Så er det min tur å si noe om årets vinner av Fritt Ord-prisen, Nina Karin Monsen. Nettstedet Gaysir har fått meg til å fatte interesse med denne artikkelen om hvordan en person som driver regelrett hets av minoritetsgrupper under dekke av "vitenskapelige" berettigelser som tall fra Statistisk Sentralbyrå har greid å vinne en av vårt samfunns kanskje mest verdifulle priser. I en av mange kronikker på nettet (under webadressen bevarekteskapet.no) leser jeg at hun har følgende å si: "Nazismen, eller darwinismens iscenesettelse i nåtid og fremtid, kan bare bekjempes av mennesker som fremmer personlig kristen - humanistisk moral og sørger for at den styrer og regulerer alle konkurranser og enhver kamp. Bare en moralsk orden beskytter mot jungelens råskap. Troen på at De ti bud også gjelder for en selv, er i denne sammenhengen bedre enn doktorgraden i statsvitenskap."
Jeg er målløs.
Jeg kan jo begynne med å nevne at darwinismen og nazismen er ulike i og med at nazismen fordret streng kontroll over raserenhet i motsetning til darwinismen, som bare ville latt de sterkeste genene overta gjennom flere ledd med "paring" uten å avle bevisst. Å sette likhetstegn mellom nazismen og darwinismen, og sette darwinismen stritt imot kristendommen, er direkte uopplyst. Kristendommen er jo f.eks. tidvis preget av en viss fascisme, og tidvis preget av en trang til å "legge sitt liv i guds hender", det vil bl.a. si at enkelte kristne ekstremister nekter å ta imot visse typer medisinsk hjelp - dersom dette ikke er en variant av "survival of the fittest" så skal jeg spise hatten min. Det er en grunn til at det gamle retoriske uttrykket "Er paven katolikk?" har endret seg sammen med paveskiftet, til "Er paven nazist?"
Deretter kunne jeg, om jeg hadde giddet, for det første gått gjennom de mange andre grunnene til at dette er sprøyt, og for det andre uttrykt min overraskelse og forbløffelse over at dette er det som skaffer en Fritt Ord-prisen. Får man prisen for å rive kjeft også nå? Er det premie for beste "psyche"? Egen fristil-klasse for nye måter å hetse minoriteter på?
Jeg vil gjerne ha Fritt Ord-prisen for å kalle Nina Karin Monsen en manipulativ, blærete burugle med selvrettferdighet tytende ut ørene som so much fettete ørevoks. Ekteskapet-er-hellig meg i ræva. Hellig for hvem? For de som ønsker å inngå det utav kjærlighet, eller for feite moralister som ikke har noe bedre å gjøre med livene sine enn å gjøre ting verre for andre? Og til dere kristne der ute som tror jeg bare driver gjøn med dere: Whatever. Dere kan tro på den usynlige lekevennen deres så mye dere vil for meg, men dere påstår at han er god og snill? Hvorfor hører dere da på ondsinnede marionettmestere - vanlige dødelige, mind you - som forteller dere at gud synes det er greit å plage homser? "Drep en soper for Jesus," liksom? I don't think so. Og lesbers barn er ulykkelige; de har det verre enn andre? Tja, vet du i så fall hvorfor? Fordi giftøgler som NKM har innbilt disse grauthuene man liker å kalle "folk" at lesber er Satans små horebarn, sånn at ungene deres blir mobbet på skolen av medelever som har hørt av pappa at sånne unger er unaturlige freaks.
Faen ta deg, NKM. Faen ta deg og den møllspiste fittehesten du red inn på. Jeg er ikke homofil, men om jeg får homofile barn så skal de pokker tute meg få bli spart for dine smålige anklager, analyser, og fordommer så lang det er i min makt å få til. Mine barn skal nemlig bli elsket uavhengig av hva kjøtthuer som deg påstår at de skal.
Viser innlegg med etiketten fitte. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten fitte. Vis alle innlegg
tirsdag 5. mai 2009
fredag 27. februar 2009
Faens fittetrynevinter!
Ikke nok med at vinteren 08/09 føles lenger enn vanlig, den er slemmere også. Jeg har allerede nevnt i denne bloggen at jeg tidligere ikke har falt og slått meg på over fem år? Vel i år har jeg brutt samtlige rekorder og kan stolt rømme med første og beste sirkus som passerer Trondheim under tittelen "The Amazing Falling Girl" ("See her get fucking hurt, it's apparently fun!").
Selvsagt falt jeg rett på den ekstra stive delen av korsryggen; på de musklene som jeg har brukt timesvis på å trene i løpet av ukene med muskelterapi. Og ræva, selvsagt. den jeg sitter på. Sånn at det skal gjøre vondt å sitte. Og selvsagt tok jeg meg for med begge armer, og det gjorde så vondt at jeg nå for første gang i år (strengt tatt første gang på mange år) har blitt sett gråtende offentlig. Fy faen. Jeg kjenner ilinger i albuen som stikker helt opp i føkkings nakken!
Ikke nok med det, men denne vinteren greier tidvis å snu sine få lyspunkt om til dritt også. I dag hadde jeg min første vikartime på snart et helt år, og klassen startet ut med å lyve om navnene sine fullstedig åpenlyst, invitere inn en elev fra en annen klasse og så lyve om hvem han var, og deretter krangle på anmerkningene de fikk for å lyve. Dagens ungdom må være fullstendig tilbakestående. Neste gang jeg føler noen biologisk klokke tikke, skal denne hendelsen minne meg på hvorfor den klokka må knuses med slegge og kjøres igjennom en bilknusemaskin før man senker delene ned på forskjellige dyp i Mariannegropen. Jeg synes synd på den ene eleven som faktisk kunne faget noenlunde, den eneste som svarte på oppgaver og holdt seg mer eller mindre i ro.
Selvsagt falt jeg rett på den ekstra stive delen av korsryggen; på de musklene som jeg har brukt timesvis på å trene i løpet av ukene med muskelterapi. Og ræva, selvsagt. den jeg sitter på. Sånn at det skal gjøre vondt å sitte. Og selvsagt tok jeg meg for med begge armer, og det gjorde så vondt at jeg nå for første gang i år (strengt tatt første gang på mange år) har blitt sett gråtende offentlig. Fy faen. Jeg kjenner ilinger i albuen som stikker helt opp i føkkings nakken!
Ikke nok med det, men denne vinteren greier tidvis å snu sine få lyspunkt om til dritt også. I dag hadde jeg min første vikartime på snart et helt år, og klassen startet ut med å lyve om navnene sine fullstedig åpenlyst, invitere inn en elev fra en annen klasse og så lyve om hvem han var, og deretter krangle på anmerkningene de fikk for å lyve. Dagens ungdom må være fullstendig tilbakestående. Neste gang jeg føler noen biologisk klokke tikke, skal denne hendelsen minne meg på hvorfor den klokka må knuses med slegge og kjøres igjennom en bilknusemaskin før man senker delene ned på forskjellige dyp i Mariannegropen. Jeg synes synd på den ene eleven som faktisk kunne faget noenlunde, den eneste som svarte på oppgaver og holdt seg mer eller mindre i ro.
onsdag 21. januar 2009
I'm going straight to the top
Jada, jeg er ferdig med å grine (ikke ett ord fra deg, hører du!). Utrolig hva litt stress og litt Xbox og litt Family Guy kan fikse. Og et lite mantra for fred (takk, Matthijs, du aner ikke hvor mye det faktisk hjalp). Som noen sikkert aner, er mye av tristessen forårsaket av uendelige forum-debatter mot (og med) folk med dårlig holdning. Nuff said.
I forgårs ble jeg oppringt en halvtime før midnatt med spørsmål om jeg kunne ta to timer undervisning på den andre siden av byen morgenen etter. Undervisningsstart: Null åtte null null. Gruæh. Så jeg sa først nei, grunnet mitt elendige humør og midlertidige inkapabilitet til å ta noe som helst opp i noe annet enn absolutt verste mening. Deretter fikk jeg skyldfølelse, ringte tilbake, og sa ja likevel. Deretter fikk jeg ikke sove i noen timer, og så sto jeg opp halv sju for å rekke to busser til arbeidsstedet. Turen kom til å koste meg 30 spenn hver vei, siden T-fitte-kortet mitt ikke klarer å fylle seg opp selv om det hadde vært fysisk mulig å stappe kronestykker inn i selve plastbiten. Jeg hadde fått beskjed om at den vanlige læreren heller ikke hadde lagt igjen noe undervisningsopplegg, så alt måtte improviseres. Gruæh igjen.
Så jeg sitter på bussen, og midtveis får jeg ny beskjed fra skolen om at timene utgår, men at jeg får betalt for dem. Score! Så jeg hopper av bussen, løper over på andre siden av veien, og tar neste buss rett hjem igjen. På samme bussbillett! 30 spenn spart. Det er karma som belønner meg for min smerte, jeg er sikker på det. Eller, smerte og smerte... "Pain is temporary, glory is eternal," hører jeg de sier. Eller noe sånt. Hvem nå "de" er.
Så, in short, jeg er ikke sur lenger. Jeg har fått avreagert, og det går ganske bra. Jeg drikker brus og spiller Lost Odyssey om igjen på Xboxen for å få gamerpoints på gamerprofilen min (jeg får nesten litt vondt av hvor nerdete det er), og ellers har jeg begynt å skrive bok. Det går langsomt fremover. Som en Iberiasnegl. snart er det Firefly-laiv også. Makan til velstand.
Til de som eventuelt leser denne bloggen (og anser dere som venner av meg): Jeg elsker dere (men ikke på den måten, med mindre du er kjæresten min), jeg setter pris på dere, dere er mitt livs lommelykt i en ellers skrekkelig og Chtulhuesque virkelighet, vannet i enden av ørkenen, løkken i enden av tauet(!), og alle andre gromme ting jeg kan komme på men ikke gidder å nevne.
She is back.
I forgårs ble jeg oppringt en halvtime før midnatt med spørsmål om jeg kunne ta to timer undervisning på den andre siden av byen morgenen etter. Undervisningsstart: Null åtte null null. Gruæh. Så jeg sa først nei, grunnet mitt elendige humør og midlertidige inkapabilitet til å ta noe som helst opp i noe annet enn absolutt verste mening. Deretter fikk jeg skyldfølelse, ringte tilbake, og sa ja likevel. Deretter fikk jeg ikke sove i noen timer, og så sto jeg opp halv sju for å rekke to busser til arbeidsstedet. Turen kom til å koste meg 30 spenn hver vei, siden T-fitte-kortet mitt ikke klarer å fylle seg opp selv om det hadde vært fysisk mulig å stappe kronestykker inn i selve plastbiten. Jeg hadde fått beskjed om at den vanlige læreren heller ikke hadde lagt igjen noe undervisningsopplegg, så alt måtte improviseres. Gruæh igjen.
Så jeg sitter på bussen, og midtveis får jeg ny beskjed fra skolen om at timene utgår, men at jeg får betalt for dem. Score! Så jeg hopper av bussen, løper over på andre siden av veien, og tar neste buss rett hjem igjen. På samme bussbillett! 30 spenn spart. Det er karma som belønner meg for min smerte, jeg er sikker på det. Eller, smerte og smerte... "Pain is temporary, glory is eternal," hører jeg de sier. Eller noe sånt. Hvem nå "de" er.
Så, in short, jeg er ikke sur lenger. Jeg har fått avreagert, og det går ganske bra. Jeg drikker brus og spiller Lost Odyssey om igjen på Xboxen for å få gamerpoints på gamerprofilen min (jeg får nesten litt vondt av hvor nerdete det er), og ellers har jeg begynt å skrive bok. Det går langsomt fremover. Som en Iberiasnegl. snart er det Firefly-laiv også. Makan til velstand.
Til de som eventuelt leser denne bloggen (og anser dere som venner av meg): Jeg elsker dere (men ikke på den måten, med mindre du er kjæresten min), jeg setter pris på dere, dere er mitt livs lommelykt i en ellers skrekkelig og Chtulhuesque virkelighet, vannet i enden av ørkenen, løkken i enden av tauet(!), og alle andre gromme ting jeg kan komme på men ikke gidder å nevne.
She is back.
mandag 1. desember 2008
Karve og diesel
Kjøpt adventskalender enda? For all del, ikke kjøp "Jessy" julekalender for 2008 (det er bilde av en hest på forsiden). Broren til kjæresten min kjøpte en til ham på tøys, og sjokoladen smaker smør og salt, med en distinkt ettersmak av karve og diesel. Jeg kødder ikke. Jeg kødder faen ikke.
Men det er ikke dette jeg skal rante om i dag. Det er t-kortet. T-kortet er et kort som man kan bruke som betaling på buss og annen offentlig transport i Trondheim og omegn. Ideelt sett. Bortsett fra at det ikke fungerer. Måten det skal fungere på, er at man etablerer seg som bruker av t-kortet, ved å registrere navn osv hos Team Trafikk eller på billettkontoret nede på Trondheim S. Deretter skal man overføre midler til kortet via nettbank eller giro. Vips, så er det bare å bippe kortet når man går på bussen. Enkelt, ikke sant? Joda, hvis det bare hadde fungert.
Jeg har brukt t-kort siden september, og jeg kan med hånden på hjertet si at det eneste kortet faktisk kan brukes til er å spikke en skarp kant på det og bruke det til å hakke høl i halsen på gjøken som oppfant makkverket. Først tok det en måned fra kortet var etablert med reisekonto og til reisekontoen faktisk var brukbar til noe annet enn å fylle ut en nettside med meningsløse tegn. Deretter tok det to uker fra jeg satte penger over fra min bankkonto og til de kom inn på reisekontoen. Deretter tok det enda en uke før kortet var brukbart. For ikke å snakke om at man ikke får noen som helst forvarsel om at kortet holder på å gå tomt, slik at man plutselig en vakker dag står på bussen uten betalingsmidler i det hele tatt, som er kjempegøy hvis man skal rekke noe akkurat den dagen. Kudos til bussjåfører som lar en ta bussen likevel, gratis. Antikudos til de som kjefter en opp og river kortet ut av hendene på en mens en prøver å stamme frem en forklaring.
Det siste t-kortet har gjort for å forsure min hverdag er følgende: Jeg hadde overtrukket reisekontoen med 32,50. Jeg satte deretter inn 500 gærninger på reisekontoen, noe som skulle gi meg en saldo på 467,50. Den gang ei! Den gang føkkings ei! På reisekontoen står nå kroner fire hundre og tjueto femti! Hvor i innerste gamperæva ble det av mine manglende femogførti kroner? Hæ? Svar meg på det, t-fitte-kort!
Nå har den gamle hasj-sjokoladen Jan Bojer Vindheim også sett seg lei på dette. I denne artikkelen i Byavisa for Trondheim listes det opp flere årsaker til å ville skammyrde den jubalongen som fant opp det forbanna kuk-kortet. Det verste er at de paddeslikkende åndsingene i Team Trafikk ikke vil innse at alle t-kort i Norges langstrakte burde klippes opp i veldig små biter og skytes inn i selve solen for å deretter smelte bort i glemselen og aldri tas i bruk igjen. Det samme burde skje med den hønsehjernen som fant på at man skulle bruke dette rotteræv-systemet i stedet for systemer som er utprøvd med hell og lykke i allverdens store byer i allverdens hjørner av planeten (OK, planeter har ikke hjørner, men man skjønner hvor jeg vil).
Faen ta deg, t-kort! Faen ta deg. Hører du? Og som om jeg ikke har det kjipt nok med min arbeidsløyse og hålkeføre og fåglarna vet: i tillegg har jeg i dagesvis vært nødt til å høre på kjerringhyl, smatring fra maskingevær, brøling, og intenst masete actionmusikk - og tidvis banning - takket være Xboxen og min konstant spillende kjæreste. Greit nok at King Kong var en langdryg remake med alt for mange skolopendere og alt for mye hyling, men måtte det lages et Xbox-spill av det også? Er det ikke nok lidelse i verden?
Åpenbart ikke.
Men det er ikke dette jeg skal rante om i dag. Det er t-kortet. T-kortet er et kort som man kan bruke som betaling på buss og annen offentlig transport i Trondheim og omegn. Ideelt sett. Bortsett fra at det ikke fungerer. Måten det skal fungere på, er at man etablerer seg som bruker av t-kortet, ved å registrere navn osv hos Team Trafikk eller på billettkontoret nede på Trondheim S. Deretter skal man overføre midler til kortet via nettbank eller giro. Vips, så er det bare å bippe kortet når man går på bussen. Enkelt, ikke sant? Joda, hvis det bare hadde fungert.
Jeg har brukt t-kort siden september, og jeg kan med hånden på hjertet si at det eneste kortet faktisk kan brukes til er å spikke en skarp kant på det og bruke det til å hakke høl i halsen på gjøken som oppfant makkverket. Først tok det en måned fra kortet var etablert med reisekonto og til reisekontoen faktisk var brukbar til noe annet enn å fylle ut en nettside med meningsløse tegn. Deretter tok det to uker fra jeg satte penger over fra min bankkonto og til de kom inn på reisekontoen. Deretter tok det enda en uke før kortet var brukbart. For ikke å snakke om at man ikke får noen som helst forvarsel om at kortet holder på å gå tomt, slik at man plutselig en vakker dag står på bussen uten betalingsmidler i det hele tatt, som er kjempegøy hvis man skal rekke noe akkurat den dagen. Kudos til bussjåfører som lar en ta bussen likevel, gratis. Antikudos til de som kjefter en opp og river kortet ut av hendene på en mens en prøver å stamme frem en forklaring.
Det siste t-kortet har gjort for å forsure min hverdag er følgende: Jeg hadde overtrukket reisekontoen med 32,50. Jeg satte deretter inn 500 gærninger på reisekontoen, noe som skulle gi meg en saldo på 467,50. Den gang ei! Den gang føkkings ei! På reisekontoen står nå kroner fire hundre og tjueto femti! Hvor i innerste gamperæva ble det av mine manglende femogførti kroner? Hæ? Svar meg på det, t-fitte-kort!
Nå har den gamle hasj-sjokoladen Jan Bojer Vindheim også sett seg lei på dette. I denne artikkelen i Byavisa for Trondheim listes det opp flere årsaker til å ville skammyrde den jubalongen som fant opp det forbanna kuk-kortet. Det verste er at de paddeslikkende åndsingene i Team Trafikk ikke vil innse at alle t-kort i Norges langstrakte burde klippes opp i veldig små biter og skytes inn i selve solen for å deretter smelte bort i glemselen og aldri tas i bruk igjen. Det samme burde skje med den hønsehjernen som fant på at man skulle bruke dette rotteræv-systemet i stedet for systemer som er utprøvd med hell og lykke i allverdens store byer i allverdens hjørner av planeten (OK, planeter har ikke hjørner, men man skjønner hvor jeg vil).
Faen ta deg, t-kort! Faen ta deg. Hører du? Og som om jeg ikke har det kjipt nok med min arbeidsløyse og hålkeføre og fåglarna vet: i tillegg har jeg i dagesvis vært nødt til å høre på kjerringhyl, smatring fra maskingevær, brøling, og intenst masete actionmusikk - og tidvis banning - takket være Xboxen og min konstant spillende kjæreste. Greit nok at King Kong var en langdryg remake med alt for mange skolopendere og alt for mye hyling, men måtte det lages et Xbox-spill av det også? Er det ikke nok lidelse i verden?
Åpenbart ikke.
tirsdag 23. september 2008
Dar kjem dampen, gamle dampen
Så jeg har oppdaget at Nav igjen har snytt meg for penger. Nesten fire tusen kroner, faktisk. Regnestykket er ganske enkelt, eller burde være det, siden jeg får en fast sum i husleie i måneden, pluss en fastsatt sum livsopphold (gitt at jeg ikke har tjent noe i mellomtiden - i så fall trekkes det). Men jeg har ikke tjent nesten fire tusen kroner mellom vedtaket i august og vedtaket nå i september. Og summen er ikke gjenkjennbar som en av de fastsatte summene (husleiesum, livsoppholdssum, eller kombo), så jeg aner ikke hvor dette fullstendig tilfeldige trekket kommer fra. Ingen aning.
Så jeg gjør hjemmeleksene mine. Jeg setter opp et regnestykke over hva jeg burde ha mottatt til nå, hva jeg skal motta neste måned, og totalsummen for alle månedene med vedtak. Det mangler fortsatt nesten fire tusen kroner. Jeg tar utskrifter av kontotransaksjonene mine de siste tre månedene, ekstra utskrifter av innskuddene jeg har fått (som er nesten utelukkende fra Nav), og legger ved et regnestykke. Så drar jeg på Nav, og sitter i kø med en svett lapp i hånden i tre kvarter før jeg får komme inn til en saksbehandler som forteller meg at hun "ikke har tid til å sitte og høre på meg" og foreslår at jeg sender en klage til økonomiavdelingen, som er de som faktisk sender ut pengene. Fair enough. For all del. Men det må da gå an å vise litt serviceinstilling?
Neida.
Å jobbe som sosialarbeider på Nav er visst ikke et serviceyrke. Til tross for at de er en yrkesgruppe som burde yte det ytterste av service fordi dem det skal ytes service til er de som virkelig trenger det. Jeg gjentar meg selv her, jeg vet, jeg har skrevet utallige innlegg om dette tidligere også - men det blir jo heller aldri bedre! Nå innbiller jeg meg ikke at mine blogginnlegg skal endre noe som helst, men det faktum at jeg hver jævla gang jeg er på Nav blir møtt med den samme slappe holdningen, og at jeg nesten hver jævla gang sier min mening om måten de behandler folk på, og det fortsatt ikke bedrer seg... vel.
Men ikke misforstå. Noen ganger møter jeg høflige saksbehandlere som beklager at ting går treigt/dårlig/idiotisk for seg, og det er vel og bra, det - men det hjelper ikke klientene. Unnskyld, brukerne. (Bruker meg i ræva. Det blir ikke noe bedre å være i feil ende av Nav-skranken bare fordi de har funnet på at de skal kalle deg noe annet.) Disse saksbehandlerne skal ha kudos for å faktisk se ut som de gidder å bry seg i det hele tatt når jeg kommer luffende med siste måneds søknad i en hånd og en fuktig kølapp i den andre. Det er hyggelig at noen der nede klarer å brekke øgletrynene sine rundt i noe som ligner et smil, sånn at du skal føle seg bedre selv om du ikke bidrar til samfunnet. Men det er faktisk ganske viktig. Folk som kommer dit dag ut og dag inn, og møter nedlatenhet, sarkasme, apati osv. vil jo ikke akkurat få den selvtilliten de trenger for å komme seg ut i arbeidsmarkedet. Så jepp, jeg liker de stivt smilende øglene bedre enn jeg liker kloakkdyrene som ikke en gang gir en halv faen.
Snakker om kloakkdyr... det er sikkert noen som minnes den fryktelige buruglen jeg skildret i dette blogginnlegget for en tid tilbake. Jeg skulle aldri åpnet kjeften og fristet skjebnen. Det blir min undergang. Hva jeg rabler om? Jo, nå skal du høre: Hver gang - hver gang - jeg er der nede nå, og trekker en kølapp (og kølapper er jo ideelt sett tilfeldige saker), så havner jeg hos
- wait for it -
BURUGLEN! Denne krysningen mellom sjøku og tyrannosaurus, denne bæreren av verdens styggeste neglelakk og den fyldigste barten noen kvinne kan skryte på seg, denne lavpannede valnøtthjernen av en unnskyldning for et menneske, som avfeier de bekymringer du enn måtte ha for din fortsatte overlevelse med et vift av en vortedekt hånd mens hun tar av og på seg brillene med den andre hånden og skuler på deg som om du skulle vært avskum fra dypet av sjelen til en meitemark. Buruglen. Også denne gangen skulle hun, min nemesis, bli den jeg fikk komme inn til med regnestykket mitt og utskriftene mine.
"Jeg har ikke tid til å sitte her og høre på deg, kan du skjønne." Jaha, skal jeg skjønne det? Skal jeg bli nødt til å ta deg i en halv nelson og stifte øreflippene dine fast i bordplaten for at du skal skjønne at det er jobben din å ha ork nok til å faktisk lytte på det jeg har å si om hvor jævla ubrukelige dere er? Du har ikke tid til å høre på meg fordi du må hjem og vokse overleppen? Nei, vet du hva. Du har å høre. Men selvsagt sa jeg ikke det. Og hun fortsatte: "Du må sende en skriftlig klage til økonomiavdelingen. Her er skjemaet."
Greit nok. "Jeg skal også levere en søknad for neste periode," sa jeg da. Hun sukket. Sukket. Jeg kødder ikke. "Jasså, skal du det også," sa hun. Fittetrynet. Jeg har ikke ord. Ja, jeg skal levere en søknad, og har du et problem med det så kan du jo bare hoppe foran bussen og gjøre verden til et jævla mye vakrere sted i samme slengen - klarer du ikke tanken på at folk skal levere søknader om sosialstønad på det jævla sosialkontoret der du jobber, så finn deg en annen jobb eller spis litt asfalt. Whatever floats your boat.
Så, for å avslutte på en mye hyggeligere måte: Jeg så den nye hunden til moren min i dag. Det var en aldeles nydelig New Zealandsk border collie, en skrapa, mager tispe med litt brune tegninger i ansiktet og utrolig spiss snute. Veldig søt, veldig snill, og veldig redd for byen (hun ble født og oppvokst i meget landlige omgivelser - knapt en bil i mils omkrets). Ingenting er som å klappe en glad hund for å glemme verdens sorger og bekymringer.
Så jeg gjør hjemmeleksene mine. Jeg setter opp et regnestykke over hva jeg burde ha mottatt til nå, hva jeg skal motta neste måned, og totalsummen for alle månedene med vedtak. Det mangler fortsatt nesten fire tusen kroner. Jeg tar utskrifter av kontotransaksjonene mine de siste tre månedene, ekstra utskrifter av innskuddene jeg har fått (som er nesten utelukkende fra Nav), og legger ved et regnestykke. Så drar jeg på Nav, og sitter i kø med en svett lapp i hånden i tre kvarter før jeg får komme inn til en saksbehandler som forteller meg at hun "ikke har tid til å sitte og høre på meg" og foreslår at jeg sender en klage til økonomiavdelingen, som er de som faktisk sender ut pengene. Fair enough. For all del. Men det må da gå an å vise litt serviceinstilling?
Neida.
Å jobbe som sosialarbeider på Nav er visst ikke et serviceyrke. Til tross for at de er en yrkesgruppe som burde yte det ytterste av service fordi dem det skal ytes service til er de som virkelig trenger det. Jeg gjentar meg selv her, jeg vet, jeg har skrevet utallige innlegg om dette tidligere også - men det blir jo heller aldri bedre! Nå innbiller jeg meg ikke at mine blogginnlegg skal endre noe som helst, men det faktum at jeg hver jævla gang jeg er på Nav blir møtt med den samme slappe holdningen, og at jeg nesten hver jævla gang sier min mening om måten de behandler folk på, og det fortsatt ikke bedrer seg... vel.
Men ikke misforstå. Noen ganger møter jeg høflige saksbehandlere som beklager at ting går treigt/dårlig/idiotisk for seg, og det er vel og bra, det - men det hjelper ikke klientene. Unnskyld, brukerne. (Bruker meg i ræva. Det blir ikke noe bedre å være i feil ende av Nav-skranken bare fordi de har funnet på at de skal kalle deg noe annet.) Disse saksbehandlerne skal ha kudos for å faktisk se ut som de gidder å bry seg i det hele tatt når jeg kommer luffende med siste måneds søknad i en hånd og en fuktig kølapp i den andre. Det er hyggelig at noen der nede klarer å brekke øgletrynene sine rundt i noe som ligner et smil, sånn at du skal føle seg bedre selv om du ikke bidrar til samfunnet. Men det er faktisk ganske viktig. Folk som kommer dit dag ut og dag inn, og møter nedlatenhet, sarkasme, apati osv. vil jo ikke akkurat få den selvtilliten de trenger for å komme seg ut i arbeidsmarkedet. Så jepp, jeg liker de stivt smilende øglene bedre enn jeg liker kloakkdyrene som ikke en gang gir en halv faen.
Snakker om kloakkdyr... det er sikkert noen som minnes den fryktelige buruglen jeg skildret i dette blogginnlegget for en tid tilbake. Jeg skulle aldri åpnet kjeften og fristet skjebnen. Det blir min undergang. Hva jeg rabler om? Jo, nå skal du høre: Hver gang - hver gang - jeg er der nede nå, og trekker en kølapp (og kølapper er jo ideelt sett tilfeldige saker), så havner jeg hos
- wait for it -
BURUGLEN! Denne krysningen mellom sjøku og tyrannosaurus, denne bæreren av verdens styggeste neglelakk og den fyldigste barten noen kvinne kan skryte på seg, denne lavpannede valnøtthjernen av en unnskyldning for et menneske, som avfeier de bekymringer du enn måtte ha for din fortsatte overlevelse med et vift av en vortedekt hånd mens hun tar av og på seg brillene med den andre hånden og skuler på deg som om du skulle vært avskum fra dypet av sjelen til en meitemark. Buruglen. Også denne gangen skulle hun, min nemesis, bli den jeg fikk komme inn til med regnestykket mitt og utskriftene mine.
"Jeg har ikke tid til å sitte her og høre på deg, kan du skjønne." Jaha, skal jeg skjønne det? Skal jeg bli nødt til å ta deg i en halv nelson og stifte øreflippene dine fast i bordplaten for at du skal skjønne at det er jobben din å ha ork nok til å faktisk lytte på det jeg har å si om hvor jævla ubrukelige dere er? Du har ikke tid til å høre på meg fordi du må hjem og vokse overleppen? Nei, vet du hva. Du har å høre. Men selvsagt sa jeg ikke det. Og hun fortsatte: "Du må sende en skriftlig klage til økonomiavdelingen. Her er skjemaet."
Greit nok. "Jeg skal også levere en søknad for neste periode," sa jeg da. Hun sukket. Sukket. Jeg kødder ikke. "Jasså, skal du det også," sa hun. Fittetrynet. Jeg har ikke ord. Ja, jeg skal levere en søknad, og har du et problem med det så kan du jo bare hoppe foran bussen og gjøre verden til et jævla mye vakrere sted i samme slengen - klarer du ikke tanken på at folk skal levere søknader om sosialstønad på det jævla sosialkontoret der du jobber, så finn deg en annen jobb eller spis litt asfalt. Whatever floats your boat.
Så, for å avslutte på en mye hyggeligere måte: Jeg så den nye hunden til moren min i dag. Det var en aldeles nydelig New Zealandsk border collie, en skrapa, mager tispe med litt brune tegninger i ansiktet og utrolig spiss snute. Veldig søt, veldig snill, og veldig redd for byen (hun ble født og oppvokst i meget landlige omgivelser - knapt en bil i mils omkrets). Ingenting er som å klappe en glad hund for å glemme verdens sorger og bekymringer.
mandag 18. august 2008
Historien gjentar seg selv
...sort of.
Det første jeg gjorde da jeg våknet i morges var å sjekke nettbanken min for innskuddet på 11000 pluss kroner som skulle ha kommet inn på kontoen fra Nav.
Nada.
Jeg satte inn husleien, 3500 kroner, og det var dermed duket for ubrukelig konto igjen: 268 kroner igjen å leve for til Nav finner det for godt å la meg overleve. Deretter gikk jeg ned på kontoret og stilte meg i en halv time i kø. Da jeg endelig ble sluppet inn i the inner sanctum, var det til en skrekkøgle med flassete neglelakk, hvis første raksjon til mitt indignerte fremlegg av saken min var: "Jaja."
"Jaja"!!?!
Saken er den at jeg fikk et vedtak for godt over ti dager siden, og at det ikke har blitt gjennomført i praksis. Saken er at jeg var der nede også for en uke siden, og på fredag, sistnevnte gang ble jeg dyrt og hellig lovt pengene senest på mandag. Forbanna løgnhalser! Her sitter man altså og lyver klientene rett opp i trynet. Topp! Og denne drittkjerringa, denne ubrukelige unnskyldningen for et skrekkeksempel på Darwins evolusjonsteori, har nervene til å spørre meg om jeg har levert kontoutskrift, om jeg har glemt ditt og glemt datt. Nei, sier jeg, det har jeg ikke, for jeg har vært her nede og bedt, krevd, og tigget om de pengene tre ganger siden vedtaket falt, og jeg har levert alt i tre eksemplarer med rosa sløyfe og sukker på, og det er deres feil - Nav sin jævla føkkings feil - jeg har til og med et stemplet brev der en saksbehandler innrømmer at det er deres feil.
Jeg har faktisk ikke ord for hvor mye hat det er i meg akkurat når dette skjer. Det er som om skallet av noe mørkt brister et sted og begynner å lekke ut, stanse, og lekke igjen; omtrent som lava som lekker ut av en undersjøisk vulkan, størkner ved kontakt med vann, men smelter igjen, og det er en evig slags smelte/størkne-greie. Jeg sitter der rett og slett og hater, så inderlig, så kraftig, så voldsomt, at jeg ikke lenger får vondt av det, men føler det som en styrke. Som noe som når som helst kan eksplodere og jeg er da ikke lenger ansvarlig for mine handlinger, jeg er bare passasjeren i min egen kropp. Det er da man vet at det begynner å bli skummelt. Så jeg begynner å gråte i stedet. På offentlig sted. Takk skal du faen meg ha, Nav. Nettopp da jeg trodde du ikke kunne ydmyke meg mer.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg gråt fordi det er så urettferdig, fordi det finnes andre som har det så mye vanskeligere enn meg, og at jeg skjønner hvordan de har det, eller i hvert fall har jeg en anelse, men nei. Dette er rett i fletta egoistisk fortvilelse over egen situasjon. Jeg synes rett og slett synd på meg. Og jeg er rasende.
Først da jeg bryter ut i gråt merker jeg det. Saksbehandleren viser såvidt den lille kimen av pattedyrhunnenes omsorg for pattedyr som er yngre enn dem, eller pattedyrunger, om du vil. En flik av følelser innerst i reptilhjernen, bak all den kjipe sminken. Nesten litt omsorg i øglestemmen. Nesten. Jeg gikk derfra med nok et tomt løfte om at pengene skal være på konto i morgen. Jeg tror ikke noe på dem lenger. De er som en ektemann som lover å aldri ligge med barnevakten igjen. Tullprat.
Det er nok nå, verden. Du kan slutte nå. Det er ikke morsomt lenger.
Det første jeg gjorde da jeg våknet i morges var å sjekke nettbanken min for innskuddet på 11000 pluss kroner som skulle ha kommet inn på kontoen fra Nav.
Nada.
Jeg satte inn husleien, 3500 kroner, og det var dermed duket for ubrukelig konto igjen: 268 kroner igjen å leve for til Nav finner det for godt å la meg overleve. Deretter gikk jeg ned på kontoret og stilte meg i en halv time i kø. Da jeg endelig ble sluppet inn i the inner sanctum, var det til en skrekkøgle med flassete neglelakk, hvis første raksjon til mitt indignerte fremlegg av saken min var: "Jaja."
"Jaja"!!?!
Saken er den at jeg fikk et vedtak for godt over ti dager siden, og at det ikke har blitt gjennomført i praksis. Saken er at jeg var der nede også for en uke siden, og på fredag, sistnevnte gang ble jeg dyrt og hellig lovt pengene senest på mandag. Forbanna løgnhalser! Her sitter man altså og lyver klientene rett opp i trynet. Topp! Og denne drittkjerringa, denne ubrukelige unnskyldningen for et skrekkeksempel på Darwins evolusjonsteori, har nervene til å spørre meg om jeg har levert kontoutskrift, om jeg har glemt ditt og glemt datt. Nei, sier jeg, det har jeg ikke, for jeg har vært her nede og bedt, krevd, og tigget om de pengene tre ganger siden vedtaket falt, og jeg har levert alt i tre eksemplarer med rosa sløyfe og sukker på, og det er deres feil - Nav sin jævla føkkings feil - jeg har til og med et stemplet brev der en saksbehandler innrømmer at det er deres feil.
Jeg har faktisk ikke ord for hvor mye hat det er i meg akkurat når dette skjer. Det er som om skallet av noe mørkt brister et sted og begynner å lekke ut, stanse, og lekke igjen; omtrent som lava som lekker ut av en undersjøisk vulkan, størkner ved kontakt med vann, men smelter igjen, og det er en evig slags smelte/størkne-greie. Jeg sitter der rett og slett og hater, så inderlig, så kraftig, så voldsomt, at jeg ikke lenger får vondt av det, men føler det som en styrke. Som noe som når som helst kan eksplodere og jeg er da ikke lenger ansvarlig for mine handlinger, jeg er bare passasjeren i min egen kropp. Det er da man vet at det begynner å bli skummelt. Så jeg begynner å gråte i stedet. På offentlig sted. Takk skal du faen meg ha, Nav. Nettopp da jeg trodde du ikke kunne ydmyke meg mer.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg gråt fordi det er så urettferdig, fordi det finnes andre som har det så mye vanskeligere enn meg, og at jeg skjønner hvordan de har det, eller i hvert fall har jeg en anelse, men nei. Dette er rett i fletta egoistisk fortvilelse over egen situasjon. Jeg synes rett og slett synd på meg. Og jeg er rasende.
Først da jeg bryter ut i gråt merker jeg det. Saksbehandleren viser såvidt den lille kimen av pattedyrhunnenes omsorg for pattedyr som er yngre enn dem, eller pattedyrunger, om du vil. En flik av følelser innerst i reptilhjernen, bak all den kjipe sminken. Nesten litt omsorg i øglestemmen. Nesten. Jeg gikk derfra med nok et tomt løfte om at pengene skal være på konto i morgen. Jeg tror ikke noe på dem lenger. De er som en ektemann som lover å aldri ligge med barnevakten igjen. Tullprat.
Det er nok nå, verden. Du kan slutte nå. Det er ikke morsomt lenger.
fredag 8. august 2008
Square one
Fandens ubrukelige fittemongobåndopptaker! Jeg hadde nesten to timer opptak fra Arcon 24 som skulle brukes i forberedelsen til masteroppgaven jeg har tenkt å skrive, men på ett eller annet mystisk vis så fungerte testen av opptakeren i forkant perfekt, mens de faktiske opptakene låter som mamma-gorgen med halsbetennelse og er dermed ubrukelige. Fitta på Dovre.
Jeg er altså tilbake til square one. For de som synes veldig synd på meg og tilfeldigvis spiller rollespill, ta gjerne en titt på spørreundersøkelsen jeg har lagt ut nederst her. Du kan gjøre det selv om du ikke synes synd på meg også, men du skal få slippe dersom du ikke spiller rollespill, for da er du ikke fullt så nyttig for meg i dette henseende (men kanskje som person? Hvem vet).
I går natt spilte rollespillgruppen min "ferdig" en slags kampanjeavslutning på Star Wars-kampanjen vi har hatt gående i et par år nå. Komplett med "redde verden"-plott og "redeem the Dark Side users"-plott, og slåssing på plattformer uten rekkverk over en innsjø av glødende magma. Noen vil kanskje glede seg over å høre at vi vant dagen, reddet galaksen, og berget våre Darke venner. SL flyttet til Oslo i dag tidlig, og min andre rollespillkampanje i dette liv kommer på denne måten til en faktisk mer eller mindre logisk avslutning uten å bare dø hen som Firefly-serien under sparekniven til jævla Fox Networks. Jeg må med hånden på hjertet innrømme at jeg kommer til å savne å spille Star Wars. Det har mye med medspillere og motspillere å gjøre, og samværet med venner selvsagt, og en del med plottene å gjøre. Vi kranglet mye om regler, og spillmekanikken kunne vært bedre sammensatt av hundre fulle aper i et rom fullt av iPod'er, men gøy var det. Tusen takk, folkens. It's been emotional.
Da gidder jeg ikke å skrive så mye mer i dag. Jeg la meg halv sju i morges, etter et rollespillmaraton på 17 timer, og sov under fem timer etter det før jeg våknet opp og kroppen min nektet å sove mer. Det eneste jeg da hadde spist på de siste ti timer av mitt liv var et knekkebrød med hvitost, courtesy av Vero, fordi jeg på ett eller annet mystisk vis ble dritkvalm og spyferdig midt under spillet i går natt og ikke fikk i meg mer føde uten å brekke meg. Dette gjør at jeg i dag ikke føler meg helt frisk, selv om jeg har spist en bakt potet og drukket litt saft uten å bazookaspy av den grunn.
Herunder følger spørreundersøkelsen min, føl dere fri til å svare dersom dere har muligheten. Teksten er mer eller mindre sakset rett fra slik jeg postet den andre steder, så det er mulig den ser litt rar ut. Drit og dra. Forresten: Har du ikke lest Watchmen enda? Gjør det. Gjør det nå.
Jeg flesker til med et spørreskjema som jeg legger ut komplett her i denne posten. Skjemaet inneholder ti spørsmål som man kan svare ganske mye på hvis man vil eller kan, det er underspørsmål og forklaringer og fåglarna vet. I tillegg er det et par spørmål om oppfølging etterpå. Oppgaven min skal som kjent handle om en eventuell forbindelse mellom dramafaget og rollespill, og om rollespillet som kultur-estetisk aktivitet. Høres høytflyvende ut? Det kan du banne på at det er.
Poenget er: Jeg ønsker gjerne at så mange som overhodet mulig svarer på disse spørsmålene og sender svarene på epost: grumejl (kanelbolle) hotmail (muselort) com
De som gidder å svare vil selvsagt være anonyme med mindre de gir meg tillatelse til å sitere med navn. Jeg forbeholder meg retten til å sitere anonymt uten å spørre om lov. Innholdet i besvarelsene, og dermed også eventuelle sitater, vil bli brukt i en akademisk avhandling eller i fagartikler, ikke til noe annet. Besvarelser jeg mottar vil bli slettet etter at oppgaven er ferdig, for å bevare anonymiteten til deltagerne. Alle navn nevnt i besvarelsene vil i utgangspunktet bli anonymisert.
Innledende spørsmål:
1. Hvor gammel var du da du begynte med rollespill, og hva var det som fikk deg til å begynne med det?
2. Hvilke spill har du spilt (du trenger ikke å huske alle, men kan gjerne nevne noen du husker spesielt godt)? Kan du si noe om hva du synes var bra eller dårlig med spillingene i disse spillene (system kontra setting, for eksempel, eller medspillere, spilleder, plott eller andre ting)?
3. Hvordan går du frem når du lager en rolle til et rollespill? Hva begynner du med, hva er mindre viktig? Hvordan forholder du deg til andre spillere i rolleskapingsprosessen (metatenkning eller ikke)?
4. Hva er det viktigste med spillopplevelsen for deg, og hvorfor tror du det er slik?
5. Foretrekker du korte spill (en til to kvelder) eller lange spill (kampanjer)? Begrunnelse?
6. Hvilke spill og/eller kampanjer spiller du for tiden? Fortell gjerne anekdoter eller gi sammendrag av ting du husker spesielt godt fra spill/kampanjer du har deltatt i.
7. Du har forhåpentligvis fortalt noe om hvorfor du begynte med rollespill på spørsmål 1. Hvorfor fortsatte du med det? Har du utviklet deg som spiller eller spilleder, personlig eller spillmessig? Ser du for deg at du kommer til å slutte å spille en gang, og i så fall hvorfor?
8. Hvordan forholder du og dine medspillere dere til fiksjonskontrakten* i rollespill? Går du/dere veldig inn i rollene og ikler dere disse, eller er det hele tiden en metabevissthet til stede omkring f.eks. kamptaktikker, eller omkring sosiale forhold (både mellom spillere og roller)? Spiller dere i førsteperson (snakker i rolle, etc.) eller tredjeperson (min rolle sier "..." og min rolle gjør)?
9. Har du prøvd levende rollespill (laiv)? Hvordan syntes du det var i forhold til "vanlig" rollespill (fordeler/ulemper)? Hvorfor har du eventuelt IKKE prøvd det?
10. Hvilke verdier ser du i rollespill? (Som aktivitet, eller på andre måter. Ordet "verdier" er litt oppe til tolkning.)
* En fiksjonskontrakt er definert som enigheten mellom to lekende om at leken er den gjeldende "virkelighet", eller enigheten mellom et publikum og skuespillere om at det som foregår på scenen aksepteres som "virkelig".
Avklaringer:
a) Kan jeg få stille deg oppfølgingsspørsmål basert på svarene dine på disse ti spørsmålene? Det er ikke sikkert jeg gjør det, men det er greit å få lov.
b) Ønsker du å bli sitert med navn dersom jeg skulle finne på å sitere deg i teksten min?
De som gidder å svare på dette får gullstjerner i hjerteboka mi, og bidrar kanskje, forhåpentligvis, til en akademisk fagtekst om den eventuelle forbindelsen mellom dramafaget og rollespillaktiviteten. På forhånd tusen takk!
Jeg er altså tilbake til square one. For de som synes veldig synd på meg og tilfeldigvis spiller rollespill, ta gjerne en titt på spørreundersøkelsen jeg har lagt ut nederst her. Du kan gjøre det selv om du ikke synes synd på meg også, men du skal få slippe dersom du ikke spiller rollespill, for da er du ikke fullt så nyttig for meg i dette henseende (men kanskje som person? Hvem vet).
I går natt spilte rollespillgruppen min "ferdig" en slags kampanjeavslutning på Star Wars-kampanjen vi har hatt gående i et par år nå. Komplett med "redde verden"-plott og "redeem the Dark Side users"-plott, og slåssing på plattformer uten rekkverk over en innsjø av glødende magma. Noen vil kanskje glede seg over å høre at vi vant dagen, reddet galaksen, og berget våre Darke venner. SL flyttet til Oslo i dag tidlig, og min andre rollespillkampanje i dette liv kommer på denne måten til en faktisk mer eller mindre logisk avslutning uten å bare dø hen som Firefly-serien under sparekniven til jævla Fox Networks. Jeg må med hånden på hjertet innrømme at jeg kommer til å savne å spille Star Wars. Det har mye med medspillere og motspillere å gjøre, og samværet med venner selvsagt, og en del med plottene å gjøre. Vi kranglet mye om regler, og spillmekanikken kunne vært bedre sammensatt av hundre fulle aper i et rom fullt av iPod'er, men gøy var det. Tusen takk, folkens. It's been emotional.
Da gidder jeg ikke å skrive så mye mer i dag. Jeg la meg halv sju i morges, etter et rollespillmaraton på 17 timer, og sov under fem timer etter det før jeg våknet opp og kroppen min nektet å sove mer. Det eneste jeg da hadde spist på de siste ti timer av mitt liv var et knekkebrød med hvitost, courtesy av Vero, fordi jeg på ett eller annet mystisk vis ble dritkvalm og spyferdig midt under spillet i går natt og ikke fikk i meg mer føde uten å brekke meg. Dette gjør at jeg i dag ikke føler meg helt frisk, selv om jeg har spist en bakt potet og drukket litt saft uten å bazookaspy av den grunn.
Herunder følger spørreundersøkelsen min, føl dere fri til å svare dersom dere har muligheten. Teksten er mer eller mindre sakset rett fra slik jeg postet den andre steder, så det er mulig den ser litt rar ut. Drit og dra. Forresten: Har du ikke lest Watchmen enda? Gjør det. Gjør det nå.
Jeg flesker til med et spørreskjema som jeg legger ut komplett her i denne posten. Skjemaet inneholder ti spørsmål som man kan svare ganske mye på hvis man vil eller kan, det er underspørsmål og forklaringer og fåglarna vet. I tillegg er det et par spørmål om oppfølging etterpå. Oppgaven min skal som kjent handle om en eventuell forbindelse mellom dramafaget og rollespill, og om rollespillet som kultur-estetisk aktivitet. Høres høytflyvende ut? Det kan du banne på at det er.
Poenget er: Jeg ønsker gjerne at så mange som overhodet mulig svarer på disse spørsmålene og sender svarene på epost: grumejl (kanelbolle) hotmail (muselort) com
De som gidder å svare vil selvsagt være anonyme med mindre de gir meg tillatelse til å sitere med navn. Jeg forbeholder meg retten til å sitere anonymt uten å spørre om lov. Innholdet i besvarelsene, og dermed også eventuelle sitater, vil bli brukt i en akademisk avhandling eller i fagartikler, ikke til noe annet. Besvarelser jeg mottar vil bli slettet etter at oppgaven er ferdig, for å bevare anonymiteten til deltagerne. Alle navn nevnt i besvarelsene vil i utgangspunktet bli anonymisert.
Innledende spørsmål:
1. Hvor gammel var du da du begynte med rollespill, og hva var det som fikk deg til å begynne med det?
2. Hvilke spill har du spilt (du trenger ikke å huske alle, men kan gjerne nevne noen du husker spesielt godt)? Kan du si noe om hva du synes var bra eller dårlig med spillingene i disse spillene (system kontra setting, for eksempel, eller medspillere, spilleder, plott eller andre ting)?
3. Hvordan går du frem når du lager en rolle til et rollespill? Hva begynner du med, hva er mindre viktig? Hvordan forholder du deg til andre spillere i rolleskapingsprosessen (metatenkning eller ikke)?
4. Hva er det viktigste med spillopplevelsen for deg, og hvorfor tror du det er slik?
5. Foretrekker du korte spill (en til to kvelder) eller lange spill (kampanjer)? Begrunnelse?
6. Hvilke spill og/eller kampanjer spiller du for tiden? Fortell gjerne anekdoter eller gi sammendrag av ting du husker spesielt godt fra spill/kampanjer du har deltatt i.
7. Du har forhåpentligvis fortalt noe om hvorfor du begynte med rollespill på spørsmål 1. Hvorfor fortsatte du med det? Har du utviklet deg som spiller eller spilleder, personlig eller spillmessig? Ser du for deg at du kommer til å slutte å spille en gang, og i så fall hvorfor?
8. Hvordan forholder du og dine medspillere dere til fiksjonskontrakten* i rollespill? Går du/dere veldig inn i rollene og ikler dere disse, eller er det hele tiden en metabevissthet til stede omkring f.eks. kamptaktikker, eller omkring sosiale forhold (både mellom spillere og roller)? Spiller dere i førsteperson (snakker i rolle, etc.) eller tredjeperson (min rolle sier "..." og min rolle gjør)?
9. Har du prøvd levende rollespill (laiv)? Hvordan syntes du det var i forhold til "vanlig" rollespill (fordeler/ulemper)? Hvorfor har du eventuelt IKKE prøvd det?
10. Hvilke verdier ser du i rollespill? (Som aktivitet, eller på andre måter. Ordet "verdier" er litt oppe til tolkning.)
* En fiksjonskontrakt er definert som enigheten mellom to lekende om at leken er den gjeldende "virkelighet", eller enigheten mellom et publikum og skuespillere om at det som foregår på scenen aksepteres som "virkelig".
Avklaringer:
a) Kan jeg få stille deg oppfølgingsspørsmål basert på svarene dine på disse ti spørsmålene? Det er ikke sikkert jeg gjør det, men det er greit å få lov.
b) Ønsker du å bli sitert med navn dersom jeg skulle finne på å sitere deg i teksten min?
De som gidder å svare på dette får gullstjerner i hjerteboka mi, og bidrar kanskje, forhåpentligvis, til en akademisk fagtekst om den eventuelle forbindelsen mellom dramafaget og rollespillaktiviteten. På forhånd tusen takk!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
