ekspeditøren var sjarmert av våre klønete forsøk på fransk. Selv kunne han knapt engelsk, så det ble underholdende for alle parter. Etterpå skulle vi spise middag, og fant ut at det var best å bestille take-away til hotellet, men vi fant fort ut at vi ikke hadde tid til å spise før konserten skulle starte, og avsted bar det. Slik kom vi sultne og slitne til Le Grand Rex.

Det skal dog sies: Le Grand Rex er en kinosal/konserthus som ble bygd på tyve/tredve-tallet, og dekoren bærer preg av det. Scenen hadde tre buer over seg i rødt, orange og gult, et fløyelsteppe som var trukket til side, og en stjernehimmel innendørs som i mitt hode rivaliserte stjernehimmelen i den store hallen i Hogwarts School of Witchcraft and Wizardry. Vi havnet ved siden av et godt voksent ektepar fra Dublin, som hadde reist på ferie før de visste om konserten i Dublin, og som dermed i stedet hadd dratt ens ærend til Paris for å oppleve Tom Waits - begge kveldene! Tom Waits selv var en (fra der jeg satt på galleriet) to tommer høy tusseladd med hatt og gjennomsvett dress som trampet og hostet seg på magisk vis gjennom låter fra obskure plater som The Black Rider fra 1993 og Small Change fra 1976 samt et par klassikere og låter fra nyere utgivelser. Sønnene Casey (slagverk) og Sullivan (klarinett) var med på turen og gjorde jobben godt. Et lite parti knurrende ballader med kun piano og ståbass var høydepunktet for meg, særlig med godlåter som The Briar And The Rose og Walzing Matilda, og allsang på Innocent When You Dream. Ekstranumrene var av religiøs art, det første Chocolate Jesus, sunget gjennom ropert, og siste låt var evangeliske Come On Up To The House. Tom Waits var hele tiden en krysning mellom burlesk cabarét-vert, tordnende svovelpredikant, flamboyant sirkusdirektør, godlynt stand-up-komiker, nyfrelst gospelsanger, og frekk gammel trickster-gubbe. Med glimt i øyet fremførte han sangen Cemetery Polka hvor en av verselinjene er "there ain't no pretty girls in France". Rimelig stilig ting å gjøre når du er i Paris, skulle en tro. Det eneste som spolerte konserten noenlunde for meg var at jeg var sykt sulten og at alt vannet jeg hadde drukket hele dagen gjerne ville lates akkurat da.

Etter konserten dro vi på den nærmeste restauranten, som het Indiana. Der hadde de amerikansk-inspirert mat, og glade og lykkelige bestilte vi friterte kyllingstrimler med barbecuesaus og pommes frites, samt en pitcher med Heineken. Servitrisen vår fikk kjeft i alle gjesters påhør av en annen servitør, uten at vi fikk med oss helt hvorfor, samt at gjestene hun liksom skulle ha gjort noe galt mot satt og gjentok "men det er ikke så farlig!". Vi ga henne uansett ekstra med tips etterpå fordi vi syntes synd på henne. Indiana anbefales til alle som skal til Paris men ikke er så interessert i blåmuggost og snegler. Ta den rosa metrolinjen (nummer åtte) eller den gusjegule (linje nummer ni) og gå av på Bonne Nouvelle, så skal Indiana ligge like i nærheten. Den ligger omtrent rett over gaten fra Le Grand Rex.

Stay tuned for neste dags eventyrlige oppsummering. I morgen: Louvre, Muscad, crème brûlée, rulleskøyter, og hyppig bruk av "iddiotboka".

Daytripper

...eller "four-day tripper", hvis det er noe som heter det.

Onsdag 23. juli klokken halv ni gikk toget fra Trondheim. Dette var første steg på en reise som skulle ta meg til Paris, kjærlighetens by, en by jeg hittil aldri hadde vært i, i et land jeg hittil aldri hadde vært i. Spennende. Det er mer enn man kan si om togturen, dog. Rent bortsett fra at det var over tredve helsvette grader i toget og at vognen vår ikke hadde mulighet til å åpne vinduene, slik at jeg på et tidspunkt trodde jeg kanskje skulle forgå og legge på røret av mangel på oksygen, var det en forferdelig uspennende tur. Det eneste jeg kan si var at jeg la merke til en eldre kar som ikke akkurat brukte innestemmen der han satt og pratet med seg selv og tidvis i telefonen. De han ringte til var muligens ikke så hyppe på å snakke med ham, for det tok særdeles kort tid fra han slo et nytt nummer og til han ble nødt til å si "ja, hadet, ja!" Ellers kan jeg nevne at jeg passerte en annen vogn på leting etter et fungerende toalett, da jeg passerte en haug med fransktalende mennesker som drev og åt salat ut av en enorm kasserolle! På toget! De var kanskje femogtyve stykker, alle med papptallerkener og plastbestikk. Noen vet å ordne seg med niste... selv hadde vi et helt oppskåret brød med oss, og en tube rekeost som - i varmen - gjorde at jeg fryktet litt for helsen hver gang jeg tok en skive.

Flyturen var enda mindre spennende enn togturen, men da vi først landet på Orly, begynte stresset. Ukjent med byen og dens metronett skulle vi komme oss til et område jeg ikke en gang tør å prøve å stave uten skriftlig referanse. Overraskende mange snakket engelsk og var veldig hjelpsomme, men ikke mange nok. Vi kjøpte togbilletter i stedet for bussbilletter inn til byen fordi et stort skilt som annonserte "Kjøp bussbilletter her!" pekte mot en automat hvor man ikke fikk kjøpt annet enn togbilletter, merkelig nok. På toget fant vi fort ut at vi måtte bytte til metroen, hvor vi sporenstreks mistet retningssansen og måtte ha hjelp igjen. Hotellet lå et stykke utenfor sentrum, og da vi endelig fant det, tre timer etter at vi hadde gått av flyet, fikk vi høre at de ikke hadde mat på hotellet slik vi trodde, men at vi måtte ut og kjøpe noe. Greit nok. Alle butikker var også stengt, siden det var så sent på kvelden. Greit nok. Vi tråklet oss vei gjennom nabolaget, og fant en pizzarestaurant der den lokale utgaven av Tony Soprano satt med hele familien og breiet seg. Pizzaen jeg bestilte blindt fordi jeg ikke kunne språket var toppet med en enorm klædd creme fraiche og noen små pølsebiter som smakte selvdød geit. Dette var riktignok den eneste virkelig ekle matopplevelsen jeg hadde i byen der mat liksom står i høysetet (kun overkjørt av l'amour).

Da vi ramlet i seng i totiden etter å ha funnet en kiosk som solgte brus og kjeks, var det blitt konklusjonen på min første dag i Paris. Førsteinntrykket var svett, luktet søppel og smakte geit, men things got better. Nå som jeg er hjemme igjen og har nett kommer jeg til å oppdatere "reisedagboken" min i løpet av de neste dagene.

Bon nuit. Bon nuit to you all.