Kor e alle heltar hen?

Siden Lofoten fremdeles er friskt i mitt minne, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det som jeg oppdaget da jeg var der: Noe om helter. Jeg har tidligere publisert en lite over heltene mine (eller idolene, som jeg da kalte dem) på Hyperions rollespillforum, men de tåler gjentagelse, og noe av poenget er mitt nyfunne tillegg av nok en helt til listen.

Heltene vil her bli presentert ved navn (eller tittel), og gitt en kort introduksjon som forteller hvem de er og hva de har gjort for å fortjene heltestatus. NB! De står ikke i rangert rekkefølge! Jeg skiller dessuten mellom ekte og fiktive helter, og presenterer ekte helter først. Dersom jeg gidder å ta for meg fiktive helter vil de dukke opp i et kommende innlegg.

1. Scott Thoe
Thoe er kunstner fra USA, nå bosatt i Stamsund, Lofoten. Dette er mannen som lagde en fungerende modell av en bærebjelkekonstruksjon (egen oppfinnelse) i utskåret kålrabi, og presenterte verket for Teknisk Etat i Vestvågøy kommune. Han driver galleri med sin fru, og står bl.a. bak det største veggmaleriet i verden, malt på veggen til slippverket i Ballstad. Han er også en av pådriverne for å lage en bro av gamle tanks som del av nedrustingsprogrammet til Russland.

2. Morfar
Morfar var fra Narvik. Han lekte med meg hver dag de gangene vi var sammen. Hver morgen vekket jeg ham i sengen, og så ble sengen i løpet av kort tid forvandlet til en båt, et romskip, en flåte, et hus, en borg, eller noe annet. Mormor fikk ofte rollen som havfrue, romvesen, isbjørn, eller hva det skulle være, noe hun oftest tok med stoisk ro og forlot rommet. Det var sammen med ham at jeg lærte å leke, og lærte å se gjennom virkeligheten og oppdage andre ting der enn det folk flest gjør. Jeg strever hardt med å beholde denne lærdommen. Morfar gikk bort i 2004, til de evige moltemyrer.

3. Tor Åge Bringsværd
Bringsværd er en av fabelprosaens "fedre" i Norge. Sammen med Jon Bing utga han novellesamlinger og antologier, alene presterte han (og presterer fortsatt) utallige skuespill, hørespill og bøker - ofte "for barn", selv om Bringsværd selv ville fnyst av den betegnelsen. Han lærte meg videre om fantasien ved å demonstrere for meg at den ikke kjenner noen alder. Han legitimerer glede over sitt fedreland uten fnugg av tvilsomhet, argumenterer stadig for å ta tilbake kulturarven fra rasistiske nasjonalistgrupper, og viser en språkglede jeg aldri ville vært foruten. Han unngår å sette i bås, enten det er religion, sjanger, eller hva det skal være. Han snakker med hunder og katter og griser, og får det til å virke selvsagt. Han argumenterer for at politiske saker gjerne skal kunne vedtas med begrunnelsen "fordi det er koselig". Jeg håper han lever lenge og vel i mange år til, for han er en kulturskatt. At han ikke har fått fjeset sitt på en penge enda er beyond me.

4. Patti Smith
Første kvinne ut er blitt kalt rockens bastardgudmor. Hun ser ut som et fugleskremsel og har en mørk og mandig stemme som til tross for sitt dype toneleie er mer kvinnelig enn noe jeg har hørt før eller siden. Hun skraper i dybden av det sjelelige jordsmonnet og klager, hulker, gneller ut sitt budskap. Som poet er hun enda bedre. Jeg var på en akustisk konsert med henne på Roskilde-festivalen i 2001, og fikk en åpenbaring der. Det var det nærmeste jeg kom, og siden har kommet, en religiøs opplevelse.

5. Tom Waits
Tom Waits er en gud. Det er ikke stort mer å si. Evnen hans til å fortelle historier gjennom musikk går forbi mye annet jeg har vært borti. Ikke alt han gjør er stor poesi, og ikke all musikken er laget for å fenge, men uansett hva han lager så finner jeg det interessant. Det er rett og slett vanskelig å la være. Hadde Tom levd i middelalderen hadde han lett vært kongens narr; den som sier hva han vil og gjør hva han vil uten frykt for represalier.

6. Douglas Adams
Salige Douglas Adams var britisk humor på sitt ypperste siden Monty Python. Han rakk ikke å gi ut så gudsjammerlig mye materiale, men bare det lille som finnes er ordkunst, hver bidige setning. Det var mye vidd i den mannen, og han ble oss frarøvet aldeles for snart.

7. Neil Gaiman
Neil Gaiman er min helt fordi han viser meg hvilke veier fantasien kan gå hvis de bare får lov. Hans portrettering av Dream (of the Endless) som "fortellingenes prins", og linjen han trakk mellom drømmer og skaldekunst, åpnet opp en rekke rom i meg som jeg tror ellers ville forblitt stengte og nedstøvede. Jeg er også særs glad i mannen som aldri dør, som har en pakt med Dream, og jeg liker tanken på Delight som ble til Delirium. Det er gjennom tegneseriene, som den årvåkne leser sikkert skjønner, at jeg først ble kjent med Neil Gaiman. Siden fulgte noveller (hans etter min mening sterkeste side) og bøker.

8. Edward Norton
Da jeg skrev hjemmeeksamen i teaterteori i 2001 var det Edward Norton jeg siterte da jeg beskrev skuespilleren som kun et lerret man kan projisere andre figurer på. Metodeskuespill til side, Edward Norton er mannen som er samfunnsengasjert til de grader, som nekter å ta kreditt for arbeid han mener er "for lite" (han prøvde bl.a. å nekte Ridley Scott å sette navnet hans på rulleteksten til filmen Kingdom of Heaven fordi rollen hans var skjult og bare stemmen kunne høres), som gir bort solcellepaneler til fattige familier som ikke ellers kan betale strømregningen, og som har deltatt i en enorm kampanje for å få velgere i USA til å stemme. Likevel er det lite man vet om privatlivet til fyren, fordi han gjerne vil distansere seg selv fra media - der er det jo rollene han spiller som hører til.

9. Garth Ennis
Garth Ennis får plass på listen fordi han gang på gang brutaliserer fantasien min, og gang på gang får meg til å komme tilbake etter mer. Han står bak mange av historiene i tegneserier som Hellblazer, Preacher, Just a Pilgrim, The Punisher, m.fl. Mye av det han skriver er over-the-top, gjerne så brutalt at man begynner å le av det absurde i det. Samtidig er det noe av det som er så jævlig at det er til å grine av.

10. Chuck Palahniuk
Chuck Palahniuk er en amerikansk forfatter. Han gjør mye av det samme som Garth Ennis, med unntak av en ting - han brutaliserer fantasien min ved å vise meg at det ekte ofte er mer brutalt enn noen fiksjon. Det meste han skriver om i sitt forfatterskap er ting som kunne ha skjedd. Det er usannsynlig, men fortsatt innenfor en ramme av relativitet. Han har mange ganger skrevet fra perspektivet til kvinnelige hovedpersoner som virker råere og mer selvstendige som karakterer enn noen kvinnelig karakter skapt av en kvinnelig forfatter (som jeg har lest). Han hadde meg ved Fight Club, men genistreken som gjorde meg til fan for alltid var roadtrip-romanen Invisible Monsters. Korte setninger, muntlig språk, stream of consciousness - alle teknikker brukt av ham, og brukt djevelsk godt. Jeg skulle ønske jeg hadde halvparten av talentet hans.

11. Polly Jean Harvey
PJ Harvey er en britisk snagerinne som i sin tid hadde et forhold til Nick Cave (bruddet dem imellom resulterte visstnok i hans plate The Boatman's Call). Hun er ikke min heltinne for det, dog, men for sin alternative musikkstil. Hun synger, i samme tråd som Patti Smith, fra dypet av det dypeste stille vannet hun har inni seg. Hennes trolske stemme er noe jeg har ønsket meg lenge, men som det ikke bare er å få i julepresang.

12. Aung San Suu Kyi
Denne kvinnen, som har sittet i husarrest i eget land i fåglarna vet hvor mange år, er min heltinne for å vise meg hvilken disiplin mennesker er i stand til dersom saken deres betyr nok. Nelson Mandela kan nevnes i samme åndedrag, men han får ingen egen plass på listen.

13. Julius Paltiel
Paltiel var en jødisk mann som bodde i Trondheim fra sin fødsel til sin død, med unntak av et opphold i konsentrasjonsleir under krigen. Han fortalte studentene i mitt kull på lærerhøgskolen om det de måtte slite med i leirene, og det var ikke noen oppstæsjet klagehistorie, men rett og slett en rekke enkle sannheter. Lidelsen var ikke smurt tykt på. Det var ingen demonisering av tyskerne. Det var dog en ærlighet og en sterk vilje om at dette ikke skulle gjenta seg. Jeg beundret dette, og var lei meg for at han gikk bort tidligere i år. Flere skulle ha hørt på ham mens han levde.

14. Kevin Smith
Kevin Smith fremstår for meg som en kjempebaby, en griseheldig og bortskjemt filmnerd som til tross for mye motstand (f.eks. mot genikomedien Dogma; forøvrig etter min mening Ben Afflecks eneste akseptable rolleprestasjon) har klart å gjøre nøyaktig det han vil med livet sitt. Det beundrer jeg.

15. Serj Tankian
Sangeren i System of a Down demonstrerer et unikt talent for stemmekontroll, poetisk sans, og musikalsk/politisk bevissthet. At gitaristen i bandet har begynt å synge mer på platene deres irriterer meg grenseløst - fyren er best som backing for geniale Tankian.

Det slår meg at det var alt jeg hadde å si om heltene mine denne gangen. Det er kanskje ikke så mye, men det er da noe. Egentlig burde jeg vel hatt flere helter som ikke er internasjonale artister, men... feh. Det driter jeg i.

Hjemme best?

Så er vi kommet hjem fra nord. Til rotete kjøkken, gammel mat i kjøleskapet, og ferdigpizza til middag. Det er faktisk litt diskret mørkt nå, siden klokken tross alt er 02:17 og vi befinner oss atter en gang sør for polarsirkelen. Siden vi kom hjem har jeg rukket å spille mye mer Phantom Hourglass (se forrige blogginnlegg) og rett og slett ignorert de mange bøkene jeg har begynt på og som jeg skulle lest ferdig en gang. Det er skuffende få som er på msn natterstid selv om det ser sommer og man ikke skal behøve å stå tidlig opp. Det vil si, det er nok en av illusjonene som henger igjen fra barndommen - når man er skoleelev og begge foreldre er lærere, venner man seg fort til en litt "usunn" døgnrytme sommerstid. Skjønt, "usunn"...

Hvem har egentlig bestemt hvilken døgnrytme som er "sunn" og hvilken som ikke er det? Kreativt og humørmessig trives jeg best om natten, det er da mine kunstneriske og konstruktive evner kommer frem i, eh, lyset. Jeg har skrevet et utkast til en roman, sittende i min mors stue klokken fire om natten sommerstid, kun avbrutt av henne når hun kommer smaløyd tuslende inn på stuen i pysjen og med sovehår og lurer på om jeg ikke skal legge meg snart. Nå skal det jo sies at den romanen fortsatt ikke er ferdig, men alle monner drar sa kjerringa, hun pissa i Atlanterhavet. Nå er jeg vel på mitt tredje utkast, på engelsk denne gangen (skam på meg). Fremdeles er det dog en tvil som gnager i meg - er dette godt nok, spør den. Er det virkelig dette du vil skrive om? Hvem er denne hovedpersonen for en tomsing? Også en mannlig hovedperson! Hvorfor klarer du ikke å lage en god kvinnefigur? Svikter du ditt kjønn? Hva med sjangeren? Osv. Jeg vet jo alt for godt at dette bare er jeg som sliter med motivasjonen - dette med å "få seg skikkelig arbeid", for eksempel, som henger igjen fra ungdomsskolen og videregående. Man blir kalt så mangt, både av barn og voksne, når man har et litt alternativt syn på hvordan verden burde funke. Kunstnerpakk. Kommunistrotte. Jeg vet ikke.

Hjemveien i dag, fra Leknes flyplass til Værnes, ble lang og humpete. Først til Bodø, 20 minutter, bytte fly til Mo i Rana (ti minutter overgangstid, hjelp! Løp!), mellomlande i Mosjøen, og til slutt på Værnes. Vi fløy propellfly hele tiden, så det bråkte verre enn pappas narkomane nabo, og flyet spratt tidvis rundt på kastevindene som en kork på stormfylt hav. Jeg er ikke redd for å fly, men jeg blir fort "sjøsjuk" av for mye bevegelse. Vel hjemme var det å kaste seg over stasjonær PC og Xbox, og jeg slo kloa i DS'en og satte meg til med Phantom Hourglass mens gubben spilte GTA4 og bannet og svor over det hånete save-systemet som gjør at du ikke bare må gjøre om skytedelen av oppdragene på nytt hvis du dævver, men også alle lange cutscenes og logistiske deler (kjøring o.l.). Takke meg til rollespill egentlig, men forsløpig blir det ikke noe spilling før onsdag, så da får jeg trøste meg med Zelda.

Apropos rollespill så har jeg nå lest igjennom mesteparten av Eberron-settingen til D&D 3.5, og fått skikkelig lyst til å spille i den. Jeg mener skikkelig lyst. Jeg har til og med konsept klart. Nå kan det jo hende at jeg i løpet av min jakt på en passende kampanje kan bli så utålmodig at jeg heller bruker konseptet til noe annet, f.eks. skrive noen fortellinger, men akkurat nå, midt i Eberron-kapitlene om kultur og geografi, føler jeg en trang til å spille ut konseptet (helst i Eberron, men også gjerne i en annen type verden) snarere enn å skrive om det. Hadde det passet inn i f.eks. Itras By hadde jeg villet spille det der, men det gjør det ikke (ikke slik konseptet mitt er tenkt i alle fall).

En snikende hodepine har nå lagt sine klamme jernhender på frontallappene mine og knar dem som gårsdagens bolledeig, og jeg føler en trang til å drikke vann og legge meg nedpå i et mørkt rom. Det vil vel helst si at jeg faktisk bør gå og legge meg, men samtidig er det denne sengetidstrassen som henger igjen fra barndommen da man ble kommandert i seng av brisne foreldre. Selve læresetningen til alle barn som noen gang har blitt nektet å være opp til tre om natten: Når jeg er voksen kan jeg endelig gjøre som jeg vil, og jeg vil ikke legge meg. Akkurat nå kjenner jeg forsåvidt at jeg har veldig lyst til å legge meg, men jeg vil ikke. Forstå det den som kan.

Vil du være sola mi

Da har jeg sett midnattssola for andre gang i mitt liv. Denne gangen så den mistenkelig ut som den vanlige sola, og jeg mistenker at det er fordi den er den vanlige sola. Sist var den rød, men det var (sier folk som vet sånt) fordi det da var senere på året. Jeg befant meg dessuten lenger nord den gangen. Det er kanskje femten år siden nå, om ikke mer.

Kjæresten min kjøpte seg en Nintendo DS like før ferien. Dels fordi han "samler på" konsoller (han er fra før av den stolte eier av en Nintendo 64, en Nintendo GameCube, en Nintendo Wii, og en Xbox 360), dels fordi han trenger noe å gjøre når vi sitter på flyplassen og venter på flyet til Paris i sommer. Han har også brukt den flittig her oppe i Lofoten, og strever for øyeblikket med det lange, men stemningsfulle spillet Legend of Zelda: Phantom Hourglass. Zelda-spillene er en av mine favoritter blant TV-spill, og jeg ble igrunn veldig skuffet over at spillkontrollen til Phantom Hourglass tar på senebetennelsen min mye mer enn vanlige spill og konsollers kontroller gjør. Å holde i en stylus i timesvis når man får litt vondt av å skrive julekort, er ikke akkurat optimalt. Jeg får dermed holde meg til nyervervet litteratur, og er i full gang med Chuck Palahniuks siste, Snuff. Gjett hva den handler om.

I morgen skal jeg på vikingmuseet på Borg. Gleder meg veldig. Jeg er ikke spesielt opptatt av vikingtiden som sådan, men danske Peter Madsen fenget naturlig nok mitt barnesinn med sine tegneserier om norrøne guder den gangen jeg var liten jente (rundt åtte år, kanskje?). Jeg fulgte opp med å lese Tor Åge Bringsværds "Vår Gamle Gudelære"-billedbokserie (se forrige post), og var dermed hekta på - vel, ikke akkurat vikinger per se, men hekta på mytologi. Neste ut var den greske gudelæren, den egyptiske, og derfra ballet det på seg litt. Jeg spiller mye Forgotten Realms fordi den settingen har en så velutviklet og spennende pantheon. Jeg er oppdratt "strengt" ateistisk, noe som kanskje har bidratt til min økende interesse for religion som fenomen og guder som personligheter i fortellinger. Hvem vet.

Forøvrig var jeg innom verdens mest creepy dukkemuseum i dag. De hadde mange gammeldagse dukker i glassmontere. Dukkene så ut som veldig ondsinnede og hysterisk sinnssyke unger. Hadde det vært mørk natt, hadde jeg sannsynligvis fått frysninger. Utenfor sto en tralle full av tørkede torskehoder som skal sendes til Afrika. Det var til og med en sak om disse torskehodene i helgens utgave av Magasinet (men ikke i nettutgaven, ser det ut til). Knær og lår verker som satan etter to turer i går og to (kortere) i dag. Jeg merker at det skal bli godt å komme hjem og spille litt rollespill.

Jeg skulle også gjerne sagt noe om ordet "nerd", siden det går en minidebatt om saken på hyperions rollespillforum akkurat nå. Men jeg gidder ikke. Det betyr rett og slett ikke så mye for meg. Saken er at "nerd" kan oppfattes som negativt, og har blitt det i mange år, mens noen vil ta uttrykket tilbake og gjøre det til sitt eget (altså positivt), og andre igjen hevder at dette allerede er blitt gjort. Jeg vet ikke, jeg. Jeg bruker ordet ganske ukritisk, men så er jo jeg av generasjonen som pleide å synes det var greit å si "neger" da vi var små. Det er jo ikke like greit lenger, naturlig nok. Likevel tar jeg meg i å bruke ordet til "husbruk". Selv om den utrolig vakre, mørkhudede damen i Hotel Cæsar (jeg husker ikke hva hun heter, og gidder ikke Google det i farten) har sagt til avisene at hun blir såret av at folk i det hele tatt vurderer å bruke det ordet. Jeg diskriminerer jo helst ikke, men skulle jeg diskriminert henne hadde jeg i hvert fall valgt andre grunner enn hudfargen. Da hadde jeg heller valgt å plukke på f.eks. det faktum at hun er med i Hotel Cæsar. Men jeg vil jo, som sagt, gjerne unngå diskriminering.

Selv har jeg blitt diskriminert for å være jente og like jenteting. Så, da jeg begynte å gjøre gutteting, ble jeg diskriminert for å være jente som gjorde gutteting. You cannot win. Nå er jeg en person som gjør ting. Ferdig med det. Båser er ikke helt min greie, selv om jeg liker å forsøksvis prøve ut båser jeg har funnet på selv. Det verste jeg vet er forsåvidt situasjoner der jeg er forventet å tilpasse meg konvensjoner. Sånn som at jeg skal i bryllup i sommer, og må kle meg pent og oppføre meg, holde albuene av bordet og la være å rape. Jeg må ha på meg pensko. Kjole. Jeg hater kjoler with a vengeance, og vurderer å komme i dress og slips. Slik som Frida Kahlo en gang gjorde på et familiebilde - og det var på 20-tallet. Jeg lurer på om jeg kanskje egentlig har en liten drag-king i magen? I så fall er kanskje ikke et bryllup rette stedet å definere det på. Ikke for det, jeg har nok grundig definert meg som en veldig lite damete dame tidligere, så det er kanskje ikke så sjokkerende for dem som kjenner meg godt.

To dager til vi reiser hjem til Trondheim.

Min egen, private topp 100

I etterkant av The Big Reads topp 100 bøker-liste, vil jeg nå presentere min egen. I motsetning til The Big Read har jeg ikke gjentatt meg selv, og kun ført opp hele serier, trilogier eller følgjetonger (der jeg mener det passer seg) og enkeltbøker. Jeg har holdt meg til skjønnlitteratur, og til bøker jeg har lest selv. Noen av bøkene er novellesamlinger, noen er billebøker. Jeg har ikke inkludert tegneserier ("grafiske romaner") eller rollespillbøker i listen denne gangen - da hadde den vært mye enklere å fylle - selv om jeg mener at tegneserier kommer inn under skjønnlitteratur. Rollespillbøker er vanskeligere å plassere, men det er i alle fall en type litterært uttrykk. Både engelskspråklige og norske titler er med, samt noen utenlandske oversettelser (fordi disse er de eneste utgavene jeg har lest, blir de gitt norske eller engelske titler alt ettersom).

Den årvåkne bloggleser vil kjenne igjen at flesteparten av bøkene på listen ikke er klassikere i den offentlig anerkjente forstand. Jeg har hatt (og har) lite til overs for den litterære kanon. For noen litterær kanon, overhodet. Leselyst og tilegnelse av språkkunnskaper og fantasi er viktigere enn innholdet i "Amtmandens Døtre". Ærlig talt. Dette er dermed ikke et forsøk på noen ny litterær kanon. Det er i stedet et forsøk på å anbefale 100 bøker til folk og fe. Har du lyst til å demonstrere for omverdenen hvor mange av disse du har lest? Bruk reglene for The Big Reads liste i mitt forrige blogginnlegg, og legg listen inn i din egen blogg.

Joda, mange forfattere går igjen (og igjen!) i min liste. Heldigvis er ingen av dem Jane Austen! Jeg har forsøkt å unngå de helt lange seriene, men Gert Nygårdshaugs krimserie om Fredric Drum er et must å lese til tross for at den består av hele ti(!) bøker. Den handler forsåvidt mindre om krim og mer om den utrolig spennende hovedpersonen og hans utvikling. Absolutt hele serien må leses for å kunne få maksimum ut av den, fra første bok til siste bok, og tro meg; det er verd det. Jeg begynte på serien i 1997, og fikk først fullført den da siste bok kom for to år siden. Av ufullendte serier har jeg kun med George R. R. Martins A Song of Ice and Fire, som foreløpig består av fire murstein av noen bøker, og som sannsynligvis ikke blir ferdig før Martin har gått samme vei som salige Robert Jordan.

Meine Damen und Herren: La meg presentere listen.

1. Douglas Adams - The Hitchhiker's Guide to the Galaxy-serien
2. JRR Tolkien - The Lord of the Rings
3. Ursula K. LeGuin - Earthsea-serien
4. William Gibson - All Tomorrow's Parties
5. Jonas Gardell - En UFO Gjør Entré
6. Ingvar Ambjørnsen - Jesus Står i Porten
7. Tor Åge Bringsværd - Bazar
8. Jonathan Lethem - Girl in Landscape
9. David Benioff - 25th Hour
10. Chuck Palahniuk - Diary
11. Walter Moers - Kaptein Blåbjørns 13 1/2 Liv
12. Svein Nyhus - Verden Har Ingen Hjørner
13. Jan Deberitz - I Morgentåkedalen
14. JK Rowling - Harry Potter-serien
15. Tor Åge Bringsværd - Ker Shus
16. George RR Martin - A Song of Ice and Fire-serien
17. William Shakespeare - King Lear
18. Dan Brown - The Da Vinci Code
19. Chuck Palahniuk - Invisible Monsters
20. Philip Pullman - His Dark Materials-serien
21. Neil Gaiman & Terry Pratchett - Good Omens
22. Bill Bryson - Notes From a Big Country
23. Dennis Lehane - Gone Baby Gone
24. Erlend Loe - Volvo Lastvagnar
25. Morten Jørgensen - Sennepslegionen
26. Ingvar Ambjørnsen - Hvite Niggere
27. Arne Berggren - Aldo Monrad-serien
28. Lars Saabye Christensen - Beatles
29. Bill Bryson - Down Under
30. Neil Gaiman - American Gods
31. Joe Hill - Heart-Shaped Box
32. Stephen King - The Dark Tower-serien
33. Nick Sagan - Idlewild
34. Jonathan Lethem - Motherless Brooklyn
35. Iain Pearce - An Instance of the Fingerpost
36. Haruki Murakami - After The Quake
37. Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen - Ruffen-serien
38. Mark Haddon - The Curious Incident of the Dog in the Night-Time
39. Louis Sachar - Holes
40. Ludvig Holberg - Erasmus Montanus
41. Henrik Ibsen - Et Dukkehjem
42. Klaus Hagerup - Landet Der Tiden Sto Stille
43. Erlend Loe - Naiv. Super.
44. Iain Pearce - The Portrait
45. Dennis Lehane - Mystic River
46. Roald Dahl - Boy
47. Lian Hearn - Tales of the Otori-serien
48. Arne Berggren - Den Ømme Morderen
49. Dennis Lehane - Shutter Island
50. Stephen King - Night Shift
51. Tor Åge Bringsværd - Gobi-serien
52. Roald Dahl - BFG
53. Sir Arthur Conan Doyle - The Adventures of Sherlock Holmes
54. Gro Dahle og Svein Nyhus - Snill
55. Sven Nordqvist - Revejakten
56. Erlend Loe og Kim Hiortøy - Den Store Røde Hunden
57. H. P. Lovecraft - Alt han har skrevet, bortimot
58. Mark Z. Danielewski - House of Leaves
59. Klaus Hagerup - Høyere Enn Himmelen
60. John O'Brien - Leaving Las Vegas
61. Neil Gaiman - Neverwhere
62. Roald Dahl - The Witches
63. Robin Hobb - The Farseer Trilogy
64. Susanna Clarke - Jonathan Strange & Mr. Norell
65. Erlend Loe - Fisken
66. Gert Nygårdshaug - Fredric Drum-serien (ja, HELE)
67. Astrid Lindgren - Brødrene Løvehjerte
68. William Shakespeare - Romeo and Juliet
69. Terry Pratchett - Wyrd Sisters
70. Karin Fossum - Den Som Frykter Ulven
71. Roald Dahl - Charlie and the Chocolate Factory
72. Astrid Lindgren - Pippi Langstrømpe-bøkene
73. Ingvar Ambjørnsen - Natt Til Mørk Morgen
74. Arnaldur Indridason - Myren
75. Jo Nesbø - Rødstrupe
76. Fredrik Skagen - Nattsug
77. Jonas Gardell - En Komikers Oppvekst
78. Roald Dahl - Danny the Champion of the World
79. Henrik Ibsen - Peer Gynt
80. Henning Mankell - Den Femte Kvinnen
81. Neil Gaiman - Smoke and Mirrors
82. Lars Saabye Christensen - Jubel
83. Chuck Palahniuk - Fight Club
84. Tarjei Vesaas - Is-Slottet
85. Astrid Lindgren - Mio, Min Mio
86. Antoine De Saint-Exupery - Den Lille Prinsen
87. Tor Åge Bringsværd - Vår Gamle Gudelære-serien
88. Robert Jordan - New Spring
89. C. S. Lewis - Narnia-serien
90. William Shakespeare - A Midsummer Night's Dream
91. Philip Reeve - Mortal Engines
92. William Gibson - Virtual Light
93. Jens Bjørneboe - Før Hanen Galer
94. Stein Riverton - Jernvognen
95. André Bjerke - De Dødes Tjern
96. Roger Kurland - Lekestue
97. Bret Easton Ellis - American Psycho
98. Ole Lund Kirkegaard - Gummi-Tarzan
99. Kurt Vonnegut - Slaktehus Fem
100. Anthony Burgess - A Clockwork Orange

Av andre nyheter: Jeg klatret opp på et fjell i dag. Har aldri vært så sliten. Kneskålene mine forbanner min eksistens. Hjernen min vil ikke slutte å koke ihop idéer til rollespill jeg ikke får spilt fordi jeg sitter her oppe i stedet for å være hjemme i Trondheim. Naboen til fattern er en rusmisbruker med selvhevdelseskomplekser som spiller musikk klokken halv fire på natten og nekter å ta hensyn til de som bor over henne som skal på jobb hver morgen klokken åtte. Det blåser. Jeg har kjøpt ny jakke. Ikke fordi det blåser, men fordi jeg syntes det var en kul jakke. Jeg har ikke tatt av meg det røde Arcon-armbåndet enda. Er det et tegn på at jeg har blitt gammel og ukul at jeg ikke lenger har Roskilde-armbåndene mine på armen, men i stedet et knallrødt bevis på at jeg er en uhelbredelig nerd?

Kraften er med oss

Lofoten, dag... øhh... fire: Jeg har mistet døgnrytmen og er usikker på hvilken dag det er i dag. Mangelen på mørke gjør at jeg har begynt å måle tid i søvn/ikke søvn, og det gjør noe pussig med oppfatningen min av tid når jeg f.eks. sover i bilen på vei mellom to steder. Når jeg våkner opp har det liksom gått en dag. Men det har jo ikke det. It boggles the mind.

Vi besøkte Sortland i dag. Der fant vi Den Blå Byen. Altså, en eller annen gang fant en kunstnersjel ut at alle burde male husene sine blå. De fleste gjorde det, men ikke alle. Idéen døde litt etter det, får en tro. Likevel er byen rimelig blå sett fra et eksternt synspunkt. Rare greier. Men ganske pent. Snodig at det heter Sortland når ting er blått. Burde kanskje hett Blåland? Men det ville kanskje vært for åpenbart...

Lofoten er, variasjonsmessig, ikke rare greiene. Det er mye det samme: Vakker sjø, vakre fjell, vakre fjorder, sau, trær, og så videre. Nydelig over alt. Små tettsteder der det ser ut som om Samvirkelaget kanskje ikke fører mel, for det blir bare solgt ut igjen med en gang, ja. Et slikt tettsted kikket vi på i dag, av den enkle grunn at det var der foreldrene mine bodde to år før jeg ble født. I det grå huset rett nedenfor (den nå nedlagte) skolen bodde de, der brente de hjemme, lagde lokalavis, jobbet, spiste og sov, og lagde barn. Eller rett sagt, ett barn. Meg. Det var merkelig antiklimaktisk å se på huset, forøvrig. Skolen rett ovenfor var gjort om til hovedhuset til en campingplass. Veien forbi der stoppet rett bortenfor, omtrent der nok et fjell sto steilt ned i havet med solen i bakgrunnen.

Men til tross for antiklimakset fikk jeg, igjennom timesvis med kjøring igjennom flotte landskaper, i dag virkelig inntrykket av kreftene som kolliderer her ute på daglig basis. Havet står rett inn fra vest her, Nordishavet, og hiver seg med dødsforakt mot digre, sta fjell som sakte smuldrer og raser ned, og folk som bor her havner i midten som et innbitt skilsmissebarn hver gang - plaget og herjet, men med overbevisning: Her skal vi bli værende, sammen alle sammen, folk og fjell og hav, koste hva det koste vil.

Det er ikke alltid lett å se for seg hvordan det er å bo her. Nå er det sommer, men vi fikk jo høre om den gangen vinterstormen feide et helt lite samfunn på sjøen fra en liten holme ute i havgapet. Hva de folkene bodde der for kan man jo spørre seg om, men det varte ikke lenge. Havet hadde andre planer. Det er utrolig, men likevel alt for realistisk, å tenke på at havet kan feie vekk hus og dyr og folk som man med hånden kan feie sjakkbrikker av et brett. Vi fikk sett på et fjell der en stor sprekk har formet seg, og hvor man vet at det bare er et tidsspørsmål før fjellet går i tusen knas. Nåde den som tilfeldigvis befinner seg under det da. Et digert ras tok med seg sju mann under Lofotfisket en gang for mange herrens år siden, men bare for få år siden tok stormen en jafs av hovedveien på flere steder, og heiv asfalt og gråstein veggimellom. Trær på sjøen. Vann over fjellet. Stein og folk og dyr, hus og båter. Svosj. Vann og vind og fjell mot hverandre i en evig kollisjon hver vinter. For ikke å snakke om snøras. Hadde det bare ikke vært så pent her, hadde nok folk flyttet for livet. Det er litt som en vakker kvinne som har raserianfall. Man tar imot slag og stygge ord mens hun er sint, og så får man være hos henne når hun er rolig og sitter og børster håret, eller klapper hunden, eller nynner mens hun leser en bok.

Jeg har mange ganger lurt på hvor jeg skulle bodd hvis jeg ikke skulle bodd i Trondheim. Jeg har ikke egentlig noe lyst til å flytte til Oslo; det er en for stor by. Bergen? Njasj. Pent, men det regner så mye. Det måtte nesten blitt en bygd.
Lofoten blir det ikke. Grunner:

1. Det er for mange kunstnere her fra før. Jeg er kunstner, og da kan jeg ikke bo for tett på andre kunstnere, det går ikke. Kunstneregoet mitt må ha rom!
2. Vind, vann, og stein. I konstant kald krig, og varm krig også for den saks skyld.
3. Lys/mørke. Om sommeren blir man døgnvill av lyset. Om vinteren blir man døgnvill, deprimert, bleik, og får D-vitaminmangel av mørket. You do the math.
4. Så vidt jeg vet er det ingen her som driver med rollespill. Det er heller ingen bokhandel her som fører denslags, eller endog tengeserier eller sånne ting. Amazon, sier du? Play.com? Joda. Men ingen nettbutikker slår det å snakke med en annen nerd ansikt til ansikt, selv om han/hun bare jobber i en butikk.
5. Det er langt til nærmeste nerdevenn. Trondheim, Oslo, Bergen - disse er nerdesteder av dimensjoner. Tromsø er jeg usikker på, men det blir nærmest dersom jeg ville blitt boende i Lofoten. Jeg kjenner ikke kjeft i Tromsø.
6. Kaldt! Hele! Året! (Nesten.)

Ok, jeg kommer ikke på mer.

Forøvrig kjørte vi langs en vei i dag, som heter Valbergveien, der husnumrene gikk opp til 2800-tallet og beyond. Da ble det hevet noen øyebryn. Grunnen en selvsagt at husnumrene korresponderer til lengden på veien eller noe sånt, og at det er den gamle måten å gjøre det på, som folk bare ikke har giddet å kvitte seg med. Folk, altså!

Sol ute, sol inne

Lofoten. Det er, for å si det mildt, jævla føkkings vakkert. Og det er for en gangs skyld ikke ironisk eller sarkastisk ment fra min side. I går og i dag har jeg og kjæresten kjørt rundt og sett på fjell. Fjell overalt. Grønne fjell. Sånne landskap som gir meg lyst til å spille fantasyspill og skrive dikt. Plutselig faller liksom puslespillbitene på plass med hensyn til alle kunstnerne som befolker denne øygruppen. Folk i byer skriver dystopier. Folk på landet lager spektakulær arkitektur og maler landskap på husveggen.

Huset vi bor i er et hus med flere leiligheter, hvor min far leier den ene. Naboene er stort sett stille med unntak av en hund som krafser rundt i leiligheten over, men det kan jeg leve med. Dog: klokka halv fire i natt, etter å ha ligget en halvtime og hørt på noe spetakkel som liksom skal forestille musikk fra naboleiligheten, følte jeg meg til slutt tvunget til å stå opp og hive småstein på ruta til naboen. Hun hadde etter eget sigende sovnet av med musikken på full peis, og virket som om hun ikke helt var ved sine fulle fem. Men det ble da stille.

I går kjørte vi milevis for å se på ei kunstsmie på Sund. På veien stoppet vi ved det lille kristensamfunnet Guds Menighet, som kjøpte opp en bygd ute ved havgapet for årevis siden, og har bygd det opp igjen komplett med egen skole, glassblåseri og keramikkverksted slæsh kafé. Jeg aner ikke hvem disse menneskene er, men jeg blir litt nervøs av hele sekter med unabombere som isolerer seg ute på den ytterste nøgne ø og nekter å bo i menneskebyene fordi de er så annerledes. Etter å ha blitt jaget av måker og betalt tyve spenn inngang for å se en svett utlending kleime litt med et glasshjerte, dro vi derfra. Da vi endelig kom frem til Sund var smia selvsagt stengt, og jeg var blitt så sulten at jeg ble irritabel og sur. Hurra for lavt blodsukker! Da vi endelig stoppet på en Bunnpris som solgte salat (fra salatbar) i løs vekt, ble det å spise som Homer Simpson før vi kjørte hjem igjen. Bare hive mat inn i kjeften i høy hastighet. Spennende. Hadde jeg bomma litt hadde det vel vokst maiskolber ut av nesen min i løpet av natten.

Det er ganske pussig hvordan jeg slutter å være i stand til å kontrollere hmøret mitt dersom jeg er sulten eller trøtt. Det er litt som å ha mensen, bare uten alt blodet og den stadige bekreftelsen på at jeg er fertil. Når jeg er sulten eller trøtt blir jeg grinete som en liten unge. Jeg blir i hvert fall utålmodig! Alt skal helst skje i går, eller i det minste for fem minutter siden, og uten at jeg skal behøve å spesifisere hva. Dette er nok til å drive hvem som helst til vanvidd, inkludert meg selv.

I dag gikk jeg, min far og min kjæreste over et fjell og etterpå rundt det. Stien over fjellet var tidligere brukt til frakt av varer fra gårdene på bortsiden, og var halsbrekkende bratt og humpete. Jeg ble svett som underbuksa til Bjørn Dæhlie under Lillehammer-OL, og benyttet enhver anledning til å stoppe og fotografere noe. Etter at vi hadde dratt tilbake til Stamsund og spist middag, og deretter vært på enda en sightseeing i bil, sovnet jeg på hjemveien. Sol midt på natten friker meg fortsatt litt ut.

Det manglende mellomledd

En av mine mer verdifulle egenskaper er mine diplomatiske evner. Svært få har sagt dette, så nå er det mulig jeg har begynt med selvskryt, men jeg innbiller meg at jeg er god til å oppfatte sosiale situasjoner og løse dem. Muligens ikke mine egne, men andres. Jeg er bittelitt ekspert i å se flere sider av en sak og finne argumenter både for og imot. Dette tjener meg godt, bortsett fra når jeg blir nødt til å løse opp i alle krangler som oppstår. Det vil si, jeg vil jo gjerne få folk til å slutte å krangle, og å kunne være uenige uten å lage masse ståhei for det... men jeg ser jo helst at de lærer å gjøre dette selv.

Flere ganger har jeg vært nødt til å gripe inn i konflikter jeg ikke aner hvordan oppsto. Noen ganger tror jeg ikke at folk snakker sammen i det hele tatt. Men hvordan klarer de da å lage krangler? Hvem vet.

Det til side: Jeg er i Lofoten. Her er det sol hele føkkings døgnet. Det er fjell og hav og måker og sol. Og kunstnere! Det er tre teaterbygg og fjorten lokalkunstnere i området. Hvis du snubler i fortauskanten (der det er fortau, da) kan du være sikker på at den som hjelper deg opp er kunstner av noe slag. Nærmeste nabo er et omreisende kunstner-ektepar. Det er tre gallerier i nærheten, en kulturskole, og to brukthandlere/antikvitetsbutikker. Et stykke unna ligger et vikingmuseum, et glassblåseri, et kristent minisamfunn, og et katolsk kloster med polske munker. Dette er noe annet enn Trondheim og omegn.

Jeg, min kjæreste og min far kjørte i kveld fra Stamsund, hvor fattern bor, til Leknes for å handle dagligvarer. På vei tilbake viste han oss et strekk av veien hvor høststormene for noen år siden hadde tatt tak i kampesteinene i sjøen, slengt dem opp på asfalten, og ødelagt veien et stykke. Der mente han det var "spennende å gå seg tur når det er storm". Nevnte jeg at faren min sannsynligvis er litt gal? Sa jeg "litt"? Jeg mente veldig.