Vakuum

Jeg eksisterer i et vakuum. Det er ingen som egentlig gjør det, siden alle eksisterer som en sum av påvirkninger og opplevelser som innbefatter forholdet mellom dem og de sosiale og kulturelle omgivelsene, men jeg gjør altså det.

Denne helgen, i det minste.

De siste tjuefire timene har jeg levd i en drømmetilstand. Da jeg våknet i morges var det halvveis i en drøm, og da jeg la meg igjen etter å ha vært på toalettet, gled jeg sømløst inn i en ny. Etter at jeg sto opp har jeg skrevet og sett TV-serier, på sofaen i den lille boksen som er leiligheten vår. Visdomstennene mine verker, det samme gjør fingrene og håndleddene mine.

Jeg er i stasis, og eldes ikke. Så lenge jeg bare kan sitte her og være beskyttet fra virkeligheten. Jeg vet det er umulig.

Vess æ fekk være sola di

Det er sol ute. Egentlig, i en fornuftig og hyggelig verden, er det fint. I går ble jeg invitert på utepils, som etterhvert ble innepils; en idé fremkalt av det fine været og til tross for minusgradene som fremdeles (og igjen) knuger Trondheim og suger livslysten ut av f.eks. meg. Jeg ble sittende sammen med tre venner, som etter hvert økte til fire pluss kjæresten min, og vi var vel strengt tatt ganske giddy alle tre, beruset på en mikstur av øl og vårsol.

Kanskje ikke det optimale med tanke på at jeg skal i terapitrening igjen i dag, og har vondt over hele føkkings kroppen. Men jaja. Det var da verd det. Jeg våknet til og med ti minutter før vekkerklokken i dag, som er en interessant observasjon forøvrig. Jeg vil vanligvis aldri stå opp før jeg må. I går sov jeg for lenge, og var susete i hodet mesteparten av dagen.

I serien "Hva en arbeidsløs fyller dagene med" kan jeg nå opplyse om at jeg er godt inne i sesong 2 av TV-serien Life med Damien Lewis i hovedrollen. Charlie Crewes er en politietterforsker som nettopp har sluppet ut av fengsel etter tolv år for et drap han ikke begikk. Han har fått et forlik på 50 millioner dollar, blitt zen-buddhist, og ansatt en av sine medfanger (en underslagsdømt forretningsmann ved navn Ted) til å styre økonomien sin. Som del av forliket har han også fått igjen jobben sin i LAPD, og partneren hans er en eks-alkoholisert eks-dopmisbruker som er blitt partneren hans for "straff" og for å varsle dersom han gjør noe tullete. Episodene har ganske dumme plot, men det overhengende plottet ("hvem drepte ofrene som Charlie Crewes ble dømt for") er veldig bra. TV-nerdz, se opp for opptredener av kjente fjes som Adam Arkin (Chicago Hope, noen som husker den?), Brent Sexton og Robin Weigert (Deadwood), og Christina Hendricks (Firefly).

Mannedrap

...is on my mind. Sånn er det når man står opp møkkatidlig etter en kort natt med ekstremt dårlig søvn (for varmt med dyne, for kaldt uten, kjæreste som vrir seg), bare for å finne ut at bussen man skulle ta ikke kom før fem minutter senere enn man trodde, og dermed ikke korresponderer med den neste bussen man burde tatt fra sentrum for å komme seg dit man skal i tide. T-fitte-kortet mitt hadde selvsagt ikke fylt seg opp selv om jeg puttet penger på det for over en uke siden, og ikke hadde jeg småpenger på meg heller, så den barmhjertige-men-sure bussjåføren lot meg sitte på til sentrum hvor det finnes minibanker som spytter ut busspenger.

Fett nok. Det meste av dette kan jeg koke ned til min egen udugelighet, i og med at jeg kan klokken, men at den egenskapen tydeligvis går i glemmeboken hver gang jeg skal rekke en buss, og at jeg er for indoktrinert i busskort-modus etter mange år som student, at jeg aldri har småpenger. Dette kan jeg leve med, evt jobbe med for å få det til å bli bedre. Hvis jeg gidder. Så jeg kommer meg til sentrum, og lo and behold, den rette bussen står og venter på meg, og den har faktisk ikke gått ennå. Konge. Da trenger jeg bare å ta ut penger til å kjøpe billett.

Men nei. I et tilfelle av det ekspertene kaller "min type flaks" er minibanken på 7-11 ute av drift. Greit. Løpe videre til neste minibank, 20 meter oppi gaten. Den jævla fittetryneminibanken tar ikke kort fra Fokus. Neivel? Den tar altså ikke kort fra en av landets største føkkings banker. Jeg forbanner luremusminibanken med hele mitt hjerte idet jeg løper videre til neste. På dette tidspunktet har selvsagt bussen gått, men nå handler det om prinsippet, og om å rekke neste buss med hånden full av kronasjer. Det har vært litt for mange billettkontroller i det siste på den strekningen til at jeg tør å dra t-kort-bløffen og late som om jeg ikke visste at kortet ikke funker og dermed (som regel) få lov til å sitte på likevel. Jeg ankommer tredje minibank som også er ute av føkkings drift! Hva faen? Det er nå to minibanker igjen innenfor rimelig radius, og jeg løper til den første, og den spytter ut pengene mine som en lydig liten bikkje, og jeg river seddelen til meg og løper tilbake til bussholdeplassen mens jeg forbanner teknologien og det samfunnet som ikke klarer å bestemme seg for om det skal omfavne den eller ikke.

For det er en annen ting: Hvorfor i heiteste har bussene opplegg til t-idiot-kort, men ikke til annen betaling enn kontant? Hva med å føkkings trekke bankkort? For det første er det verdens mest upraktiske situasjon å havne i når man bipper et t-kort som har gått tomt uten et eneste jævla knyst av et forvarsel, og så står man der med lommer tomme for cash fordi man - i et så jævla opplyst teknosamfunn som det vi lever i i dag - har vokst fra å gå rundt med krøllete femtilapper og svette tiere på seg, når man i stedet kan ha en kjekk liten stålboks med minibankkortet i. Minibankkortet som man ikke kan bruke på bussen fordi... ja, hvorfor det, egentlig? Det finnes overhodet ingen grunn til dette annet enn for å gjøre livet upraktisk, flaut, og irriterende for byens befolkning. Ingen! Grunn! Overhodet! Det gir meg lyst til å finne en ansvarlig jeg kan rive hodet av, for så å benytte halsåpningen som avtrede.

Dersom dette fortsetter blir det GTA: Trondheim. Balltre, maskinpistol, helikopter, og blodig ran av TT-kontoret. Bare vent.

EDIT: Siden jeg skrev dette har selvsagt t-kortet prøvd å rævpule meg igjen. Ved innlogging for å se hvor mye som står på reisekontoen, får jeg beskjed om at passordet mitt er feil. Jasså? Jeg sjekker mailen min for å se om jeg kan ha lagret noe der. Der finner jeg fire mailer som alle er engangskoder fra t-kortet, fra tidligere slike innloggingsforsøk. Fire! Og jeg vet med sikkerhet at jeg alltid bytter til standardpassord på slike innlogginger, så det vil si at jeg har byttet til standardpassordet mitt fire føkkings ganger uten at det har hatt noen betydning som helst, for neste gang jeg skal logge inn, så må jeg få tilsendt en ny helvetes engangskode, for så å bytte tilbake til det samme jævla passordet for femte gang! Hver gang!

Ikke nok med det, men når man bestiller engangspassord på denne måten, pleier det å gå rimelig raskt. Men ikke fra t-kort, nei, du verden! De har jo greid å gjøre meg forbannet hele tiden frem til nå, why change a winning streak? Der kommer det ikke mail når man har bruk for det, og det tas ikke hensyn til at når man nettopp prøvde å logge inn på kontoen sin så kan det hende at det er fordi man trengte å gjøre det akkurat nå. Nå! Ikke om en føkkings uke!

Jeg kommer til å dø ung av sprengte blodkar i hjernen.

Tidagersuke

Jeg vil herved fremme forslaget om en uke bestående av ti dager. For å ta et par blad fra tegneserien M (av Mads Eriksen), vil dette være dagene i en ny og revolusjonerende standard-uke:

Smøndag - Overgangsdag til jobbuken. Stå sent opp, være på jobb et par timer, gjøre klart til arbeidet som skal ta til på mandag. Kule egget.
Mandag - Jobbuken starter som vanlig.
Tirsdag - Vanlig tirsdag.
Onsdag - Vanlig onsdag.
Bwönsdag - Enda en "halvdag" med mange pauser, tidlig hjem.
Torsdag - Vanlig torsdag.
Fredag - Vanlig fredag.
Flørdag - Ekstra helgedag. Jippi!
Lørdag - Vanlig lørdag.
Søndag - Vanlig søndag.

I tillegg til at dette vil gi flere "halvdager" og en ekstra helgedag, vil det også si at en ukes arbeid vil bli spredt over flere dager, altså trenger man færre arbeidstimer per dag. Vakkert, mener jeg.

Ferskenkjernen

Jeg blødde neseblod ved synet av Gud
jeg var ikke nær døden i øyeblikket, men nær livet
det strøk meg over hornhinnene som vingene til en møll
mot en lyspære

det er lenge siden jeg var søt og føyelig
det er lenge siden jeg var marsipan
men jeg blødde neseblod ved synet av Gud

og selv den mykeste fersken har en hard kjerne
som du, om sommeren, kan knekke en tann på
hvis du biter for hardt
og løpe gråtende til mamma og få trøst

Copyright meg selv. Egen oversettelse; originalen ligger her.

Watching the Watchmen

Litt på samme måte som før Ringenes Herre-trilogien kom på kino, satt jeg skjelvende i buksene og fryktet det verste da det endelig ble klart at Watchmen skulle bli film. Jeg fulgte oppdateringene slavisk, spekulerte over hvilke deler de kom til å kutte ut av serien (de lange tekstbrokkene var mer eller mindre selvsagte outtakes), og hvilke løsninger som kom til å bli valgt for å drive historien eller karakterene. Jeg forventet nesten at Alan Moore skulle ønske navnet sitt fjernet fra filmen allerede før første filmingsdag, av rent prinsipp, og fryktet castingen som man frykter ebola. Da Zack Snyder (som regisserte 300) ble engasjert, ble jeg håpefull, men la bånd på meg fordi jeg vet at selv gode regissører kan bæsje på leggen. Ryktet om at Gerard Butler skulle spille The Comedian gjorde meg svett - selv om jeg liker Butler, er han langt fra riktig for den rollen.

Og sånn gikk no dagan. Jeg ble faktisk ganske fornøyd over å se stort sett ukjente eller "små" navn bli koblet til rollene i filmen. Brad Pitt som Ozymandias? Nei takk. Store navn vil bare trekke oppmerksomhet vekk fra historien, og filmen vil bli et trekkplaster i form av stjerner, ikke i kraft av seg selv. Etter hvert kom verdens aller mest blodsexy trailer på nettet, og jeg visste at enten var dette saftig luremus, eller så hadde Snyder faktisk klart det.

Filmen er tidvis så tro til tegneserien at den virker som om den er filmet rute for rute. De har klart å sminke ned Patrick Wilson så han virker nærmest uattraktiv, og aldringsprosessen til The Comedian og den originale Silk Spectre er veldig godt utført. Filmen er mye mer "gørrete" (og dermed mer tro til opphavet) enn jeg hadde forventet at Hollywood ville våget, samt at jeg ble (gledelig?) overrasket over å se Dr. Manhattans blå penis flere ganger enn jeg giddet å telle.

For de fanatiske puristene vil det nok komme som en skuffelse at slutten er endret noe (på grunnlag av at man har utelatt den delen av plottet som er knyttet mot gutten som leser tegneserier ved avisboden), men jeg mener det fungerte. Når man først skulle utelate noe, var dette det riktige, og endringene er flettet inn nærmest sømløst. At dette gir historien et mer positivt, mindre apokalyptisk preg får bare være. Adapsjon handler om tilpasning til et annet medie, og selv om originalens meta-virtuousitet over tegneseriemediet for alltid vil stå som en milepæl, er filmen et verdig forsøk på å overføre i alle fall en brøkdel av intensjonen med selve historien til lerretet.

Når jeg husker tilbake til min frenetiske leting på IMDB etter hvem som ble castet og hva de hadde på merittlisten, ble jeg (igjen; positivt?) overrasket over å kun gjenkjenne to navn fra film, og ett fra TV. Patrick Wilson er kanskje det største navnet på listen, med filmer som Phantom of the Opera og Hard Candy bak seg. Billy Crudup er en god nummer to, med Almost Famous og Big Fish. Fra TV plukket jeg ut Jeffrey Dean Morgan fra Supernatural og Grey's Anatomy. Morgan er faktisk en skuespiller jeg mener er undervurdert, noe som bare ble bevist gjennom hans innsats som The Comedian. Det samme går forsåvidt for de to andre snusmumrikene - Wilson lider under det faktum at han ser ut som om han er avkommet til et sukkerspinn som har sex med en flaske matolje, men i Watchmen beviser han at det ligger noe bak et litt klissete ytre. Crudup er kanskje den som imper mest, med et nærmest uttrykksløst ansikt badet i blått lys, og en mild, men fjern røst. Rimelig langt fra de små og ubetydelige rollene han har hatt i like små og ubetydelige filmer. Om det er hans egen penis som vises på filmen vites ikke, og er kanskje heller ikke så interessant.

Apropos penis og andre kjønnsrelaterte ting: Filmen klarer å portrettere forholdet mellom den originale Silk Spectre og The Comedian på en måte som ikke gjør at jeg brekker meg over hennes svakhet og som gjør at jeg ikke lenger frykter for at publikum skal oppfatte den delen av plottet som kvinnefiendtlig eller nedlatende. Det er noe ekte der, noe uforklarlig som likevel blir forståelig. Det er ikke store greiene, men likevel. Jeg må også legge til at fremfor alt annet så er filmen ufattelig sexy, men på en litt "uskikkelig" og fetishistisk måte - kostymene, maskene, dualiteten i hovedpersonene - disse tingene gjør at når man ser rollenes seksualitet portrettert, så blir man en smule beskjemmet. Samtidig er det nettopp denne lille skammen som gir dette apektet av filmen det lille ekstra, det som gjør det spesielt, og skiller det fra en hvilken som helst annen kjedelig, Hollywood-polert portrettering av seksualitet. Som sammenligning kan jeg trekke frem sexscenen mellom Billy Bob Thornton og Halle Berry i Monster's Ball - skitten, stygg, ekte, og den tilfører filmen noe. Den er ikke en unnskyldning for å spekulere i Berrys pupper. Det samme gjelder seksualiteten i Watchmen. Dette er ikke pynt. Dette er et stykke av det grumset alle mennesker har i seg, og som Watchmens Rorschach er den første til å anerkjenne (og tidvis fordømme) eksistensen av. det er også en del av det grumset alle mennesker trenger. Instinktene våre dreier seg om overlevelse og sex, noe vi blir minnet på til stadighet i løpet av filmen.

Gå og se den. Mer er det ikke å si.

Breiflabb overaaaalt

Så har jeg nettopp kommet hjem etter en femdagerstur til Bergen. Hvorfor Bergen? Tja. Laiv. Laiving i Bergen har jeg udelt positiv erfaring med, så det anbefales sterkt, dersom du har slike legninger. Forrige gang jeg var på bergenslaiv var jeg jo for så vidt ikke en gang innom selve byen, så denne gangen var det litt digg å ha mesteparten av mandagen til å fjase rundt på kafé sammen med lokale venner med sjarmerende skarring. Vi overnattet hos en trøndervenninne oppe ved Brann Stadion (der er det forøvrig en nydelig liten park like ovenfor), fikk middag både på søndag og mandag, og pratet trønderlaiv i mange timer. Linsesuppe med chili og sitron er forøvrig good eatin'.

Det deiligste med bergensoppholdet var at været var tidvis mye mer vårlig enn i Trondheim. Det var ikke bedre vær per se, siden det på et tidspunkt virket som om selve syndefloden skulle komme med sine førti dager regn i økonomipakke, dvs komprimert ned til tre timer, men det var mildere og det lå ikke snø noe annet sted enn på fjelltoppene rundt. Jeg fikk endelig se bare veier, og snøklokker og krokus vokste om kapp i grøntområdene. Det varmet et trønderhjerte som har vært pakket i møkkete hålk-is på snart fjerde måneden. Nabolaget til venninna vår var også fullt av søte små hundevalper, og på mandagen gikk vi på en kafé i sentrum som hadde to typer sjokoladekonfektkake og veldig god kaffe. Kaféen heter Erna, og ligger litt ovenfor Torgallmenningen.

Selvsagt er ikke Bergen perfekt, slik det gjerne er med mange ting. Da vi skulle ta buss og spurte om hva holdeplassen vi skulle av på het, fikk vi vite at holdeplassene ikke har navn. In the sweet words of Virgin Mary; "Come again?" Bussene har nummer, men holdeplassene har verken nummer eller navn, og det er derfor ganske vanskelig å vite hvor og når man skal av eller på. Et lite helvete for besøkende med akutt bussbehov, med andre ord. Spør du meg er det kanskje den dårligste avgjørelsen siden mor og far Jensen fant ut at de skulle lage lille Siv. Heldigvis skulle vi ikke reise så mange steder med buss, men det var et stressmoment jeg kan klare meg uten når jeg befinner meg i fremmed by.

Ellers må jeg si at jeg ikke forstår meg på folk som disser bergensdialektene. For meg er det nemlig udelt sjarmerende å høre på skarring, konsekvente -en-endelser, og dårlige forsøk på å snakke trøndersk. Bergenslaivere: I loves ya good.

St. Valentin i kulden

Kulden svever like over oss og gjør oss frigide
krymper hudene våre, får oss til å klø
og øynene våre er store og tørre -
de stirrer over våtkanten mot et monotont landskap

Det er ingen ende på disse enorme pupillene
disse bunnløse brønnene våre øyne engang er

Hjernene våre vrir seg ved formasjonene av iskrystaller
munnene våre er piper av damp fra langsomme livsmotorer
knoklene våre sprø av krystallisert marg
som sprukne metallmuttere i arktisk maskineri

Hva holder vi fast ved i krampe
med giktiske fingre?
Hjertene våre pumper sørpe; hvis du skjærer i oss
får vi sprekker, ikke sår
vi blør ikke, vi lekker

Hjertene våre vil knuses
som små kopper av porselen
og alle ting går sakte
og er ubrukelige


Copyright meg selv. Egen oversettelse. Originalen finnes her.