Previously, on "God's Lips"...

Jeg levde i tre måneder i et smertehelvete, og alt jeg fikk igjen for det var denne lusne t-skjorten.

Neida.

Det har gått en sommer som har vært blant de kjipeste noensinne. Jeg mistet kjæresten min, manglet bosted, og strevde med økonomien. Så fikk jeg beskjed fra Nav om å ta et jobbkurs, som jeg fullførte til tross for en stadig minkende vilje til å gjøre noe som helst, deretter truet de meg med å ta første og beste praksisplass eller bli nektet støtte. Det eneste positive med denne perioden var at jeg forsto hvor mye vennene mine setter pris på meg, og at jeg uansett hva som skjer har folk rundt meg som kommer til å være der.

Så fikk jeg brått en praksisplass som kontorarbeider i Fredsgalleriet, et galleri som ble startet av kvinnen bak dette her. Det var en trivelig plass å jobbe på (om enn litt loopy), og pga sykdom fikk jeg raskt tilbud om å jobbe der for lønn som vikar. Så ble jeg intervjuet for en jobb i videregående skole. Tre timer etter intervjuet ble jeg oppringt og tilbudt 75% stilling.

Gjett hva jeg svarte?

Så kom kjæresten tilbake.

Vi dro i et fabelaktig bryllup til et par av våre beste venner. Jeg flyttet tilbake "hjem". Jeg fikk tilbudt større stilling på jobb. Jeg gikk på sminkekurs. Jeg fikk god råd. Jeg gikk amok på amazon.co.uk og Topatoco.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg har gjort riktig i mitt forrige liv, men noe må det være. Jeg er akkurat nå veldig nær til noe jeg tror kalles "lykkelig".

"Familie" er også et ord

Familie er viktig. Det sier alle. Hvem disse "alle" er, er jeg ikke helt sikker på, men det er nå det de sier. Dette fører ofte til en litt uforklarlig trang til å alltid opprettholde kontakt med alskens fjerne tanter, søskenbarn, tremenninger, foreldres søskenbarn, og så videre. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Lojalitet til blod, liksom. For meg er det mye viktigere at man føler en samhørighet og at den går begge veier. Familie er ikke et biologisk bånd for meg, men en emosjonell tilstand. De menneskene som støtter meg og får meg til å føle meg akseptert, til å føle meg "hjemme", er min familie, enten de er i slekt med meg eller ikke. For meg vil det si at foreldrene mine har gjort seg fortjent til å være i familie med meg, ved å være fabelaktige mennesker. Hadde de ikke vært det, kunne det vært det samme for meg, gitt. Klart, alle har sine dårlige sider, men det er ikke mangel på dårlige sider jeg sikter til - det er lojalitet og følelsesmessig tilknytning.

Nuvel.

Livet går i en berg-og-dalbane. Rett som det er opplever jeg en plutselig innsikt, noe i meg som sier "it's gonna be okay" (i mangel av en norsk ekvivalent som høres riktig ut). I neste øyeblikk er jeg et åpent sår.

Lasse Gustavson snakker om at når man opplever en krise, så kan man ikke bare glemme den og håpe at den forsvinner. Den vil alltid være med deg, og man må konfrontere den, la den kverne, la den tygge, la den tære på en, slik at man blir ferdig med den og kan komme ut på den andre siden og fortsatt være i live. Man må bekjempe de fryktene og lidelsene man gjennomgår, ikke late som om de ikke finnes. Det låter veldig som min greie, men det er vondt. Ikke brent-opp-over-hele-kroppen-så-jeg-må-lære-å-gå-på-nytt-og-alt-mulig-vondt, men likevel.

Jeg kan jo trøste meg med at i forhold til Maslows behovspyramide har jeg dekket det nederste trinnet i det minste. Foreløpig. Er det egentlig mulig å hoppe over trinn? I teorien er det vel ikke det, men jeg føler at jeg har gjort det. Selv det umulige er mulig så lenge det er kjipt nok, åpenbart.

Idioti

På vei hjem fra fest i dag (natt) kom vi over en kar som lå oppå(!) de stablede stolene til Dromedars utendørsservering på Bakklandet og sov. Klokken var jo tross alt halv fire-fire, så så snodig var det dog ikke; Trondheim er jo en studentby tross alt, og fulle studenter kan sove hvor det skal være. Kjæresten tok like godt et bilde av ham med mobilen, men det ble ikke noe bra, og vi dreit i det og gikk videre. Samtidig hadde jeg nylig opplevd at noen jeg brydde meg om hadde blitt så full at han/hun sannsynligvis ville blitt kvalt i eget spy, hadde vedkommende funnet det for godt å kaste opp. Derfor hintet jeg kraftig til kjæresten om at vi kanskje skulle gå tilbake og vekke fyren og høre om det sto til liv. Han lå tross alt på ryggen med nakken bakover, og hadde han faktisk kastet opp hadde han sannsynligvis, nesten uten tvil, blitt kvalt. Som sagt så gjort. Da vi gikk tilbake så vi to andre som hadde gått bort til fyren, to jenter i hotpants og skinnjakker, og jeg sa håpefullt til kjæresten: "Hei, kanskje de der sjekker hvordan det står til med ham?" Den gang ei. De tok også bilde av ham, og begynte å bevege seg nærmere og ta flere bilder. Vi kom bortover, og jeg sa til dem: "Kanskje vi skal sjekke at han er våken, eller ved sine fulle fem, det er jo ikke bra at han blir liggende sånn?" Hvorpå de svarte: "Neisjda." Til dette ble jeg noe provosert, og svarte med saksopplysningen: "Vel, han kan jo kveles om han spyr!" De svarte til dette: "Han spyr da ikke."

"Han spyr da ikke"?!?

La meg bare spørre om følgende: Hvordan faen vet dere det?!

Hvordan faen vet dere blonde bær om han kommer til å kaste opp i fylla eller ikke, hæ? Har dere full oversikt over helsetilstanden til denne fremmede fyren, dere som tilfeldigvis er på vei ut fra 7-11 med kreppet hår og mongosmå håndvesker med plass til ikkeno unntatt en kondom og pappas visakort? Folk som ikke har filla snøring på menneskelig fysiologi, ikke nok til å vite sånt en gang - herre min hjulhatt! Jeg skjønner ikke hvordan folk tør å sovne i fylla i Trondheim by uten å ha organdonorkort på seg, for du kan takke faen på at ingen gidder å bry seg om du dauer eller ikke. Det eneste de er interessert i er å ta bilder med totusenkronersmobilene sine og vise til venner og si "sjekk han her som sov i sentrum, da, lol!" uten tanke på at det kan være nettopp denne karen det står om i Adresseavisen helgen etter, som gikk i vei fordi ambulansepersonalet ble varslet for sent. Never mind at det faktisk er idioti å sovne på gata i sentrum - drikker du såpass mye kan det være greit å alliere seg med noen som kan få deg hjem, ellers er du ganske teit i utgangspunktet - men at folk som er edru nok til å tenke seg om to ganger ikke en gang tar ansvar nok til å sjekke om døddrukne folk er i livsfare eller ikke... unnskyld meg. Da er det noe galt et sted.

Det minner meg faktisk om noe som skjedde for noen år tilbake. Jeg og to kompiser var på vei fra sentrum og vestover etter en kveld på byen. På veien gikk vi gjennom et smug, og der satt det en kar og sov på en benk. Mind you, dette var klokken to om natten, i februar, og det var rundt tyve minusgrader på stokken. Vel vitende om at hvis denne karen satt der mye lenger ville han fryse jamt ihjel, satte vi oss fore å vekke ham og kanskje få ham innomhus. Da han ble vekt påsto han at han var på Trondheimsbesøk hos broren, som bodde i huset han satt foran, og forsikret oss om at broren var på byen, men kom til å komme hjem snart. Selv hadde han ikke nøkler til stedet, og var blitt kastet ut fra Tiger Tiger, og etter utkastelsen (som han forsikret oss var helt uberettiget - ja, sikkert!) hadde gått rett hit for å vente på broren. Da vi spurte om han visste hvor broren var, kunne han ikke svare, og han kunne heller ikke få tak i broren, for vedkommende svarte ikke på mobilen. Det vi da gjorde var at en av oss oppholdt ham mens de andre ringte politiet - bedre at fyren fikk sove i fyllearresten enn at han skulle omkomme på gaten, tenkte vi. Onkel Blå ankom etter et kvarters tid, og stilte mye de samme spørsmålene som oss, og fikk mye de samme svarene. Tilfeldigvis ankom broren til fyren akkurat da politiet var der, hvorpå politibetjentene henvendte seg til oss tre barmhjertige samaritaner - og ga oss refs! Refs! For å ha villet hjelpe til?! "Han hadde da folk til å passe på seg!" Ja, tilfeldigvis, ja! Akkurat idet dere kom hadde han tilfeldigvis det. Enn om broren hadde blitt ute på byen i et par timer til? Enn om han hadde dratt på nachspiel med et tilfeldig bær uten å huske på broren sin? Hadde dere tenkt på det, snutjævler? Nei! Det hadde dere faen ikke! Takke faen. Jo, takk, vi er jævlig glade for å være samvittighetsfulle borgere, takk skal du faen meg ha for oppmuntringen.

Verden er for stor. Det er plass til for mange idioter.

(Det gikk forresten bra med fyren. Vi fikk vekket ham og sendt ham hjem. Lurer på om han husker oss i morgen. Sikkert ikke.)