Vil du være sola mi

Da har jeg sett midnattssola for andre gang i mitt liv. Denne gangen så den mistenkelig ut som den vanlige sola, og jeg mistenker at det er fordi den er den vanlige sola. Sist var den rød, men det var (sier folk som vet sånt) fordi det da var senere på året. Jeg befant meg dessuten lenger nord den gangen. Det er kanskje femten år siden nå, om ikke mer.

Kjæresten min kjøpte seg en Nintendo DS like før ferien. Dels fordi han "samler på" konsoller (han er fra før av den stolte eier av en Nintendo 64, en Nintendo GameCube, en Nintendo Wii, og en Xbox 360), dels fordi han trenger noe å gjøre når vi sitter på flyplassen og venter på flyet til Paris i sommer. Han har også brukt den flittig her oppe i Lofoten, og strever for øyeblikket med det lange, men stemningsfulle spillet Legend of Zelda: Phantom Hourglass. Zelda-spillene er en av mine favoritter blant TV-spill, og jeg ble igrunn veldig skuffet over at spillkontrollen til Phantom Hourglass tar på senebetennelsen min mye mer enn vanlige spill og konsollers kontroller gjør. Å holde i en stylus i timesvis når man får litt vondt av å skrive julekort, er ikke akkurat optimalt. Jeg får dermed holde meg til nyervervet litteratur, og er i full gang med Chuck Palahniuks siste, Snuff. Gjett hva den handler om.

I morgen skal jeg på vikingmuseet på Borg. Gleder meg veldig. Jeg er ikke spesielt opptatt av vikingtiden som sådan, men danske Peter Madsen fenget naturlig nok mitt barnesinn med sine tegneserier om norrøne guder den gangen jeg var liten jente (rundt åtte år, kanskje?). Jeg fulgte opp med å lese Tor Åge Bringsværds "Vår Gamle Gudelære"-billedbokserie (se forrige post), og var dermed hekta på - vel, ikke akkurat vikinger per se, men hekta på mytologi. Neste ut var den greske gudelæren, den egyptiske, og derfra ballet det på seg litt. Jeg spiller mye Forgotten Realms fordi den settingen har en så velutviklet og spennende pantheon. Jeg er oppdratt "strengt" ateistisk, noe som kanskje har bidratt til min økende interesse for religion som fenomen og guder som personligheter i fortellinger. Hvem vet.

Forøvrig var jeg innom verdens mest creepy dukkemuseum i dag. De hadde mange gammeldagse dukker i glassmontere. Dukkene så ut som veldig ondsinnede og hysterisk sinnssyke unger. Hadde det vært mørk natt, hadde jeg sannsynligvis fått frysninger. Utenfor sto en tralle full av tørkede torskehoder som skal sendes til Afrika. Det var til og med en sak om disse torskehodene i helgens utgave av Magasinet (men ikke i nettutgaven, ser det ut til). Knær og lår verker som satan etter to turer i går og to (kortere) i dag. Jeg merker at det skal bli godt å komme hjem og spille litt rollespill.

Jeg skulle også gjerne sagt noe om ordet "nerd", siden det går en minidebatt om saken på hyperions rollespillforum akkurat nå. Men jeg gidder ikke. Det betyr rett og slett ikke så mye for meg. Saken er at "nerd" kan oppfattes som negativt, og har blitt det i mange år, mens noen vil ta uttrykket tilbake og gjøre det til sitt eget (altså positivt), og andre igjen hevder at dette allerede er blitt gjort. Jeg vet ikke, jeg. Jeg bruker ordet ganske ukritisk, men så er jo jeg av generasjonen som pleide å synes det var greit å si "neger" da vi var små. Det er jo ikke like greit lenger, naturlig nok. Likevel tar jeg meg i å bruke ordet til "husbruk". Selv om den utrolig vakre, mørkhudede damen i Hotel Cæsar (jeg husker ikke hva hun heter, og gidder ikke Google det i farten) har sagt til avisene at hun blir såret av at folk i det hele tatt vurderer å bruke det ordet. Jeg diskriminerer jo helst ikke, men skulle jeg diskriminert henne hadde jeg i hvert fall valgt andre grunner enn hudfargen. Da hadde jeg heller valgt å plukke på f.eks. det faktum at hun er med i Hotel Cæsar. Men jeg vil jo, som sagt, gjerne unngå diskriminering.

Selv har jeg blitt diskriminert for å være jente og like jenteting. Så, da jeg begynte å gjøre gutteting, ble jeg diskriminert for å være jente som gjorde gutteting. You cannot win. Nå er jeg en person som gjør ting. Ferdig med det. Båser er ikke helt min greie, selv om jeg liker å forsøksvis prøve ut båser jeg har funnet på selv. Det verste jeg vet er forsåvidt situasjoner der jeg er forventet å tilpasse meg konvensjoner. Sånn som at jeg skal i bryllup i sommer, og må kle meg pent og oppføre meg, holde albuene av bordet og la være å rape. Jeg må ha på meg pensko. Kjole. Jeg hater kjoler with a vengeance, og vurderer å komme i dress og slips. Slik som Frida Kahlo en gang gjorde på et familiebilde - og det var på 20-tallet. Jeg lurer på om jeg kanskje egentlig har en liten drag-king i magen? I så fall er kanskje ikke et bryllup rette stedet å definere det på. Ikke for det, jeg har nok grundig definert meg som en veldig lite damete dame tidligere, så det er kanskje ikke så sjokkerende for dem som kjenner meg godt.

To dager til vi reiser hjem til Trondheim.