Ting som ikke bør spises

Jeg kunne laget en liste nå, men jeg skal la være. For det første fordi noen andre allerede sikkert har gjort det allerede, og for det andre fordi Steve fra bloggen The Sneeze gjør det så mye bedre enn jeg ville gjort, med spalten Steve, Don't Eat It!

En liten advarsel før du begynner å lese Steve, Don't Eat It! - det er ganske fryktelige saker denne Steve velger å dytte inn i sin egen brødsaks. Jeg brakk meg flere ganger da jeg leste spalten, men lo oftere enn jeg brakk meg, forsåvidt, så jeg antar det er verd det.

Selv er jeg en sånn tradisjonalist som ikke liker "nye og spennende" matsorter. På mange andre måter er jeg radikal, til tider revolusjonær (bare spør foreleserne mine i pedagogikk på høyskolen, og for ikke å snakke om praksislærerne jeg har hatt oppigjennom årene mine på lærerutdanningen), men når det gjelder mat er jeg rimelig satt. Allergier gjør selvsagt sitt til dette, men som regel kan jeg ikke skylde på dem. Nei, det er nok jeg som er tverr. En kompis av meg kaller meg en "ikkeliker", men jeg er nok en del bedre enn de fleste "ikkelikerne" i vår bekjentskapskrets. For eksempel kompisen vår som dro til Paris og på en restaurant bestilte biffen sin godt stekt. Kelneren så ut som om han nettopp hadde funnet en spesielt ekkel buse på stolen der denne kompisen satt, og jeg er rimelig sikker på at det ikke akkurat var det beste kjøttet han fikk servert heller. Man ber bare ikke om en grå skosålebiff i Paris. Da vet man at kokken spytter i sausen. Og apropos spytt, er ikke honning egentlig bare biespytt og blomsterstøv? Kaviar er fiskeegg. Vanlige egg er, vel, hønsemens. Eller hønseabort, alt ettersom. Og har du noen gang tenkt på nøyaktig hvor melk kommer fra? I could go on.

Jeg vet at jeg kommer til å få meg selv til å virke som en total stølling nå, men jeg foretrekker kaffen min svart. Fløte og sukker er for gamle damer, latte er for folk som ikke takler en god kopp kaffe uten å måtte spe den ut med melk og "smak" (er ikke "kaffe" en "smak"?), og espresso er for folk som tror de er kule når de drikker sterke saker i små doser. Vin drikker jeg ikke på grunn av allergi, men rødvin smaker uansett sjøvann. Og apropos sjøvann, hvem i huleste spiser rå fisk? Alle sushielskerne, selvsagt. Du får ikke meg til å spise rå fisk, altså. Beklager. Ikke røykt heller, selv om jeg har gjort det og overlevd. Det smaker jo hoggorm! Fetaost har jeg nettopp vent meg til å like i stekt form, f.eks. på pizza, men oliven kan du få ha for meg. Grøss! Sjampinjong har jeg også et anstrengt forhold til, men det kommer - tro det eller ei - av konsistensen. Som å tygge viskelær. Det knirker i tennnene! Jeg spiser det dog hvis noen lager mat til meg og det tifeldigvis er sjampinjong i maten. Ikke noe problem, jeg bare lar være om jeg kan.

Det jeg får mest pepper for å ikke like, er ananas. That's right. Jeg hater ananas. Fersk eller boks, det spiller ingen trille - ananas er djevelens verk, og i motsetning til hva folk flest tror, var ananasen sentral ved oppstart av andre verdenskrig. Jeg er sikker på det! Ananasen har fingrene sine i dirty business verden over. Man kan aldri føle seg trygg for ananas. Den skjuler seg på pizzaen og hopper frem som en dusj av søtlig kliss når du biter ned i et stykke med salt ost og pepperoni. Salt being the operative word. Frukt på pizza? OK, paprika er teknisk sett også en frukt, men man skjønner hva jeg mener.

Grunnen til at jeg kom inn på dette, er fordi jeg og kjæresten holder på å lage kalkunmiddag til en bråte med venner. Man vil ikke tro hvor mange oppskrifter på nettet som anbefaler å putte rosiner inni kalkunen! Rosiner! Min nemesis, ananasens fryktelige medarbeidere. Den neste som omtaler det beste med en situasjon som "rosinen i pølsen", får med meg å gjøre. Jeg sverger.

Daytripper

...eller "four-day tripper", hvis det er noe som heter det.

Onsdag 23. juli klokken halv ni gikk toget fra Trondheim. Dette var første steg på en reise som skulle ta meg til Paris, kjærlighetens by, en by jeg hittil aldri hadde vært i, i et land jeg hittil aldri hadde vært i. Spennende. Det er mer enn man kan si om togturen, dog. Rent bortsett fra at det var over tredve helsvette grader i toget og at vognen vår ikke hadde mulighet til å åpne vinduene, slik at jeg på et tidspunkt trodde jeg kanskje skulle forgå og legge på røret av mangel på oksygen, var det en forferdelig uspennende tur. Det eneste jeg kan si var at jeg la merke til en eldre kar som ikke akkurat brukte innestemmen der han satt og pratet med seg selv og tidvis i telefonen. De han ringte til var muligens ikke så hyppe på å snakke med ham, for det tok særdeles kort tid fra han slo et nytt nummer og til han ble nødt til å si "ja, hadet, ja!" Ellers kan jeg nevne at jeg passerte en annen vogn på leting etter et fungerende toalett, da jeg passerte en haug med fransktalende mennesker som drev og åt salat ut av en enorm kasserolle! På toget! De var kanskje femogtyve stykker, alle med papptallerkener og plastbestikk. Noen vet å ordne seg med niste... selv hadde vi et helt oppskåret brød med oss, og en tube rekeost som - i varmen - gjorde at jeg fryktet litt for helsen hver gang jeg tok en skive.

Flyturen var enda mindre spennende enn togturen, men da vi først landet på Orly, begynte stresset. Ukjent med byen og dens metronett skulle vi komme oss til et område jeg ikke en gang tør å prøve å stave uten skriftlig referanse. Overraskende mange snakket engelsk og var veldig hjelpsomme, men ikke mange nok. Vi kjøpte togbilletter i stedet for bussbilletter inn til byen fordi et stort skilt som annonserte "Kjøp bussbilletter her!" pekte mot en automat hvor man ikke fikk kjøpt annet enn togbilletter, merkelig nok. På toget fant vi fort ut at vi måtte bytte til metroen, hvor vi sporenstreks mistet retningssansen og måtte ha hjelp igjen. Hotellet lå et stykke utenfor sentrum, og da vi endelig fant det, tre timer etter at vi hadde gått av flyet, fikk vi høre at de ikke hadde mat på hotellet slik vi trodde, men at vi måtte ut og kjøpe noe. Greit nok. Alle butikker var også stengt, siden det var så sent på kvelden. Greit nok. Vi tråklet oss vei gjennom nabolaget, og fant en pizzarestaurant der den lokale utgaven av Tony Soprano satt med hele familien og breiet seg. Pizzaen jeg bestilte blindt fordi jeg ikke kunne språket var toppet med en enorm klædd creme fraiche og noen små pølsebiter som smakte selvdød geit. Dette var riktignok den eneste virkelig ekle matopplevelsen jeg hadde i byen der mat liksom står i høysetet (kun overkjørt av l'amour).

Da vi ramlet i seng i totiden etter å ha funnet en kiosk som solgte brus og kjeks, var det blitt konklusjonen på min første dag i Paris. Førsteinntrykket var svett, luktet søppel og smakte geit, men things got better. Nå som jeg er hjemme igjen og har nett kommer jeg til å oppdatere "reisedagboken" min i løpet av de neste dagene.

Bon nuit. Bon nuit to you all.