Watching the Watchmen

Litt på samme måte som før Ringenes Herre-trilogien kom på kino, satt jeg skjelvende i buksene og fryktet det verste da det endelig ble klart at Watchmen skulle bli film. Jeg fulgte oppdateringene slavisk, spekulerte over hvilke deler de kom til å kutte ut av serien (de lange tekstbrokkene var mer eller mindre selvsagte outtakes), og hvilke løsninger som kom til å bli valgt for å drive historien eller karakterene. Jeg forventet nesten at Alan Moore skulle ønske navnet sitt fjernet fra filmen allerede før første filmingsdag, av rent prinsipp, og fryktet castingen som man frykter ebola. Da Zack Snyder (som regisserte 300) ble engasjert, ble jeg håpefull, men la bånd på meg fordi jeg vet at selv gode regissører kan bæsje på leggen. Ryktet om at Gerard Butler skulle spille The Comedian gjorde meg svett - selv om jeg liker Butler, er han langt fra riktig for den rollen.

Og sånn gikk no dagan. Jeg ble faktisk ganske fornøyd over å se stort sett ukjente eller "små" navn bli koblet til rollene i filmen. Brad Pitt som Ozymandias? Nei takk. Store navn vil bare trekke oppmerksomhet vekk fra historien, og filmen vil bli et trekkplaster i form av stjerner, ikke i kraft av seg selv. Etter hvert kom verdens aller mest blodsexy trailer på nettet, og jeg visste at enten var dette saftig luremus, eller så hadde Snyder faktisk klart det.

Filmen er tidvis så tro til tegneserien at den virker som om den er filmet rute for rute. De har klart å sminke ned Patrick Wilson så han virker nærmest uattraktiv, og aldringsprosessen til The Comedian og den originale Silk Spectre er veldig godt utført. Filmen er mye mer "gørrete" (og dermed mer tro til opphavet) enn jeg hadde forventet at Hollywood ville våget, samt at jeg ble (gledelig?) overrasket over å se Dr. Manhattans blå penis flere ganger enn jeg giddet å telle.

For de fanatiske puristene vil det nok komme som en skuffelse at slutten er endret noe (på grunnlag av at man har utelatt den delen av plottet som er knyttet mot gutten som leser tegneserier ved avisboden), men jeg mener det fungerte. Når man først skulle utelate noe, var dette det riktige, og endringene er flettet inn nærmest sømløst. At dette gir historien et mer positivt, mindre apokalyptisk preg får bare være. Adapsjon handler om tilpasning til et annet medie, og selv om originalens meta-virtuousitet over tegneseriemediet for alltid vil stå som en milepæl, er filmen et verdig forsøk på å overføre i alle fall en brøkdel av intensjonen med selve historien til lerretet.

Når jeg husker tilbake til min frenetiske leting på IMDB etter hvem som ble castet og hva de hadde på merittlisten, ble jeg (igjen; positivt?) overrasket over å kun gjenkjenne to navn fra film, og ett fra TV. Patrick Wilson er kanskje det største navnet på listen, med filmer som Phantom of the Opera og Hard Candy bak seg. Billy Crudup er en god nummer to, med Almost Famous og Big Fish. Fra TV plukket jeg ut Jeffrey Dean Morgan fra Supernatural og Grey's Anatomy. Morgan er faktisk en skuespiller jeg mener er undervurdert, noe som bare ble bevist gjennom hans innsats som The Comedian. Det samme går forsåvidt for de to andre snusmumrikene - Wilson lider under det faktum at han ser ut som om han er avkommet til et sukkerspinn som har sex med en flaske matolje, men i Watchmen beviser han at det ligger noe bak et litt klissete ytre. Crudup er kanskje den som imper mest, med et nærmest uttrykksløst ansikt badet i blått lys, og en mild, men fjern røst. Rimelig langt fra de små og ubetydelige rollene han har hatt i like små og ubetydelige filmer. Om det er hans egen penis som vises på filmen vites ikke, og er kanskje heller ikke så interessant.

Apropos penis og andre kjønnsrelaterte ting: Filmen klarer å portrettere forholdet mellom den originale Silk Spectre og The Comedian på en måte som ikke gjør at jeg brekker meg over hennes svakhet og som gjør at jeg ikke lenger frykter for at publikum skal oppfatte den delen av plottet som kvinnefiendtlig eller nedlatende. Det er noe ekte der, noe uforklarlig som likevel blir forståelig. Det er ikke store greiene, men likevel. Jeg må også legge til at fremfor alt annet så er filmen ufattelig sexy, men på en litt "uskikkelig" og fetishistisk måte - kostymene, maskene, dualiteten i hovedpersonene - disse tingene gjør at når man ser rollenes seksualitet portrettert, så blir man en smule beskjemmet. Samtidig er det nettopp denne lille skammen som gir dette apektet av filmen det lille ekstra, det som gjør det spesielt, og skiller det fra en hvilken som helst annen kjedelig, Hollywood-polert portrettering av seksualitet. Som sammenligning kan jeg trekke frem sexscenen mellom Billy Bob Thornton og Halle Berry i Monster's Ball - skitten, stygg, ekte, og den tilfører filmen noe. Den er ikke en unnskyldning for å spekulere i Berrys pupper. Det samme gjelder seksualiteten i Watchmen. Dette er ikke pynt. Dette er et stykke av det grumset alle mennesker har i seg, og som Watchmens Rorschach er den første til å anerkjenne (og tidvis fordømme) eksistensen av. det er også en del av det grumset alle mennesker trenger. Instinktene våre dreier seg om overlevelse og sex, noe vi blir minnet på til stadighet i løpet av filmen.

Gå og se den. Mer er det ikke å si.

Det fables

Fjorårets aller beste byttelån var da jeg lånte vekk Xbox-spillene GTAIV (som jeg uansett ikke spiller) og Lost Odyssey (som ikke en gang tilhører meg) til en kompis mot at jeg fikk låne hans eksemplar av Fable 2. Som storfan av "Zelda-typen" TV-spill er Fable 2 midt i blinken for meg; akkurat passe langt (dvs. dritlangt) og detaljert, med masse frivillige oppdrag i tillegg til "hovedplottet", og faktiske konsekvenser for å gjøre slemme eller snille valg i løpet av spillet.

Som i alle slike spill er det en viss jernbanefeeling over plottet, komplett med en lysende, blinkende, glitrende sti man kan følge hvis man ikke selv vet hvilken retning man skal gå i. Stien viser vei avhengig av hvilket oppdrag man har satt som høyeste prioritet for øyeblikket. Hovedhistorien er måtelig spennende, og veldig typisk fantasy. Du er en stor helt, skjebnen din er viktig, og bla bla bla. Selvsagt har du en mentor som kan gjøre massevis av mektige ting, unntatt de tingene som du må gjøre, uten annen grunn enn at du er helten. Alle viktige biroller kommer med fantastisk erkebritisk voice-casting fra bl.a. Stephen Fry, og kongedømmet Albion (som spillet foregår i) er jo mer eller mindre et lite fantasy-Storbritannia fra den tiden man ikke vasket seg så ofte under armene (eller i skrittet... ugh).

Apropos skrittet, så kan man jo også pule i spillet, og avhengig av hvem man prøver å sjarmere underskjørtene av, så må man først gifte seg. Det finnes en rekke såkalte "expressions" i spillet, som man kan bruke på folk flest (mer eller mindre uviktige biroller) for å interagere med dem og påvirke humøret deres og følelsene deres. Man kan f.eks. prompe for å få folk til å le, spille lutt for at de skal bli glade, komme med sjekkereplikker for at de skal forelske seg, eller vræle som en astmatisk bavian for å skremme dem. Hvis man greier å få noen til å forelske seg, er det bare å kjøpe en ring av rett kvalitet, og overrekke denne. Deretter må man kjøpe et hus og ta med ektefellen til senga, klikke på den og velge om man vil ha beskyttet etter ubeskyttet sex. Makan til bevisstgjøring! Dette tar forsåvidt en del tid og krefter vekk fra å renne rundt på landsbygda og sparke banditter i ansiktet, så jeg har foreløpig ikke holdt så mye på med denne sexinga. De gangene jeg prøvde meg på de "romantiske" delene av spillet ble jeg fort litt sliten av all orginga, og fant ut at det ikke var verd det. Det er lenge siden jeg var ute på kjøttmarkedet i det virkelige liv også, men jeg undres over om det er like vanskelig å få seg et ligg i virkeligheten som det er i det spillet. Ikke bare er det mye orging, men når man får dreisen på sjekkinga har man det med å affektere alle folk rundt en når man holder på, så plutselig kan man ikke vise seg på gatene uten å ha en skokk med siklende husmødre rennende i hælene på seg etter to skritt. Jeg sier husmødre, men beilerne kan være av hvilket kjønn som helst. Albion er tilsynelatende fullt av biseksuelle gærninger. Men gifte seg skal de!

Ellers er det en del morsomme bielementer i spillet, som at man kan endre utseende og bli tjukk eller tynn avhengig av hva man spiser, og i tillegg til å endre moral ut fra valgene man tar, kan man velge å spise moralsk eller umoralsk mat. Selleri er f.eks. slankende, tofu er moralsk, ost er skittent, øl er fetende, pai er enda mer fetende, epler er foredlende, og grillkylling er ondskapsfullt. For å bli medlem av det slemme tempelet må man f.eks. spise fem grillkyllinger. Jeg er litt usikker, men jeg tror man kan oppnå samme mengde ondhets-poeng av å skyte en bonde etter å ha brutt seg inn i huset hans. Dessuten blir man korrumpert i sjelen av å sette opp husleia, selv om man først skulle sette den ned til et fullstendig urimelig hippie-nivå og deretter skulle ønske å sette den opp igjen til gjenomsnittlige summer. Horn og hale hører med når man er en så urimelig husvert. Hadde forholdene vært slik i dagens Norge ville Trondheim by vært full av slipskledde minotaurer. Then again, hadde Trondheim vært som Albion, hadde det holdt å prompe nasjonalsangen for å bli overøst av gaver fra tilfeldige forbipasserende.

Det eneste som irriterer meg nevneverdig med spillet er Xboxens generelle tendens til å la B-knappen fylle cancel-funksjonen. Det funker ikke alltid slik i Fable 2. Man canceler fortsatt menyer med B, men ikke andre ting. Derimot bruker man B-knappen til å kaste trylleformularer med. Dermed har jeg flere ganger i vanvare fyrt av en eller annen trolldom som har skremt vannet av lokalbefolkningen, mant frem spøkelser i nærheten av små barn... you catch the drift. Ellers irriterer jeg meg tidvis grønn over at birollene ikke ser ut til å kunne holde kjeft i fem jævla minutter. Hver eneste en av dem lirer av seg smalltalk uavbrutt, og hvis du først har klart å smiske til deg en viss fanklubb, kan du banne på at de maser om forlovelsesringer mens de står og henger rundt deg som et annet fotballag. "Build your own entourage," reklamerer spillet med, men faen tute, entourager er slitsomme saker for en enkel landsens pike som bare brenner for å stikke monstre i nyrene og få bikkja si til å snuse opp godis som man så kan grave opp av bakken. Må det absolutt være så jævlig komplisert?

Spillet anbefales likevel for den typen spillere som liker å utforske spillverdener i all evighet, samle XP og gull, bytte klær, kjøpe eiendommer, og generelt bare loke rundt. Man kan jo også rett og slett bare følge hovedplottet - man trenger jo slett ikke å gjøre alt det andre om man strengt tatt ikke vil. Spillet har også gjenspillspotensiale, fordi man ikke kan gjøre alt første gangen - spillets karakter vil jo endre seg etter hva slags moralitet man ønsker å spille med, og hvilke oppdrag man ønsker å utføre. Jeg synes kanskje spillskaperne har gjort det litt for enkelt å bli ond og feit, dog. Når man løper så mye rundt på eng og sti og skyter skurker som levebrød, bør man strengt tatt ikke bli til Knut Borge bare av å spise en blåbærpai som bikkja gravde opp bak låven. Men pytt sann.

Det er jo nesten sånn i det virkelige liv også. Før man vet ordet av det er man feit og middelaldrende, og har en ektemann som sitter i en husvogn og kjeder seg mens kona er avgårde og puler pirater. C'est la vie.

Det er slik verden ender

Jeg våknet plutselig, som om
noe, noen
hadde tatt meg i skulderen og ristet den
som om jeg ikke var sikker på om jeg fortsatt pustet
jeg våknet til halvmørket
delt i ujevne stykker av den hule gløden
fremkalt av lokkende gatelys
jeg våknet i et plutselig innpust
armene spredt, til intervaller av damp
fra ditt eksosrør, munnen
som langsomt fuktet og tørket armhulen min
håret ditt stille som en kornåker
på en vindløs dag
like før tordenvær, himmelen
tung og fiolett
jeg våknet i redsel og visste ikke
hva som ville skje men sikker på at noe
ville og jeg torde knapt å puste av frykt
av spenning av forventning og du
rullet mot meg som en bølge av hud
og kjærlighet og jeg kunne ikke helt huske om du
var en ny elsker eller en gammel flamme
om du noen gang hadde vasket klærne mine eller pult
meg foran TV'en
og du la beinet ditt over mitt
tung av søvn og trygg
du strakte deg over brystet mitt
som over en ørken etter vann
og jeg følte det hende, nå
nå

Det er nå det skjer, tenkte jeg
det er slik verden ender