Opp og ned

Så, ikke mer enn en knapp dag har gått siden jeg leverte klagen min på Nav, og hva skjer? Jo, jeg sitter i bil på vei til Tiller, og telefonen ringer. Et ukjent Trondheims-nummer. Hallo, sier jeg. Jo, hører jeg i røret, det er fra Nav. De har mottatt klagen, men det kommer jo til å ta så lang tid å behandle den, så i stedet foreslår den hyggelige damen i andre enden at Nav heller bare skal overføre de manglende pengene til min konto på dagen, så blåser vi i hele klagen. Høres ikke det bra ut?

Jeg gikk med på det.

Jeg vet at jeg sannsynligvis solgte sjelen min til Nav der og da, hvilket potensielt sett er verre enn å selge den til en viss kar med høygaffel og geiteskinnslangunderbukser, men jeg trenger pengene. Og jævla Nav vet det. Trass i dette så lar jeg det gå. Min sjel er billig, og jeg har nå råd til ting enda en liten stund. Betale tilbake lånte gryn, f.eks. Shit in, shit out.

Av det mer negative slaget: Jeg nevnte tidligere at jeg har blitt hektet på Xbox-spillet Lost Odyssey. Et langt og godt spill som kan beskrives som asiatisk sword & sorcery krysset med steampunk, med turbasert kamp og mange forskjellige personer man kan sette sammen laget sitt av. God grafikk, god bakhistorie, dype og nydelige cutscenes, og "drømmer" som hovedpersonen har i form av små, godt skrevne noveller. Skåret i gleden kom da jeg puttet CD nummer fire i spilleren og boksen ikke greide å lese den. "Disk read malfunction, clean disk with a soft cloth and restart the console." Da jeg gjorde dette for ørtende gang uten å komme noe videre, innså jeg at spillet var, bokstavelig talt, tapt. Pardon the pun.

Dette kan, muligens kanskje, ha noe å gjøre med at CD fire ligger i en føkkings løs papirserviett og skrangler inne i coveret mens de andre CD'ene ligger pent og pyntelig stablet der de skal og bør være. Spillprodusenter kan lage de vakreste og kuleste spill noensinne, men lagre dem riktig? Aldri i Bergen. "Ok, vi har nå designet et spill med fire CD'er. La oss lage et cover som holder tre av dem trygt på plass, og så spytter vi litt på den siste CD'en før vi gnir den inn litt med knust glass og pakker den inn i en papirserviett fra McDonalds. Så legger vi den inni coveret, og passer på å ikke feste den til noe. Åja, og putter ekstra lim på papirservietten sånn at vi er sikre på at kunden klisser til CD'en litt ekstra når han/hun skal ta den i bruk." Ræv og ræv. Jeg skjønner ikke helt poenget, liksom. Det blir som å pakke Mona Lisa i en brukt dassrull før man frakter maleriet mellom muséene ved å kaste det inn i en glassbutikk og deretter lime det fast til skosålene til den som skal frakte det. OK, mulig jeg overdriver littegrann, men ærlig talt.

Det er godt at jeg har kjøleskapet fullt av sjokoladekake i det minste. Og har nye episoder av House, Bones, og Criminal Minds å titte på mens jeg venter på at kjæresten min skal klage til den som solgte oss et malfungerende Lost Odyssey. Apropos nye episoder av ting: Heroes, sesong tre. De to første episodene fikk meg til å sitte igjen med gapende munn, lett siklende, mens jeg lurte på om jeg var blitt fullstendig lurt til å tro at manusforfatterne ikke går samme veien som manusforfatterne til LOST, eller om de rett og slett har lurt meg til å tro det, mens de egentlig driver på med noe genialt. Jeg aner ærlig talt ikke. Det var kult å se igjen de kule karakterene, litt kjipt å se igjen de treige, og jeg begynner å bli lei av Sylar. Jeg synes rett og slett han er litt klam. Episode to bragte også med seg den brutale ødeleggelsen av den ene stakkars tingen jeg elsket Heroes for. Skuffet!! Se episoden, så skjønner du kanskje hva jeg mener.

Murr!

Så, her sitter jeg, noen minutter til min egentlige planlagte sengetid, og murrer. Jeg har nettopp sett ferdig episode 16, sesong 4, av House MD og føler at selv om jeg trodde dette var et sickness-of-the-week-show som ikke var mer interessant enn Houses neste fornærmelse mot staben sin, så må jeg si at serien faktisk titt og ofte overrasker positivt med andre elementer. Jeg skal ikke røpe mer. Se serien. Ja, hele.

Nettopp måtte jeg si nei til ekstra vikartimer i morgen fordi jeg skal trekke en tann rett etter den vanlige arbeidstiden. Jævla skit-tenner! Hadde jeg ikke hatt denne avtalen hadde jeg tjent ytterligere 350 kroner i stedet for å bruke det dobbelte på å bli kvitt en bit av kraniet mitt. Jeg hater å måtte skuffe den personen som bestemmer om jeg får komme på jobbintervju til en lignende stilling som den jeg har i dag.

Jeg liker jobben min. Det er det søttan ikke mange som kan si. Men dessverre er det ikke jobben-jobben min. Det er et vikariat. For "voksne" elever. Elever som skjønner en spøk. Elever man slipper å oppdra. Elever som ikke griner og ikke vil ha på seg varmebukse når det regner ute og de vet at de kommer til å rulle seg i søla og slåss om plastbiler. Jeg er lærer, men jeg er ingen oppdrager. Jeg er interessert i faget mitt, ikke i hvordan jeg skal få tiåringer til å slutte å lugge hverandre og rope "sjærestepar" som om det var noe de fikk betalt for.

Tidligere i aften hadde jeg den glede av å se den nyeste Indiana Jones-filmen, til min store og hjertevarmende glede. Det var en fullstendig OK-pluss-film, med alle elementer som hører hjemme, med en herlig liten vri som jeg ikke hadde tenkt hørte til i Indy-sjangeren (jepp, jeg ser på det som en egen sjanger). Jeg skal ikke si mer! Grunnen til at jeg så den akkurat i kveld var at jeg måtte rømme huset for en Indy-og-pils-maraton som kjæresten min skulle ha med kompisene, mens jeg egentlig skulle legge til rette for klassen jeg skal ha opp i skriftlig eksamen i engelsk om en knapp uke. I stedet ble det kino. Det er komplett umulig å konsentrere seg om noe som helst av arbeid når man sitter i et kjøkken med åpen dør til stua og hører på vittig banter.

I morgen skal jeg som sagt trekke ei tann og deretter reiser jeg til min mor på helgebesøk for å rette stiler og gå lang tur med hund i dertil egnet skog og mark. Det blir bra.