NAV: Nesten Alltid Vanskelig

Nav.no har gjort det igjen. Spist opp passordet mitt og spyttet meg ut av meldekorttjenesten i 30 minutter. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke ble bedt om å bytte ut passordet mitt sist jeg sendte meldekort, men selvsagt, det kan jo hende. Man må jo bytte passord hver måned, og det kan jo ikke være noe som er enkelt å huske. Gud forby. Hvert nye passord må være noe helt forskjellig fra det forrige, eller for den saks skyld fra noe annet passord du har brukt tidligere noen gang i ditt voksne liv.

For den saks skyld: De har faktisk i år, hittil uten å mukke, gitt meg vedtak på stønad frem til og med Mars. Derav "Nesten Alltid Vanskelig". Men men. De finner vel en måte å skuffe meg på igjen. Og igjen.

Ellers har Januar vært den store konfliktmåneden. Jeg er dårlig til å holde inne, merker jeg, og senest i går ble jeg rimelig irritert over noe syting over en konflikt som for meg (på avstand) så veldig enkel ut. Jeg er rimelig prinsippfast, men jeg merker også at noen folk kan oppfatte meg som rett ut sagt nådeløs. Jeg mener stort sett at folk som med viten og vilje og åpne øyne setter begge beina i uføret er nødt til å innse at det er et valg som kan komme til å få konsekvenser. Dette gjelder, for meg, også nær familie. Jeg har vært ute for folk som vegrer seg for å ta imot hjelp. Det er frustrerende, men greit nok, det er mulig å håndtere det på en grei måte. Når folk nekter å høre på fornuft til tross for at han/hun ødelegger for andre enn bare seg selv, og gjerne med ett eller annet liksomidealistisk prinsipp til grunn, da begynner vi å snakke idioti for viderekomne.

Jeg er en stor fan av å ta hensyn. Jeg trår forsiktig omkring følsomme emner, jeg lar ting ligge hvis jeg vet at det skaper ubehag uten at det gjør opp for det med noe bra (i hvert fall etter første forsøk)... men noen ganger er den eneste måten å løse noe på en stor, hard hammer mot kraniet. Billedlig talt. Jeg er selv veldig følsom for kritikk, men jeg tror jeg har blitt bedre til det. Jeg må vel det, så mange hammere som jeg trekker opp av lomma i tide og utide. En må forvente noen hammere tilbake. For meg er det viktigere å være ærlig, og å kunne si hva man mener, enn å være så fordømt snill hele jævla tiden. Om det betyr at jeg må tåle noe dritt tilbake, så tar jeg gjerne imot det. Om noen har et problem med meg personlig så vil jeg nemlig høre om det, så vet jeg hvor jeg har folk, og kanskje jeg innser at jeg kan endre noe ved meg selv også, så det ikke lenger er et problem. Jeg vet ikke, jeg.

Livet er kanskje for kort. Men ikke for kort til kaffe.

Meh. Ellers... så er jeg forkjølt. Det er kjedelig. Jeg hoster litt sånn seige greier som er umulig å få helt opp av halsen. Og det ene neseboret mitt er tett. Bare det ene, eller ett om gangen, da. Jeg har drukket utrolige mengder te med honning, og husker nå hvorfor jeg ikke drikker det når jeg er frisk - jeg blir så sinnssykt lei av det hver gang jeg er sjuk. Hvordan faren min klarer å tylle i seg litervis med stoffet daglig, aner jeg ikke. Det må være et eget te-gen.

Glemt

Jeg ønsker å vite,
når livet mitt nærmer seg slutten,
at jeg skal bli glemt.

Jeg ønsker å vite med absolutt sikkerhet
at mitt siste pust ikke vil lyde
som et ekko gjennom generasjoner,
men heller tynnes ut i luften
sammen med alle andres pust,
til det slutter å eksistere, og for den saks skyld,
til det slutter å bety noe
at det i det hele tatt har eksistert.

Slutten på et liv
er også svaret på en stor gåte:

Hvis livet mitt slutter, slutter også hendene mine?
Kommer bein og muskler til å miste all mening
når de stopper sin endeløse koreografi?
Når minnenes maskineri -
dette vridende systemet av strevende tanker -
endelig og langsomt stopper,

når skjebnens hender slutter å pumpe hjertet mitt
eller elde forsteiner blodet mitt,
når gardinene trekkes for og lyset stenges ute -
hvilke skikkelser vil jeg møte i mørket?

Vil jeg bli tilgitt?
Er døden en elsker
som venter på et øyeblikks lykke?

Hvis livet mitt ender vil jeg bli glemt -

dette er ikke et rop om hjelp,
men en bønn om stillhet.


(Originalen på engelsk ligger her. Copyright meg, osv. osv.)

"Hei, det er han fyren!"

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ser en del TV-serier til tross for at antennekabelen ikke er plugget i TV-apparatet. Dette er først og fremst takket være The Pirate Bay, som med sin vanlige oppi-rompa-di-holdning til kreativ eiendomsrett forsyner meg med ukentlige oppdateringer av det beste amerikansk TV kan tilby. Om jeg skammer meg over å stjele andres livsverk? Kanskje litt. På samme måte som jeg skammer meg over å mislike unger: når det passer seg sånn.

Siden jeg har hatt (og til en viss grad fortsatt har) influensa, har jeg tilbragt noen timer foran kopekassen i uken som gikk. Jeg har også vært innom et fabelaktig nettsted kalt TV Tropes. Ordet trope henspiller på mønstre eller temabruk, og denne lille wikien presenterer de mest typiske innen sjangrene TV, film, litteratur, manga, vestlig animasjon, dataspill, m.fl. Blant de mest minneverdige artiklene er Idiot Ball og Refuge In Audacity. I eksemplene er de mest direkte spoilerne skrevet med hvitt på hvit bunn, sånn at man kan markere teksten med pekeren dersom man ikke bryr seg om å vite hvem som drepte Dumbledore. Og for de som nå leser dette og sier: "Er Dumbledore DØD? Takk skal du ha for DEN spoileren!" så svarer jeg "Dere er minst et par år for sent ute." Både Dumbledores død og identiteten til hans morder er, etter min mening, på dette tidspunktet, så lenge etter at serien er avsluttet, fritt vilt. Det var forresten Snape som gjorde det.

En annen artikkel som forsåvidt også fascinerte meg grenseløst er Hey, It's That Guy! Enhver person som har sittet på samme buss som meg daglig eller ukentlig i en viss tid, og som etter hvert kanskje begynner å bli lei av den lille damen som sitter og studerer ansiktstrekkene deres, kan skrive under på at jeg er ganske god på å huske ansikter fordi jeg synes ansikter er ganske spennende generelt. (Navn er det verre med, men det er en annen sak.) På denne måten blir det nesten umulig for meg å se en TV-serie uten å utbryte "Hei, det er den fyren!" på jevnlig basis.

Noen eksempler: Jeg følger med på kriminalserien Criminal Minds. Her blir (og jeg bruker kjente rollenavn for ekstra effekt) hovedpersonen Jason Gideon spilt av Inigo Montoya. Hans nestkommanderende/visesjef/whatever er Aaron Hotchner, spilt av Greg fra Dharma & Greg. Da Jason Gideon trakk seg tilbake, ble rollen som ny veteran på teamet, David Rossi, spilt av stemmen til Fat Tony i The Simpsons. Snakk om å få inn en kjent person som ikke egentlig er kjent! ...med mindre du hører skikkelig godt etter. De virkelig store problemene kommer når man ser på serier med stor gjennomtrekk av kule gjestestjerner, slik som CSI eller My Name Is Earl, og særlig hvis det er snakk om flere serier laget av samme person eller produsert av samme team (Angel, Buffy the Vampire Slayer, Firefly - alle skapt av Joss Whedon). For eksempel spiller Barney fra How I Met Your Mother både rollen som Dr. Horrible (i Dr. Horrible's Sing-Along Blog) og en birolle som desperat matematiker i en episode av Numb3rs. Numb3rs er forsåvidt også belemret med at John Cage fra Ally McBeal plutselig spiller birollen som den geniale matematikeren Dr. Larry Fleinhardt. Lily i How I Met Your Mother spilles av Willow fra Buffy the Vampire Slayer, og Agent Booth fra Bones spilles av Angel, den elskelige vampyren med en sjel fra TV-serien med samme navn. Og jeg måtte nesten konstant konsentrere meg i løpet av de første par episodene av Supernatural, siden Dean og Sam Winchester spilles av henholdvis den forholdsvis barske kjæresten til Lana Lang i Smallville og den litt håpløse kjæresten til Rory Gilmore i Gilmore Girls. Snakk om å gå fra jenteserier til gutteserie! De to måtte jo bli leie av å bare snakke om følelsene sine til pene jenter, og gikk over til å sparke demonrumper og snakke om følelsene sine til hverandre i stedet. Og mens vi snakker om Gilmore Girls, så klarer jeg aldri å få ut av hodet mitt at Rory Gilmores tidligere kjæreste ikke er den samme personen som Peter Petrelli i Heroes. Begge løp jo også på et tidspunkt rundt med en diger Idiot Ball. Og når det gjelder Heroes... ikke putt penger på meg, for jeg kommer aldri til å stoppe. Her om dagen var det da også en venninne som anbefalte meg å se serien Chuck, fordi "Jayne er med i den". Det noen sikkert vet, er jo at både rollen som Jayne (fra Firefly), John Casey (i Chuck), Knowle Rohrer (fra X-Files), og Marcus Hamilton (fra Angel) alle spilles av Animal Mother fra Full Metal Jacket.

Det verste er når slike oppdagelser overtar seerens oppfatning av seriens eller filmens diegese. Dette skjer faktisk spesielt ofte i norsk film, hvor Bjørn Sundquist like gjerne bare kunne spilt alle menn i Norge, for det gjør han jo likevel. I alle fall de som ikke spilles av Aksel Hennie. Aksel Hennie ser forøvrig litt ut som en frosk. Og Kristoffer Joner ser litt ut som en stork. Jeg har hørt at stork spiser frosk, og det passer jo litt, siden jeg synes Joner er mye bedre i jobben sin enn Hennie. Frosken må passe seg for storken, liksom. Men nå tror jeg at jeg vrøvler.

Den beste skuespilleren på TV nå om dagen? Ethan Suplee som spiller den godslige, men tilbakestående Randy i My Name Is Earl. Også kjent som den überonde überfeite übernynazisten Seth Ryan fra American History X. Se episoden The Magic Hour (nummer 1, sesong 4), så får du ikke bare se Suplees skuespillertalent, men også Scott Evil og hans mor, Frau Farbissina fra Austin Powers-filmene spille en dødssyk gutt og hans mor. Gisp!

Eet ees teh good/boring lief.

Av en eller annen grunn har jeg i min influensatid blitt litt bergtatt av konseptet "comic journals". Så jeg bestemte meg for å lage en selv. Den er ikke noe bra, eller interessant, eller spennende. Eller bra tegnet. Den er en blypenn, en notisblokk, og en scanner. Og photoshop. Gudene vet at det går an å gjøre mye mer med photoshop, men nei. Jeg gadd bare ikke. Eller så har jeg bare ikke de mad skillz som skal til. Dette skildrer altså min hverdag. Enjoy!

Glass

En trend jeg har lagt merke til i løpet av mine siste fem år i Trondheim, er glassknusertrenden. Hva den går ut på? Å knuse så mye glass som mulig på gatene i Trondheim, spesielt i Møllenberg-området. Knuste flasker over alt. Jeg er glad jeg ikke har kjæledyr, for jeg ville konstant ha vært nødt til å plukke glasskår ut av potene deres og koste på meg dyre dyrlegeregninger samt sjelekvaler over at dyrene min skulle ha det vondt. Jeg mener, er det virkelig nødvendig å knuse alt glass man kommer over? Hva skjedde med å sette fra seg den tomme ølflasken sånn at de gamle jubbene som leter etter panteflasker kan komme og ta den med seg? Jeg husker faktisk en tid hvor man kunne gå barføtt på asfalten i denne byen. Men ikke nå lenger, nei. Ganske meningsløse greier, spør du meg.

Av andre meningsløse tidtrøyter er det å spille Xbox. Det vil si, meningsløst, men ganske gøy. Spillet Lost Odyssey er et eventyrspill der man spiller den udødelige Kaim Argonar - kriger fra en annen verden. Kampene er turbaserte, slik som i Final Fantasy, og gjør strategi i kamp så mye lettere å forholde seg til for oss som er litt treige på labben. Det merkes at spillet er japansk, for i tillegg til en rekke andre udødelige karakterer (og en litt snotty trollmann) som legges til Kaims brave gjeng er to unger(!) på en åtte-ti år som kan å trylle og slåss. I alle cutscenes er de skvetne og barnslige, men i kamp er de urokkelige pillarer av bravur. Snodig, det der. Rent bortsett fra regelrett railroading av handlingen, samt et par virkelig irriterende sniking-i-labyrint-løsninger hvor man er nødt til å gjøre alt fra begynnelsen hver gang man blir oppdaget, er det faktisk et rimelig bra spill. Stemningen blir virkelig til å ta og føle på igjennom en rekke noveller forkledd som drømmesekvenser som dukker opp igjennom spillet. Ja ja, jeg vet - den gjengse gamer vil vel gjerne bruke argumentet "jeg vil spille, ikke lese" - men prøv det gjerne. Om det blir for kjedelig eller tar for lang tid, kan man bare skippe over sekvensene ved å trykke B i stedet for A hver gang de dukker opp. Det er faktisk også mulig å skippe over de lange, noen ganger litt goofy cutscenene, men i så fall går man glipp av mye av bakhistorien i spillet.

Ironisk nok er det jeg som bruker Xboxen mest her i huset nå for tiden, etter å ha sittet i lengre tid og murret fordi kjæresten fikk til å spille Mass Effect, noe som virket totalt dødfødt på meg. Bra story, dårlig spillkontroll. Takke meg til turbasert kamp!

Å spille Xbox har nå i det hele tatt vært en liten velsignelse for meg i det siste. Jeg har vært murrete og utilpass en stund, uvisst hvorfor, annet enn at det kan ha noe å gjøre med min stadige arbeidsløshet. Det var spennende å være på laiv igjen forrige helg, og etter en spennende laiv blir det alltid litt kjedelig å returnere til "gompeland", for å bruke et Harry Potter-uttrykk. Og ikke nok med det, men det virker som det blir lite rollespill utover, siden folk er så forbannet opptatte hele tiden. Ræv og ræv.

Jahopp. Så har jeg greid å skrive en totalt innholdsløs blogg denne gangen også. I must be losing my grip.