Christmas time in Hell

Så er det endelig jul. Takk alle gode makter. En eneste dag til med vasking og matlaging, og det hadde klikket for meg. Dvs det gjenstår noe matlaging til middag i dag, men det står kjæresten for.

Treet er pønta, Askepott er sett ferdig (med de obligatoriske morsomme kommentarene og forsøkene på å spontant dubbe over Knut Risans originaldubbing). Lunsj har man spist (litt for mye av), og pakkene er plassert. Jeg sov for lite i natt (igjen), og ble vekket av søsteren min som kom og ringte på døren. En liten liter kaffe fikk susen på systemet, og jeg synes alt er morsomt. Hvem trenger jazztobakk? Kaffe og søvnmangel ordner biffen.

Til jul i forfjor fikk jeg en helfigur av Dumbledore i papp av en jeg kjenner som jobbet på Trondheim Kino. Den sto i hjørnet ved sofaen i et helt år etterpå, og til jul ble den ikledd en nisselue for å matche julepynten. Dette har blitt en tradisjon, så i dag tok vi figuren ned fra loftet (der den har stått lagret det siste året), og satte lua på den og posisjonerte den i det samme hjørnet. Rare tradisjoner er nesten nødvendig.

Seks julesanger som ikke akkurat er tradisjon, men som er blitt nær sagt nødvendige for at jeg skal føle julestemning:

1. Marc Shaiman og Trey Parker: The Most Offensive Christmas Song Ever
2. Marc Shaiman og Trey Parker: Christmas Time In Hell
3. Marc Shaiman og Trey Parker: Merry F-ing Christmas
4. Danny Elfman: What's This? (fra The Nightmare Before Christmas)
5. Tom Waits: Christmas Card From A Hooker In Minneapolis
6. Cornelis Vreeswijk: Jultomten är faktiskt död
   

...noe å spille for ungene hvis vi noen gang får noen. Sammen med Hans Rotmos juleplate Vårres Jul. Nordtrøndere har snodige tradisjoner, og Rotmo setter ord på dem alle.

La den rette komme inn

I går var jeg på kino og så den svenske vampyrfilmen Låt den rätte komma in. Filmen handler om gutten Oskar, som blir mobbet på skolen, og om eksistensen av vampyrer og hvordan det affekterer ham og en håndfull andre skjebner. Jeg kan egentlig ikke si så mye mer uten å røpe hele handlingen, for det er en ganske langsom film. Jeg må tilføre at uten å ha lest boken først, tror jeg ikke jeg ville forstått så mye. Det klippes mellom ulike steder og situasjoner nesten uten frempek eller kontekst, og mye av den rene, skjære brutaliteten fra boken var utelatt. Det samme gjelder en del av biplottene som jeg satte stor pris på. Jeg skjønner filmmediet har lite plass til det vellet av informasjon som bøker kan tilby, men litt kontekst hadde altså ikke vært av veien. Slik filmen ble, virker de fleste birollene (som var viktige i boken) uviktige og flate, og man rekker ikke å få sympati med dem. Noen var også fjernet i sin helhet, hvilket gjorde at hendelsesforløp fra boken som fikk meg til å svette i hendene, bare rett og slett aldri skjedde i filmen.

De fjasende fjolsene som satt bak oss i kinosalen var i hvert fall skuffet. Men jeg tviler på at de noen gang her åpnet en bok i sitt liv. Skuffet tror jeg også de ville blitt uansett. Det var en gjeng som virket som om de ville syntes et slag fra en flaske i hodet hadde vært mer gøy på en fredagskveld enn å se en ikke-hollywoodsk film. Man kan spørre seg hvorfor de gadd å gå på den filmen i det hele tatt, men de holdt i alle fall kjeft under visningen. De skal ha det. Når jeg tenker meg om, tror jeg ikke jeg så eller hørte en eneste mobiltelefon heller. Fantastisk.

Jeg føler også jeg må legge til noe om datoen i dag. 29. november, en ganske umagisk dato i utgangspunktet. I dag er likevel dagen da jeg, for elleve år siden, låste meg inne på dass, flau og rød som en brannbil, fordi venninnen min nettopp og i fylla hadde outet min store forelskelse for en felles kompis av oss, foran alle som gadd å høre på. Nevnte kompis kom og banket på og spurte om han fikk komme inn. Det fikk han. Vi er fortsatt sammen den dag i dag.

Green? Super Green!

I går dro jeg, kjæresten min og en kompis med overordentlig autistisk kunnskap om Marvel-helter på kino for å se The Incredible Hulk (som på INGEN måte må forveksles med Ang Lees voldtekt av Hulk-konseptet fra 2003 - all ære til Ang Lee for Brokeback Mountain, som var en kjempefilm, og for Snikende Ullteppe, Hoppende Giraff, men tegneserier kan han ikke).

For å få det ut av verden: Jeg hadde ikke så store forhåpninger. Hulk virker på meg som den teiteste superhelten i verden, kanskje med unntak av Ant-Man, som er hakket teitere, men likevel... blir grønn når han er sinna? Jeg mener, hallo, seriøst, lizzm. Da hjalp det liksom lite at min alle tiders yndlingsfilmskuespiller Edward Norton skulle spille hovedrollen som Bruce Banner (Dr. Jekyll til Hulkens Mr. Hyde), og at rollelista ellers var prydet av navn som Tim Roth og William Hurt. Liv Tyler kan jeg styre meg for. Hun er nå overordentlig pen, da, og hvisker mye i stedet for å prate.

Hvis du absolutt ikke vil vite NOE om filmen i det HELE TATT foreslår jeg at du slutter å lese nå, og i stedet går og ser filmen. Så kan du komme tilbake og lese videre. Jeg har ikke lagt inn noen store spoilere, men gjør korte og uspesifikke referanser til enkelte scener. Du er advart.

Uten å spoile filmen for mye kan jeg si følgende: Bætten døli. Ikke bare greide jeg å godta filmen og konseptet som mindre teit i konteksten, men jeg likte filmen veldig godt. Edward Norton har det med å gjøre fantastiske rolletolkninger, men Tim Roth hadde jeg ikke sett på film på svært lenge, og jeg fikk imponert sokkene av meg ved flere av hans scener i filmen. Liv Tyler greide å ikke være uspiselig selv om hun hvisket alle replikkene sine, og øyeblikkene hvor Betty og Bruce delte noe spesielt ble veldig tydelige og "ekte" uten masse styr og svulstighet. Både Stan Lee (skaperen av Hulk) og Lou Ferrigno (mannen som spilte Hulk i TV-serien fra 1977) hadde cameos, og ett sted i filmen ble det gjort en referanse til den karakteristiske lilla shortsen til tegneserie-versjonen av Hulk. Og igjen, som i Iron Man fra tidligere i år (ikke fått med deg hintet i Iron Man? Se den igjen, og ikke gå under rulleteksten), droppet Marvel mer enn et hint om at det vil komme en ensemble-film fra dem i fremtiden.

Denne filmopplevelsen har ikke bare fornyet min tillit til Edward Norton (som falt litt etter Down In The Valley, siden jeg enten bare ikke "tok" den, eller fordi den var utrolig traurig som film), men den har gitt meg insentiver til å lage et nytt blogginnlegg om skuespillere jeg liker. Stay tuned. Og gå for ellevte og se The Incredible Hulk nå da.