Det skytes for få folk i Norge

Du hørte meg.

Jeg har begynt mitt nye, strukturerte liv. Det begynte ved at jeg sto opp åtte i morges, leste litt på forum og kikket på nyheter på nettet, og tok en dusj. Så leste jeg en kommentar på denne bloggen om denne artikkelen. Det hender jeg sier "don't get me started". Men nå er jeg altså nettopp "started".

Begrepet "folk" er ofte brukt i betydningen "den grå massen, det anonyme fellesskapet". For meg har betydningen av begrepet snarere glidd over i det mindre nøytrale "idioter jeg ikke kjenner". Idioter har jeg erfaring med. De finnes overalt. Jeg kjenner en del idioter, og det positive jeg har å si om dem er at jeg i det minste vet hvem de er og hvor de står. Det er idiotene jeg ikke kjenner som gir meg rykninger i øyemuskulaturen - truslene jeg ikke har oversikt over. At jeg ikke vet med sikkerhet at den som spyr verbalt søppel utover offentligheten egentlig er en mammadalt med hudproblemer som bare kanaliserer sin egen frustrasjon. Jeg er aller mest redd for det jeg innerst inne vet - at de som skriker høyest er de stylede pampene, fremtidens pengemakt, de som velger pappas forretningskontakter fremfor å følge med i timene med samfunnskunnskap på skolen. Ytringsfriheten blir brukt som unnskyldning for hva som helst, ytret av hvem som helst, og nåde deg om du ønsker at noen av dem skal holde kjeft og bli voksne.

(Og ærlig talt, vil vi strengt tatt at de skal bli voksne? Står ikke den eldre garde bak mye av gnålingen? Then again, hva vil vi gjøre den dagen vi blir pensjonister og ikke har noe bedre å gjøre med livene våre, eller det som er igjen av dem? Jeg ville i alle fall prøvd å lage litt baluba. Nåvel.)

Det er vel bare ytringsfriheten som styrker min rett til å si at jeg av og til har lyst til å skaffe meg en AG og krype opp i et klokketårn for å meie ned forbipasserende fullstendig udiskriminert. Dette raseriet mot menneskeheten forårsakes ikke av flertallet, men av den lille, begrensede gruppen med merkelappen "idioter jeg ikke kjenner". Men kjære deg, sier du kanskje. Du kan da ikke dømme hele menneskeheten på grunnlag av et lite mindretall? Neivel, kan jeg ikke det? Alle føkkings andre gjør jo det, virker det som. Det er bare å hive seg med. Vil du værra med, så heng på. Hvorfor ikke bare gi opp og bli til en av dem? Det er så mye greiere å bare breke med flokken, bare gi seg over til massenes kollektive vilje... men hvilken vilje er det?

Min teori er at massene ikke har noen vilje. De er redde. De er sauene som har hørt om ulven, og som breker i flokk mot en annen sau fordi den har litt ulvefarget ull. Det er ikke noe de er ute etter å oppnå, det er bare en masse ting de er ute etter å unngå. Med andre ord er det ingen produktivitet, det kommer ingenting utav det, annet enn mer frykt, mer motvilje, mer sinne. Massene er bortskjemte barn som, når de ikke får viljen sin, skriker og skriker til de blir blå i ansiktet og mødrene må ta dem med av trikken på en mye tidligere stasjon for å ikke forarge både passasjerer og sjåfør mer enn nødvendig. Massene er grauten som forbanner sukkeret og kanelen som gjør den spiselig.

"Det stinker nordmenn," var kommentaren som ABCs journalist valgte å åpne artikkelen sin med. Sagt av innvandrerjenter. Men fy, sier du. Sånt sier man ikke. Uten tanke for at nordmenn har sagt det samme om innvandrere i årtier allerede. Årsak og virkning, kjære landsmenn. Kjære rasefeller. Åå, et ladet ord! Jeg legger ikke skjul på at jeg er hvit som skolekritt, men jeg nekter å motta noen som helst skyld for noe som andre skolekritthvite mennesker har gjort mot f.eks. noen som er sjokoladebrune. På samme måte som innvandreren som driver pizzakiosk på Sykkylven sikkert ikke synes det er noe tøft å bli sammenlignet med Osama Bin Laden.

Og til alle pappskaller som skylder på palestinere og/eller jøder for opptøyene i Oslo: De opptøyene klarte nordmenn fint å starte på egen hånd. Gaza-konflikten var bare en unnskyldning. Når sinte, unge mennesker blir sinte nok kan vold utløses av hva som helst. For høye priser på bussbilletter? Opptøyer. Drittvær? Hærverk. Prison Break har byttet sendetid? Mordbrann. De egentlige grunnene må man vel grave litt i samfunnet for å finne frem til, men jeg kan love deg at Gaza nok har ganske lite med det hele å gjøre til syvende og sist. Det var noen som i en kommentar til den tidligere nevnte artikkelen mente at det var innvandrernes feil at Siv Jensen ikke kunne delta i demonstrasjonstog av frykt for å bli angrepet. Av innvandrere? Tro du meg, jeg kunne hatt god lyst til å hive egg på hatten hennes selv, jeg. Skolekritthvite kan også bli rasende på bablende idioter som prøver å drive sandkassepolitikk ("bæsjen til faren min er hardere enn bæsjen til faren din"); faktisk vil jeg påstå at det er nær sagt en folkeplikt for Norges folk i fellesskap å kaste egg på Siv Jensen til hun får allergisk sjokk og må hjem og hvile seg på sofaen. Der gjør hun i det minste ingen skade. Med mindre hekseauraen hennes får alle planter innenfor en ti meters radius til å visne, da.

Det skytes for få folk i Norge. Men hvem er det man skal skyte? "Alle" er jo en naturlig impuls. Men det er slett ikke alle som fortjener det. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at de aller færreste fortjener det. Og de som faktisk blir skutt i Norge er sjelden blant disse. Jeg skulle ønske politikere av og til ville ta et blad fra forfatteren Tor Åge Bringsværd, som mener at alle politiske vedtak burde avgjøres av det endelige spørsmålet: "Men er det koselig?" Nå virker det kanskje ironisk at jeg snakker om å fremme det koselige, rett etter å ha ytret et ønske om å plaffe ned folk med AG. Sannheten er dog, dessverre, at verden ikke er så koselig som en ofte skulle ønske. Men jeg satser på at det hjelper at jeg tross alt ikke kommer til å skyte noen. Hvor skulle jeg fått geværet fra?

Peace out.

Nå også på norsk

Jeg har lenge tenkt på å skaffe meg en blogg. En norsk en. Jeg har en engelsk en fra før, men her om dagen, da jeg skulle forklare noe til noen på jobb, fant jeg ut at jeg fullstendig hadde glemt hvordan man uttrykker seg sammenhengende og utførlig på norsk. Da jeg samme dag sprang meg på norsklæreren min fra Høgskolen, følte jeg skammen vokse... norsk er tross alt ett av de to språkene jeg mestrer best, og det skulle forøvrig bare mangle - jeg er jo norsk! Ikke er jeg innvandrer i noen generasjon heller, så vidt jeg vet, og kan ikke forsvare meg med å ønske mer tilhørighet til noen annen, likestilt kultur.

Språk er en snodig ting. Man føler seg liksom aldri fullt så norsk som når man kommer over et Olav H. Hauge-dikt fra norsktimene på ungdomsskolen, leser det - og faktisk liker det. Jeg har blitt voksen, merker jeg. Nå fant ikke jeg diktet tilfeldig, men i en av norskbøkene på jobb. Da jeg var 16 kunne jeg ha drept for å slippe å bli undervist i nynorsk grautmålspoesi, men i dag merker jeg at jeg gjerne kunne tenkt meg å diskutere innholdet i "Haugtussa" med noen som kanskje kunne lært noe av det.

Aldredom eller visdom? Hvem vet.