Daytripper

...eller "four-day tripper", hvis det er noe som heter det.

Onsdag 23. juli klokken halv ni gikk toget fra Trondheim. Dette var første steg på en reise som skulle ta meg til Paris, kjærlighetens by, en by jeg hittil aldri hadde vært i, i et land jeg hittil aldri hadde vært i. Spennende. Det er mer enn man kan si om togturen, dog. Rent bortsett fra at det var over tredve helsvette grader i toget og at vognen vår ikke hadde mulighet til å åpne vinduene, slik at jeg på et tidspunkt trodde jeg kanskje skulle forgå og legge på røret av mangel på oksygen, var det en forferdelig uspennende tur. Det eneste jeg kan si var at jeg la merke til en eldre kar som ikke akkurat brukte innestemmen der han satt og pratet med seg selv og tidvis i telefonen. De han ringte til var muligens ikke så hyppe på å snakke med ham, for det tok særdeles kort tid fra han slo et nytt nummer og til han ble nødt til å si "ja, hadet, ja!" Ellers kan jeg nevne at jeg passerte en annen vogn på leting etter et fungerende toalett, da jeg passerte en haug med fransktalende mennesker som drev og åt salat ut av en enorm kasserolle! På toget! De var kanskje femogtyve stykker, alle med papptallerkener og plastbestikk. Noen vet å ordne seg med niste... selv hadde vi et helt oppskåret brød med oss, og en tube rekeost som - i varmen - gjorde at jeg fryktet litt for helsen hver gang jeg tok en skive.

Flyturen var enda mindre spennende enn togturen, men da vi først landet på Orly, begynte stresset. Ukjent med byen og dens metronett skulle vi komme oss til et område jeg ikke en gang tør å prøve å stave uten skriftlig referanse. Overraskende mange snakket engelsk og var veldig hjelpsomme, men ikke mange nok. Vi kjøpte togbilletter i stedet for bussbilletter inn til byen fordi et stort skilt som annonserte "Kjøp bussbilletter her!" pekte mot en automat hvor man ikke fikk kjøpt annet enn togbilletter, merkelig nok. På toget fant vi fort ut at vi måtte bytte til metroen, hvor vi sporenstreks mistet retningssansen og måtte ha hjelp igjen. Hotellet lå et stykke utenfor sentrum, og da vi endelig fant det, tre timer etter at vi hadde gått av flyet, fikk vi høre at de ikke hadde mat på hotellet slik vi trodde, men at vi måtte ut og kjøpe noe. Greit nok. Alle butikker var også stengt, siden det var så sent på kvelden. Greit nok. Vi tråklet oss vei gjennom nabolaget, og fant en pizzarestaurant der den lokale utgaven av Tony Soprano satt med hele familien og breiet seg. Pizzaen jeg bestilte blindt fordi jeg ikke kunne språket var toppet med en enorm klædd creme fraiche og noen små pølsebiter som smakte selvdød geit. Dette var riktignok den eneste virkelig ekle matopplevelsen jeg hadde i byen der mat liksom står i høysetet (kun overkjørt av l'amour).

Da vi ramlet i seng i totiden etter å ha funnet en kiosk som solgte brus og kjeks, var det blitt konklusjonen på min første dag i Paris. Førsteinntrykket var svett, luktet søppel og smakte geit, men things got better. Nå som jeg er hjemme igjen og har nett kommer jeg til å oppdatere "reisedagboken" min i løpet av de neste dagene.

Bon nuit. Bon nuit to you all.