Piss og potet

I går kveld dro jeg tidlig fra Blæst og gikk glipp av gratiskonsert med Geoff Berner. Hvorfor? Fordi jeg skulle reise til England tidlig i morges. Halv åtte skulle jeg stå opp og pakke ferdig, før vi skulle bli hentet kl. halv ni og kjørt til flyplassen. Det ble ikke noe tidlig til sengs, skjønte du vel? I stedet satt vi oppe til sent, så en episode av BBC-adapsjonen av Henning Mankells Wallander-saga, spiste pasta, la inn musikk på mp3-spillerne våre, og deretter gikk vi og la oss. Needless to say, jeg følte meg dratt gjennom gjørma da jeg sto opp i morges.

Flyturen var ikke særlig minneverdig - jeg sov lykkelig gjennom mesteparten av den - men så kom det spennende prosjektet å leie bil i England. Kjæresten skulle kjøre på feil side av veien, med automatgir og (i begynnelsen, før vi tok til vettet) uten GPS. I ettertid takker jeg den genistreken som gjorde at han bestemte seg for å betale ekstra og få med en liten boks som pekte oss i rett retning til enhver tid.

Bilturen fra Stansted til Sidcup, Kent, tok litt over to timer. Lang vei? Ikke så mye det, som at Noe(tm) hadde skjedd som lagde køen fra Helvete. Selvsagt måtte jeg på do etter den første timen, noe vi løste ved at jeg hoppet ut av bilen, tisset i veikanten, og tok igjen bilen og heiv meg inn i passasjersetet igjen. Jeg måtte jogge litt, men det gikk fint. Det som ikke var fullt så kult var å tisse uten å ha dopapir eller i det minste en serviett. Underbuksene blir litt vel fuktige, og lukter litt rart når man holder på sånn. Jeg bestemte meg for å la det gå, siden jeg hadde med skift og kunne bytte bukser (og underbukser) ved destinasjonen. Så, tre kvarter senere, måtte jeg tisse igjen. Jeg var drittrøtt, hadde koffeinmangel-hodepine, hadde ikke spist på nesten tre timer, og var tørst som en potteplante i Sahara. Jeg tok hoppe-ut-av-bilen-stuntet igjen. Funket like bra denne gangen. Faktisk var det det eneste som funket bra på hele turen, unntatt GPS'en og det faktum at alle tre i bilen (jeg, kjæresten, og søstersen) slapp unna uten å skamkvæle hverandre. Det viste seg senere at køen skyldtes en bilulykke. Vraket så ut som et trekkspill, men jeg kunne ikke se blod og gørr, så forhåpentligvis var det ingen dødsfall.

Vel fremme i Sidcup fikk vi handlet på supermarkedet (og ergo endelig spist noe mat før blodsukkeret tok seg en tur til jordens indre for å slåss mot dinosaurer) og bestilt bord på restauranten Harvester. Jeg fikk endelig prøvesmakt et Cadbury's Creme Egg (smakte kjip melisglasur inni, dommen: Aldri mer!), og Harvester viste seg å være et kult pub/grill-konsept, kjåkfullt av lokale gærninger, og de serverer triple porsjoner av alt og kaller det en vanlig porsjon. Jeg sølte bakt potet på buksene mine (som fra før av sikkert luktet litt emment etter bil/tisse-stuntet), og de ble kjapt vraket da vi kom oss tilbake til leiligheten. Piss og potet på buksene = tid for klesvask, lizzm.

I morgen er det duket for togtur inn til London, shopping på Forbidden Planet, og generell feelgood. Det eneste aberet er at jeg føler en forkjølelse snike seg innpå meg. Lemsip virker som veien å gå.

Heim til Kristiania, glem no personalia og andre trivialia

Da var jeg atter i Oslo. I motsetning til mine forventninger om vær- og føreforhold på Østlandet snør det faktisk her nede. Det gjør det ikke i Trondheim, så vidt jeg vet, noe som føles som en liten seier. Oslo stikker alltid av med finværet, men ikke i dag. Hå nei. Bare synd at det selvsagt er slik akkurat når jeg befinner meg i Oslo. C'est la vie.

Vi ankom med nattoget klokken kvart på sju i morges. Jeg kan, om jeg tenker meg godt nok om, komme på bedre tidspunkter å stå opp på. Etter tolv, f.eks. Jeg er bortskjemt med soving nå som jeg er arbeidsledig, og det eneste jeg gruer meg til ved å få meg jobb er å stå opp tidlig om morgenen igjen. Det verste ved å ankomme en fremmed by så tidlig om morgenen er fraværet av åpne kaféer og andre fasiliteter som kan bidra til å holde en våken og underholdt frem til man kan sjekke inn på overnattingsstedet. Som de fleste av de som kjenner meg vet, er jeg uhelbredelig grinete hvis jeg er trøtt eller sulten. En kombo av disse kan gjøre meg til en eiterspyende harpy på null komma svisj. Kiwi på Oslo S ble redningen for oss. Ellers hadde det gått ille, mistenker jeg. Da jeg fikk i meg litt kaffe etterpå, ble det jo rene kosetimen før kjæresten måtte stikke på kurs.

Nattog, forøvrig, er en genial oppfinnelse. Da tenker jeg selvsagt på den utgaven hvor man kan sove i en seng like smal som en ispinne, i et rom designet for anorektikere med klatre- og stablebehov. Kupéens og sengens (mangel på) størrelse til tross, det å kunne overnatte i horisontal stilling og sove mens man reiser er brilliant. Er det noe jeg hater mer enn å sitte på skjeven i et trangt togsete uten mulighet til å legge ned seteryggen, mens folk rundt meg plaprer i mobilen og flirer hønseaktig ut i de små timer? Ja. Men ikke mye. Da foretrekker jeg anorektikerkupéen, selv om jeg kunne spart meg for vekkingen fra konduktøren den knappe halvtimen jeg hadde igjen med søvn før vi kom frem. Maken til pratesyk konduktør har jeg knapt vært borti før. Jeg trenger ikke å vite togtidene til Skien klokken halv sju om morgenen, takk. Rett i øret via en høyttaler det er umulig å skru av eller dekke til. Det hadde også vært en fordel om det hadde gått an å dempe lyset i gangen utenfor - så man slipper å bli blindet av lyset og bli tvunget til å famle seg frem hele veien til toalettet, om man skulle få slike behov i løpet av nattetimene. Er det noe jeg gjerne vil slippe, så er det å føle meg frem inne på et offentlig toalett.

Så hva skal man ellers gjøre enn å sette seg på Deichmanske bibliotek og vente til butikkene åpner og man kan hente nøkkelen til overnattingsstedet? Det eneste jeg har å utsette på den planen er at det trådløse nettet er tilgjengelig i det samme området som kaffeautomaten (noe jeg vanligvis ville satt stor pris på), men det koster en femmer å late vannet. Det stemmer nok at midlene staten setter av til bibliotekene er magre når de må be besøkende om småpenger til dasspapir. Grunnen til at denne kaffeautomaten er plagsom er forøvrig at den lager en sildrende lyd hver gang noe drikke tømmes opp i den dertil egnede pappkoppen, noe som minner en tissetrengt sjel om... ja, nettopp. Hvert femte minutt! Om jeg ikke bare kan hive i en femmer for å lette på trykket? Det er i slike øyeblikk man angrer på at man ikke har lommene fulle av småpenger.

Og som om jeg ikke har nok å syte og bære meg over, så holder den ene knappen på å falle av jakkeermet mitt. Den knappen har ikke noen funksjon annet enn å se tilnærmet tøff og kul ut, men hvis den faller av blir det heller tilnærmet dumt og teit. Sysaker er heller ikke noe jeg har tenkt på å ta med meg til Oslo. Hvorfor skulle jeg det, liksom? Skitt pommfritt.

Jeg returnerer med oppdateringer neste gang det skjer noe og jeg er i nærheten av trådløst nett. Stay tuned!

Forbannet være...

...bygningsarbeidere. Om morgenen. I blokka vår. Som driller inn i betongen på en sånn måte at en skulle tro en ble vekt av en kjempe-karius-eller-baktus som hadde bestemt seg for å drille inn i knotten din og lage mousse av hjernen din med sin kjempe-drill/stavmikser. Jeg VET at klokka er over ni om morgenen og at det dermed ikke bryter med borettslagspolicy å lage bråk i oppgangen på en hverdag. Jeg VET at vi sannsynligvis gjorde oss skyldige i verre forbrytelser mot ro og fred den gangen vi pusset opp her. Det hjelper bare så lite når man ikke har sovet skikkelig på en uke.

...slikkepotter som knekker når man skal bruke dem til å lage tre forskjellige kaker med tusen forskjellige kremer og alt skal være gjort innen lørdag, men ikke for lang tid i forveien, for da blir kakene kjipe og seige og kremen får snerk. Så må man på Clahs Ohlsson og kjøpe ny. Som om det ikke er nok utgifter i verden.

...ridesentre. Visstnok.

Forsåvidt må det nevnes at jeg ikke egentlig forbanner bygningsarbeidere. De er uvurderlige, ofte. Men når jeg har sovet så lite som jeg jo har, så er det voldsomt lav terskel for mine utbrudd av frust og galle. Jeg er sliten, trøtt, føler meg småsjuk, kvalm, og med økende smerter i nakken og hodet. Veldig høylytt drilling i murvegg som bærer lyd langt og godt, er altså ikke medisin for meg. Snarere tvertom.

Jaja. Jeg får sove når jeg er død, da, åpenbart.