You still don't want to leave before the end of the movie

Årets Hexcon-festival er vel overstått. 250 norske, blanke gærninger kostet herligheten, og jeg sitter igjen med tom pengesekk og unders om det var verd det. Hadde jeg vært smart, hadde jeg forhåndsbetalt og spart meg 25 kroner, men ærlig talt; 25 kroner er ganske lite å gnåle over. Selv droppet jeg søndagens program fordi a) det var kjedelig og b) jeg drakk øl kvelden før og kvelden før der igjen. Mmm, øl.

Leiligheten vår var hotell i helga, og jeg var guide til Trondheims busser og småkjipe utesteder. Gjesten (som karakteriserte seg selv som "noen ganger hyggelig, noen ganger dritings") dro for rundt tolv timer siden. Det var litt pussig å plutselig ikke ha noen boende i stua. Jeg hadde nettopp begynt å bli vant til det. Ikke for det, jeg er glad det ikke bor noen der til vanlig, for da hadde jeg jo ikke kunnet sitte oppe sent, mutters alene på den stasjonære PC'en, sånn som nå. Og det er jo noe jeg liker godt. Denne uken var det Ole Peder som okkuperte stuerommet, og om en uke eller så er det faren min som skal gjøre det samme. Jeg får utnytte mine ensomme nattetimer når jeg kan.

På årets Hexcon fikk jeg prøvedurt et scenario jeg har kjørt ut av hjernekisten to ganger før; skrevet for Chaosiums Call of Cthulhu og renskrevet i lesbar og brukbar form ene og alene i fall flere enn fem hadde lyst til å spille det. Det skjedde jo selvsagt ikke, men jeg fikk gjort et forsøk. Det gikk circa som forventet, bortsett fra at ingen ble gale eller døde. Det overrasket meg litt. Dagen etter spilledet jeg Ole Peder og Håkens Itras By-scenario Syndere i Sommersol. Det var et interessant scenario som jeg ikke egentlig skal røpe for mye av. Det kommer muligens til å dukke opp på neste års Arcon, og om skjæbnen så vil skal jeg være der og spillede det da også. Det var (som jeg forutante) slitsomt, men spennende. Det kan ha lagt en liten demper på det hele at gruppen hadde en spiller for lite, at to av spillerne knapt visste hva Itras By gikk ut på, og at en av spillerne samt spilleder var veldig slitne. Jeg fikk også prestasjonsangst av å ha en av spillets forfattere i min gruppe, men akkurat det gikk overraskende bra. Takk skal du ha, Martin.

Det slår meg forøvrig at årets Hexcon tapte litt på å ta i bruk en relativt ny skole med nymotens "öppna landskap" i motsetning til foregående års leie av Rosenborg skole (nå revet og under gjenoppbygging). Öppna landskap er ikke ideelt når man skal leve seg litt inn i spillene, og neonlys og rosa tegninger av ponnier og blomster er ikke egentlig spesielt egnet til å opparbeide seg en skummel stemning i et skrekkrollespill. De stakkars frivillige skal ha ros for sitt pågangsmot og mye genuin kioskfnising, dog.

Til tross for årets labre inntrykk av Hexcon skal jeg fortsatt på neste års Arcon i Oslo. Om ikke annet, så for å møte igjen gærne Oslofolk og drikke øl på Cacadou mellom slagene. Spillkonvensjoner har liksom mye bra, men når man foretrekker "sine egnes" spillmodus, og ikke liker (fremmede) folk på generelt prinsipp, kan de være traumatiserende. Det er også fortsatt like pussig å møte lys levende forumbrukere som man ellers kun kommuniserer med i skrift.

Om to dager skal jeg spillede god, gammeldags D&D 3.5 - det gleder jeg meg til nå. Jeg skal printe ut kart med ruter på, og vi skal rulle initiativ. Det kan hende noen ser på det som gammeldags og lite fantasifullt (vi bruker til og med en bok med publiserte eventyr i, jeg slipper å tenke selv, hurra), men jeg synes det noen ganger kan være akkurat det man trenger. ...and I still don't want to leave before the end of the movie - I still don't want to leave before the end of the show.

The angriest girl in Oslo

Arcon, dag 3: Jeg sover lenge. Mest fordi jeg har prata med Vero på msn hele natta, for jeg kom igrunn hjem tidlig natt til lørdag etter en intervjurunde og dropping av brettspill. Jeg sover faktisk så lenge at jeg hopper over Kindred of the East-modulen som jeg mest hadde meldt meg på av pur nysgjerrighet. Drit og dra, asiatvampyrer. Klokka ti står jeg da opp og stikker på butikken. Der kjøper jeg shampoo, balsam, en hårkurgreie så håret mitt ikke er ut som håret til Doris i Ernie, et par sokker, en boxershorts, og så stikker jeg og dusjer. Mmm, duuusj.

Ren og nyvasket og polert, med sokker som siger fordi de ikke har strikk (det skal være så mye sunnere for blodomløpet i beina - blodomløp my ass, det hjelper ikke når jeg har sokkene rullet sammen i ball foran tærne), setter jeg meg på trikken og kommer til Blindern rundt tolv. Der kjøper jeg meg først kaffe, og møter så på en tilfeldig kar som påpeker på en positiv måte at jeg har på meg Kaizers Orchestra-T-skjorte (noe jeg forsåvidt visste fra før av), og dette viser seg å være en fyr fra Trondheim som jeg på et vis kjenner fra Hyperions rollespillforum. Denne karen viser seg også å være skikkelig trivelig, og like sær som meg. Hurra! Likesinnede. Sammen kan vi en vakker dag hate folk. Det gjør vi for så vidt nå også. Vi planlegger deretter å starte en Itras By-kampanje sammen i Trondheim når vi kommer tilbake.

Deretter begynner jeg jakten på andre spennende folk å snakke med. Det blir etter hvert en liten rusletur for å titte på Itras By-minilaiven som foregår et lite stykke unna selve Arcon, der folk spiller krokket i "Apeparken" mens arrangører viser frem digre plakater med instruksjoner på innimellom. Folk er stæsjet opp i kostymer også utenom minilaiven, og det er en salig blanding av liksom-tyvetalls-mote og svett nerd coture å se overalt.

Jeg ble raskt shanghaiet av den gamle rollespill-støveren Thomas Mørkrid for å spille gjennom en rollespillpoesi han hadde laget, men ikke testet, sammen med fem andre. Vet du ikke hva en rollespillpoesi er? Ikke jeg heller. JFGI (just fucking google it). Vi satt nå i en ring på gresset med skoene våre i midten av ringen, og tok hverandre på beina mens vi snakket om været. Jeg aner ikke.

Første modul for dagen ble Itras By: Morgenposten, som handlet om å være journalister i nettopp Morgenposten. Modulen ble litt vel raskt unnagjort, men jeg fikk mer tid til intervjuer i etterkant. Så lette jeg en stund etter den andre personen jeg skulle intervjue, og endte opp med å bare få 20 minutter etter masse pæs, og kom for seint til den modulen jeg faktisk hadde lovet å spillede.

Så kommer vi til sakens kjerne. Grunnen til at jeg i tittelen på innlegget antyder at jeg er sur. Jeg er ikke sur. Jeg er RASENDE! Eller, ikke lenger nå, for jeg gidder ikke være langsint, men likevel. Makan! Dette er saken slik den er:

Klokken er fem over ti om kvelden, og jeg har, dum som jeg er, idiot, mongo, lovet å spillede Call of Cthulhu, et skrekk-scenario skrevet av en kvinne som dessverre ikke er blant oss mer, og scenarioet blir oppført i hennes minne. Stakkars pike. Nå mer enn før. På min gruppe får jeg en kompis, som melder seg hos meg fordi han kjenner meg og liker meg (håper jeg). Så får jeg to voksne karer som virker greie. Så får jeg -

wait for it -

to tolvåringer.

To. Tolvåringer. TO. JÆVLA. TOLVÅRINGER. Som skal spille Call, midt på natta. De har aldri spilt det før. De er overtrøtte. De er tøysete. De er TOLV JÆVLA ÅR GAMLE, og spør meg hvor gammel jeg er, om jeg er åttito år eller noe sånt, og de HERMER ETTER DIALEKTEN MIN. De er i "kjekkas-alderen", men det er pokker Satan pule meg ikke mye kjekt å spore i disse gutta her. Det er seint, de kjenner hverandre fra før og må dermed småkjekle om alt, de er tøffe i trynet (LIKSOM!) og på toppen av det hele er alle rollene viktige, så jeg kan ikke avspise dem med uviktige biroller og lene plottet på de tre andre. Den ene av de to snørrungene presterte å begynne spillet med å gnåle om at han hadde mista fem i sanity (fordi en annen voksen hadde sagt det til ham på spøk), til ørene mine begynte å blø. Som kompisen min sa i en pause vi hadde: "Vi blir nødt til å sy kanoer av skinnet deres for å ro vekk på elven av tårer vi blir nødt til å gråte før modulen er omme." Sannere ord er ikke blitt sagt på Blindern!

Dem jeg synes mest synd på er de tre voksne mennene som ble nødt til å spille mot disse drittungene. Jeg hadde i hvert fall satt meg selv opp for rævpuling, det hadde ikke de tre, som troskyldige hadde meldt seg opp på en modul de hadde fåt høre mye bra om. Modulen var jo i og for seg veldig bra, om enn litt rotete, men det var ikke det som var problemet, for å si det mildt. En rolle var selvsagt en kvinnerolle og kjæresten til en mannsrolle, og hun hadde et hemmelig forhold til en annen mannsrolle. Dette var det egentlig lagt opp til at det skulle spilles mye på. Den gang ei, sa Tordenskiold. Denne kvinnerollen ble spilt særdeles elendig, gnålete, og idiotisk av en tolvåring med for mange tenner i overmunnen og misogynistiske tendenser. Hva mora hans har gjort for å fortjene noe sånt til sønn aner jeg ikke, men det kan ikke ha vært pent. Så var det den kjempedramatiske rollen som den karen som var med på et ondt rituale som barn, og som husket det igjen da han kom inn på onkelens gods. Denne karen ble på magisk vis forvandlet til en døddrukken idiot som kranglet om sengeplassene, slengte rundt seg med ukvemsord, la seg til å sove midt i scenarioet på en seng av mugg (jeg kødder faen ikke) og gjentok de samme setningene på engelsk om og om igjen - personifisert av en fregnete menneskelig(?) Chucky-dukke som drakk fem - 5 - cola i løpet av de første ti minuttene, og brukte mye av resten av tiden på å løpe fire etasjer ned i kjelleren for å gå på toalettet, og resten av tiden på å ligge halvveis i stolen sin og vri seg og lage sytelyder og snakke om at han skulle "gjøre en John McClane", hva nå i innerste granskauen DET er. Jeg kunne se smerten i øynene på den voksne karen som satt rett overfor meg, og jeg følte sånn medynk at jeg skulle ha hatt en hakapik hendig for å fri ham fra hans pinsler der og da. Ingen av disse jævla unnskyldningene for smågutter oppførte seg noen gang som om de ble redde av det som skulle være skummelt - de var frekke mot monstre, nektet å godta at de var blitt gale, og drev meg stort sett til galskapens rand selv. Strekk tommelen og pekefingeren på høyre hånd mest mulig ut fra hverandre og mål avstanden mellom dem. SÅ langt var jeg fra å bli til Hulken og hive begge de små rottene ut fra tredje etasje og never mind the bollocks. Jeg kunne sittet i retten og forklart dette her, og vært rimelig sikker på å komme unna med en godlynt advarsel. Jeg kommer nok aldri til å tilgi den arrangøren som satte meg i samme rom som disse ungene. Dessverre. Han virket som en trivelig kar, men ser jeg ham igjen må jeg dessverre etse ut øynene hans med syre og forbanne avkommet hans i fem generasjoner, på prinsipp.

Nå er jeg kommet hjem til verten min, og skal snart sove. Søvn er vakkert. I søvnens rike er ingen tolvåringer. Jeg gleder meg.