Fløytisten

Jeg går i halvmørket
punktert av lyskjegler fra lampehullene i virkeligheten
som å gå langs innsiden av en kjempefløyte

Noen ganger er det noen som snakker til meg og jeg tror det er telefonen min
et hviskende, syngende dialektcrescendo
kroppen min er ekvivalenten til en levende, ensom tone

Vinden er sur pust som kaster løv i ansiktene våre
fløytisten er en guddom som animerer oss med resonanse
ved enden av den mørke gaten finnes kun de enorme leppene til den aller helligste

Vi er ikke alene; vi er alltid alene
nålepunkter som skifter mellom lag av mørk materie
den røykaktige blodskyen i monsterfylt farvann


Copyright meg, osv. osv. Originalen på engelsk finnes her.