Til Elverhøi

...eller egentlig ikke. Til England. I morgen reiser jeg for å besøke lillesøsteren min i Kent. Deretter skal vi besøke en venninne i Salisbury. Vi skal shoppe for penger vi ikke har, og delta på ekte britiske "Easter Shenanigans", komplett med eggrulling ned en bakke og leting etter godteriegg i hagen. Huset i Salisbury er etter sigende fullt av katter i alle fasonger og størrelser. Jeg gleder meg.

Men altså: Endelig en ferie til et land der jeg skjønner hva folk sier! Siden dette blir den eneste ferien jeg tar i år, bør den jaggu bli bra også. Når det gjelder ferier har jeg oppdaget at jeg - i tillegg til at jeg ikke liker å reise - ofte inntar "Rocky-innstillingen" til ferieturene. Hvorfor drar jeg på ferie? Selvsagt for å se nye steder og føle at jeg har tid til kjæresten min, men også for å kunne lene meg tilbake og slappe av, og ikke tenke på alle de tingene man vanligvis bare må gjøre for å få hjulene til å gå rundt. Nå når jeg er i England skal jeg ikke tenke på regninger, søknader, skattekort, renter, eller andre plikter eller mongokjedelige økonomiting. Hvis jeg har lyst til å lese litt, skal jeg gjøre det. Hvis jeg vil ut og ta en pils, skal jeg gjøre det. I motsetning til par-feriene jeg har vært på, der jeg og kjæresten kun har hatt hverandre til underholdning, kommer denne ferien til å bli mye bedre. Andre mennesker til å underholde oss! Snabelaktig.

Rapporter fra United Kingdom (og selve reisen) blir å finne når jeg har fått kommet meg dit og lokalisert noe internett.

Våren er ellers kommet til Trøndelag også. Så smått. Jeg har gått ut uten lue. Snart skal jeg gå ut uten skjerf også, og bli fryktelig overrasket og bitter når jeg blir forkjølt etterpå. Må huske å bunkre Lemsip mens jeg er i utlandet.

Chunky monkey

Jeg er per øyeblikket meget full. Jeg spiser Ben & Jerry's Chunky Monkey-iskrem. Jeg er litt kvalm, men også litt glad. I dag har jeg kjøpt en lue og et par tegneserier. Jeg føler meg litt oppstemt, men også litt usikker, siden jeg har vært (og er) veldig full. Tjaja. Møtt Elin, Even og OP, samt Magnus. Og Ingvill. Koselig.

Trønder

Det er ikke ofte jeg skammer meg over å være trønder. Jeg kaller meg til og med trønder til tross for at jeg er født i Nordmøre og trådte mine barnesko bl.a. i Nordland. Men noen ganger, f.eks. når DDE ligger på hitlistene og alle andre i landet tror at Trøndelag handler om bart og tresko, da hender det jeg skammer meg litt. Ellers er det ofte motsatt. Når jeg er i Oslo og folk der ikke skjønner hva jeg sier og lurer på om vi har bensinstasjon i Trondheim, da hender det jeg i stedet blir ekstra stolt av æ'ene mine og sjøh'ene mine. "Sjøh" er forøvrig en forkortelse for "skjønner du", og kan faktisk ikke brukes ukritisk i slutten av hver eneste setning, bare så dere vet det, øst-/vest-/nord-/sørlendinger-som-ønsker-å-parodiere-trøndere.

Anyway.

I dag skammet jeg meg litt over å være trønder. Som mange sikkert vet, er sjokoladeprodusenten Nidar av trøndersk opphav. I dag, 26. september, en god uke før høstferien, lanserer Nidar et "begrenset utvalg" julemarsipan i kiosker og butikker. Ja, du leste riktig. Jule. Marsipan. I. September. September, for chrissakes. Det har ikke vært høstferie enda, bladene har såvidt begynt å ta farge og tumle ned fra trærne, det er fluesopp i skogkanten og blåbær på busk, og nå også, altså, jul i godterihyllene på Rema. Dæven døtte sykkelstøtte.

Jeg har vanskelig for å finne ut hvorfor dette provoserer meg. Jeg er ikke en veldig julete person. Kanskje det er nettopp derfor at jeg finner flirende nisser på godteriet mitt såpass formastelig, så tidlig på året. Hvem vet. Er det noe jeg kan spare meg for, så er det flirende nisser.

Det var bare det. Peace out, y'all.