Her om dagen ble jeg påminnet hvor flink jeg er til å utsette ting. For to år siden hadde jeg øyekatarr, og tok noen øyedråper mot dette. Kuren ble aldri fullført, fordi jeg var på laiv de to siste dagene, og derfor skitten på fingrene konstant (man måtte være ren på hendene før man begynte å fikle med øyedråpene). Likevel gikk katarren over, men jeg har etter dette opplevd rennende øyne, særlig i skarpt sollys, sterk kulde, eller tørr vind.
Så begynte øynene å renne mer. Det begynte i sommer, og ble verre utover høsten. Men tror du jeg bestilte meg legetime? Hå nei du. I tillegg har jeg begynt å få sterke hodepiner med jevne mellomrom, i panna like over det øyet som renner verst. Jeg har ikke hovnet opp, men man vet aldri hva som ligger og lurer inni hodet der. Et reir med kreft-edderkopper, f.eks.
Og så var det den evige plagen: Visdomstennene. Den ene er trukket, men jeg har igjen tre. Den ene kan igjen trekkes normalt, skulle jeg tro, mens de to siste sitter begravet dypt inne i kjeve og kjøtt. På tvers. Og gir meg tidvise voldsomme smerter.
Alt dette er for så vidt ting som kunne vært løst veldig enkelt om jeg bare hadde bestilt de riktige legetimene og tannlegetimene da jeg burde gjort det. Visdomstennene ble jeg advart om for over to år siden. Men jeg er sein av meg. Alt kan utsettes. Denne mangelen på effektivitet kan bli min død.
Det er jo også slik at jeg sitter på et årsvikariat, og hvis jeg blir borte pga lege- og tannlegebesøk i eininga, tror jeg at jeg kanskje mister muligheten til å få det fornyet til høsten. Jeg vil heller miste noen tenner enn å miste jobben.
Jeg har også hull i en tann, tror jeg. Eller to tenner. Hvem vet? Det er to år siden jeg var hos tannlegen sist. Det kostet meg noen tusen kroner. La gå at jeg har penger nå, men jeg skal jo også spise. Dvs. hvem trenger mat når man ikke har tenner?
Viser innlegg med etiketten øye. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten øye. Vis alle innlegg
fredag 26. februar 2010
mandag 8. september 2008
Universets ubrytelige lover
Det er ingen hemmelighet at universet har noen merkelige lover. Hvor blir det f.eks. av alle sokkene som blir borte når man vasker klær? Personlig, dog, har universet og jeg en høne å plukke med hverandre. Jeg er litt usikker på hva jeg har gjort for å bli behandlet på denne måten, men noe må det altså være.
Jeg er forkjølet. Det i seg selv er ikke så spektakulært, men omstendighetene gjør det til noe above and beyond vanlig sykdom. I utgangspunktet begynte dette med at jeg fikk øyekatarr for en ukes tid siden. Den er nesten gått over nå, men i stedet har jeg altså rukket å bli forkjølt. Hvorfor er dette spesielt? Fordi jeg reiser på laiv i morgen. Det er en femdagerslaiv, altså den lengste laiven jeg har vært på noen gang. Den skal, som de fleste andre laiver jeg har vært på, foregå oppi skogen et sted hvor det er kaldt og hustrig. Ingen dans på roser å være forkjølet, med andre ord. Hvordan er dette verre enn vanlig? Fordi jeg alltid blir syk på laiv. Eller like før. Alltid. Syk. Laiv. Tre ord som kombineres med uslåelig presisjon. Jeg er ikke overrasket. Jeg er bare fryktelig oppgitt.
PC'en min kræsjet for over en uke siden. Jeg greide å laste ned et virus og installere det helt på egen hånd. Det kalles gjerne "idiotsyken" og anbefales ikke. Heldigvis smitter den ikke, for når noen forteller deg at de har idiotsyken og hva det innebærer, vil du i de aller fleste tilfeller bare le rått av hvor idiot vedkommende har vært, eller (hvis du er snillere) fnise manisk i skjul mens du klapper dem på ryggen og påstår at "det kan hende den beste". (For det kan det ikke, da hadde de ikke vært best.) Løsningen ble å fysisk ta ut hele den ene harddriven. Ved reboot viste det seg at OS på den gjenværende driven bootet opp velvillig og smooth. Likevel mistet jeg en del arbeid jeg hadde liggende på den andre driven. Nå har jeg tatt backup så det singler i vinduene, men at jeg skal greie å være idiot igjen... tja. Jeg tør ikke vedde på at jeg ikke kommer til å være det.
Nå skal jeg panikksy små ullposer til å lagre te og godterier i når jeg skal avgårde på laiv. Leke i fem dager. Være noen andre, som ikke har idiotsyken, men som også er snufsete og litt pjusk. Kanskje jeg får litt sympati i rolle, i et annet univers, som ikke har ekle planer for meg som går ut på å spise bihulene mine til frokost.
Jeg er forkjølet. Det i seg selv er ikke så spektakulært, men omstendighetene gjør det til noe above and beyond vanlig sykdom. I utgangspunktet begynte dette med at jeg fikk øyekatarr for en ukes tid siden. Den er nesten gått over nå, men i stedet har jeg altså rukket å bli forkjølt. Hvorfor er dette spesielt? Fordi jeg reiser på laiv i morgen. Det er en femdagerslaiv, altså den lengste laiven jeg har vært på noen gang. Den skal, som de fleste andre laiver jeg har vært på, foregå oppi skogen et sted hvor det er kaldt og hustrig. Ingen dans på roser å være forkjølet, med andre ord. Hvordan er dette verre enn vanlig? Fordi jeg alltid blir syk på laiv. Eller like før. Alltid. Syk. Laiv. Tre ord som kombineres med uslåelig presisjon. Jeg er ikke overrasket. Jeg er bare fryktelig oppgitt.
PC'en min kræsjet for over en uke siden. Jeg greide å laste ned et virus og installere det helt på egen hånd. Det kalles gjerne "idiotsyken" og anbefales ikke. Heldigvis smitter den ikke, for når noen forteller deg at de har idiotsyken og hva det innebærer, vil du i de aller fleste tilfeller bare le rått av hvor idiot vedkommende har vært, eller (hvis du er snillere) fnise manisk i skjul mens du klapper dem på ryggen og påstår at "det kan hende den beste". (For det kan det ikke, da hadde de ikke vært best.) Løsningen ble å fysisk ta ut hele den ene harddriven. Ved reboot viste det seg at OS på den gjenværende driven bootet opp velvillig og smooth. Likevel mistet jeg en del arbeid jeg hadde liggende på den andre driven. Nå har jeg tatt backup så det singler i vinduene, men at jeg skal greie å være idiot igjen... tja. Jeg tør ikke vedde på at jeg ikke kommer til å være det.
Nå skal jeg panikksy små ullposer til å lagre te og godterier i når jeg skal avgårde på laiv. Leke i fem dager. Være noen andre, som ikke har idiotsyken, men som også er snufsete og litt pjusk. Kanskje jeg får litt sympati i rolle, i et annet univers, som ikke har ekle planer for meg som går ut på å spise bihulene mine til frokost.
mandag 1. september 2008
Man does not create
"Man does not create; he discovers." - Antoni Gaudi
En frase jeg leste først i Barcelona, Gaudis hjemby, og som senere har fremstått for meg som en av de universelle sannheter - i hvert fall når det gjelder vitenskap. Gaudis uttalelse var vel sterkt påvirket av det faktum at han var både matematiker og katolikk, og hans oppfatning om at sannheter ligger naturlig i "skaperverket" så å si, deles nok av mange, meg inkludert.
Grunnen til at jeg nevner dette nå, er at jeg nettopp er ferdig med å se en ny episode av min siste Tv-serie-hype, nemlig Tony Scotts Numb3rs, som handler om en genial matematiker som assisterer FBI ved å applikere anvendt matematikk til praktisk kriminologi. Neppe fullstendig realistisk, men det høres i alle fall noenlunde realistisk ut. Det sies jo at det man ikke lærer av å se på TV, ikke er verd å vite. Nå er jo jeg, pedagog som jeg er, noe skeptisk til denne påstandens Homer Simpsons'ke vibb, til tross for at det jeg kan av førstehjelp er ene og alene takket være Baywatch.
La meg nøye meg med å si det slik: Selv om en TV-serie må forsake de nøyaktige vitenskapelige metodene for historiens og dramaets skyld, så vil i det minste noen dramatiske Hollywoodske overdrivelser muligens bidra til å gjøre vitenskap mer attraktivt for unge mennesker. Forhåpentligvis. For vitenskap er spennende. Når man først kan å bruke det, blir man møtt med uendelige muligheter. Det er når jeg tenker på dette at jeg blir bitter fordi ingen noen gang forklarte meg matematikk skikkelig da jeg var barn. Som noen-og-tyveåring deltok jeg på et kurs i diagnostisk matematikk, designet for å kunne plukke opp lærevansker eller manglende forståelse så tidlig som mulig og dermed være i stand til å gjøre noe med det før eleven fikk automatisert prosesser han/hun ikke hadde grunnlag for å forstå rekkevidden av. For å si det slik: Det er enkelt nok å sette inn de riktige tallene i formelen for sirkelens omkrets. Det er noe helt annet å forstå hvorfor formelen eksisterer til å begynne med, hvordan den er sammensatt og hvorfor den fungerer. Dette kurset fikk meg ikke til å innse at jeg hadde lærevansker i matematikk - enhver tulling med fem vekttall i pedagogikk og matchende rutete strikkevest kunne funnet ut det ved å be meg regne noen enkle hoderegningsstykker - derimot innså jeg hvorfor jeg hadde disse lærevanskene. Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg allerede automatisert mange prosesser som jeg ikke skjønte et kvidder av. Jeg fikk gode karakterer helt frem til videregående, da jeg var tvunget til å begynne å forstå for å komme meg videre. Jeg skal ikke si så mye mer enn at løpet var ganske dødt. Jeg brant matteprøvene mine seremonielt på trappen til musikkskolebygget hver gang jeg fikk lavere enn 3 i karakter, noe som skjedde alt for ofte.
Men som jeg var inne på; vitenskap er spennende. Spesielt spennende blir det jo når man kan bruke det til å etterforske mord, bygge romskip, klone ting, eller bygge en dødsstråle - men det er spennende til vanlig også. Tenk å kunne si noe om et menneske som døde for tusener av år siden, bare fordi man har et fragment av kjevebeinet til vedkommende? Snakk om å leve evig. Jeg blir litt glad av å tenke på at det finnes folk som kan slike ting. Nå er det jo mest på TV at vitenskapen får lov til å være kul, så jeg runder av med å anbefale fem "klassiske" TV-serier hvor vitenskapen står i høysetet - om ikke realistisk, så i alle fall dramatisk.
Bones (skapt av Hart Hanson, fire sesonger, 2005-d.d.)
Bones er en "realistisk" krimserie hvor hovedpersonen ikke er den kjekke FBI-agenten, men den superintelligente vitenskapskvinnen som assisterer ham i alle hans saker. Det vitenskapelige står ganske sentralt, da spesielt fagområdene til hovedpersonen Temperance Brennan og hennes team. Det er også en del fokus på forskjellen mellom hennes rene vitenskapelige metoder og FBI-agent Seeley Booths innsikt i menneskers sinn, og hva som skjer når de to ikke kommer overens. Det er mye karakterutvikling, og selve sakene er ofte bare et backdrop for at karakterene skal gjøre seg en eller annen innsikt. Gode skuespillere, høy gørr-faktor. Ekstra pluss skal serien ha for å sette en sterk kvinnelig hovedperson frem i lyset, fantastisk portrettert av vakre og dyktige Emily Deschanel. Nerder: Legg merke til David Boreanaz fra Buffy og Angel som FBI-agent Seeley Booth.
Stargate: Atlantis (skapt av Robert C. Cooper og Brad Wright, fem sesonger, 2004-2008)
Søsterserien til ti sesonger lange Stargate: SG-1 (1997-2007), og den eneste sci-fi-serien på listen. De vitenskapelige elementene som vises i serien er som regel knyttet til håndtering av utenomjordisk teknologi sett fra et jordisk utviklingsperspektiv (og dermed med begrensninger). De vitenskapelige alibiene i serien er kvantefysikeren Rodney McKay, samt legen Carson Beckett (senere erstattet av en annen lege; Jennifer Keller). En birolle, Radek Zelenka, er ofte sett i serien som McKays samarbeidspartner når noe virkelig går galt. Genmanipulering har vært sentralt i store deler av serien, så også kloning, ormehull, metamorfoser, tidsreiser, biologisk krigføring, kunstig intelligens, og teleportering. Svært ofte spiller (fiktive) vitenskapelige gåter en stor rolle i enkeltepisoder, og er ofte drivende for de vitenskapelig anlagte karakterene. Kvaliteten på serien som en helhet er varierende, med svært gode episoder blandet med en og annen nedtur. En av mine yndlingsserier, forsåvidt. Legg merke til David Hewlett i rollen som den arrogante og brekk-ekle Rodney McKay. Dette er en skikkelig, solid skuespiller!
House, M.D. (skapt av David Shore, fem sesonger, 2004-d.d.)
Diagnostisk medisins Sherlock Holmes. House er en "realistisk" serie om en usympatisk og arrogant diagnostiker som hele tiden blir tvunget til å tenke alternativt i forhold til sykdommene til sine døende pasienter. Hvor realistisk fagpraten er, er usikkert å si, men det er til tider svært engasjerende å høre på når legene i serien skravler i vei ispedd lange fraser på latin. Om ikke annet, så lærer man i det minste noen medisinske uttrykk. Serien tjener på en liten og kompakt gruppe karakterer i de første sesongene, men utvider denne i løpet av seriens fjerde sesong. Til tider handler serien mer om moral og etikk enn om medisin, og den realistiske atmosfæren brytes til stadighet av drømmesekvenser, nær-døden-opplevelser, og andre merksnodigheter. Hva med Sherlock Holmes? Jo, hovedpersonen heter House (House = Holmes), en arrogant, misogynistisk, eksentrisk fagmann som sjelden har tid til overs for sosialt akseptabel oppførsel, han leter alltid etter svar på nye spørsmål og nekter å la en sak ligge dersom han tror han kan løse den (noe han alltid tror). Hans beste venn heter Wilson (Wilson = Watson), en sosialt oppegående, pliktoppfyllende, sympatisk fyr som forkaster Houses motvilje mot å følge reglene på samme tid som han ser opp til og beundrer mannen. Se gjerne serien etter å ha lest litt i Sir Arthur Conan Doyles gamle verker. Serien er verd å se ene og alene på grunn av Hugh Lauries rolleprestasjon som House.
Criminal Minds (skapt av Jeff Davis, fire sesonger, 2005-d.d.)
Nok en "realistisk" krimserie hvor FBI er heltene, eller rettere sagt, FBIs profiler-avdeling. Her er det ikke fysikk og matematikk, men psykologi og sosiologi som står i høysetet. Menneskelig motivasjon er en egen vitenskap som ikke er hugget i stein, men som fluktuerer med samfunnet, tiden, og kulturen. I motsetning til mange lignende krimserier sies det ikke her at den portretterte vitenskapelige metoden alltid vil løse saken, noe som gjør serien mer sympatisk (altså mindre "løgnaktig" - ikke for det, jeg setter pris på en god løgn på TV så lenge den underholder meg). Samtidig, hadde det vært like mange seriemordere i USA som det denne serien påstår, ville jeg lurt på hvordan det hadde kunnet vært noen folk igjen der borte til å være ofre. I sine første par sesonger har serien tatt svært lett på karakterutvikling, noe som er forståelig siden det er en rimelig stor gruppe med hovedpersoner. Serien er i utgangspunktet en case-by-episode-serie, men et par større plottråder har dukket opp nå og da. Dessverre har også et par av disse forblitt uløste og uoppfulgte. Skuespillere verd å merke seg: Mandy Patinkin, kjent som Inigo Montoya fra The Princess Bride.
Numb3rs (skapt av Nicolas Falacci og Cheryl Heuton, fem sesonger, 2005-d.d.)
Den geniale matematikeren Charlie Eppes overtales av sin eldre bror og FBI-agent Don Eppes til å assistere FBI med matematiske analyser av kriminelle saker. Seriens produsenter har gjort hjemmeleksene sine, og det er en rekke matematiske konsulenter som gjennomgår matematikken i de enkelte episodene. Serien har også en blogg hvor matematikken brukt i episodene diskuteres av fagfolk. Selvsagt er ikke alt perfekt vitenskapelig her heller, men det er i alle fall rimelig nært. Sekundært i serien kommer forholdet mellom de to brødrene, som vi forstår aldri har vært spesielt nært, og tertiært kommer Charlies gradvise tilpasning til "den virkelige verden" etter å ha vært et isolert og beskyttet vidunderbarn mye av livet sitt. De kriminelle sakene er sjelden for oppblåste, og av og til er de på kanten til kjedelige, men serien berger på ren og skjær entusiasme for matematikk. Det eneste jeg ikke liker med serien er at den kun har mannlige hovedpersoner, ikke medregnet en kvinnelig agent som får minimalt med screen time, og en forskerassistent som har potensiale til å bli en interessant karakter, men som ender opp med å igrunn bare være til pynt. Synd. Apropos pynt: David Krumholtz er flott i rollen som Charlie Eppes. Noen ultranerder vil kanskje kjenne ham igjen fra rollen som Mr. Universe i Firefly-filmen Serenity.
Forresten har jeg endelig fått øyedråper av legen, slik at jeg snart blir kvitt rennende verk og hovne øyelokk. Og ikke et knyst om at jeg ikke fikk lov til å lese eller se på TV. Huzzah!
En frase jeg leste først i Barcelona, Gaudis hjemby, og som senere har fremstått for meg som en av de universelle sannheter - i hvert fall når det gjelder vitenskap. Gaudis uttalelse var vel sterkt påvirket av det faktum at han var både matematiker og katolikk, og hans oppfatning om at sannheter ligger naturlig i "skaperverket" så å si, deles nok av mange, meg inkludert.
Grunnen til at jeg nevner dette nå, er at jeg nettopp er ferdig med å se en ny episode av min siste Tv-serie-hype, nemlig Tony Scotts Numb3rs, som handler om en genial matematiker som assisterer FBI ved å applikere anvendt matematikk til praktisk kriminologi. Neppe fullstendig realistisk, men det høres i alle fall noenlunde realistisk ut. Det sies jo at det man ikke lærer av å se på TV, ikke er verd å vite. Nå er jo jeg, pedagog som jeg er, noe skeptisk til denne påstandens Homer Simpsons'ke vibb, til tross for at det jeg kan av førstehjelp er ene og alene takket være Baywatch.
La meg nøye meg med å si det slik: Selv om en TV-serie må forsake de nøyaktige vitenskapelige metodene for historiens og dramaets skyld, så vil i det minste noen dramatiske Hollywoodske overdrivelser muligens bidra til å gjøre vitenskap mer attraktivt for unge mennesker. Forhåpentligvis. For vitenskap er spennende. Når man først kan å bruke det, blir man møtt med uendelige muligheter. Det er når jeg tenker på dette at jeg blir bitter fordi ingen noen gang forklarte meg matematikk skikkelig da jeg var barn. Som noen-og-tyveåring deltok jeg på et kurs i diagnostisk matematikk, designet for å kunne plukke opp lærevansker eller manglende forståelse så tidlig som mulig og dermed være i stand til å gjøre noe med det før eleven fikk automatisert prosesser han/hun ikke hadde grunnlag for å forstå rekkevidden av. For å si det slik: Det er enkelt nok å sette inn de riktige tallene i formelen for sirkelens omkrets. Det er noe helt annet å forstå hvorfor formelen eksisterer til å begynne med, hvordan den er sammensatt og hvorfor den fungerer. Dette kurset fikk meg ikke til å innse at jeg hadde lærevansker i matematikk - enhver tulling med fem vekttall i pedagogikk og matchende rutete strikkevest kunne funnet ut det ved å be meg regne noen enkle hoderegningsstykker - derimot innså jeg hvorfor jeg hadde disse lærevanskene. Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg allerede automatisert mange prosesser som jeg ikke skjønte et kvidder av. Jeg fikk gode karakterer helt frem til videregående, da jeg var tvunget til å begynne å forstå for å komme meg videre. Jeg skal ikke si så mye mer enn at løpet var ganske dødt. Jeg brant matteprøvene mine seremonielt på trappen til musikkskolebygget hver gang jeg fikk lavere enn 3 i karakter, noe som skjedde alt for ofte.
Men som jeg var inne på; vitenskap er spennende. Spesielt spennende blir det jo når man kan bruke det til å etterforske mord, bygge romskip, klone ting, eller bygge en dødsstråle - men det er spennende til vanlig også. Tenk å kunne si noe om et menneske som døde for tusener av år siden, bare fordi man har et fragment av kjevebeinet til vedkommende? Snakk om å leve evig. Jeg blir litt glad av å tenke på at det finnes folk som kan slike ting. Nå er det jo mest på TV at vitenskapen får lov til å være kul, så jeg runder av med å anbefale fem "klassiske" TV-serier hvor vitenskapen står i høysetet - om ikke realistisk, så i alle fall dramatisk.
Bones (skapt av Hart Hanson, fire sesonger, 2005-d.d.)
Bones er en "realistisk" krimserie hvor hovedpersonen ikke er den kjekke FBI-agenten, men den superintelligente vitenskapskvinnen som assisterer ham i alle hans saker. Det vitenskapelige står ganske sentralt, da spesielt fagområdene til hovedpersonen Temperance Brennan og hennes team. Det er også en del fokus på forskjellen mellom hennes rene vitenskapelige metoder og FBI-agent Seeley Booths innsikt i menneskers sinn, og hva som skjer når de to ikke kommer overens. Det er mye karakterutvikling, og selve sakene er ofte bare et backdrop for at karakterene skal gjøre seg en eller annen innsikt. Gode skuespillere, høy gørr-faktor. Ekstra pluss skal serien ha for å sette en sterk kvinnelig hovedperson frem i lyset, fantastisk portrettert av vakre og dyktige Emily Deschanel. Nerder: Legg merke til David Boreanaz fra Buffy og Angel som FBI-agent Seeley Booth.
Stargate: Atlantis (skapt av Robert C. Cooper og Brad Wright, fem sesonger, 2004-2008)
Søsterserien til ti sesonger lange Stargate: SG-1 (1997-2007), og den eneste sci-fi-serien på listen. De vitenskapelige elementene som vises i serien er som regel knyttet til håndtering av utenomjordisk teknologi sett fra et jordisk utviklingsperspektiv (og dermed med begrensninger). De vitenskapelige alibiene i serien er kvantefysikeren Rodney McKay, samt legen Carson Beckett (senere erstattet av en annen lege; Jennifer Keller). En birolle, Radek Zelenka, er ofte sett i serien som McKays samarbeidspartner når noe virkelig går galt. Genmanipulering har vært sentralt i store deler av serien, så også kloning, ormehull, metamorfoser, tidsreiser, biologisk krigføring, kunstig intelligens, og teleportering. Svært ofte spiller (fiktive) vitenskapelige gåter en stor rolle i enkeltepisoder, og er ofte drivende for de vitenskapelig anlagte karakterene. Kvaliteten på serien som en helhet er varierende, med svært gode episoder blandet med en og annen nedtur. En av mine yndlingsserier, forsåvidt. Legg merke til David Hewlett i rollen som den arrogante og brekk-ekle Rodney McKay. Dette er en skikkelig, solid skuespiller!
House, M.D. (skapt av David Shore, fem sesonger, 2004-d.d.)
Diagnostisk medisins Sherlock Holmes. House er en "realistisk" serie om en usympatisk og arrogant diagnostiker som hele tiden blir tvunget til å tenke alternativt i forhold til sykdommene til sine døende pasienter. Hvor realistisk fagpraten er, er usikkert å si, men det er til tider svært engasjerende å høre på når legene i serien skravler i vei ispedd lange fraser på latin. Om ikke annet, så lærer man i det minste noen medisinske uttrykk. Serien tjener på en liten og kompakt gruppe karakterer i de første sesongene, men utvider denne i løpet av seriens fjerde sesong. Til tider handler serien mer om moral og etikk enn om medisin, og den realistiske atmosfæren brytes til stadighet av drømmesekvenser, nær-døden-opplevelser, og andre merksnodigheter. Hva med Sherlock Holmes? Jo, hovedpersonen heter House (House = Holmes), en arrogant, misogynistisk, eksentrisk fagmann som sjelden har tid til overs for sosialt akseptabel oppførsel, han leter alltid etter svar på nye spørsmål og nekter å la en sak ligge dersom han tror han kan løse den (noe han alltid tror). Hans beste venn heter Wilson (Wilson = Watson), en sosialt oppegående, pliktoppfyllende, sympatisk fyr som forkaster Houses motvilje mot å følge reglene på samme tid som han ser opp til og beundrer mannen. Se gjerne serien etter å ha lest litt i Sir Arthur Conan Doyles gamle verker. Serien er verd å se ene og alene på grunn av Hugh Lauries rolleprestasjon som House.
Criminal Minds (skapt av Jeff Davis, fire sesonger, 2005-d.d.)
Nok en "realistisk" krimserie hvor FBI er heltene, eller rettere sagt, FBIs profiler-avdeling. Her er det ikke fysikk og matematikk, men psykologi og sosiologi som står i høysetet. Menneskelig motivasjon er en egen vitenskap som ikke er hugget i stein, men som fluktuerer med samfunnet, tiden, og kulturen. I motsetning til mange lignende krimserier sies det ikke her at den portretterte vitenskapelige metoden alltid vil løse saken, noe som gjør serien mer sympatisk (altså mindre "løgnaktig" - ikke for det, jeg setter pris på en god løgn på TV så lenge den underholder meg). Samtidig, hadde det vært like mange seriemordere i USA som det denne serien påstår, ville jeg lurt på hvordan det hadde kunnet vært noen folk igjen der borte til å være ofre. I sine første par sesonger har serien tatt svært lett på karakterutvikling, noe som er forståelig siden det er en rimelig stor gruppe med hovedpersoner. Serien er i utgangspunktet en case-by-episode-serie, men et par større plottråder har dukket opp nå og da. Dessverre har også et par av disse forblitt uløste og uoppfulgte. Skuespillere verd å merke seg: Mandy Patinkin, kjent som Inigo Montoya fra The Princess Bride.
Numb3rs (skapt av Nicolas Falacci og Cheryl Heuton, fem sesonger, 2005-d.d.)
Den geniale matematikeren Charlie Eppes overtales av sin eldre bror og FBI-agent Don Eppes til å assistere FBI med matematiske analyser av kriminelle saker. Seriens produsenter har gjort hjemmeleksene sine, og det er en rekke matematiske konsulenter som gjennomgår matematikken i de enkelte episodene. Serien har også en blogg hvor matematikken brukt i episodene diskuteres av fagfolk. Selvsagt er ikke alt perfekt vitenskapelig her heller, men det er i alle fall rimelig nært. Sekundært i serien kommer forholdet mellom de to brødrene, som vi forstår aldri har vært spesielt nært, og tertiært kommer Charlies gradvise tilpasning til "den virkelige verden" etter å ha vært et isolert og beskyttet vidunderbarn mye av livet sitt. De kriminelle sakene er sjelden for oppblåste, og av og til er de på kanten til kjedelige, men serien berger på ren og skjær entusiasme for matematikk. Det eneste jeg ikke liker med serien er at den kun har mannlige hovedpersoner, ikke medregnet en kvinnelig agent som får minimalt med screen time, og en forskerassistent som har potensiale til å bli en interessant karakter, men som ender opp med å igrunn bare være til pynt. Synd. Apropos pynt: David Krumholtz er flott i rollen som Charlie Eppes. Noen ultranerder vil kanskje kjenne ham igjen fra rollen som Mr. Universe i Firefly-filmen Serenity.
Forresten har jeg endelig fått øyedråper av legen, slik at jeg snart blir kvitt rennende verk og hovne øyelokk. Og ikke et knyst om at jeg ikke fikk lov til å lese eller se på TV. Huzzah!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
