Tider skal komme

Her om dagen luktet det bikkjedritt på Møllenberg. Da vet man at det er vår. I går samlet voksne studenter seg i gamle russedresser og drakk øl på åpen gate i et håpløst forsøk på å oppføre seg like ansvarløst nå som de gjorde like før avgangseksamen i videregående. Knust glass er overalt. Jeg er glad jeg ikke er hund. Pluss: Drite på gata og gi faen. Minus: Tråkke i seg glasskår. Det er en vakker vår.

Vinterferie = ferie fra vinteren

Så begynner det å snø, vettu. Igjen. Den siste uken har det vært relativt kaldt i Trondheim, med minusgrader helt ned i sjiktet der kvikksølvet teaser 10-tallet som en annen luremus. Så da det begynte å snø for to dager siden tenkte jeg i min ungdommelige naivitet "Hurra, snø, det betyr at det i hvert fall har blitt litt varmere!"

Men neida. Like forbannet kaldt. Åtte-ti minus og snø? Jeg tror menneskeheten har overvurdert hvor stilige effektene av den globale oppvarmingen kom til å bli. Særlig tror jeg oppvarmings-biten er litt å ta i. Luften er så tørr at jeg kunne slengt et glass vann ut vinduet og det ville bli absorbert opp og forsvinne fullstendig. Snøen knirker ikke under føttene når man går, den bare føles som tørr sand. Å gå utendørs i Trondheim for tiden er som å gå på stranda, med alle de negative tingene det medfølger og ingen av de positive - det er tungt å gå, man sklir, har ikke fotfeste, og det er langt fra varmt, alle rundt en ser ut som varierende grader av michelin-mannen, og man ser ikke helt hvor man går fordi det er snøvær, og man hører ikke bølgeskvulp, men rushtrafikk.

Vinterferie i februar hadde derfor vært helt på sin plass, dersom det hadde betydd faktisk, bokstavelig ferie fra vinteren. Jeg er rett og slett pisse lei. Når man fryser så lett som jeg gjerne gjør, hadde det ikke vært av veien å få lagt varmekabler under hele Trondheim, og bare sette dem på litt uti februar måned, når julen er over for lengst og noveltyen med snø og vinter begynner å gå over i pur irritasjon. Lite miljøvennlig, sier du? Joda, sant det. Men likevel.

Jeg har blitt en stuegris denne vinteren, like mye fordi jeg ikke kan plages til å gidde å vasse rundt i snø som går over støvleskaftene mine, bokstavelig talt - men også fordi jeg fryser, og fordi jeg utvikler en usunn aggresjon av å gå på glatt is. Brodder, sier folk. Brodder hjelper ikke mot snø, og det hjelper heller ikke mot is som er så glatt at selv sanden man strør oppå ruller rundt som miniatyrklinkekuler og gjør det om mulig enda vanskeligere å holde seg på bena - brodder kan også skli, visste du det? Når denne snøen så kommer og gjemmer de glatte issvullene, så man ikke en gang kan se hvor man skal trå forsiktig, da gir jeg meg over og setter meg i sofaen med kaffekopp og laptop. Jeg hadde ikke falt på isen på over fem år før i år; i år har jeg falt tre ganger. Er det noen som har den villeste aning om hvor vondt det er å falle med muskelsmerter?

Trondheim kommune har ifølge sikre kilder solgt isskrapene man bruker til å ta vekk noe av den ujevne glattisen fra fortauene. Solgt, hvorfor det? Jo, visstnok fordi de "ikke kommer til å trenge dem lenger, med den globale oppvarmingen". Makan til kjøtthuer. Håper de faller og brekker noe, hele bunten, så de skjønner hva de gjør med oss vanlige mennesker. Drittfolk.

Hvis det ikke er varmere i Oslo i helgen, så griner jeg, og så absorberes tårene mine opp i luften, så det er ingen som ser det og jeg kan late som om jeg er kjempetøff. Sukk.

Feeling like my best was never good enough

Every cloud has a silver lining,
every dog has his day
She said, "Now don't say nothin'
if you don't have something nice to say."
The tough, now they get going
when the going gets tough
But for you my best was never good enough

"Now don't try for a home run, baby
If you can get the job done with a hit"
Remember, "A quitter never wins
and a winner never quits"
"The sun don't shine on a sleepin' dog’s ass"
And all the rest of that stuff
But for you my best was never good enough

"If God gives you nothin' but lemons
then you make some lemonade"
"The early bird catches the fuckin' worm,
Rome wasn't built in a day"

"Now life's like a box of chocolates,
You never know what you're going to get"
"Stupid is as stupid does
and all the rest of that shit"
Come'on pretty baby, call my bluff
'Cause for you my best was never good enough

- Bruce Springsteen

Noen gang hatt den følelsen av at du ikke strekker til? At det er så mye du skulle gjort og fått til, så mange du skulle hjulpet, så mye du skulle lært, så mange du skulle hatt det moro sammen med, men det er bare ikke sånn det fungerer? Sånn har dagen min vært. Eller er det bare dagen? Er det ikke egentlig livet? Hele forbanna livet? Hver gang noe positivt skjer kan du ta deg faen på at noen river ned hele skiten og tråkker på luftrøret dens.

Jeg blir lei meg. Det er ikke ofte jeg blir lei meg og føler at jeg har en skikkelig grunn, men there it is. Jeg kan takle at jeg er arbeidsledig, jeg kan takle pengeproblemer og mas, jeg kan takle kjeft, jeg kan takle kjedelig husarbeid, jeg kan takle sykdom. Jeg kan prøve å takle respektløshet, som jeg har blitt møtt med flere ganger i det siste. Jeg kan gjøre mitt beste for å takle ignoranse, motvilje, arroganse og umulighet. Jeg nekter å la meg knekke! You can't bloody bring me down!

Men så har det altså skjedd. Kanskje. Jeg har nådd et punkt hvor jeg er klar til å begynne å grine i samlet frustrasjon over alt det som går meg imot, som har gått meg imot, i det siste. Never mind at mitt hat, mitt raseri, vanligvis er bensinen i min bloggende motor. Jeg gidder ikke. Jeg gidder ikke anstrenge meg mer, jeg gidder ikke å prøve å holde hodet oppe mens verdens åndspygméer stikker meg i halsen med froskegiftspydene sine og kvekker arrogante hersketeknikker. Jeg gidder heller ikke å være glad i folk som ikke setter pris på meg, men hvordan skal jeg kontrollere det? Følelser er noe jævla dritt, og man hadde kanskje klart seg bedre uten.

Jeg er zen. Jeg er jævla zen. Men det er en jævlig tynn linje mellom å være zen og å være såkalt "dead inside". Farmoren til Arne And hadde kanskje rett: "Det er hatet som holder deg i live." Ubehaget som får deg til å føle at livet gnager på knoklene dine, at du ennå ikke er død. Ikke helt.

Er det for mye forlangt å bli satt litt jævla pris på? Hæ? Er det det?

Whatever.