Langt, langt borte

I natt, da jeg kom hjem fra en fortreffelig hack-n-slash-spilling med D&D, hvor jeg faktisk fryktet for rollen min flere ganger, fant jeg ut at jeg var blitt litt døv på høyre øre. Det er som om jeg har en dott der, og den klager svakt, litt som den konstante etterklangen av en skoleklokke. Når jeg lytter til noe, f.eks. rennende vann, og dekker til venstre øre, hører jeg liksom lyden av vannet lang, langt bortefra. Dette skremmer meg litt, for jeg kan ikke komme på noen grunn til at dette skal ha skjedd. Jo, jeg sto litt nær en av høyttalerne ved åpningen av Olavsfestdagene, men det var da bare litt høy prating? Jeg er ganske paranoid og hypokondrisk når det kommer til en av sansene mine - min mørkeredsel gjennom hele barndommen var tuftet på den bunnløse angsten over å bli blind, f.eks.

Men jeg skal fortelle om min tredje dag i Paris.

Planen var å gå i Louvre, og deretter til Notre Dame. De ligger i OK gangavstand fra hverandre. Det viste seg at vi ikke rakk annet enn Louvre, som jeg skal fortelle om nå. Vi ankom Louvre i ellevetiden på formiddagen, og slapp igjennom om en ganske slunken kø og inn i glasstrekanten som er blitt enda mer berømt enn den var på grunn av Dan Brown. Vi ordnet en brosjyre, og puslet ut hva vi hadde mest lyst til å se. Deretter begynte vi med første etasje. Jeg skal ikke detaljere hva vi så på eller ikke så på, for det ville blitt kjedelig. Suffice to say at det var kjølig der inne - i de områdene der kunstverkene krevde det - og at det ikke var lov til å drikke og spise inne i utstillingssalene. Fett nok. Problemet kom da vi fant ut at kaféen var full og ikke kunne slippe inn flere (hvilket var en grov løgn, siden vi så mange ledige bord), og da det ble så hett og tett i rommene mellom verdigjenstandene og de italienske maleriene at vi rett og slett måtte ut av museet for å samle oss. Jeg var på dette tidspunktet eksepsjonelt grinete, og kjæresten min skal ha all ære for å ha holdt ut med meg i det hele tatt og ikke bare dumpet ræva mi der og da.

Første pause fra Louvre tilbragte vi på en fortauskafé rett over gata fra den Franske Bank. Vi innbilte oss at det var der Jan Kounen filmet Dobermann fra 1997, og tok et bilde av bygget for sikkerhets skyld. Deretter gikk vi og tuslet litt til, og bestemte oss for å finne kaféen Muscade, som i følge guideboken vi hadde lånt med oss skulle ha noen av verdens beste sjokoladekaker. Vi fant dem, og det hadde de. Dæven døtte sykkelstøtte. Jeg spiste en enkel kake laget av to sjokolademakroner limt sammen med litt glasur, til søtti norske kroner. Det var verd det. Ved hyppig bruk av det vi kalte "iddiotboka", en bok med bilder av dukker som sier ting på fransk, med bokstavelige norske uttalelsesguider og norsk oversettelse ("L'addicion, s'il vous plait." Laddisjånn, si vo ple. Regningen, takk.), fikk vi spurt kelneren etter to kopper svart kaffe. Det er tydeligvis ikke mulig å få en vanlig kopp svart kaffe i Paris - alle gangene vi har bestilt det har vi enten fått espresso, eller espresso tilsatt varmt vann i en litt større kopp. Han ga oss et uttrykk vi kune bruke for å være sikre på at vi fikk den sistnevnte utgaven, men det er fortsatt ikke det jeg vil kalle "vanlig" svart kaffe. Nåja. "C'est pas grave." Se pa grav. Det er i grunnen ikke så farlig.

Selv etter pauser og tjo og hei var Louvre mer eller mindre uutholdelig i lengden. Det var et flott museum, misforstå meg rett, men noen ganger blir det litt overveldende - gjerne så overveldende at det liksom kan være det samme. Varmen og mangelen på oksygen i enkelte rom gjorde også at jeg holdt på å besvime et sted mellom balsamerte krokodiller, bladgull, og nakne gudinner uten armer. Jeg fikk dog sett Mona Lisa - hun så ut akkurat som vanlig og var et lite antiklimaks. Det kuleste var den egyptiske utstillingen (hvor vi slo av en rekke Stargate-spøker), og de to maleriene av Caravaggio i den store, luftige korridoren med de italienske malerne. Kronen til Ludvig XIV var ikke fullt så spennende, siden den så ut som om den var pålimt glassperler fra Panduro (det var sikkert edelsteiner, men det så ut som noe man kunne laget i barnehagen).

Til slutt på kvelden dro vi for å finne Le Grand Café. Den skulle ligge oppe ved Operaen, og vi tuslet i den generelle retningen og forsøkte å finne ut fra kartet i guideboken hvor restauranten lå. Lang historie kort, vi fant den ikke, og sure og grinete, slitne og svette, fant vi en annen restaurant som hadde åpent sent nok til at vi kunne få mat. Jeg spiste pølser og pommes frites, og det var kanskje de beste pølsene jeg har spist noen gang. Det kan ha vært fordi jeg var så sulten, men de var altså veldig, veldig gode til pølser å være. Mens vi spiste, raste plutselig et vell av folk på rulleskøyter forbi vinduet. Det tok mellom et kvarter og tyve minutter fra vi først oppdaget dem til de var borte. Da husket vi at vi hadde lest om det ukentlige rulleskøyteløpet i guideboken tidligere. Det var snodig å se på. Vi bestilte crème brûlée siden vi aldri hadde smakt det før, og fikk hvert vårt lille badekar fullt med dessert. Godt, men kvalmende i lengden.

Som en ettertanke: Hvorfor har franskmennene to trafikklys per fotgjengerovergang? Med et skilt som advarer om at man må gå over veien i to omganger? Først grønn mann for første etappe, deretter vente midt i gaten, og så gå siste etappe når det blir grønn mann der. Sykt unødvendig igrunn.