Gjøglerkunsten

I dag har jeg støvsugd. Ingen stor prestasjon? Jo. Siden jeg fikk senebetennelse for ti år siden (og gikk igjennom en mislykket operasjon i forfjor som resulterte i at høyre albueledd kun fikk 98% av sin tidligere førlighet og tvang meg til å gå med støttebandasjer og ta fysioterapitimer i seks måneder), har det å gjøre husarbeid blitt litt til en personlig seier hver gang. Nå skal jeg moderere denne påstanden litt ved å opplyse om at det tar på minst like mye å sitte foran en PC i noen timer, og det gjør jeg mye oftere enn jeg støvsuger. Så det er mye mine egne prioriteringer.

Ellers i dag har jeg sjonglert avtaler og andre ting jeg har hatt lyst til å gjøre med ting jeg burde gjøre, og oppdaget at jeg har dobbeltbooket meg igjen. Avtale med en kompis og en annen avtale med en annen kompis resulterte i at jeg droppet den ene og lurer på hva det blir til av den andre, og klesvask og støvsuging gjorde at jeg lot være å forlate huset selv presentert med muligheten for gratis mat fra samme person en tredje gang på rad. I tillegg presterte jeg å love meg bort til kjæresten min mens jeg var i halvsøvne i går natt, så nå må jeg finne en måte å pusle dette sammen på slik at jeg kan gå fra huset uten å være redd for at vasken mygler i maskinen og kjæresten mygler i stolen foran Xbox'en. Samtidig prøver vi å få igang en rollespillsession i morgen, med avslutningen på den døende Star Wars-kampanjen vår, men for å få til det venter vi på at én person skal bestemme seg for å ha tid eller ikke. Været har samme problem, virker det som, for nå skinner solen, mens det for en halvtime siden bøttet ned som om noen hadde dødd. Ambivalens.

In other news: Jeg misliker folk. OK, det er ikke akkurat en nyhet, men noen kastet bensin på bålet nylig. En person på Facebook har, inne på en gruppe som gjerne vil skille stat og kirke (noe jeg forsåvidt er enig i av grunner jeg kan forklare senere), uttalt at han har meldt seg ut av Human-Etisk Forbund fordi forbundet ikke vil være mer aggressive mot religion. Ja, skam på dem for å ønske å ta hensyn! Jeg er i og for seg enig i at religion sannsynligvis er en livbøye man klamrer seg til fordi man nekter å innse at man kan svømme selv, men jeg er imot å gjøre seg til offensive fiender av de "troende" - man vinner ikke nødvendigvis en diskusjon ved å angripe og krenke motstanderens overbevisning, men jeg liker å tro at det vil hjelpe å presentere logiske brudd og alternativer. Jeg kan dog ta feil, men jeg liker i alle fall å ha mitt på det tørre moralsk, og dermed ikke bare gå inn med en høyre hook til motstanderens stolhet som en annen Brauticus McBraut. Denne herren på Facebook har åpenbart forvekslet HEF med Hedningsamfunnet, en organisasjon mer rettet mot å gjøre narr av religion generelt og kristendommen spesielt. Det å være humanist betyr ikke på noe vis at man skal behøve å gå rundt med en T-skjorte med bilde av Profeten som bæsjer på seg eller Jesus med tissen hengende ut. Man kan, men det er overhodet ingen plikt, og dessuten anses det som uhøflig og litt infantilt.

Nå er jeg ikke fremmed for å le av morsomme bilder forbundet med religion, slik som dette eller dette, så jeg sitter ikke på noen høy hest akkurat. Mange vil nok også finne bildene krenkende, spesielt innavlede amerikanske kreasjonister, men jeg vil nødig at man skal forbinde et offentlig humanistisk organ som HEF med denne typen brautete frekkheter. Man kan gjerne forbinde meg personlig med det, men det er ikke noe poeng å gjøre slike ting til en del av noen offentlig debatt for å skille kirke og stat. Ærlig talt. Det blir som å gå diskutere flyktningepolitikk ved å gå i debatt med Frp og innlede med frasen "Siv Jensen spiser bæsj, derfor tar dere feil." Jeg mener, selv om det hadde vært sant (og det skal vi ikke se bort fra, i hvert fall "ta feil"-biten av setningen), så passer det seg for det første ikke, og for det andre vil det virke mot sin hensikt på alle vis. Man blir a) ikke tatt seriøst og b) provoserer til fiendtlighet og smålige debatteknikker resten av veien. Hva oppnår man med det? Fuckall.

Det smarteste man kan gjøre med stat/kirke-situasjonen er å argumentere og avvente. Nordmenn flest er tradisjonalister på sin hals, noe som betyr at en endring i noe som helst sannsynligvis helst vil ta femti år før det virkelig glir inn. Husk at vi ikke fikk TV i Norge før en god del år etter at den ble oppfunnet. Nordmenn flest frykter endringer, og derfor er vi også redde for innvandrere, nye oppfinnelser, internett, religion som ikke er kristendommen, homeopati, homoseksualitet, rar mat, og nye sorter melkesjokolade. Samtidig er vi så redde for å fornærme noen at vi nærmest blir krampaktige. Jeg husker den offentlige debatten om ordet "bindestreksbarn" (ord for barn av en svart og en hvit forelder, tidligere kalt "mulatt"). Skjellsordene haglet og Johan Golden erklærte seg selv Norges eneste neger. Problemet med å finne på nye ord på ting er at det ikke funker hvis folk ikke bruker de nye ordene.

Men tilbake til tema: Selv om vi nordmenn kanskje ikke er spesielt høflige sammenlignet med f.eks. briter, er vi fortsatt flinke til å gå stille i dørene omkring sensitive emner. Kanskje litt for flinke, men det slår faktisk alternativet som denne Facebook-fyren presenterte, som var å Rambo-sparke inn dørene og kauke "Say helloo to mai liteel freend!" De mentale bildene er mildt sagt forstyrrende. Jeg synes for min del at det er greit å være stille, men diplomatisk og overbevisende, snarere enn bråkete og latterlig. En del folk i dette landet er forstyrrende korttenkte, noe som av og til provoserer meg til å bli forstyrrende korttenkt i mine spekulasjoner over hva jeg ville gjort med disse folkene om jeg hadde fått fatt i dem og ikke hatt noen vitner. "HEF burde gå ut og støtte dem som publiserte Muhammed-tegningene." Hvorfor det, hvis de ikke er enige i aksjonen? Jepp, jeg mener også at det er fullstendig latterlig at man ikke kan lage en tegning av Profeten uten at det skal ses på som blasfemi, men i følge en muslimsk venninne av meg så er det faktisk heller ingen direkte forbud mot tegninger i Koranen - det er kulturelle dogmer som forbyr dette, ikke religiøse. Det at man ikke er uenig i protesten som ligger bak slike publikasjoner betyr ikke at man er enig i måten det gjøres på eller at man har lyst til å joine protestskrikene som i etterkant spredte seg i begge retninger. Fjær og høns. Jeg blir utslitt. Jeg lurer på om det var slik Sveits følte seg, særlig under første verdenskrig.

Den andre tingen med folk som provoserte meg grenseløst denne uken? Svaret finner du i denne artikkelen.

Trenger du oppmuntring etter dette? Ta en kikk på dette bildet, eller dette, dette, eller dette. Ble du ikke gladere nå har du for stor innsikt i hvordan verden fungerer og vil nok aldri ha et lykkelig øyeblikk igjen. Dessverre.

"Like du å sitt i pulk da?"

Your Personality is Very Rare (INTP)

Your personality type is goofy, imaginative, relaxed, and brilliant. Only about 4% of all people have your personality, including 2% of all women and 6% of all men. You are Introverted, Intuitive, Thinking, and Perceiving.

How Rare Is Your Personality?

Småprat: Jeg er skikkelig dårlig på det. Noen ganger føler jeg meg virkelig som Oddvar Brå i Ut i Vår Hage 2-sketsjen hvor han spiller en parodi av seg selv. Dette slår ofte dårlig ut i sosiale sammenhenger. Hva snakker man om når man er tom for meningsfylte emner? Det verste uttrykket jeg vet er "Og ellers da?" Og ellers hva da?! Du mener utenom de tingene som faktisk betyr noe? Ikke kom her og fortell meg at du er interessert i å vite hvordan jeg valgte fargen på stueveggen da vi pusset opp leiligheten for to år siden. Ikke kom å si at du gidder å høre på et resymé av den siste D&D-spillingen min (unntak finnes dog), turen min på IKEA, eller hvordan jeg limte sammen delene av en knust kopp. Du er ikke interessert. Og hvis du mot formodning er det, så er du skikkelig pussig.

Det er mulig det virker mot sin hensikt å si til folk som kan finne på å lese denne bloggen at de er skikkelig pussige. Men det er nok sant. Jeg er pussig selv også, så det er ikke det at jeg mener det er noe underliggende feil med å være pussig. Det er bare... pussig.

Dette er til og med noe som sliter på mitt forhold til de menneskene jeg er mest glad i. Min mening om saken er at man vet at man er nær et menneske når man kan sitte i samme rom uten å føle seg presset til konversasjon. Man kan til og med gjøre helt forskjellige ting. Null press. Stresset kommer når man føler at den andre personen liksom venter på at man skal si noe meningsfylt. Eller når man selv er den personen. Må man snakke om alt?

Nå har jeg jo selv uttalt flere ganger, i påhør av andre, at jeg synes folk flest kommuniserer for dårlig. Jeg står ved det. Men kommunikasjon er ikke å måtte jabbe konstant. Kommunikasjon kan være mange ting. Misforståelser er grunnlaget for mange flere krangler enn uenighet. Man kan være enige om å være uenige (med mindre det handler om menneskeverd eller annet grums), men man må være sikker på hva den andre parten mener før man uttaler seg. Er man ikke det kan det fort bli stygt. Jeg er ingen fan av å jatte med folk i debatter, så hvis man er lei av å diskutere et emne kan man, uten å direkte gi seg, heller si: "du, kan vi la dette ligge akkurat nå, jeg orker ikke å diskutere mer i dag" - og det betyr da gjerne nettopp det man sier. Jeg er nemlig heller ingen fan av å avslutte en diskusjon bare fordi jeg er i ferd med å tape - vinn og tap med samme gap - og mener det bør finnes alternativer. Et slags midtpunkt mellom "æ vinnj" og "æ tape", en gylden "Get out of jail free"-billett som man kan vifte med for å utsette all jabbingen til et tidspunkt man føler seg mer i form til det.

For jeg skal ikke stikke under en stol at jeg synes det er fryktelig morsomt og underholdende å diskutere. Særlig dersom man legger litt følelser i det. Jeg elsker å vinne på rasjonelt vis (altså ikke via snarveier som gråting, raseri, storme ut og smelle med dørene, osv. men med faktabeviser eller overbevisende argumenter), men jeg elsker faktisk å tape på rasjonelt vis også (ingenting er bedre enn å få bevis for at man tar feil, eller oppdage selv hvordan ting henger sammen, så man slipper å irritere seg fordi det ikke finnes en fasit på meninger).

Jeg elsker diskusjoner, men noen ganger hater jeg å prate. Hvordan kan dette henge sammen? Jeg aner ikke. Men halsen min blir grinete hvis jeg prater for mye. Er jeg spilleder for et rollespill en kveld kan du banne på at jeg ikke er tilsnakkende dagen etter, fordi jeg er så lei av å prate. Det vil si, noen mener kanskje at dette må være feil, for jeg prater ganske mye... jeg er kategorisert som en "jabbsaft", og det har jeg etter farmor, som prater i ett kjør selv med mat i munnen og motsier og digreserer seg selv jevnlig med kun minutters mellomrom uten at noen andre i familien får klemt inn et ord sidelengs. Jeg kan prate småprat, noen ganger i timesvis, før det plutselig stopper og jeg er tom. Og da blir jeg også ofte pisse lei av å prate omtrent med det samme. Det vil si, så lenge noen andre prater kan jeg lytte og hmm'e og nikke og svare på spørsmål, men jeg kan liksom ikke bidra med så mye. Dette er frustrerende og stressende, både for meg og andre, kan det virke som.

Derfor foretrekker jeg ofte å sitte i stillhet, eller å se på eller lytte til noe man kan prate om underveis eller etterpå. Dark Knight er for eksempel en fantastisk konversasjonsstarter. Superheltfilmer generelt er litt utbrukt som samtaletema, men Dark Knight har liksom fornyet emnet litt. Fantastisk film, forresten. Måtte fanden sjøl skjære ørene av dere jævler som kom for sent til filmen på Prinsen Kino, sal 5, i går kveld og tråkket forbi rett i glaninga på meg så jeg ikke fikk med meg filmen uforstyrret. Flere ganger! Det minste dere ubrukelige høkkerter kan gjøre er å lære dere klokka, og når dere åpenbart ikke klarer det, så kan dere i hvert fall huke dere sammen sånn at de som sitter bak dere kan fortsette å se på filmen selv om dere føler at dere må trampe forbi halve salen med de digre, forseintkommende pailabbene deres. Sitt i trappen neste gang, og ikke plag folk med de knitrende snacksposene deres og de jævla lysende mobiltelefonene deres. Man ber folk skru av mobilen for en grunn, og det er at jeg ikke - neste gang jeg blendes av en Nokia-skjerm i en mørk kinosal - skal hoppe på deg som Jokeren på Batman og stappe den rosa telefonen med dusker så langt opp i du-vet-hvor på deg at du ikke kan gå rett etterpå. You have been warned.

Hm, det var visst dagens utblåsning. Og dessuten: alt ravvelet om at Heath Ledger fortjener en Oscar for rollen som Jokeren kan godt høres ut som en overdrivelse og opphausing som kun skyldes det faktum at han er død - men jeg må komme med en faktaopplysning til saken: Rollen er brilliant gjennomført, helhetlig, og realistisk. Jepp, realistisk. Det hadde du ikke trodd, hva? I en superheltfilm; realisme? Jovisst. Jeg må få tilføye at jeg elsker karakteren Jokeren, og alltid har gjort det, fordi Jokeren er ubønnhørlig, kaotisk, nådeløs, og grusom på det verst tenkelige vis - han søker ondskap for ondskapens egen skyld, og er ikke motivert av grådighet eller andre typiske skurkemotivasjoner. Skurker i moderne film er ofte ute etter enten penger eller hevn, fordi dette er det mest realistiske. Men for noen som er mentalt ustabil i ordenes rette og alvorligste forstand, vil ikke dette være vesentlig i det hele tatt. Fortjener Heath Ledger en Oscar? Jeg vet hva jeg mener om saken. Gå og se filmen.