Bare blåbær

I går kveld var jeg på noe så absurd som bærtur. Ikke som i uttrykket "helt på bærtur", men på en faktisk I-kid-you-not bærtur. Jeg var med kjæresten og en kompis og plukket blåbær i Estenstadmarka. De hadde bærplukkere og bøtter, jeg hadde (stadig mer fiolette) fingre og en plastpose. Det var ganske solid med bær, og vi plukket i en times tid. Etter hvert ble det så mye mygg og knott at vi enten måtte gå, eller begynne å røyke eller tenne bål. På tur ned igjen bemerket kjæresten min at han følte seg fryktelig voksen. Han hadde forsåvidt sikkert grunn til det; det er jo tross alt bare godt voksne mennesker og polakker som plukker bær her i landet.

Vel hjemme skulle vi renske bærspannet for blader, kvist, edderkopper, elgbæsj og andre uvedkommende objekter. Det viste seg å være prakk mc prakk, og selv mammas gamle triks om å legge bærene i vann slik at noe fløt opp og noe sank ned, funket bare sånn halvveis. Til slutt fant vi bare ut at vi skulle spise opp alle bærene som hadde havnet oppi som ikke var blåbær, for å spare tid og energi på å slippe å fordele bærtyper i forskjellige beholdere. Deretter vurderte jeg å bare lage syltetøy komplett med kvist og kvas, men ble nedstemt, hovedsaklig av meg selv. Nå i ettertid virker det ganske imponerende med tre bokser fulle av blåbær i fryseren. Vi som skulle spise ut av den for å kunne avrime den i sommer (se en tidligere post). Yoo phail agin.

Ellers har jeg i dag besøkt Nav for å tigge om penger. Det er ærverdige greier, gitt. Søkt tre nye jobber i dag, jobber jeg ikke er sikker på om jeg vil ha. Men alt er bedre enn å tigge.

Kraften er med oss

Lofoten, dag... øhh... fire: Jeg har mistet døgnrytmen og er usikker på hvilken dag det er i dag. Mangelen på mørke gjør at jeg har begynt å måle tid i søvn/ikke søvn, og det gjør noe pussig med oppfatningen min av tid når jeg f.eks. sover i bilen på vei mellom to steder. Når jeg våkner opp har det liksom gått en dag. Men det har jo ikke det. It boggles the mind.

Vi besøkte Sortland i dag. Der fant vi Den Blå Byen. Altså, en eller annen gang fant en kunstnersjel ut at alle burde male husene sine blå. De fleste gjorde det, men ikke alle. Idéen døde litt etter det, får en tro. Likevel er byen rimelig blå sett fra et eksternt synspunkt. Rare greier. Men ganske pent. Snodig at det heter Sortland når ting er blått. Burde kanskje hett Blåland? Men det ville kanskje vært for åpenbart...

Lofoten er, variasjonsmessig, ikke rare greiene. Det er mye det samme: Vakker sjø, vakre fjell, vakre fjorder, sau, trær, og så videre. Nydelig over alt. Små tettsteder der det ser ut som om Samvirkelaget kanskje ikke fører mel, for det blir bare solgt ut igjen med en gang, ja. Et slikt tettsted kikket vi på i dag, av den enkle grunn at det var der foreldrene mine bodde to år før jeg ble født. I det grå huset rett nedenfor (den nå nedlagte) skolen bodde de, der brente de hjemme, lagde lokalavis, jobbet, spiste og sov, og lagde barn. Eller rett sagt, ett barn. Meg. Det var merkelig antiklimaktisk å se på huset, forøvrig. Skolen rett ovenfor var gjort om til hovedhuset til en campingplass. Veien forbi der stoppet rett bortenfor, omtrent der nok et fjell sto steilt ned i havet med solen i bakgrunnen.

Men til tross for antiklimakset fikk jeg, igjennom timesvis med kjøring igjennom flotte landskaper, i dag virkelig inntrykket av kreftene som kolliderer her ute på daglig basis. Havet står rett inn fra vest her, Nordishavet, og hiver seg med dødsforakt mot digre, sta fjell som sakte smuldrer og raser ned, og folk som bor her havner i midten som et innbitt skilsmissebarn hver gang - plaget og herjet, men med overbevisning: Her skal vi bli værende, sammen alle sammen, folk og fjell og hav, koste hva det koste vil.

Det er ikke alltid lett å se for seg hvordan det er å bo her. Nå er det sommer, men vi fikk jo høre om den gangen vinterstormen feide et helt lite samfunn på sjøen fra en liten holme ute i havgapet. Hva de folkene bodde der for kan man jo spørre seg om, men det varte ikke lenge. Havet hadde andre planer. Det er utrolig, men likevel alt for realistisk, å tenke på at havet kan feie vekk hus og dyr og folk som man med hånden kan feie sjakkbrikker av et brett. Vi fikk sett på et fjell der en stor sprekk har formet seg, og hvor man vet at det bare er et tidsspørsmål før fjellet går i tusen knas. Nåde den som tilfeldigvis befinner seg under det da. Et digert ras tok med seg sju mann under Lofotfisket en gang for mange herrens år siden, men bare for få år siden tok stormen en jafs av hovedveien på flere steder, og heiv asfalt og gråstein veggimellom. Trær på sjøen. Vann over fjellet. Stein og folk og dyr, hus og båter. Svosj. Vann og vind og fjell mot hverandre i en evig kollisjon hver vinter. For ikke å snakke om snøras. Hadde det bare ikke vært så pent her, hadde nok folk flyttet for livet. Det er litt som en vakker kvinne som har raserianfall. Man tar imot slag og stygge ord mens hun er sint, og så får man være hos henne når hun er rolig og sitter og børster håret, eller klapper hunden, eller nynner mens hun leser en bok.

Jeg har mange ganger lurt på hvor jeg skulle bodd hvis jeg ikke skulle bodd i Trondheim. Jeg har ikke egentlig noe lyst til å flytte til Oslo; det er en for stor by. Bergen? Njasj. Pent, men det regner så mye. Det måtte nesten blitt en bygd.
Lofoten blir det ikke. Grunner:

1. Det er for mange kunstnere her fra før. Jeg er kunstner, og da kan jeg ikke bo for tett på andre kunstnere, det går ikke. Kunstneregoet mitt må ha rom!
2. Vind, vann, og stein. I konstant kald krig, og varm krig også for den saks skyld.
3. Lys/mørke. Om sommeren blir man døgnvill av lyset. Om vinteren blir man døgnvill, deprimert, bleik, og får D-vitaminmangel av mørket. You do the math.
4. Så vidt jeg vet er det ingen her som driver med rollespill. Det er heller ingen bokhandel her som fører denslags, eller endog tengeserier eller sånne ting. Amazon, sier du? Play.com? Joda. Men ingen nettbutikker slår det å snakke med en annen nerd ansikt til ansikt, selv om han/hun bare jobber i en butikk.
5. Det er langt til nærmeste nerdevenn. Trondheim, Oslo, Bergen - disse er nerdesteder av dimensjoner. Tromsø er jeg usikker på, men det blir nærmest dersom jeg ville blitt boende i Lofoten. Jeg kjenner ikke kjeft i Tromsø.
6. Kaldt! Hele! Året! (Nesten.)

Ok, jeg kommer ikke på mer.

Forøvrig kjørte vi langs en vei i dag, som heter Valbergveien, der husnumrene gikk opp til 2800-tallet og beyond. Da ble det hevet noen øyebryn. Grunnen en selvsagt at husnumrene korresponderer til lengden på veien eller noe sånt, og at det er den gamle måten å gjøre det på, som folk bare ikke har giddet å kvitte seg med. Folk, altså!