Sorbet

Som tittelen indikerer, fant jeg i går ut at jeg skulle lage sorbet. Idéen kom av at vi hadde en kurv med nektariner på kjøkkenbenken som begynte å bli litt for myke, samt en hel melon av et slag jeg ikke aner navnet på (liten, mørk grønn), som lå urørt i kjøleskapet. Jeg slo opp en oppskrift på nettet (JFGI slår til igjen!), og satte i gang med å koke sukkerlake og hakke melon og skrelle nektariner med potetskreller. Det jeg ikke hadde tenkt på, var at vi ikke har iskremmaskin, og at jeg derfor ville bli nødt til å ha sorbeten i en boks som jeg måtte ta ut av fryseren hver halvtime i fire timer, og røre i med en gaffel for å unngå iskrystaller. Dette i seg selv er knapt noen utfordring. Det faktum at klokken da allerede var blitt ett på natten, var verre, i og med at jeg nå har en kjæreste som ikke lenger har sommerferie og faktisk blir nødt å stå opp hver morgen klokken åtte. Fryseren vår er lettere gjenklistret av isklumper, og lager et helvetes bråk hver gang man forsøker å åpne en av skuffene - og den ligger vegg i vegg med soveromsdøren. Heldigvis fikk jeg orget det til å jeg kunne røre i sorbeten min uten å forstyrre kjærestens skjønnhetssøvn. Det slo meg først senere at vi tidligere i sommer hadde avtalt å avrime fryseren før høsten, siden den var full av uvedkommen is, og at vi derfor burde spise den tom. I stedet har jeg fylt den med sorbet. Yoo phail. Sukk.

Om noen timer må jeg tilbake til IKEA igjen. Hvorfor? Fordi jeg ikke hadde kjøpt nok stoff til laivkostymet mitt - det mangler et erme, og det vil se så dumt ut på det ferdige plagget. Dessverre var min følgesvenninne/syslave Vero opptatt med å selge blæng på Hysterisk Marked tidligere, så jeg må vente på henne før jeg drar. Til tross for at blæng er et fullstendig uattraktivt ord og at det er laget av å blande kald surmelk med vann (og litt sukker for den moderne gane), er det et overraskende takknemlig produkt å lage slagord til. Det vanlige på middelaldermarked er jo å rope ut produktnavnet og grunnen til å kjøpe det (pris, smak, andre kvaliteter), og hvor i verden finner man et produkt med flere rimord enn blæng? Nå snakker vi selvsagt innen trønderdialekt her, men likevel. Slagord som "Kjøp blæng i fleng for lite pæng, så får du dreng i seng!" er ikke dårlig, altså. Det eneste som står i veien da er jo faktisk smaken på produktet, som man skulle tro kan sammenlignes med utvannet fjøs. Jeg vet ikke, for jeg har ikke smakt det, pysete som jeg er.

Så hvorfor pushe blæng? Det har sine årsaker. For noen år tilbake ble det startet et byggeprosjekt blant laivere i Trondheimsområdet - man skulle få bygd en landsby i middelalderstil i Holtålen kommune, og den skulle kunne brukes til laiv, kurs, opplæring, overnatting ved skogsturer, leirskole, osv. Problemet var midlene. Derfor huker Organisasjonen Landsbyen til seg lukrative oppdrag som "matbod på Historisk Marked", og soper inn penger på å pushe smått ufyselige og rimelig historisk riktige matprodukter på intetanende turister. Problemet kommer når man skal forklare tiåringer hvorfor de ikke får ketchup på pølsene sine eller hvorfor boden selger saft men ikke brus (ordene middelalder-mat burde ringe noen bjeller). Det blir sikkert ikke morsommere av at alle kunder omtrent uten unntak ytrer ordene "Hva er egentlig blæng?" når man har hundrevis av kunder hver eneste dag. Men penger er altså dermed i lengden ikke Landsbyens største fiende, men byråkratiet, tiltakslystens evige svøpe. Byggetillatelse er like vanskelig å få fatt i som Cola Zero i ørkenen, og med like mange bivirkninger. Den slukker tørsten, men koffeinet og søtstoffet tørker deg ut på sikt. Byggetillatelse gir Landsbyen lov til å bygge et hus, men uten festekontrakt kan det like gjerne være et luftslott med fantasitårn. Det sagt, så beundrer jeg de menneskene som gidder å ta tak i dette prosjektet fremdeles. Selv ga jeg opp i fjor, og har ikke en gang betalt medlemsavgift i år. Det sier seg jo selv når man knapt har penger til smør på brødet, eller brød for den saks skyld.

Å være arbeidsledig har sine fordeler. Man kan stå opp når man vil, legge seg når man vil, og gjøre det man vil, så lenge det ikke koster noe, for penger har man ikke. Man kan gå på arbeidskontoret etter penger, men det fordrer at man tidligere har tjent inn så og så mye penger, ellers kan man vinke dagpengene farvel. Vent nå litt... sa jeg nettopp at man må ha tjent penger for å få penger? Hvilket paradoks!
"Jeg får ikke noen jobb, kan jeg få dagpenger?"
"Jeg vet ikke, har du hatt jobb tidligere og tjent penger?"
"Nei, jeg sa jo nettopp at jeg ikke får jobb."
"Da kan du dessverre ikke få noen penger av oss. Først må du ha hatt en jobb."
"Men hadde jeg hatt jobb hadde jeg ikke trengt å være her!"
Osv. The mind boggles. Men, sier folk, nå kan man jo bare gå på sosialen. Ja, det kan man. Men man kan ikke det og være student samtidig, f.eks., for da skal man jo ha fått penger av Satans Lånekasse for Utpressing (gammel vits, jeg vet). Og hvis man ikke lenger har rett på penger fra Lånekassen, men vil studere likevel, får man ikke lov til det, for sosialen skal ikke dekke et forlenget studieløp. Dette synes jeg faktisk virker veldig fornuftig, med noen få snags: Hvis man er a) arbeidsledig og aktiv arbeidssøker (noe som impliserer at man gjerne hopper på det første og beste jobbtilbudet man får), og b) har mistet retten til støtte fra Lånekassen, men likevel c) tar opp noen studier på deltid for å ha noe å holde seg opptatt med mens man venter, så blir man fremdeles nektet penger til livsopphold av sosialkontoret. Hvorfor? Fordi lovens bokstav sier at man ikke skal få finansiert studiene ved sosialen. Å bruke studier som fornuftig tidtrøyte mens man venter i spenning på å aller nådigst få lov til å ta seg en drittjobb, er dermed utelukket. Staten belønner de arbeidssøkerne som sitter på ræva og klør seg i armhulen mens de venter, i stedet for å gjøre noe som de kan tjene på i lengden. For ikke å snakke om hvordan både trygd, dagpenger, sosialstønad og egenandelssystemet i helsetjenesten i Norge føkkes opp for deg dersom du er gift eller samboer. Skal du gifte deg bør du derfor være fordømt sikker på at både du og din tilkommende har fast arbeid og er friske før du sier ja. System. Noen ganger er jeg glad jeg har et litt kaotisk sinn.

Apropos system har jeg oppdaget gledene ved sudoku. Eller, gleder og gleder, det er vel mer en utfordring. Kjæresten kjøpte et hjernetrim-spill til DS'en sin, og der lå det en drøss med sudoku-brett klare til løsing. Jeg har i grunnen aldri følt for å løse sudoku før i mitt liv, men med en gang det ikke var i avisen, men på en liten spillkonsoll, ble det liksom mye mer attraktivt. Litt som mattespillene vi fikk spille på barneskolen tidlig på nittitallet, på datamaskinen i klasserommet (jepp, vi var 24 elever med én datamaskin på deling), der vi skulle legge sammen fire epler og to papegøyer. (Hvordan det til sammen ble seks av noe som helst, og ikke bare fortsatte å være fire epler og to papegøyer, aner jeg ikke.) Til å begynne med skjønte jeg ikke hva sudoku var en gang, nå har jeg oppdaget at mitt største problem med sudoku er at jeg ikke greier å uttale ordet riktig. Alt man finner på av å være arbeidsledig...

Jeg har begynt å lese Watchmen på nytt. Det er like fantastisk denne gangen også.

Vi små en alen lange

Så er 17. mai overstått, heldigvis også i år uten antydning til korps, kø, snørrunger, trengsel, übernasjonalromantikk, osv. Ni av oss dro fra kaotiske Trondheim til et lånt feriehus på fredelige Frosta over 17. mai-helgen, drakk øl, spiste kake, og skjøt ballonger med luftgevær, og det var utrolig mye bedre enn alternativet.

Nå skal det jo presiseres at ingen av de involverte har barn, så det var ingen komplikasjoner der eventuelle barn ville ha gnålt høl i huet på samtlige om å få mer is, mer pølse, mer gudvethva. Unger som bazookaspyr krone-is-spy på 17. mai har jeg overhodet ingen ønsker om å oppleve, og forhåpentligvis slipper jeg å ta stilling til det på mange år enda. I stedet opplevde jeg et rått drikkepress på Fernet Branca (som jeg ikke ga etter for, siden det lukter malingfjerner av skiten), og jeg lærte meg å spille Amerikaner - igjen. Jeg tror muligens jeg har lært det spillet tretten-fjorten ganger nå uten å huske det fra gang til gang.

Før jeg dro hadde jeg tenkt å poste artikkelen jeg skrev om dramaturgi og karakterutvikling i rollespill og TV-serier, men så kom jeg på at dersom sensor sjekker nettet for om jeg har kopiert teksten fra noe sted så er det jo litt kjipt om han/hun finner den selvsamme teksten ordrett gjengitt på en anonym blogg (selv om bloggen og artikkelen er skrevet av samme person). Ergo venter jeg til etter sensuren har falt. Det er vel bare et par uker igjen til det.

Jen, hvis blogg dere finner i margen et sted, skal gifte seg om ett og et halvt år. Da skal jeg være brudepike. Jeg driver fortsatt og vurderer om jeg skal skaffe meg en kjole eller få sydd en kjole eller rett og slett kjøpe en dress.
Det er vel mest kosher med kjoler på brudepiker, men samtidig så har jeg aldri likt verken kjoler eller skjørt. Folk sier det kler meg å gå i dem, men gudene vet at jeg ser ut som et lubbent lemen uansett hva jeg har på meg. Det hadde dog vært snasent å ha en kjole så jeg kan se litt feminin ut for en gangs skyld - jeg følte at det ble most noen ugler da venninnen min Vero forsnakket seg og kalte meg mann i helgen. Hun skal også være brudepike, så jeg kommer til å ha masse tid på meg til å ta igjen. Mohaha.

Vero har også i sin blogg (se link på siden her) utfordret meg til en greie:

"Plukk opp nærmeste bok.
Slå opp på side 123.
Finn den femte setningen.
Post de neste tre setningene.
Tag fem andre, og gi heder og ære til den som tagga deg."

You might make someone remember a wedding ceremony, but you couldn't implant a whole courtship and marriage. In any event, the memory is temporary. It fades within 2-5 hours and certainly vanishes after a night's sleep.

Jeg har egentlig ingen å tagge som Vero ikke allerede har tagget (tagd?), så jeg tagger alle som vil hurra!

Ellers er jeg lam på venstre side av ansiktet etter nok en tur til tannlegen. Det er vanskelig å drikke vann, og det gjør litt vondt å le. Det kjipeste ved å være til tannlegen er ikke lenger svelginga av litervis med vann som genereres av boret. Det er heller ikke bomullen som blir dyttet inn i hamsterkinnene dine. Det er ikke å ligge opp ned. Det er et stykke papir av metall, som sandpapir nesten, som tvinges inn og rasper mellom tennene sånn at tannlegen skal kunne tvinge inn ei løkke av stålbånd som skrus fast inni der fåglarna vet hvorfor! Dæven døtte sykkelstøtte!

Men tennene blir fine, da. Unntatt den jeg skal trekke fordi det er billig og lettvint. Den skal ut. Auf wiedersehen, gamle gnager, det var hyggelig å ha deg til å kna tyggegummi, sette fast bringerbærsteiner og valmuefrø i, pusse med superliten tannbørste, og... nei, vent. Alt det der suger jo lut. Mulig det bare kommer til å bli flott å bli kvitt den skittanna, altså. Jepp.