Svart kaffe

Ja, jeg skrev navnet mitt i lys på bunnen av arket
hvorfor spør du?
Er det ikke heller åpenbart/sjarmerende/nyttig/fantastisk
som en sprekk sett fra innsiden av noens skalle
det lille lyset som lokker -
"frihet finnes her"

Ja, navnet mitt er skrevet i lys
så du alltid kan finne meg
på samme måte som bestemødre lærer oss at Gud kan

Er du redd?
Det jeg lever av er det jeg dør av
sakte og omhyggelig
et svømmende speilbilde i øynene til en hjemløs hund

Du spør ikke fordi du ønsker å vite
men fordi du ikke ønsker det
på samme måte som vi ser en bil kræsje
og alle i den brenne levende i vraket
fordi vi ikke ønsker å kjenne lidelse

Ja, jeg knytter skoene mine med innvoller
ja, jeg drikker kaffen min svart

(Originalutgaven på engelsk finnes her. Copyright meg, osv. osv.)

Trønder

Det er ikke ofte jeg skammer meg over å være trønder. Jeg kaller meg til og med trønder til tross for at jeg er født i Nordmøre og trådte mine barnesko bl.a. i Nordland. Men noen ganger, f.eks. når DDE ligger på hitlistene og alle andre i landet tror at Trøndelag handler om bart og tresko, da hender det jeg skammer meg litt. Ellers er det ofte motsatt. Når jeg er i Oslo og folk der ikke skjønner hva jeg sier og lurer på om vi har bensinstasjon i Trondheim, da hender det jeg i stedet blir ekstra stolt av æ'ene mine og sjøh'ene mine. "Sjøh" er forøvrig en forkortelse for "skjønner du", og kan faktisk ikke brukes ukritisk i slutten av hver eneste setning, bare så dere vet det, øst-/vest-/nord-/sørlendinger-som-ønsker-å-parodiere-trøndere.

Anyway.

I dag skammet jeg meg litt over å være trønder. Som mange sikkert vet, er sjokoladeprodusenten Nidar av trøndersk opphav. I dag, 26. september, en god uke før høstferien, lanserer Nidar et "begrenset utvalg" julemarsipan i kiosker og butikker. Ja, du leste riktig. Jule. Marsipan. I. September. September, for chrissakes. Det har ikke vært høstferie enda, bladene har såvidt begynt å ta farge og tumle ned fra trærne, det er fluesopp i skogkanten og blåbær på busk, og nå også, altså, jul i godterihyllene på Rema. Dæven døtte sykkelstøtte.

Jeg har vanskelig for å finne ut hvorfor dette provoserer meg. Jeg er ikke en veldig julete person. Kanskje det er nettopp derfor at jeg finner flirende nisser på godteriet mitt såpass formastelig, så tidlig på året. Hvem vet. Er det noe jeg kan spare meg for, så er det flirende nisser.

Det var bare det. Peace out, y'all.

Opp og ned

Så, ikke mer enn en knapp dag har gått siden jeg leverte klagen min på Nav, og hva skjer? Jo, jeg sitter i bil på vei til Tiller, og telefonen ringer. Et ukjent Trondheims-nummer. Hallo, sier jeg. Jo, hører jeg i røret, det er fra Nav. De har mottatt klagen, men det kommer jo til å ta så lang tid å behandle den, så i stedet foreslår den hyggelige damen i andre enden at Nav heller bare skal overføre de manglende pengene til min konto på dagen, så blåser vi i hele klagen. Høres ikke det bra ut?

Jeg gikk med på det.

Jeg vet at jeg sannsynligvis solgte sjelen min til Nav der og da, hvilket potensielt sett er verre enn å selge den til en viss kar med høygaffel og geiteskinnslangunderbukser, men jeg trenger pengene. Og jævla Nav vet det. Trass i dette så lar jeg det gå. Min sjel er billig, og jeg har nå råd til ting enda en liten stund. Betale tilbake lånte gryn, f.eks. Shit in, shit out.

Av det mer negative slaget: Jeg nevnte tidligere at jeg har blitt hektet på Xbox-spillet Lost Odyssey. Et langt og godt spill som kan beskrives som asiatisk sword & sorcery krysset med steampunk, med turbasert kamp og mange forskjellige personer man kan sette sammen laget sitt av. God grafikk, god bakhistorie, dype og nydelige cutscenes, og "drømmer" som hovedpersonen har i form av små, godt skrevne noveller. Skåret i gleden kom da jeg puttet CD nummer fire i spilleren og boksen ikke greide å lese den. "Disk read malfunction, clean disk with a soft cloth and restart the console." Da jeg gjorde dette for ørtende gang uten å komme noe videre, innså jeg at spillet var, bokstavelig talt, tapt. Pardon the pun.

Dette kan, muligens kanskje, ha noe å gjøre med at CD fire ligger i en føkkings løs papirserviett og skrangler inne i coveret mens de andre CD'ene ligger pent og pyntelig stablet der de skal og bør være. Spillprodusenter kan lage de vakreste og kuleste spill noensinne, men lagre dem riktig? Aldri i Bergen. "Ok, vi har nå designet et spill med fire CD'er. La oss lage et cover som holder tre av dem trygt på plass, og så spytter vi litt på den siste CD'en før vi gnir den inn litt med knust glass og pakker den inn i en papirserviett fra McDonalds. Så legger vi den inni coveret, og passer på å ikke feste den til noe. Åja, og putter ekstra lim på papirservietten sånn at vi er sikre på at kunden klisser til CD'en litt ekstra når han/hun skal ta den i bruk." Ræv og ræv. Jeg skjønner ikke helt poenget, liksom. Det blir som å pakke Mona Lisa i en brukt dassrull før man frakter maleriet mellom muséene ved å kaste det inn i en glassbutikk og deretter lime det fast til skosålene til den som skal frakte det. OK, mulig jeg overdriver littegrann, men ærlig talt.

Det er godt at jeg har kjøleskapet fullt av sjokoladekake i det minste. Og har nye episoder av House, Bones, og Criminal Minds å titte på mens jeg venter på at kjæresten min skal klage til den som solgte oss et malfungerende Lost Odyssey. Apropos nye episoder av ting: Heroes, sesong tre. De to første episodene fikk meg til å sitte igjen med gapende munn, lett siklende, mens jeg lurte på om jeg var blitt fullstendig lurt til å tro at manusforfatterne ikke går samme veien som manusforfatterne til LOST, eller om de rett og slett har lurt meg til å tro det, mens de egentlig driver på med noe genialt. Jeg aner ærlig talt ikke. Det var kult å se igjen de kule karakterene, litt kjipt å se igjen de treige, og jeg begynner å bli lei av Sylar. Jeg synes rett og slett han er litt klam. Episode to bragte også med seg den brutale ødeleggelsen av den ene stakkars tingen jeg elsket Heroes for. Skuffet!! Se episoden, så skjønner du kanskje hva jeg mener.

Dar kjem dampen, gamle dampen

Så jeg har oppdaget at Nav igjen har snytt meg for penger. Nesten fire tusen kroner, faktisk. Regnestykket er ganske enkelt, eller burde være det, siden jeg får en fast sum i husleie i måneden, pluss en fastsatt sum livsopphold (gitt at jeg ikke har tjent noe i mellomtiden - i så fall trekkes det). Men jeg har ikke tjent nesten fire tusen kroner mellom vedtaket i august og vedtaket nå i september. Og summen er ikke gjenkjennbar som en av de fastsatte summene (husleiesum, livsoppholdssum, eller kombo), så jeg aner ikke hvor dette fullstendig tilfeldige trekket kommer fra. Ingen aning.

Så jeg gjør hjemmeleksene mine. Jeg setter opp et regnestykke over hva jeg burde ha mottatt til nå, hva jeg skal motta neste måned, og totalsummen for alle månedene med vedtak. Det mangler fortsatt nesten fire tusen kroner. Jeg tar utskrifter av kontotransaksjonene mine de siste tre månedene, ekstra utskrifter av innskuddene jeg har fått (som er nesten utelukkende fra Nav), og legger ved et regnestykke. Så drar jeg på Nav, og sitter i kø med en svett lapp i hånden i tre kvarter før jeg får komme inn til en saksbehandler som forteller meg at hun "ikke har tid til å sitte og høre på meg" og foreslår at jeg sender en klage til økonomiavdelingen, som er de som faktisk sender ut pengene. Fair enough. For all del. Men det må da gå an å vise litt serviceinstilling?

Neida.

Å jobbe som sosialarbeider på Nav er visst ikke et serviceyrke. Til tross for at de er en yrkesgruppe som burde yte det ytterste av service fordi dem det skal ytes service til er de som virkelig trenger det. Jeg gjentar meg selv her, jeg vet, jeg har skrevet utallige innlegg om dette tidligere også - men det blir jo heller aldri bedre! Nå innbiller jeg meg ikke at mine blogginnlegg skal endre noe som helst, men det faktum at jeg hver jævla gang jeg er på Nav blir møtt med den samme slappe holdningen, og at jeg nesten hver jævla gang sier min mening om måten de behandler folk på, og det fortsatt ikke bedrer seg... vel.

Men ikke misforstå. Noen ganger møter jeg høflige saksbehandlere som beklager at ting går treigt/dårlig/idiotisk for seg, og det er vel og bra, det - men det hjelper ikke klientene. Unnskyld, brukerne. (Bruker meg i ræva. Det blir ikke noe bedre å være i feil ende av Nav-skranken bare fordi de har funnet på at de skal kalle deg noe annet.) Disse saksbehandlerne skal ha kudos for å faktisk se ut som de gidder å bry seg i det hele tatt når jeg kommer luffende med siste måneds søknad i en hånd og en fuktig kølapp i den andre. Det er hyggelig at noen der nede klarer å brekke øgletrynene sine rundt i noe som ligner et smil, sånn at du skal føle seg bedre selv om du ikke bidrar til samfunnet. Men det er faktisk ganske viktig. Folk som kommer dit dag ut og dag inn, og møter nedlatenhet, sarkasme, apati osv. vil jo ikke akkurat få den selvtilliten de trenger for å komme seg ut i arbeidsmarkedet. Så jepp, jeg liker de stivt smilende øglene bedre enn jeg liker kloakkdyrene som ikke en gang gir en halv faen.

Snakker om kloakkdyr... det er sikkert noen som minnes den fryktelige buruglen jeg skildret i dette blogginnlegget for en tid tilbake. Jeg skulle aldri åpnet kjeften og fristet skjebnen. Det blir min undergang. Hva jeg rabler om? Jo, nå skal du høre: Hver gang - hver gang - jeg er der nede nå, og trekker en kølapp (og kølapper er jo ideelt sett tilfeldige saker), så havner jeg hos

- wait for it -

BURUGLEN! Denne krysningen mellom sjøku og tyrannosaurus, denne bæreren av verdens styggeste neglelakk og den fyldigste barten noen kvinne kan skryte på seg, denne lavpannede valnøtthjernen av en unnskyldning for et menneske, som avfeier de bekymringer du enn måtte ha for din fortsatte overlevelse med et vift av en vortedekt hånd mens hun tar av og på seg brillene med den andre hånden og skuler på deg som om du skulle vært avskum fra dypet av sjelen til en meitemark. Buruglen. Også denne gangen skulle hun, min nemesis, bli den jeg fikk komme inn til med regnestykket mitt og utskriftene mine.

"Jeg har ikke tid til å sitte her og høre på deg, kan du skjønne." Jaha, skal jeg skjønne det? Skal jeg bli nødt til å ta deg i en halv nelson og stifte øreflippene dine fast i bordplaten for at du skal skjønne at det er jobben din å ha ork nok til å faktisk lytte på det jeg har å si om hvor jævla ubrukelige dere er? Du har ikke tid til å høre på meg fordi du må hjem og vokse overleppen? Nei, vet du hva. Du har å høre. Men selvsagt sa jeg ikke det. Og hun fortsatte: "Du må sende en skriftlig klage til økonomiavdelingen. Her er skjemaet."

Greit nok. "Jeg skal også levere en søknad for neste periode," sa jeg da. Hun sukket. Sukket. Jeg kødder ikke. "Jasså, skal du det også," sa hun. Fittetrynet. Jeg har ikke ord. Ja, jeg skal levere en søknad, og har du et problem med det så kan du jo bare hoppe foran bussen og gjøre verden til et jævla mye vakrere sted i samme slengen - klarer du ikke tanken på at folk skal levere søknader om sosialstønad på det jævla sosialkontoret der du jobber, så finn deg en annen jobb eller spis litt asfalt. Whatever floats your boat.

Så, for å avslutte på en mye hyggeligere måte: Jeg så den nye hunden til moren min i dag. Det var en aldeles nydelig New Zealandsk border collie, en skrapa, mager tispe med litt brune tegninger i ansiktet og utrolig spiss snute. Veldig søt, veldig snill, og veldig redd for byen (hun ble født og oppvokst i meget landlige omgivelser - knapt en bil i mils omkrets). Ingenting er som å klappe en glad hund for å glemme verdens sorger og bekymringer.

Glass

En trend jeg har lagt merke til i løpet av mine siste fem år i Trondheim, er glassknusertrenden. Hva den går ut på? Å knuse så mye glass som mulig på gatene i Trondheim, spesielt i Møllenberg-området. Knuste flasker over alt. Jeg er glad jeg ikke har kjæledyr, for jeg ville konstant ha vært nødt til å plukke glasskår ut av potene deres og koste på meg dyre dyrlegeregninger samt sjelekvaler over at dyrene min skulle ha det vondt. Jeg mener, er det virkelig nødvendig å knuse alt glass man kommer over? Hva skjedde med å sette fra seg den tomme ølflasken sånn at de gamle jubbene som leter etter panteflasker kan komme og ta den med seg? Jeg husker faktisk en tid hvor man kunne gå barføtt på asfalten i denne byen. Men ikke nå lenger, nei. Ganske meningsløse greier, spør du meg.

Av andre meningsløse tidtrøyter er det å spille Xbox. Det vil si, meningsløst, men ganske gøy. Spillet Lost Odyssey er et eventyrspill der man spiller den udødelige Kaim Argonar - kriger fra en annen verden. Kampene er turbaserte, slik som i Final Fantasy, og gjør strategi i kamp så mye lettere å forholde seg til for oss som er litt treige på labben. Det merkes at spillet er japansk, for i tillegg til en rekke andre udødelige karakterer (og en litt snotty trollmann) som legges til Kaims brave gjeng er to unger(!) på en åtte-ti år som kan å trylle og slåss. I alle cutscenes er de skvetne og barnslige, men i kamp er de urokkelige pillarer av bravur. Snodig, det der. Rent bortsett fra regelrett railroading av handlingen, samt et par virkelig irriterende sniking-i-labyrint-løsninger hvor man er nødt til å gjøre alt fra begynnelsen hver gang man blir oppdaget, er det faktisk et rimelig bra spill. Stemningen blir virkelig til å ta og føle på igjennom en rekke noveller forkledd som drømmesekvenser som dukker opp igjennom spillet. Ja ja, jeg vet - den gjengse gamer vil vel gjerne bruke argumentet "jeg vil spille, ikke lese" - men prøv det gjerne. Om det blir for kjedelig eller tar for lang tid, kan man bare skippe over sekvensene ved å trykke B i stedet for A hver gang de dukker opp. Det er faktisk også mulig å skippe over de lange, noen ganger litt goofy cutscenene, men i så fall går man glipp av mye av bakhistorien i spillet.

Ironisk nok er det jeg som bruker Xboxen mest her i huset nå for tiden, etter å ha sittet i lengre tid og murret fordi kjæresten fikk til å spille Mass Effect, noe som virket totalt dødfødt på meg. Bra story, dårlig spillkontroll. Takke meg til turbasert kamp!

Å spille Xbox har nå i det hele tatt vært en liten velsignelse for meg i det siste. Jeg har vært murrete og utilpass en stund, uvisst hvorfor, annet enn at det kan ha noe å gjøre med min stadige arbeidsløshet. Det var spennende å være på laiv igjen forrige helg, og etter en spennende laiv blir det alltid litt kjedelig å returnere til "gompeland", for å bruke et Harry Potter-uttrykk. Og ikke nok med det, men det virker som det blir lite rollespill utover, siden folk er så forbannet opptatte hele tiden. Ræv og ræv.

Jahopp. Så har jeg greid å skrive en totalt innholdsløs blogg denne gangen også. I must be losing my grip.

Homo no igjæn

Leser oppgitt siste artikkel som omhandler den kollektivt betegnede "homosaken" (altså enhver sak som har med diskriminering av homofile å gjøre - den jeg snakker om står i Dagbladet). Her uttaler Knut Storberget: "Vi trenger mer av kjærlighet, ikke en kirke som mobiliserer for å hindre dette. Jeg trodde kirkas utfordring var å få flere til å gifte seg i kirka. De burde bruke tida på noe annet enn å stoppe kjærlighet mellom mennesker."

Kjære Storberget. Når skal du skjønne at det ikke er noe poeng i å mase seg til å være med i en klubb som ikke vil ha deg som medlem? La kirken holde på med sitt, og la de homofile lage seg en ny og kulere kirke, hvis de så absolutt skal tilbe en guddom som igrunn gjerne ser at de ikke holder på med sånt tøv. Det har vært gjort før. Når skal man begynne å se sannheten i øynene? "Gud elsker oss alle," sies det, men i så fall elsker han vel alle, da, og i så fall kan man ikke komme her og basere en institusjon på at han plutselig ikke gjør det? Tankene går til George Orwells berømte sitat "All animals are equal, but some are more equal than others."

Gud elsker oss alle, unntatt... og unntatt... og med mindre... Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til alle disse forbeholdene. Kjære Storberget. Hvis du synes man bør mobilisere for kjærlighet, og kirken åpenbart mobiliserer for å hindre kjærlighet, så er det kanskje ikke en klubb det er verd å være med i, er det vel? Du ville ikke stemt på et politisk parti som sto midt imot det du står for? Hvis en venn av deg plutselig begynte å behandle deg som søppel ville du blitt trist og lei deg, men du ville ikke fortsatt å være vennen hans, regner jeg med. Det ville i hvert fall ikke jeg. Livet er for kort til å forsøke å endre noe som ikke vil endres, som ikke ønsker å endres. Man kan stille et ultimatum: Gud, om du nå er der, hvis du ikke slutter å hate homofile, så vil jeg ikke være med i klubben din lenger. Hører du? Jeg slutter. Og så kan Gud, om han nå finnes, ta det derfra. Ballen er liksom på hans banehalvdel. Slutter han, så kan dere bli venner igjen. Om han nå finnes. Det er slett ikke noen garanti for det.

Endring til det bedre er forsåvidt ikke noe å kimse av, og jeg skal kanskje prise Storbergets holdninger og innsats for å endre dette neserynkende forgubbelsesprosjektet som kirken er og har vært i uminnelige tider. Noen må brette opp ermene og ta oppvasken som har blitt stående på kjøkkenbenken. Gradvis; ett og ett glass, en og en tallerken, en og en kasserolle. Sakte og snikende endringer, så de sure gubbene ikke merker at vi endrer på det de sitter og knuger på. Revolusjonens oppvaskmaskin er for rask, for effektiv, for omveltende. Sakte og krypende, det er tingen. Distraher dem med et homobryllup, og snik inn kvinnelige prester. Distraher dem med homoadopsjon, og snik inn homobryllup. Neste gang får man distrahere dem med noe annet de misliker sterkt, slik som abort eller homofiles rett til å sitter foran i bussen... nei, vent, det var i USA, og en helt annen konflikt. Lett å forveksle.

Universets ubrytelige lover

Det er ingen hemmelighet at universet har noen merkelige lover. Hvor blir det f.eks. av alle sokkene som blir borte når man vasker klær? Personlig, dog, har universet og jeg en høne å plukke med hverandre. Jeg er litt usikker på hva jeg har gjort for å bli behandlet på denne måten, men noe må det altså være.

Jeg er forkjølet. Det i seg selv er ikke så spektakulært, men omstendighetene gjør det til noe above and beyond vanlig sykdom. I utgangspunktet begynte dette med at jeg fikk øyekatarr for en ukes tid siden. Den er nesten gått over nå, men i stedet har jeg altså rukket å bli forkjølt. Hvorfor er dette spesielt? Fordi jeg reiser på laiv i morgen. Det er en femdagerslaiv, altså den lengste laiven jeg har vært på noen gang. Den skal, som de fleste andre laiver jeg har vært på, foregå oppi skogen et sted hvor det er kaldt og hustrig. Ingen dans på roser å være forkjølet, med andre ord. Hvordan er dette verre enn vanlig? Fordi jeg alltid blir syk på laiv. Eller like før. Alltid. Syk. Laiv. Tre ord som kombineres med uslåelig presisjon. Jeg er ikke overrasket. Jeg er bare fryktelig oppgitt.

PC'en min kræsjet for over en uke siden. Jeg greide å laste ned et virus og installere det helt på egen hånd. Det kalles gjerne "idiotsyken" og anbefales ikke. Heldigvis smitter den ikke, for når noen forteller deg at de har idiotsyken og hva det innebærer, vil du i de aller fleste tilfeller bare le rått av hvor idiot vedkommende har vært, eller (hvis du er snillere) fnise manisk i skjul mens du klapper dem på ryggen og påstår at "det kan hende den beste". (For det kan det ikke, da hadde de ikke vært best.) Løsningen ble å fysisk ta ut hele den ene harddriven. Ved reboot viste det seg at OS på den gjenværende driven bootet opp velvillig og smooth. Likevel mistet jeg en del arbeid jeg hadde liggende på den andre driven. Nå har jeg tatt backup så det singler i vinduene, men at jeg skal greie å være idiot igjen... tja. Jeg tør ikke vedde på at jeg ikke kommer til å være det.

Nå skal jeg panikksy små ullposer til å lagre te og godterier i når jeg skal avgårde på laiv. Leke i fem dager. Være noen andre, som ikke har idiotsyken, men som også er snufsete og litt pjusk. Kanskje jeg får litt sympati i rolle, i et annet univers, som ikke har ekle planer for meg som går ut på å spise bihulene mine til frokost.

Man does not create

"Man does not create; he discovers." - Antoni Gaudi

En frase jeg leste først i Barcelona, Gaudis hjemby, og som senere har fremstått for meg som en av de universelle sannheter - i hvert fall når det gjelder vitenskap. Gaudis uttalelse var vel sterkt påvirket av det faktum at han var både matematiker og katolikk, og hans oppfatning om at sannheter ligger naturlig i "skaperverket" så å si, deles nok av mange, meg inkludert.

Grunnen til at jeg nevner dette nå, er at jeg nettopp er ferdig med å se en ny episode av min siste Tv-serie-hype, nemlig Tony Scotts Numb3rs, som handler om en genial matematiker som assisterer FBI ved å applikere anvendt matematikk til praktisk kriminologi. Neppe fullstendig realistisk, men det høres i alle fall noenlunde realistisk ut. Det sies jo at det man ikke lærer av å se på TV, ikke er verd å vite. Nå er jo jeg, pedagog som jeg er, noe skeptisk til denne påstandens Homer Simpsons'ke vibb, til tross for at det jeg kan av førstehjelp er ene og alene takket være Baywatch.

La meg nøye meg med å si det slik: Selv om en TV-serie må forsake de nøyaktige vitenskapelige metodene for historiens og dramaets skyld, så vil i det minste noen dramatiske Hollywoodske overdrivelser muligens bidra til å gjøre vitenskap mer attraktivt for unge mennesker. Forhåpentligvis. For vitenskap er spennende. Når man først kan å bruke det, blir man møtt med uendelige muligheter. Det er når jeg tenker på dette at jeg blir bitter fordi ingen noen gang forklarte meg matematikk skikkelig da jeg var barn. Som noen-og-tyveåring deltok jeg på et kurs i diagnostisk matematikk, designet for å kunne plukke opp lærevansker eller manglende forståelse så tidlig som mulig og dermed være i stand til å gjøre noe med det før eleven fikk automatisert prosesser han/hun ikke hadde grunnlag for å forstå rekkevidden av. For å si det slik: Det er enkelt nok å sette inn de riktige tallene i formelen for sirkelens omkrets. Det er noe helt annet å forstå hvorfor formelen eksisterer til å begynne med, hvordan den er sammensatt og hvorfor den fungerer. Dette kurset fikk meg ikke til å innse at jeg hadde lærevansker i matematikk - enhver tulling med fem vekttall i pedagogikk og matchende rutete strikkevest kunne funnet ut det ved å be meg regne noen enkle hoderegningsstykker - derimot innså jeg hvorfor jeg hadde disse lærevanskene. Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg allerede automatisert mange prosesser som jeg ikke skjønte et kvidder av. Jeg fikk gode karakterer helt frem til videregående, da jeg var tvunget til å begynne å forstå for å komme meg videre. Jeg skal ikke si så mye mer enn at løpet var ganske dødt. Jeg brant matteprøvene mine seremonielt på trappen til musikkskolebygget hver gang jeg fikk lavere enn 3 i karakter, noe som skjedde alt for ofte.

Men som jeg var inne på; vitenskap er spennende. Spesielt spennende blir det jo når man kan bruke det til å etterforske mord, bygge romskip, klone ting, eller bygge en dødsstråle - men det er spennende til vanlig også. Tenk å kunne si noe om et menneske som døde for tusener av år siden, bare fordi man har et fragment av kjevebeinet til vedkommende? Snakk om å leve evig. Jeg blir litt glad av å tenke på at det finnes folk som kan slike ting. Nå er det jo mest på TV at vitenskapen får lov til å være kul, så jeg runder av med å anbefale fem "klassiske" TV-serier hvor vitenskapen står i høysetet - om ikke realistisk, så i alle fall dramatisk.

Bones (skapt av Hart Hanson, fire sesonger, 2005-d.d.)
Bones er en "realistisk" krimserie hvor hovedpersonen ikke er den kjekke FBI-agenten, men den superintelligente vitenskapskvinnen som assisterer ham i alle hans saker. Det vitenskapelige står ganske sentralt, da spesielt fagområdene til hovedpersonen Temperance Brennan og hennes team. Det er også en del fokus på forskjellen mellom hennes rene vitenskapelige metoder og FBI-agent Seeley Booths innsikt i menneskers sinn, og hva som skjer når de to ikke kommer overens. Det er mye karakterutvikling, og selve sakene er ofte bare et backdrop for at karakterene skal gjøre seg en eller annen innsikt. Gode skuespillere, høy gørr-faktor. Ekstra pluss skal serien ha for å sette en sterk kvinnelig hovedperson frem i lyset, fantastisk portrettert av vakre og dyktige Emily Deschanel. Nerder: Legg merke til David Boreanaz fra Buffy og Angel som FBI-agent Seeley Booth.

Stargate: Atlantis (skapt av Robert C. Cooper og Brad Wright, fem sesonger, 2004-2008)
Søsterserien til ti sesonger lange Stargate: SG-1 (1997-2007), og den eneste sci-fi-serien på listen. De vitenskapelige elementene som vises i serien er som regel knyttet til håndtering av utenomjordisk teknologi sett fra et jordisk utviklingsperspektiv (og dermed med begrensninger). De vitenskapelige alibiene i serien er kvantefysikeren Rodney McKay, samt legen Carson Beckett (senere erstattet av en annen lege; Jennifer Keller). En birolle, Radek Zelenka, er ofte sett i serien som McKays samarbeidspartner når noe virkelig går galt. Genmanipulering har vært sentralt i store deler av serien, så også kloning, ormehull, metamorfoser, tidsreiser, biologisk krigføring, kunstig intelligens, og teleportering. Svært ofte spiller (fiktive) vitenskapelige gåter en stor rolle i enkeltepisoder, og er ofte drivende for de vitenskapelig anlagte karakterene. Kvaliteten på serien som en helhet er varierende, med svært gode episoder blandet med en og annen nedtur. En av mine yndlingsserier, forsåvidt. Legg merke til David Hewlett i rollen som den arrogante og brekk-ekle Rodney McKay. Dette er en skikkelig, solid skuespiller!

House, M.D. (skapt av David Shore, fem sesonger, 2004-d.d.)
Diagnostisk medisins Sherlock Holmes. House er en "realistisk" serie om en usympatisk og arrogant diagnostiker som hele tiden blir tvunget til å tenke alternativt i forhold til sykdommene til sine døende pasienter. Hvor realistisk fagpraten er, er usikkert å si, men det er til tider svært engasjerende å høre på når legene i serien skravler i vei ispedd lange fraser på latin. Om ikke annet, så lærer man i det minste noen medisinske uttrykk. Serien tjener på en liten og kompakt gruppe karakterer i de første sesongene, men utvider denne i løpet av seriens fjerde sesong. Til tider handler serien mer om moral og etikk enn om medisin, og den realistiske atmosfæren brytes til stadighet av drømmesekvenser, nær-døden-opplevelser, og andre merksnodigheter. Hva med Sherlock Holmes? Jo, hovedpersonen heter House (House = Holmes), en arrogant, misogynistisk, eksentrisk fagmann som sjelden har tid til overs for sosialt akseptabel oppførsel, han leter alltid etter svar på nye spørsmål og nekter å la en sak ligge dersom han tror han kan løse den (noe han alltid tror). Hans beste venn heter Wilson (Wilson = Watson), en sosialt oppegående, pliktoppfyllende, sympatisk fyr som forkaster Houses motvilje mot å følge reglene på samme tid som han ser opp til og beundrer mannen. Se gjerne serien etter å ha lest litt i Sir Arthur Conan Doyles gamle verker. Serien er verd å se ene og alene på grunn av Hugh Lauries rolleprestasjon som House.

Criminal Minds (skapt av Jeff Davis, fire sesonger, 2005-d.d.)
Nok en "realistisk" krimserie hvor FBI er heltene, eller rettere sagt, FBIs profiler-avdeling. Her er det ikke fysikk og matematikk, men psykologi og sosiologi som står i høysetet. Menneskelig motivasjon er en egen vitenskap som ikke er hugget i stein, men som fluktuerer med samfunnet, tiden, og kulturen. I motsetning til mange lignende krimserier sies det ikke her at den portretterte vitenskapelige metoden alltid vil løse saken, noe som gjør serien mer sympatisk (altså mindre "løgnaktig" - ikke for det, jeg setter pris på en god løgn på TV så lenge den underholder meg). Samtidig, hadde det vært like mange seriemordere i USA som det denne serien påstår, ville jeg lurt på hvordan det hadde kunnet vært noen folk igjen der borte til å være ofre. I sine første par sesonger har serien tatt svært lett på karakterutvikling, noe som er forståelig siden det er en rimelig stor gruppe med hovedpersoner. Serien er i utgangspunktet en case-by-episode-serie, men et par større plottråder har dukket opp nå og da. Dessverre har også et par av disse forblitt uløste og uoppfulgte. Skuespillere verd å merke seg: Mandy Patinkin, kjent som Inigo Montoya fra The Princess Bride.

Numb3rs (skapt av Nicolas Falacci og Cheryl Heuton, fem sesonger, 2005-d.d.)
Den geniale matematikeren Charlie Eppes overtales av sin eldre bror og FBI-agent Don Eppes til å assistere FBI med matematiske analyser av kriminelle saker. Seriens produsenter har gjort hjemmeleksene sine, og det er en rekke matematiske konsulenter som gjennomgår matematikken i de enkelte episodene. Serien har også en blogg hvor matematikken brukt i episodene diskuteres av fagfolk. Selvsagt er ikke alt perfekt vitenskapelig her heller, men det er i alle fall rimelig nært. Sekundært i serien kommer forholdet mellom de to brødrene, som vi forstår aldri har vært spesielt nært, og tertiært kommer Charlies gradvise tilpasning til "den virkelige verden" etter å ha vært et isolert og beskyttet vidunderbarn mye av livet sitt. De kriminelle sakene er sjelden for oppblåste, og av og til er de på kanten til kjedelige, men serien berger på ren og skjær entusiasme for matematikk. Det eneste jeg ikke liker med serien er at den kun har mannlige hovedpersoner, ikke medregnet en kvinnelig agent som får minimalt med screen time, og en forskerassistent som har potensiale til å bli en interessant karakter, men som ender opp med å igrunn bare være til pynt. Synd. Apropos pynt: David Krumholtz er flott i rollen som Charlie Eppes. Noen ultranerder vil kanskje kjenne ham igjen fra rollen som Mr. Universe i Firefly-filmen Serenity.

Forresten har jeg endelig fått øyedråper av legen, slik at jeg snart blir kvitt rennende verk og hovne øyelokk. Og ikke et knyst om at jeg ikke fikk lov til å lese eller se på TV. Huzzah!